Strøk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette begrepet har flere betydninger.

Et strøk er et område i en stor by. Ordet brukes særlig om de delene av den tette byen der boligene dominerer, og der det er strøkets beboere som dominerer de offentlige rommene.

Begrepet strøk har flere elementer. Et strøk er

  • en fysisk størrelse: bygninger, gater, plasser, parker – med klare eller uklare grenser mot nabostrøkene, ofte med en kjerne som forbindes med strøket (plass, park, handlegate, trafikknutepunkt, offentlig bygning)
  • en geografisk enhet i byen som de fleste byboerne vil kjenne til, og som derfor skaper orden og oversikt. På spørsmål om hvor man bor vil de fleste svare strøksnavnet.
  • et fellesskap og en kilde til tilhørighet for beboerne. Personlige bånd dannes gjennom skole, foreninger, stamsted for servering, butikker der man er fast kunde, politiske kamper om lokale saker, kirke osv. Å komme til strøket man bor er å komme hjem
  • en lokal økonomi: butikker, serveringssteder, håndverkere og andre servicebedrifter som i stor utstrekning lever av strøkets beboere, et boligmarked der beboerne har sin største investering, av stor betydning for personlig økonomi.

Strøkene er som regel mindre enn de administrative bydelene eller kommunene som storbyer er delt i. Under strøksnivået finnes nabolag – bygården man bor i og nærområdet, der det er mulig å kjenne en stor del av beboerne.

Strøk er en historisk størrelse, og hvilke områder i storbyen som er egne strøk forandrer seg. Et område blir eget strøk når det kommer tett bebyggelse dominert av boliger. Strøk som ikke dekker alle punktene ovenfor, står i fare for å miste statusen som strøk og bli innlemmet i et nabostrøk.

Strøk forbindes ofte med velstående eller mindre velstående grupper av mennesker, noen ganger også med bestemte etniske eller religiøse grupper. Hvilket strøk man velger å bo i er en melding til andre om hvem man er og ønsker å være.

Ordet strøk[rediger | rediger kilde]

Strøk som betegnelse for et geografisk område opptrer i mange sammensetninger: havnestrøk, industristrøk, handlestrøk, promenadestrøk, på strøket, villastrøk.

Ordet strøk brukt alene er ofte betegnelsen for et boligområde i en stor by. Med boligområde menes her bebyggelse av kvartaler og gater der boliger dominerer, i motsetning til både sentrum (området der handel, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner dominerer), områder med transportarealer som havn og jernbane, og sub-urbane områder der tettheten ikke er like stor, ofte omtalt som villastrøk, boligområder eller drabantbyer.

Italienske byer har i århundrer vært delt opp i fire (eller flere) deler, og i firedelte byer kalles strøkene quartiere (flertall quartieri). I Paris er hvert arrondissement (bydel) delt i fire quartiers. Samme ord har gitt kvarter, som brukes om nabolag / strøk i København, og om et kvartal i Stockholm (der strøk kalles stadsdel).

På tysk brukes Stadtviertel (ordrett byfiredel) om strøk. I tillegg finnes egne ord i enkelte byer, som Kiez i Berlin. På spansk brukes barrio og på portugisisk bairro.

I engelsktalende land brukes både quarter, district (London), neighborhood (USA og Canada) og suburb (Sydney).

Kjennskap og tilhørighet[rediger | rediger kilde]

Det å kjenne byen man bor i godt krever hjelpemidler når byen er stor. Med mer enn størrelsesorden 100 000 innbyggere brukes strøkene som en stabil og grunnleggende inndeling for å ha oversikt over byens territorium. På spørsmålet Hvor bor du? vil byboeren normalt svare strøksnavnet.

I bysentrum og i andre strøk enn sitt eget vil storbyboeren ikke forvente å møte kjente. Nabolaget, på den annen side av skalaen, er ens egen bolig og oppgangen, bygården, kanskje gaten, der man kjenner en nokså stor del av de andre som hører til. Strøket plasserer seg mellom disse, ved at man er kjent i noen sammenhenger og situasjoner, mens man er anonym i andre, og at man langt på vei kan velge å etablere personlige bånd eller ikke. Man forventer ikke at tilfeldige møter skal utvikle seg til bredere kjennskap, storbyens møter er ofte spesialiserte. På bygda og i småbyen forventer man at andre både bryr seg og bryr seg om mer. Dette valget er en del av storbylivets personlige frihet.

Søndag ettermiddag er tid for tango med naboer – og noen turister. Plaza Dorrego, San Telmo, Buenos Aires

Personlige kontakter i eget strøk vil ha flere arenaer:

  • Det å bli gjenkjent og veksle noen ord i den matbutikken der man handler til daglig, på serveringssteder, i noen spesialforretninger, hos frisør, med noen håndverkerbedrifter
  • Deltakelse i frivillige organisasjoner, kirken, trening, vellag og lignende
  • Å gå på skole, og oppfølging av egne barns skolegang
  • Bruk av plasser, parker og andre offentlige steder der folk liker å oppholde seg.

Å ha arbeidsplass eller hovedtyngden av nære venner og kulturliv innen strøket er ikke det vanlige.

Å være knyttet til strøket handler også om de daglige tråkkene der man føler seg hjemme, i motsetning til fremmede steder der det kan føles utrygt å være. Hjemmefølelsen vil være knyttet til bygningene, gatene, plassene, parken, slik det er beskrevet i litteratur, i Norge av Rudolf Nilsen og andre.

Strøkets betydning varierer med livsfase og alder. Den som har vokset opp i strøket vil ha sterk følelsesmessige tilknytning, både til de fysiske sidene og til mennesker.

Folks tilhørighet til eget strøk er på vikende front. Fra 1960- og 70-årene har det i mange byer blitt stadig færre små butikker og servicebedrifter der eieren er stabil og møter kundene til daglig. De ansatte skifter oftere, og beboerne i strøkene flytter oftere. Det er stadig lettere å reise, og det offentlige tilbyr velferdstjenester som gjør nabohjelp mindre nødvendig. Barn leker mindre rundt boligen, i stedet kjøres de til organiserte aktiviteter, i eller utenfor strøket. Det skaper dårlige muligheter for å etablere tilhørighet.

Kinasjakk i Colombus Park, Chinatown, New York City

Men det er usikkert om folk ønsker strøkstilhørighet mindre sterkt enn før. Foreldre legger ned mer tid i barns aktiviteter lokalt enn noen gang. At det finnes mange kjedeløse, små butikker og serveringssteder regnes som attraktivt for et strøk på 2000-tallet. Og at nabolag og strøk er sosiale fellesskap fremholdes som ønskelig og viktig. Siden 1970-årene har det vært politiske aksjoner organisert rundt strøksinteresser i mange store byer.

Der gatelivet og handelen er dominert av folk som ikke bor i strøket, blir beboernes tilknytning til strøket svakere. Det vil ofte gjelde strøk i randsonen rundt bysentrum og strøk med handlegater eller institusjoner rettet mot hele byen.

Strøk med etnisk eller religiøs dominans kan styrke gruppetilhørighet og trygghet for en minoritet, men svekke tilknytningen til storsamfunnet. I storbyer finnes Chinatown, jødekvarter, kristne bydeler i arabiske byer og lignende.

Der strøksgrensene samsvarer med administrative grenser (bydel / kommune, skole, kirkesogn osv.) vil dette styrke strøksidentiteten.

Lokal økonomi[rediger | rediger kilde]

Lokalt serveringssted, Greenwich Viillage, New York City

I de fleste strøk dekker beboerne mange daglige behov innen strøket. Det gjelder mat, besøk på serveringssteder, og service som hårklipp, håndverkerbedrifter og spesialforretninger knyttet til behov i leiligheten, lege og tannlege og så videre. Mange av disse bedriftene vil være innrettet mot strøkets beboere, og det å holde på kunder krever at man gjenkjenner og gir oppmerksomhet. Denne lokale økonomien med gjensidig avhengighet mellom næringsdrivende og beboere betyr mye for gatelivet, og for beboernes tilknytning til eget strøk.

Lokale boligkarrierer innen strøk er vanlig og bidrar til omfanget av lokal økonomi. For den som eier egen bolig, er boligen en meget viktig del av ens personlige økonomi. At boligene i strøket ikke taper verdi i forhold til andre strøk, har derfor stor betydning.

Politisk enhet[rediger | rediger kilde]

Fordi strøkene som regel sammenfaller med byens administrative inndeling (Paris, Madrid er eksempler på unntak), er de heller ikke stabile politiske enheter. Ofte finnes vellag, bydelsforening eller lignende som ivaretar fellesinteresser for strøket.

Forandringer som oppfattes som trusler (riving av gammel bebyggelse, bygging i en park, omregulering av gate som betyr mer trafikk, nedlegging av skole, en ny institusjon med rusmisbrukere eller andre som lever i sosial nød) kan skape et tidsbegrenset, sterkt samhold og høy deltakelse i felles politisk handling.

Strøk som hevder seg i slike interessekonflikter vil ofte ha

  • befolkning som er samkjørt sosialt
  • befolkning med store ressurser av utdanning og kontakter osv.
  • klar fysisk identitet
  • sterk lokal økonomi
  • samsvar i hvordan de fire første overlapper geografisk.

Strøkenes kjerne, grenser og størrelse[rediger | rediger kilde]

Bloomsbury i London er kjent for sine squares, hele åpne kvartaler med park. Russell Square

Mange strøk har en kjerne, ofte knyttet til strøksgate der handel og servering er konsentrert, et landemerke (bygning, høyde, park) eller et knutepunkt (plass, metrostasjon). Kjernen har i mange tilfeller felles navn med strøket, og er godt kjent i byen.

Alle strøk har noen kvartaler og gater som definitivt tilhører strøket. Noen strøksgrenser er lette å peke på: hovedgate, et belte med bedriftsområder, jernbanespor, skille mellom bebyggelse av forskjellig alder og utseende, landskapselementer som elv, sjøkant, skrent.

Det er vanlig at noen av et strøks grenser ikke er klare, og at det vil være uenighet om hvor grensen går. Det kan gjelde der grensen går midt i et område med enhetlige bygårder og boliggater. Da kan grensen avgjøres av hvilken handlegate og metrostasjon beboerne benytter.

En vanlig befolkningsmessig størrelse på strøk er en skolekrets, det vil si fra 3000 til 7000 mennesker. Byer med mindre enn en million innbyggere har mindre strøk – ned til et par tusen mennesker. Mange byer har et antall strøk som ligger i størrelsesorden 100, og de største byene (metropolene) ser ut til å ha større strøk – opptil flere titusener i befolkning.

Strøkenes tilblivelse, historie og navn[rediger | rediger kilde]

Et strøk har en utviklingshistorie. Strøkenes historie er historien om byens vekst. Historisk er de fleste strøk etablert på tidligere jordbruksland.

I vår tid dannes nye strøk oftest ved at områder dominert av industri eller samferdsel (havn, flyplass, motorveier) blir boliger.

Gårdsnavn fra før byen kom er ofte blitt strøksnavn. Navn kan også hentes fra

  • enkeltpersoner, ofte eiendomsbesittere i området (Ruseløkka, Abrahamsberg, i latinske land helgener (San Telmo))
  • landskapselementer og vegetasjon (Cypress Hill, Sandviken)
  • beliggenhet i landskap eller orientering i himmelretningene (Morningside Heights, East Village)
  • en gate, park, eller plass (Queen’s Park, Lincoln Square)
  • et boliganlegg i strøket (Ullevål hageby, Kartoffelrækkerne)
  • tidligere virksomhet på stedet (Galgeberg, Smedslätten)
  • et kjennetegn ved strøket (Ruhleben)
  • en gruppe som befolker eller har befolket strøket (Französisch Buchholz, Chinatown).

Attraktivitet[rediger | rediger kilde]

Tilbaketrukket ro, midt i byen. Meltzers gate, Bak Slottet, Oslo

Storbyboere har oppfatninger om hvilke strøk det er fint å bo i, og hvilke ikke. Hvilket strøk man bor i er et signal om hvem man er og ønsker å være (økonomi, familiesituasjon, kulturell orientering). Vurdering av hva som kjennetegner attraktive strøk vil variere fra person til person (de fleste vil bo med andre som ligner en selv), men er ofte knyttet til

  • nærhet til sentrum
  • ro og god plass rundt boliger, god luft
  • plassering i landskapet som gir utsikt, helst til sjø eller elv
  • parker, gateplantinger og andre grønne elementer nær boligen
  • nærhet til kulturinstitusjoner, universitet og høgskoler
  • offentlig arkitektur, praktbygg som er godt kjent og beundret
  • nærhet til offentlig transport som går raskt til bysentrum
  • fravær av sosial nød og kriminalitet, også i nabostrøk
  • rikt utvalg av spisesteder og spesialforretninger
  • at strøket huser kunstnere og deres gallerier, lokaler for forestillinger osv.

Fra annen verdenskrig til 1980-årene var suburbane boligområder mest attraktive – ikke helt bymessig, det landlige. Man rømte vekk fra støy, støv (både trafikk og blandingen av næring og bolig), kriminalitet og sosial nød i indre by.

Fra 1970- og særlig 80-årene har mangfoldet og spenningen ved den tette byen stadig mer blitt vurdert som attraktivt. På 2000-tallet er mange tidligere havne- og arbeiderstrøk blitt nye eller rehabiliterte boliger. Nærhet til kultur- og uteliv blir sett på som viktige verdier, sammen med det å slippe lange reiser, kunne sykle til jobben og gå til uteliv, promenade, kultur og venner.

Attraktive strøk vil utvide seg, fordi boligeiere som skal selge har fordel av å oppgi at boligen ligger i et nabostrøk med høyere status enn det faktiske strøket.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tore Brantenberg: Byboligen. På vei mot en ny boform. Oslo, Norsk arkitekturforlag, 1997. ISBN 82-7532-008-9. Om strøkets fysiske sider s. 15.
  • Howard W. Hallmann: Neighborhoods – their place in urban life. New York, Sage, 1984. Gjennomgang av alle sider av strøksbegrepet, vekt på organisering for å fremme felles strøksinteresser.
  • Thomas Thiis-Evensen: Archetypes of Urbanism. A method for the estetic design of cities. Oslo, Universitetsforlaget, 1999. ISBN 82-00-22677-8. Se særlig kapitlet The Neighborhood ss. 153-69 om strøket som et byplanelement.
  • Knut Kjeldstadli: «Hva er en bydel?» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995. ISBN 82-530-1745-6. Også trykket i St. Hallvard 1987/2, side 5-15. Mest om hva som danner et strøk i folks bevissthet, og om hvordan strøk oppstår og forsvinner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]