Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Christiania)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′40″N 10°44′00″Ø

Oslo

Våpen

Kart over Oslo

Land Norge Norge
Fylke Oslo
Status Kommune
Adm. senter Oslo
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&502&454.03&454,03 km²
3&502&426.9&426,9 km²
3&501&27.13&27,13 km²
Befolkning 3&505&634 463&634 463[a]
Kommunenr. 0301
Målform Nøytral
Internettside www.oslo.kommune.no
Politikk
Ordfører Fabian Stang (H) (2011)
Varaordfører Libe Rieber-Mohn (Ap) (2011)
Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) (2009)
Regjeringspartier Høyre, KrF og Venstre
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Oslo

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 
Noen av Oslos mest kjente landemerker.
Bildeinformasjon
Øverst: Panoramabilde av Oslo. Øverst fra venstre, med klokken: Oslo Plaza, Karl Johans gate, Nasjonaltheatret, Utsikt mot nordøst over Grünerløkka, Akershus festning, Rådhuset. Fra venstre: Karl Johans gate (sett fra Slottet), Stortinget. Nederst: Operahuset

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er Norges hovedstad og største by. Fylket og by-kommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden og har 634 463 innbyggere (pr. 1. januar 2014).[1] Sammen med ti nærliggende kommuner utgjør tettstedet et sammenhengende storbyområde med 925 228 innbyggere (pr. 1. januar 2013) [2], hele Stor-Osloregionen hadde 1 520 817 innbyggere (pr. 1. januar 2014)[3]. Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog og Enebakk i øst, og Ski og Oppegård og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell situasjon når det gjelder lokal forvaltning.

Oslo er kjent for sin topografiske særegenhet, og sin berggrunn. Byen preges av nærhet til skog og mark, og av et rikt plante- og dyreliv. 23 av kommunens areal utgjøres av skog og vannområder utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en reell befolkningstetthet på 5221,6 innbyggere pr. km². Den tetteste delen av byen ligger i en «gryte» omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene, gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo S ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.

Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. Under kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Provinsbyen Oslo beholdt imidlertid en rest av hovedstadsfunksjonene gjennom hele dansketida.

Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.

Ved frigjøringen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Byen holdt stand som småby til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden tilbake sitt opprinnelige navn, Oslo. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Aker-gårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder.[4] Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak den kraftige innvandringen gjennom de siste 30 år. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere,[5] med norsk-pakistanere og norsk-svensker som de største minoritetsgruppene.

Navn og etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «Oslo» har vært forklart på ulike måter gjennom tidene. Mest kjent er forklaringen til Peder Claussøn Friis. I Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, skriver Friis at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold spenner bein under den snart fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Aln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.[trenger referanse]

I middelalderen ble navnet skrevet blant annet Anslo, Ásló og Ósló. Siste leddet blir av de fleste tolket som det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. De mest sannsynlige tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen har kanskje et lite fortrinn: Ås i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia».[6] På 1800-tallet var den vanlige skrivemåten på gamlebyen Opslo eller Opsloe.

Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble likevel aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania.[7]

Fra 1860-tallet begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter at Norge ble «kvitt Sverige» i 1905 fikk ideen om navnebytte vind i seilene. Christianias handelsstand var imidlertid med all tydelighet negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet av bystyret på sin side. Men det nyttet lite. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.[8]

I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang.[9] Dette vakte imidlertid motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.[10]

Oslo blir også kalt Tigerstaden, hovedsakelig av folk utenbys fra. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslos historie

Håkon V gjorde Oslo til hovedstad i 1314.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Eldst registrerte bosetning[rediger | rediger kilde]

De eldst registrerte spor av bosetning i Osloområdet befinner seg på Ekeberg. De eldste sporene er av Riksantikvaren datert til 8400 år før Kristus. Ekebergområdet ser ut til å ha vært tett bebodd allerede i steinalderen. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.

Gamle Oslo[rediger | rediger kilde]

Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.

Oslo torg i Gamlebyen var Oslos tidligste markedsplass. Det årlige vintermarkedet ble holdt i hevd på Gamlebytorget til noe inn på 1640-tallet. I 1725 ble Oslo Ladegård reist ved torgets nordside, på kjellerne til Oslo bispeborg. Gamlebyens trekanttorg er i dag usynliggjort av krysset BispegataOslo gate.

Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.

I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid.[11] Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.[12]

Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.

Osloborgerne hadde imidlertid stor egenstolthet, og under den svenske beleiringen i 1567 satte de selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.

I 1624 befalte kong Christian IV av Danmark-Norge at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania. Maleri av Pieter Isaacsz.

Christiania fra 1624[rediger | rediger kilde]

Christiania med Akershus festning og kvadraturen innenfor bymurene. Isaac van Geelkercks Christianiakart fra 1648, det eldste kjente kart over byen

Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

Akershus slott og festning, borggården med Romerikstårnet (i tegl) fra 1633 på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstre

Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.

Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 %.

Rundt byen oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Hovedstaden Christiania[rediger | rediger kilde]

Christiania fra Ekeberg anno 1800
Akvatint av John William Edy

Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonen som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst, og en enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen.

I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av dagens «murby» av med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 ble det brått stillstand i byggeaktivitetene frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.

Storbyen Oslo[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstiden ble preget av en massiv boligutbygging i den tidligere Aker kommune. Bilde fra drabantbyen Bøler i 1957, der jorder og utmark måtte vike for blokkbebyggelse.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune ble innlemmet i hovedstaden. De 130 976 nye innbyggerne gjorde at folketallet i Oslo over natten økte med 46 prosent. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.

I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse den store boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.

Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger[13] påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000. («Den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca.1025» hevdet nettstedet til Kulturhistorisk museum i 2011.[14]) Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.

Naturgitte forhold[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden malt av Margrethe Kristine Tholstrup i 1814 i klassisk perspektiv sett fra Ekeberg. I midten Bjørvika og bortenfor denne Christiania, i forgrunnen det gamle Oslo. Omkring det hele, fjell og fjord.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslofeltet

Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.

De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjellgneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøgda; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.[15]

Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.[15]

Klima[rediger | rediger kilde]

Oslo har et temperert klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 11–15 °C på natten. Vintrene er som regel kalde med en middeltemperatur på –4 °C i både januar og februar. Maksimumstemperaturer på over 25 °C inntreffer i gjennomsnitt 16 ganger per år.[16] Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo er 763 mm[17] fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.[18]

Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901Observatoriet. Dette er også gjeldende norgesrekord for høyeste temperatur i juli.[19] Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,2 grader 3. august 1982. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.[20]

Klimadata for Oslo, Blindern (94 moh.)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C −1.8 −0.9 3.5 9.8 15.8 20.4 21.5 20.1 15.1 9.3 3.2 −0.5 9,63
Døgnmiddeltemp. °C −4.3 −4.0 −0.2 4.5 10.8 15.2 16.4 15.2 10.8 6.3 0.7 −3.1 5,69
Normal min. temp. °C −6.8 −6.8 −3.3 0.8 6.5 10.6 12.2 11.3 7.5 3.8 −1.5 −5.6 -6,8
Nedbør (mm) 49 36 47 41 53 65 81 89 90 84 73 55

Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for de siste 24 årene, fra 1991 til 2014, har middeltemperaturene for januar og juli økt til henholdsvis –2,5 ºC og 17,6 ºC.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.

Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.

I sagalitteraturen heter Akerselva Frysja. Første belegg for Akerselva (egentlig Aggershuses elv) er fra 1636. På bildet Møllerfossene.

Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Varterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.

Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Svartdalen er et urskogområde i Oslo med variert løvskogvekst. Svartdalen kan også skilte med spesialiserte insektarter. På bildet Alna på sin vei gjennom Svartdalen.
BakkekløverHovedøya, med 1700-tallets festningsanlegg synlig i bakgrunnen.

Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.

Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya.[21] Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og Oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter.[22] I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».

Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.

Bylandskap[rediger | rediger kilde]

Akershus slott og festing

Indre og ytre by, østkant og vestkant[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Østkant og vestkant i Oslo

Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.

Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16-17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.

Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).

Strøk og nabolag[rediger | rediger kilde]

Oslo Rådhus og Akershus festning
Slottet med barnetoget i front under en 17. mai-feiring.

Oslo sentrum[rediger | rediger kilde]

Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo Sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).

Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo Domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-tallet. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.

Indre vest[rediger | rediger kilde]

Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.

Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.

Ytre vest[rediger | rediger kilde]

Bogstad gård vest i Oslo

Bydel Ullern er preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner.

Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping.

Oslo nord[rediger | rediger kilde]

Ullevaal Stadion er Norges nasjonalarena for fotball. Her spiller både herrelandslaget og Vålerenga sine hjemmekamper.

Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger UniversitetetBlindern, med RikshospitaletGaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.

I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.

Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.

I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.

Groruddalen[rediger | rediger kilde]

Luftfoto over Groruddalen

Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.

Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.

Bydel Bjerke med Linderud og Veitvet sett fra Kalbakken.

Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker sykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.

Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kaldbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.

Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-tallet, dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.

På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alnasenteret og IKEA på Furuset.

Indre øst[rediger | rediger kilde]

Enerhaugen og andre deler av Bydel Gamle Oslo, sett fra Ekeberg.

Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.

Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig på 1990-tallet og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.

Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.

Sørøst[rediger | rediger kilde]

Mortensrud stasjon med Mortensrud senter i bakgrunnen.

I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.

Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.

Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet på 1980-tallet, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud forbrenningsanlegg.

Parker og grøntområder[rediger | rediger kilde]

En av Oslos parker er Frognerparken, som med Vigelandsanlegget er Norges mest besøkte attraksjon.

Utdypende artikler: Parker i Oslo og Turveier i Oslo

Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.

Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.

Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.

Kultur og underholdning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kultur i Oslo

Turisme[rediger | rediger kilde]

Nye Holmenkollbakken ble innviet i mars 2010.

En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.

På niendeplass er VikingskipshusetBygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet[sic], som sammen med Norsk Sjøfartsmuseum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.

På 23. plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24. plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.[23]

Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo.[24] Oslo mottok i 2012 166 cruiseskip med omkring 300.000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.[25][26]

Byen Oslo oppsto på Sørenga i Gamlebyen – trolig i området ved Klemetskirken. Ruinen ble frilagt til 1000-årsjubileet for Oslo. Den tilhører Kulturminnet Oslo middelalderby som i helhet er fredet etter Kulturminneloven.

Kulturvern[rediger | rediger kilde]

Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk FolkemuseumBygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.

Christiania Torv var byens hovedtorg fra gjenoppbyggingen i 1624 til 1736. Bildet viser de fredede bygningene Anatomigården og Rådmannsgården ved torget. Også Gamle rådhus på motsatt side av Rådhusgate er fredet.
Gamle Aker kirke i Telthusbakken i Bydel St. Hanshaugen er Oslos eldste stående bygg. Den ble reist etter forbilde fra Hallvardskatedralen ved Oslo torg i Gamlebyen.

Hele den såkalte «murbyen», det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig.[27] Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet.[27] Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren.[27] Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6.[27] Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven.[27] Pr. mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.[28]

Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004.[28] I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.

Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenterKarl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.

En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nilsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.

Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.

Scenekunst[rediger | rediger kilde]

Operahuset i Bjørvika huser Den Norske Opera & Ballett, og åpnet i 2008.

Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.

Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikknynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.

Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.

Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene.[29] Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.

Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Den norske balletthøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Oslo Konserthus

Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–06) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkesteret, mens Oslo symfoniorkester er basert på amatørmusikere.

Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske Studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.

Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920.[30] Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.

Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.

Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 23 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.

Kino[rediger | rediger kilde]

Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.

Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.

Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.

Bildekunst[rediger | rediger kilde]

Munch-museet på Tøyen.

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom blant annet: Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.

Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munch-museetTøyen og i Stenersenmuseet i Vika. Disse museene planlegges samlokalisert i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika.

Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.

Priser[rediger | rediger kilde]

Al Gore og Rajendra Pachauri fra FNs klimapanel, vinnere av Nobels fredspris 2007.

Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.

Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som “on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum".[31]

Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen gir også ut Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.

Idrett og friluftsliv[rediger | rediger kilde]

Bislett stadion er tilholdssted for Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Golden League.

Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.

Holmenkollrennene er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.

Fotballklubben Vålerenga spiller i eliteserien i fotball, og har Ullevaal Stadion som hjemmebane. Ullevaal er også tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. Hver sommer siden 1972 avholdes Norway CupEkebergsletta. Dette er en av verdens største fotballturneringer.

Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Hockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.

Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.

Kjente personer fra Oslo[rediger | rediger kilde]

Hennes Majestet Dronning Sonja er født i Oslo.

Utdypende artikkel: Kjente personer fra Oslo

Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo siden byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Osloforfattere», «Oslomusikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler på 1960-tallet, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin berømte Lillelord-trilogi.

Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere på 1980-tallet var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musikant er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

De gamle lokalene til Thunes mekaniske verkstedSkøyen er et eksempel på gammel industri som har blitt til kontor- og butikklokaler.

Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.[32]

Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 %, mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 %. Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen.[32] Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.

Fra 1960- og inn på 70-tallet flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-tallet så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT-Fornebu.

Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski.[33] Nedleggelsen av Oslo Lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.

Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap,[32] mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølleGrünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.[34]

Oslo Børs med Børshagen i front.

Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.[35]

Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som NYSE i New York og FTSE i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Oslo kommune har et areal på 454 km² og 634 463 innbyggere (pr. 1. januar 2014[36]). Dette gir en folketetthet på over 1300 innbyggere pr. km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 925 228 innbyggere pr. 2013[37], og stor-Osloregionen hadde 1 520 817 innbyggere (pr. 1. januar 2014[38]).

Oslo kommune har per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet.[39] Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Akershus og Hordaland har flere etniske nordmenn.[40]

Antallet Oslo-beboere vokster stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal Osloborger nummer 600 000 ha blitt født.[41] Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013-2030»[42][43] fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.

Sysselsetting[rediger | rediger kilde]

Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.[44]

Innvandring[rediger | rediger kilde]

Oslo er kommunen i Norge med størst andel innvandrere. 1. januar 2011 utgjorde denne gruppen 28,5 % av byens innbyggere, til sammen 170 206 personer.[45] Til sammenligning utgjorde innvandrere 10,0 prosent av befolkningen i Norge utenom Oslo, og 12,2 prosent av Norges befolkning totalt. Tilsvarende tall i 2001 var 19,4 prosent innvandrere i Oslo, 5,0 prosent i Norge utenom Oslo og 6,6 prosent av Norges totale befolkning.

I perioden 2001 til 2009 stod innvandrerbefolkningen for hele 80,0 prosent av Oslos befolkningsvekst, mens den samme gruppen stod for 35,0 prosent av befolkningsveksten i Norge utenom Oslo i samme periode. Andelen innvandrere har de siste to årene økt med omkring ett prosentpoeng årlig både i Oslo og i Norge samlet.

Tabell: De 20 største innvandrergruppene i Oslo etter landbakgrunn per 1. januar 2012. Tallene gjelder innvandrere og barn av innvandrere.

Land Befolkning[46]
I alt 181 343
Pakistan Pakistan 22 034
Sverige Sverige 13 635
Somalia Somalia 12 779
Polen Polen 12 180
Sri Lanka Sri Lanka 7 365
Irak Irak 7 336
Tyrkia Tyrkia 6 206
Marokko Marokko 6 166
Vietnam Vietnam 5 822
Iran Iran 5 729
Filippinene Filippinene 4 968
India India 4 064
Tyskland Tyskland 3 501
Danmark Danmark 3 477
Afghanistan Afghanistan 2 986
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina 2 861
Russland Russland 2 809
Kina Kina 2 658
Storbritannia Storbritannia 2 644
Kosovo Kosovo 2 535

Talespråk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oslodialekt

Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).

Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.[47]

De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.[48]

Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. Alle Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.[49]

Religion og livssyn[rediger | rediger kilde]

Oslo Domkirke ligger ved Stortorget og er hovedkirke for Oslo bispedømme.

Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker.

125 000 Oslo-innbyggere er med i kirkesamfunn utenfor Den norske kirke. Dem største kristne kirkesamfunnet er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen.[50] en sterk økning de siste årene. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.

I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil.[51] Pr. 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter.[51] I tillegg var det en andel Hindi og sikh.

I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund.[52] 19% av befolkningen var pr. 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Politikk i Oslo

Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg er født og oppvokst i Oslo. Han har møtt fast på Stortinget siden 1991, kun avbrutt av regjeringsverv.

Ved stortingsvalget i 2013 ble følgende nitten representanter valgt inn på Oslobenken i Stortinget for perioden 2013–2017:

Nr Navn Parti Nr Navn Parti
90 Jens Stoltenberg Ap 91 Ine Marie Eriksen Søreide H
92 Hadia Tajik Ap 93 Nikolai Astrup H
94 Siv Jensen Frp 95 Jonas Gahr Støre Ap
96 Michael Tetzschner H 97 Trine Skei Grande V
98 Heikki Holmås SV 99 Marianne Marthinsen Ap
100 Kristin Vinje H 101 Rasmus Hansson MDG
102 Christian Tybring-Gjedde Frp 103 Jan Bøhler Ap
104 Mudassar Kapur H 105 Marit Nybakk Ap
106 Ola Elvestuen V 107 Stefan Heggelund H
108 Hans Olav Syversen (Utjevningsmandat) KrF

Norges hovedstad[rediger | rediger kilde]

Flesteparten av departementene holder til i Regjeringskvartalet ved Akersgata og Grubbegata.

Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Storting, regjering og høyesterett.

Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i Grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.

Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.

Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.

Det Kongelige Slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, under regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-tallet, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.

Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.

Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skattedirektoratet, KRIPOS og Statens vegvesen.

Lokalpolitikk[rediger | rediger kilde]

Oslo rådhus, sett fra Aker Brygge.

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av inntil åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2011–2015 borgerlig flertall.

Oslo har siden 2011 hatt et byråd bestående av Høyre (H), Venstre (V) og Kristelig Folkeparti (KrF). Stian Berger Røsland (H) har vært byrådsleder siden 2009. Med unntak av en femårsperiode på nittitallet da Rune Gerhardsen (Ap) var byrådsleder har Høyre hatt byrådslederposisjonen kontinuerlig siden den parlamentariske modellen ble innført i 1986.

Siden 2007 har Fabian Stang (H) vært ordfører, mens Libe Rieber-Mohn (Ap) er varaordfører siden 2011. Etter andre verdenskrig har Høyre og Arbeiderpartiet stort sett byttet på å ha ordførermakten, kun avbrutt av to korte Frp-perioder i 1990–91 og i 2007.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over Oslos bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk en over til direkte valg av samtlige bydelsutvalgene.

Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.

Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.

Etater og kommunale foretak[rediger | rediger kilde]

Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.

Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har omlag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvar ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo KF er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.

Segl og flagg[rediger | rediger kilde]

Oslos byvåpen

Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold.

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.[53]

St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.[54]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Oslos byflagg fra 1924, erstattet i 2000 av et flagg med byens segl på blå duk.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.[55]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Universitetsbygningene ved Karl Johans gate har fra 1850-årene vært tilholdssted for Universitetet i Oslo, men siden 1930-tallet har hoveddelen av virksomheten vært lagt til Blindern nord i byen.

Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høyskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets største og eldste, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området. Universitetet har ca. 25 000 studenter og ca. 2 800 vitenskapelige ansatte (2008), og ledes fra august 2009 av rektor Ole Petter Ottersen.

Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo slo seg sammen i 2011 til Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Skolen satser spesielt på profesjonsstudier, og har ca. 16 000 studenter fordelt på begge studiesteder. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Markedshøyskolen, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet.

Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo Handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.[56]

Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.[57]

Forsvaret og Oslo[rediger | rediger kilde]

En gardist, 2008.

Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det Kongelige Slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.

Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.

Oslo huser også Akershus Kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i Osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets skolesenter, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.

Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.

Medier[rediger | rediger kilde]

Kringkastingshuset stod klart i 1950 og er det eldste bygget på NRK Marienlyst.

Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000). (Alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).[58]

Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis/Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).

NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.

En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens VerkstedSagene.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.

E18 er den viktigste innfartsveien til Oslo fra vest. Bildet viser E18 ved Frognerstranda. Til høyre for veien sees Skøyen–Filipstadlinjen og bebyggelsen på Skarpsno og Skillebekk, til venstre småbåthavna like innenfor «Kongen» i Frognerkilen.

Veinett[rediger | rediger kilde]

Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.

Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.

Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.

Kollektivtransport[rediger | rediger kilde]

Oslo har både trikk og T-bane. Her fra Forskningsparken stasjon.
MX3000 er det nye hovedmateriellet til T-banen i Oslo. Det har gradvis blitt innført siden 2006 og er i dag med sine 83 tog, ansvarlig for frakt av 270 000 passasjerer daglig.

Utdypende artikler: T-banen i Oslo og Trikken i Oslo

Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.

I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-tallet var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, et år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. På 1960-tallet ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig på 2000-tallet kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.

Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.

Kollektivnettet i Oslo består pr. 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer.[59] Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende, mens T-banen hadde seks linjer og 72,8 millioner reisende.[59] I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til en helårs båtforbindelse fra Vippetangen til øyene i havnebassenget og sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy.[60]

Jernbane og luftfart[rediger | rediger kilde]

Oslo S sett fra Utsikten i Ekebergskrenten.

Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo Sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.

Oslo Lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Lillestrøm, Oslo, Bærum, Asker og Drammen med Flytoget, som bruker ca. 20 minutter fra Gardermoen og inn til Sentralstasjonen i sentrum. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.

Oslo har i tillegg to sekundære lufthavner: Sandefjord lufthavn, Torp og Moss lufthavn, Rygge. Noen flyselskaper kaller disse for Oslo lufthavn, Torp og Oslo lufthavn, Rygge, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen og Rygge.

Havnetrafikk[rediger | rediger kilde]

Havneområdet på Filipstad brukes til ro-ro, stykkgods og tørrbulk. Color Lines Tysklandsferger «Color Fantasy» og «Color Magic» legger også til her.

Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).[61]

I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.[62]

Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.[63]

Samarbeidsbyer og -regioner[rediger | rediger kilde]

Samarbeidsbyer[rediger | rediger kilde]

Fra Lilla Bommen i Göteborg, vennskapsby med Oslo
Fra Shanghai, Kina, vennskapsby med Oslo

  Sverige Göteborg, Sverige[64]
  Folkerepublikken Kina Shanghai, Kina[64]
  Russland St. Petersburg, Russland[64]
  Litauen Vilnius, Litauen[64]
  Polen Warszawa, Polen[64]

Samarbeidsregioner[rediger | rediger kilde]

  Tyskland Schleswig-Holstein i Tyskland[64]
  Sør-Afrika Provinshovedstaden Mbombela[64]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistisk sentralbyrå. «Befolkningsstatistikk. Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap. 1. januar 2014». Besøkt 1. mars 2014. 
  2. ^ Mal:Http://ssb.no/befolkning/statistikker/beftett/aar/2014-07-01?fane=tabell
  3. ^ Statistisk sentralbyrå. «Befolkningsstatistikk. Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap. 1. januar 2014». Besøkt 1. mars 2014. 
  4. ^ «Om 15 år kan det bo 100 000 flere i Oslo». Aftenposten.no. 21. oktober 2005. Arkivert fra originalen 28. januar 2006. Besøkt 14. august 2009. 
  5. ^ Temaside om innvandring og innvandrere Statistisk sentralbyrå
  6. ^ Wetås, Åse (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. side 51–75. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
  7. ^ «Eksempel på bruk av Kristiania og Xania om hverandre». ellisislandrecords.org (Engelsk). The Statue of Liberty-Ellis Island Foundation, Inc. Besøkt 2. juni 2009. 
  8. ^ Bård Alsvik: «"Oslo leve!" – Om navneendringen fra Kristiania til Oslo», Tobias 2001/1
  9. ^ Oslo sentrum blir Kristiania – Østlandssendingen – NRK Nyheter
  10. ^ – Ut med «Kristiania» Aftenposten 26. februar 2009. Besøkt 22. juni 2010
  11. ^ a b «Bergen har aldri vært hovedstad i Norge», artikkel fra NRK 31. januar 2014
  12. ^ Molaug, Petter B. (2003). «Akershus og middelalderbyen». Interesseforeningen Oslo Middelalder. Besøkt 8. juni 2009. 
  13. ^ Oslo bys historie, bind 1, sidene 14-34, Oslo 1991, ISBN 82-02-09141-1
  14. ^ «... går tilbake til ca.1025. Det er bygårder som har ligget mellom Vestre strete og Østre strete» : Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden
  15. ^ a b Dons, Johannes A. (2000). «Oslo : geologi». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 3–4. ISBN 82-573-0815-3. 
  16. ^ «Blindern (Oslo)». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. 
  17. ^ «Normaler for Oslo kommune». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. 
  18. ^ «Soltimer/Soltid». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. 
  19. ^ «Temperaturrekorder måned for måned». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. 
  20. ^ «Met.nos klimadatabase». met.no. Besøkt 14. oktober 2009. 
  21. ^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 9–10.
  22. ^ Vetlesen, Vesla: Osloflora, Damm forlag 2005, side 16.
  23. ^ «Norges best besøkte attraksjoner sommeren 2006: Holmenkollen fortsatt mest populær!». Innovasjon Norge. 2006. Besøkt 21. mai 2009. 
  24. ^ «PARTNERSKAP FOR VEKST : Reiselivsplan for Oslo» (.pdf). Oslo kommune. 2003. Besøkt 21. mai 2009. 
  25. ^ Dagens Næringsliv 12.oktober 2012, s.26.
  26. ^ Aftenposten 8. mai 2013
  27. ^ a b c d e «Byantikvarens Gule Liste – Informasjon» (pdf). Riksantikvaren. Besøkt 24. mai 2009. 
  28. ^ a b «Riksantikvarens Gule Liste Per Mai 2009» (xls). Riksantikvaren. mai 2009. Besøkt 24. mai 2009. 
  29. ^ Kolsrud, Kjetil (19. mai 2009). «Vår tids monumenter». Aftenposten. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 21. mai 2009. 
  30. ^ Olav Angell, Jan Erik Vold og Einar Økland (red.): Jazz i Norge, Gyldendal 1975
  31. ^ Human Rights Oslo. Innhentet 9. august 2010.
  32. ^ a b c Thingsrud, Leif (2001). «Industribyen Oslo». Tobias (4/2001), s. 3-5. 
  33. ^ Benum, Edgeir (2000). Oslo bys historie : Byråkratenes by : Fra 1948 til våre dager (2 utg.). Oslo: Cappelen. s. 349. ISBN 82-02-12305-4. 
  34. ^ Grønvold, Line Monica (2001). «Industriens eksperimentelle former og behov». Tobias (4/2001), s. 12-15. 
  35. ^ Nystad, Jens Fr. (2000). «Oslo : industri og handel». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 20. ISBN 82-573-0815-3. 
  36. ^ Statistisk sentralbyrå. «Befolkningsstatistikk. Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap. 1. januar 2014». Besøkt 1. mars 2014. 
  37. ^ Statistisk sentralbyrå (1. juli 2014). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 3. juli 2014. 
  38. ^ Statistisk sentralbyrå. «Befolkningsstatistikk. Folkemengd etter alder, kjønn, sivilstand og statsborgarskap. 1. januar 2014». Besøkt 1. mars 2014. 
  39. ^ «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Fylke.». Statistisk Sentralbyrå. 1. januar 2009. Besøkt 14. oktober 2009. 
  40. ^ [http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/arkiv/tab-2009-04-30-09.html Statistisk sentralbyrå
  41. ^ Oslo kommune: Osloborger nr 600 000 er her!
  42. ^ Oslo kommune: Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030 Pdf
  43. ^ Oslo kommune: Oslo over 800.000 innbyggere før 2030
  44. ^ Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes og Roy A. Nielsen (2007). «Levekår på vandring : Velstand og marginalisering i Oslo». Fafo-rapport (2007:05), s. 40. 
  45. ^ Statistisk Sentralbyrå: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn. Fylke. 1. januar 2011
  46. ^ «Tabell 10. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, etter landbakgrunn (de 20 største gruppene). Utvalgte kommuner.». SSB. 1. januar 2012. Besøkt 14. juli 2012. 
  47. ^ Ausrtad, Bodil (2010). «Oslomålet». I Tvedt, Knut Are. Oslo byleksikon (5 utg.). Kunnskapsforlaget. s. 28. ISBN 987-82-573-1760-7 . 
  48. ^ «Oslo-språket smelter sammen». Dagsavisen. 5. mars 2008. Besøkt 22. mai 2009. 
  49. ^ ««Oschlo» godtas». Aften. 28. november 2006. Besøkt 22. mai 2009. 
  50. ^ Hvor bor katolikkene? , katolsk.no 2. juni 2014
  51. ^ a b «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2012». Statistisk Sentralbyrå. 4. desember 2012. Besøkt 2. mai 2013. 
  52. ^ «Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 2008». SSB. 19. desember 2008. Besøkt 24. mai 2009. 
  53. ^ Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4–5
  54. ^ Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12–14
  55. ^ Engene, Jan Oskar:«Nytt byflagg for Oslo? Noen kommentarer til tusenårsjubilantens 'særpregete' nye flagg.» Nordisk Flaggkontakt 3-2000 s. 31-33.
  56. ^ «Inntaket til Vg1 studiespesialisering (uten formgivingsfag)» (.pdf). Oslo kommune : Utdanningsetaten. 2008. Besøkt 20. mai 2009. 
  57. ^ Hansen, Marianne Nordli (2005). «Ulikhet i osloskolen: rekruttering og segregering». Tidsskrift for ungdomsforskning, 5 (1), s. 3–26. 
  58. ^ «Opplaget 2011: Nett og mobil vokser – Fortsatt svikt på papir (med henvisning til regneark)». Mediabedriftenes landsforening. Besøkt 25. juli 2012. 
  59. ^ a b «Oslospeilet 3-4 2009» (.pdf). Oslo Kommune. 23. juni 2009. Besøkt 25. august 2009. 
  60. ^ «Transportmidlene». Ruter. 15. februar 2008. Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 20. mai 2009. 
  61. ^ «Årsrapport 2007» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. 
  62. ^ «Årsstatistikk for Oslo Havn 2008» (.pdf). Oslo Havn KF. 2008. Besøkt 22. mai 2009. 
  63. ^ Røde, Gro (1998). «Oslo havn – byens hjerte». Tobias (2/1998), s. 9–11. 
  64. ^ a b c d e f g Oslo Kommune: Internasjonalt samarbeid (pdf)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
  • Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
  • Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
  • Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
  • Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
  • Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Kategori:Oslo – bilder, video eller lyd
Wikinews-logo.svg Wikinytt: Portal:Oslo – relatert nyhetssak

Historie[rediger | rediger kilde]