Privatisering
Privatisering er et begrep som benyttes når det offentlige fullt ut lar markedet overta ansvaret for en oppgave både på produsentsiden og på etterspørselsiden.[1][2] Ett av de få eksemplene på dette er opphevelsen av det kommunale kinomonopolet. Det har gitt spillerom for private aktører som selger kinofremvisning i en rekke norske byer.[3]
I noen politiske sammenhenger brukes ordet når private bedrifter overta ansvar for vare- og tjenesteproduksjon som tidligere har vært produsert av offentlig sektor. Andre vil si at det da er snakk om konkurranseutsetting, og forbeholder begrepet privatisering til situasjoner der markedet overtar hele ansvaret.[1]
Ordet har også en annen betydning, det å flytte en handling fra den offentlige til private sfære.
Begrepet ble lansert av den østerriksk-amerikanske samfunnsviteren Peter Drucker på 1950-tallet i hans bøker om næringslivsledelse (management). Drucker insisterte imidlertid på å bruke ordet re-privatisering, ettersom han påpekte at privat tjenesteproduksjon hadde vært det normale, kun avbrutt av noen få tiår med iver etter offentlig eierskap på midten av 1900-tallet. Drucker begrunnet behovet for privatisering med at privat næringsliv var mer effektivt enn det offentlige i nær sagt alle former for produksjon.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «FAKTA: Konkurranse-utsetting og privatisering». Manifest Tankesmie. 11. juli 2011. Besøkt 6. juni 2016.
- ^ Fiskdal, Baard (2014). Myter og Fakta om Konkurranse (PDF). Oslo: NHO Service. s. 4–5.[død lenke]
- ^ Hanne Bogen og Torgeir Nyen (1998). «Privatisering og konkurranseutsetting i norske kommuner» (PDF). Fafo-rapport 254.
|
