Kristelig Folkeparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kristelig Folkeparti
Erklært ideologi Kristendemokrati[a]
Grunnlagt 4. september 1933
Leder Knut Arild Hareide (2011)
Gruppeleder Knut Arild Hareide (2013)
Generalsekretær Knut H. Jahr
Ungdomsorg. Kristelig Folkepartis Ungdom
Hovedkontor Øvre Slottsgate 18–20,
0154 Oslo
Farger          
Tilknytting CDI-IDC, EPP[b]
Nettsted Nettsted
Medlemstall 32 829 (2012)[c]
Representanter:
Stortinget
10 / 169
(2013)
Ordførere
19 / 428
(2011)
Kommunestyrer
653 / 10 781
(2011)
Fylkesting
46 / 728
(2011)

a^ Som definert i KrFs politiske program 2009–2013.
b^ Toppnoteringen er 69 000 medlemmer i 1980.
c^ Observatørstatus.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn.[1] Skjønt det ofte har blitt omtalt som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk».[1]

Kristelig Folkeparti har hatt høyest oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget er utvilsomt stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2009 det dårligste, med en oppslutning på 5,5 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.

Knut Arild Hareide har vært partileder siden våren 2011, mens Dagrun Eriksen og Bjørg Tysdal Moe er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Emil André Erstad, som ble valgt i 2013. Fra 2013 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av ti representanter. Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, er motstander av loven om selvbestemt abort og gikk i mot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land.

Deres hovedsaker:[2]

  • Valgfrihet for småbarnsfamiliene
  • Verdighet i eldreomsorgen
  • Vern om miljøet og klimaet
  • Kamp mot fattigdom i Norge og verden

Historie[rediger | rediger kilde]

Partiets mangeårige frontfigur og statsminister, Kjell Magne Bondevik.
Stortingsrepresentant og partileder Knut Arild Hareide.

Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen den 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at den pietistiske predikanten Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen.[3] Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 % av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.

I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsning på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til Stortingsvalget i oktober 1973. På 1980-tallet deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer, en 1997-2000 (Sentrumsregjeringen), og en regjering 2001-2005 (Samarbeidsregjeringen).

Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet.[4] Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7% på en meningsmåling utført av Norsk Gallup.[5] Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3% oppslutning, landets tredje største parti.[6] Partiet fikk 15,5% oppslutning på en meningsmåling i april 2000, ca. en måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.[7]

Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet måtte være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn.[8] Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den.[9] Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegate på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig.[10][11] Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at "alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1".[12] I partiets nye § 1 står det i dag som følger: "KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter."[13]

Regjeringer[rediger | rediger kilde]

Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet har deltatt i syv koalisjonsregjeringer:

Partiledelse[rediger | rediger kilde]

Ledere

 

Parlamentariske ledere

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg 1933–2013[14][15][16]

År Stemmer Mandater
#  % # ±
1933 10 272 0,8 1 +1
1936 19 612 1,4 2 +1
1945 117 813 7,9 8 +6
1949 147 068 8,5 9 +3
1953 186 627 10,5 14 +5
1957 183 243 10,2 12 −2
1961 171 451 9,6 15 +3
1965 160 331 8,1 13 −2
1969 169 303 9,4 14 +1
1973 255 456 12,3 20 +6
1977 224 355 12,4 22 +2
1981 219 179 9,4 15 −7
1985 214 969 8,3 16 +1
1989 224 852 8,5 14 −2
1993 193 885 7,9 13 −1
1997 353 082 13,7 25 +12
2001 312 839 12,4 22 −3
2005 178 885 6,8 11 −11
2009 148 748 5,5 10 −1
2013 158 475 5,6 10 0
 

Kommunestyrevalg 1934–2011[17]

År Stemmer i %
1934 1,0
1937 1,5
1945 7,9
1947 7,4
1951 7,3
1955 7,4
1959 7,5
1963 6,8
1967 7,1
1971 8,7
1975 11,5
1979 9,8
1983 8,5
1987 7,8
1991 7,8
1995 8,2
1999 9,3
2003 6,4
2007 6,4
2011 5,6
 

Fylkestingsvalg 1975–2011[18]

År Stemmer i %
1975 12,3
1979 10,2
1983 8,8
1987 8,1
1991 8,1
1995 8,5
1999 10,1
2003 6,9
2007 6,7
2011 5,8

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-09071-7.
  • Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933–2008. Samlaget, Oslo. ISBN 978-82-521-7237-9.
  • Sæter, Odd Jostein (red.) (1985). Kristelig Folkepartis historie 1933–1983. Samling om verdier. Valo, Oslo. ISBN 82-991256-1-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til:
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kristelig Folkeparti – bilder, video eller lyd