Lemen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lemen
Lemen
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lemmus lemmus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: lemen
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Gnagere
Familie: Hamsterfamilien
Slekt: Lemmus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for lemen

Lemen (Lemmus lemmus), også kalt lomhund, er en gnager i hamsterfamilien og en typisk primærkonsument i næringskjeden. Den er mest vanlig i fjellstrøk, men finnes i noen grad også i lavlandet, spesielt nord i utbredelsen. Lemen utgjør også en svært viktig næringskilde for fjellrev og diverse rovfuglarter, som snøugle. Blant folk flest er lemen kjent som en evig hardhaus og en skikkelig hissigpropp. Lemen regnes som en livskraftig art.[1]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Lemen livnærer seg først og fremst seg av gress, starr og mose og habitat er finnes primært på fjellet. Arten har et høyt reproduksjonspotensiale; dyrene kan bli kjønnsmodne allerede ca. tre uker gamle, drektighetstida er på tre uker, kullstørrelsen er på 8-10 unger (men noen ganger mer enn ti unger), og en hunn kan få tre til fem kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk med tre til fire år mellom hvert toppår. Tettheten av individer er ofte svært lav i årene mellom bestandstoppene, selv i godt egnede områder. I toppårene er tettheten gjerne svært høy, men dette varierer også betydelig. Dette kalles smågnagersvingninger.

Flere arter rovpattedyr og rovfugler har spesialisert seg på å leve av lemen og andre smågnagere, og disse artene (f.eks. fjellrev) får ofte fram mange unger i lemenårene. Andre rovpattedyr går i disse årene over fra å ta annet bytte til å leve for en stor del av lemen. Dette minsker presset på de andre byttedyrartene som får fram flere unger i lemenårene. Som en følge av svingningene i lemenbestanden varierer også bestanden av mange andre arter, og lemen er derfor en viktig nøkkelart i økosystemet i fjellet (se Hagen 1969).

Global utbredelse[rediger | rediger kilde]

Lemen finnes i et sammenhengende belte fra høyereliggende strøk i Sør-Norge og Midt-Sverige nordover til kysten av Finnmark, og videre østover gjennom de nordligste delene av Finland til nordøstlige deler av Kolahalvøya i Russland (Tast 1982).

Det er store regionale svingninger i bestanden, og det finnes ikke noe minimums- eller maksimumsanslag for antallet lemen i de fire landene. Tar man utgangspunkt i arealet av egnede leveområder innen utbredelsesområdet, er det klart at Norge huser en stor andel av bestanden, kanskje omkring halvparten. Fordelingen mellom landene vil imidlertid variere fra år til år på grunn av de store regionale svingningene i bestanden.

Norsk utbredesle[rediger | rediger kilde]

Lemen i aggressiv posisjon mot fotografen

I Sør-Norge er lemen først og fremst knyttet til høyereliggende områder fra fjellbjørkeskogen eller høyereliggende barskog og opp på snaufjellet, mens den lenger nord i landet finnes helt ned til kysten. Hovedutbredelsen strekker seg fra høyereliggende områder i Agder-fylkene i sør og nordover til kysten av Finnmark. Den finnes normalt ikke i de lavereliggende områdene med barskog og jordbrukslandskap på det indre Østlandet eller i et belte videre langs kysten nord til Nordland. I såkalte lemenår, når bestanden er spesielt stor, kan imidlertid lemen også forekomme i disse områdene (Semb-Johansson & Ims 1990).

Norges bestand[rediger | rediger kilde]

Bestanden varierer kraftig mellom år, og kan også variere mye fra distrikt til distrikt i det samme året, såkalte smågnagersvingninger (se under). Det er derfor vanskelig å påvise generelle endringer i bestandssituasjonen på stor skala. Det finnes få dataserier som er egnet til å undersøke slike langsiktige trender.

Trusler[rediger | rediger kilde]

Det synes ikke å være noen alvorlige trusler mot bestanden av lemen. Det har blitt påstått at langvarig, hard beiting fra sau og rein i fjellet kan endre sammensetningen av plantesamfunnene og muligens også innholdet av antibeitestoffer i plantene, og at dette kan påvirke bestanden av lemen negativt.[2] Nyere forskning viser derimot at slik beitetrykk har ingen effekt på lemenbestander[3].

Lemen er spesielt tilpasset et liv snøen, og lever i store kolonier på snødekket mark langt opp på fjellet. Undersøkelser utført av Rolf Anker Ims (professor biologi ved Universitetet i Tromsø) viser at lemen yngler om vinteren og at populasjonen øker[4]. Han har ledet undersøkelser på 109 steder i Øst-Finnmark i årene rundt 2007 av antallet lemen og mus. Studiene viste at lemmen økte i antall, mens gråsidemus som også ble undersøkt, minket i antall[4]. Det viste seg å være en sammenheng mellom lemenpopulasjonene og høyde over havet de levde: Jo høyere over havet, desto mer vokste populasjonen gjennom vinteren. Dette tyder på at steder med stabil vinterforhold er gunstig for lemen[4]. Lemen har store muligheter for å vokse mye i antall fordi de får mange unger og blir tidlig kjønnsmodne. Vinterforholdene ser ut til å være av større betydning enn andre faktorer som mattilgang og predatorer[5][6].

Med milde vintere og væromslag får lemen og andre smågnagere som lever under snøen vanskeligere forhold. Når mildværet kommer tiner snøen og det danner seg gjerne is over bakken. Dermed blir det vanskeligere for smågnagere som lemmen å finne mat under snøen[6]. Dette har ført til færre lemenår. Det kommer stadig sjeldnere lemenår i store deler av Norge. Da undersøkelense av lemmen ble gjort i Finnmark i 2007 hadde det ikke vært lemenår siden 1978. På Finse i Hordaland fylke har det ikke vært toppår siden 1990-tallet[4].

Smågnagerårene er viktig for økosystemene fordi disse er føde for større rovdyr. Flere av disse er rødelistede rovfugler som ugler, våk og falk. Snøugle hekker bare i lemenår. Når smågnagerne ikke lenger har de store bestandsøkningene med noen års mellomrom, blir dette en økologisk trussel for disse rovdyrene[6].

Status[rediger | rediger kilde]

Lemen er ikke inkludert i noen rødlister, verken nasjonalt eller internasjonalt, og den er heller ikke listet spesielt i forbindelse med noen av de aktuelle konvensjonene. Lemen er imidlertid en ansvarsart for Norge, ettersom en så stor andel av totalbestanden finnes i her.

Forvaltningstiltak[rediger | rediger kilde]

For å kunne påvise endringer på stor skala i nivå og svingninger i bestanden av lemen må det gjennomføres langvarig overvåking av smågnagerbestanden i utvalgte høyereliggende områder. Dette gjøres i dag i Dividalen (Troms), Børgefjell (Nord-Trøndelag), Åmotsdalen (Sør-Trøndelag), Gutulia (Hedmark) og Møsvatn (Telemark) som en del av Program for terrestrisk naturovervåking (Framstad 1996), samt ved FinseHardangervidda (Framstad m.fl. 1997).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henttonen, H. 2016. Lemmus lemmus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T11481A503146. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T11481A503146.en. Downloaded on 20 March 2018.
  2. ^ Högstedt & Seldal 1996, Skancke 1997
  3. ^ Klemola, Norrdahl & Korpimäki 2000
  4. ^ a b c d [1] www.forskning.no - Lemenår skyldes vinteryngling.
  5. ^ [2] http://www.newscientist.com Plagues of lemmings driven by winter breeding
  6. ^ a b c [3] www.Aftenposten.no - Vi ser en storskala endring i naturen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Framstad, E. 1996. Smågnagere. S. 15–19 i: Kålås, J. A. (red.). Terrestrisk naturovervåking. Fjellrev, hare, smågnagere og fugl i TOV-områdene, 1995. NINA Oppdragsmelding 429. 36 s.
  • Framstad, E., Stenseth, N. C., Bjørnstad, O. N. & Falck, W. 1997. Limit cycles in Norwegian lemmings: tensions between phase-dependence and density-dependence. Phil. Trans. R. Soc. Lond. B 264 (1378): 31–38.
  • Hagen, Y. 1969. Norske undersøkelser over avkomproduksjonen hos rovfugler og ugler sett i relasjon til smågnagerbestandens vekslinger. Fauna 22 (2): 73–126.
  • Högstedt, G. & Seldal, T. 1996. Lämmeltåget – en flykt undan ängsull och styvstarr. Forskning och Framsteg 6/96: 21–24.
  • Skancke, T. W. 1997. Sauen – en hellig ku i utmarka? Jakt & Fiske nr. 8/97: 32–36.
  • Semb-Johansson, A. & Ims, R. A. 1990. Smågnagerne. S. 121–168 i:
  • Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.). Norges dyr. Pattedyrene, bind 3. J. W. Cappelens Forlag, Oslo.
  • Stenseth, N. C. & Ims, R. A. 1993a. Population dynamics of lemmings: temporal and spatial variation – an introduction. S. 61–96 i:
  • Stenseth, N. C. & Ims, R. A. (red.). The biology of lemmings. Linnean Society Symposium Series no. 15. Academic Press, London.
  • Stenseth, N. C. & Ims, R. A. 1993b. Food selection, individual growth and reproduction – an introduction. S. 263–280 i:
  • Tast, J. 1982. Lemmus lemmus (Linnaeus, 1758) – Berglemming. S. 87–105 i:
  • Niethammer, J. & Krapp, F. (red.). Handbuch der Säugetiere Europas. Band 2/I. Akademische Verlagsgesellschaft, Wiesbaden.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]