Nasjonale minoriteter i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Som Nasjonale minoriteter i Norge regnes romanifolket (tatere), rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.[1]

Denne avgrensingen til fem nasjonale minoriteter ble gjort av Jens Stoltenbergs første regjering i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Stortingsmeldingen var en oppfølging av at Norge hadde ratifisert Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998[2].

Samene tilfredstiller kriteriene for å regnes som en nasjonal minoritet,[3] men valgte å ikke bli inkludert i en erklæring om Norges nasjonale minoriteter.[4] Samene regnes derfor som et urfolk i Norge, og ikke som en nasjonal minoritet. Noen organisasjoner fra romanifolket (tatere/de reisende) ønsket heller ikke å bli «erklært» som nasjonal minoritet. [5] Konvensjonens bestemmelser er da gjeldende «de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope seg dens bestemmelser»[6] Tilsvarende gjelder den ikke enkeltpersoner som avgjør at de selv ikke ønsker å bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet. [7]


Minoritetenes historie i Norge[rediger | rediger kilde]

Selv om alle de fem gruppene har en langvarig tilknytning til Norge, representerer de òg ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Norge, hadde de tilhold i andre områder i verden, og de har således historiske røtter også utenfor Norge.

Tilknytninga til fellesskap utenfor Norges grenser er i den politiske debatten i visse perioder av historien blitt brukt mot disse minoritetene. Samtidig har det store flertallet vært norske statsborgere, både før og etter den første statsborgerskapsloven av 1888. Før denne loven kom, ble alle med fast tilhold i riket i over tre år regna som norske statsborgere.

Et spesielt trekk ved kvenene og skogfinnene var at disse to gruppene i tillegg var grenseminoriteter, med de utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjonene som lå i dette. Det er en skjebne som kvenene og skogfinnene har delt med mange nasjonale minoriteter, både i Europa og i verden ellers.

1600- og 1700-tallet gjorde den økonomiske tenkningen sitt til at i alle fall noen minoriteter var velkomne. Kvenene ble på 1700-tallet regna som viktige i nordområdene, for de representerte en jordbrukskultur som kunne medvirke til å styrke økonomien og samtidig sikre norsk territorium. En åpna òg opp for jødiske handelsmenn i tider da landet trengte kapital utenfra.

Når synet både på skogfinner og kvener skifta utover på 1800-tallet, har det nok sammenheng med økonomiske endringer, men kanskje særlig med nye nasjonalistiske ideologier. Trusselbildet i utenrikspolitikken («den russiske faren» og etter hvert «den finske faren») skapte også legitimering for en ny minoritetspolitikk - en fornorskingspolitikk.

Assimilasjonspolitikken var den rådende politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. I Norge ble denne politikken i alle fall fram til andre verdenskrig. Nasjonsbygginga hadde som forutsetning én kultur, ett språk og ett folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga således ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom «det nasjonsbærende folket» ble «fremmede».

Selv om assimilasjonspolitikken overfor alle gruppene må kunne karakteriseres som streng, var politikken ikke lik. Overfor kvenene og skogfinnene var midlene som ble tatt i bruk først og fremst av kulturpolitisk art. Fornorskingsarbeidet i skolen var hele tida kjerneaktiviteten. «Høydepunktet» i politikken var likevel jordsalgsloven og jordsalgsreglementet av 1902 for Finnmark, som sa at salg av jord bare måtte skje til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det kan være noe av bakgrunnen for at samiske og kvenske familier tok norske slektsnavn. Virkninga av politikken var i alle fall at holdninga til kvenene som en mindreverdig minoritet festna seg i det norske samfunnet og etter hvert også blant kvenene sjøl. Politikken medvirka slik til den tilbakegangen som kvensk kultur har opplevd i de siste par generasjonene.

De andre gruppene – jødene, rom og romanifolket – ble i perioder av norsk historie utsatt for en hardere politikk. Mellom tiltaka var utestenging fra riket, regulær forfølgelse og til og med forsøk på utrydding. Tvangssteriliseringen av personer fra romanifolket og den stramme innvandringspolitikken Norge førte overfor roma og jøder i mellomkrigstida kan ses som uttrykk for dette.

Den tradisjonelle gruppen av rom (sigøynere) i Norge omfatter trolig 300 til 400 personer, som alle er bosatt i Oslo-området. Språket deres blir kalt romanes. Mange av de reiser i sommerhalvåret, både i Norge og i utlandet.[8]

Ny minoritetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Når en i etterkrigstida har blitt mer liberale, kommer det trolig av at de internasjonale ideologiske strømdraga har snudd. En har i økende grad framhevet verdier som kulturelt og etnisk mangfold og menneskeretter. Synliggjøring av gruppene innenfor kulturlivet kan òg ha medvirka til denne endringen.

At minoritetane selv setter sin egen situasjon på den politiske dagsorden, har vært med på å påvirke minoritetspolitikken. Opprettelsen av minoritetsorganisasjoner og minoritetenes deltakelse i politikken er en viktig del av dette bildet.

Etter Norges ratifisering av Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999 er disse minoritetsgruppene gitt et særlig kulturelt vern, og mottar tilskudd til kulturvernarbeid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ regjeringen.no Grunnlaget for politikken overfor nasjonale minoriteter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
  2. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) ... «fra Utenriksdepartementet av 18. juni 1998, godkjent i statsråd samme dag».
  3. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) ... «3.6.8 Konklusjon. Både samer, kvener, skogfinner, romanifolket (tatere/de reisende), rom og jøder anses å oppfylle kriteriene for «nasjonale minoriteter» og omfattes således av konvensjonens virkeområde.»
  4. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) . «3.7 Om avgivelse av erklæring om den norske forståelsen av begrepet. ... Det norske Sametinget har under ratifikasjonsforberedelsene klart gitt uttrykk for at samene ikke ønsker å bli inkludert i en eventuell erklæring fra Norge om nasjonale minoriteter. De ønsker heller å ivareta sin status som urfolk og verne om den styrkede rettsstilling som er oppnådd for urfolk gjennom ILO-konvensjon nr. 169 ...»
  5. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) . «3.7 Om avgivelse av erklæring om den norske forståelsen av begrepet. ... Enkelte organisasjoner fra romanifolket (tatere/de reisende) ønsker heller ikke å bli «erklært» som nasjonal minoritet».
  6. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) . «3.7 Om avgivelse av erklæring om den norske forståelsen av begrepet «nasjonale minoriteter». ... Konvensjonens bestemmelser gjelder likevel fullt ut for de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope seg dens bestemmelser.»
  7. ^ Regjeringen.no St.prp. nr. 80 (1997-98) . «3.6 Om den norske forståelsen av begrepet «nasjonale minoriteter» 3.6.1 Generelt. ... Det må imidlertid presiseres at enkeltpersoner har full rett til å avgjøre at de selv ikke ønsker å bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet, se konvensjonens artikkel 3.»
  8. ^ regjeringen.no Stortingsmelding nr 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]