Saint Vincent og Grenadinene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 13°09′N 61°12′V

Saint Vincent and the Grenadines
Saint Vincent og Grenadinene

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Pax et justitia (Latin: Fred og rettferdighet)

Kart over Saint Vincent and the Grenadines

Innbyggernavn Sanktvinsenter/sanktvincenter: sanktvinsentisk/sanktvincentisk
Hovedstad Kingstown
Tidssone UTC-4
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 204
389[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 195
102 627[b]
Bef.tetthet 263,82 innb./km²
HDI 0,719 (ikke rangert)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Dronning Elisabeth II
Generalguvernør:
Statsminister
Frederick Ballantyne
Ralph Gonsalves
Offisielt språk Engelsk
Uavhengighet fra Storbritannia
27. oktober 1979
Valuta Østkaribisk dollar (XCD)
Nasjonaldag 27. oktober
Nasjonalsang «Saint Vincent, Land So Beautiful»
ISO 3166-kode VC
Toppnivådomene .vc

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Saint Vincent og Grenadinene er en stat på 32 øyer i Karibia nord for Grenada, sør for Saint Lucia og vest for Barbados. Landet utgjøres av hovedøya Saint Vincent og den nordlige delen av øygruppa Grenadinene, som er delt mellom Saint Vincent og Grenadinene og Grenada. Samla areal er på 389 km². Landets hovedstad er Kingstown.

Viktige importvarer er diverse råvarer og en del ferdigvarer, næringsmidler, maskiner og kjemikalier. Viktige eksportvarer er blant annet bananer. Viktige handelspartnere er Trinidad og Tobago, USA og Storbritannia.

Navn[rediger | rediger kilde]

Landets navn er en kombinasjon av navnet på hovedøya, Saint Vincent, og navnet på den tilhørende gruppen av mindre øyer, Grenadinene.

Det har vært antatt at hovedøya fikk navnet Saint Vincent av Kristoffer Columbus, som man mente kom over øya på festdagen for helgenen Vincent av Zaragoza den 22. januar 1498.[1] Imidlertid var Columbus i Spania på denne datoen.[2] Han besøkte heller aldri Saint Vincent.

Grenadinene har navn etter øya Grenada. Spanjolene kalte småøyene nord for Grenada diminutivt Los Granadillos, som ble til fransk og engelsk Grenadines.[3]

Betegnelsen Saint Vincent har historisk også omfattet de mindre øyene. Ved selvstendigheten i 1979 antok staten navnet Saint Vincent og Grenadinene. [2]

bokmål kalles staten Saint Vincent og Grenadinene eller St. Vincent og Grenadinene.[4][5]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utsyn over et parti av kysten på hovedøya Saint Vincent.

Saint Vincent og Grenadinene ligger i Windwardøyene sør i De små Antiller i den østlige delen av Karibia.

Landet består av ei stor øy, Saint Vincent, og den nordre delen av Grenadinene (den sørlige tilhører nabolandet Grenada). Saint Vincent-stredet skiller hovedøya Saint Vincent fra naboøya Saint Lucia i nord. Hovedøya ligger 32 km sørvest av Saint Lucia, mens avstanden til Barbados i øst er 160 km.[2]

Øya Saint Vincent er 30 km lang og er 18 km på det bredeste.[2] Skogdekte fjell som ligger i retning nord-sør preger øya. Mange elver og bekker strømmer fra det fjellrike indre av øya og ut mot kysten. Disse svulmer opp etter nedbør. Ingen av dem er farbare.[2]

Petit Saint Vincent er den sørligste av Grenadinene som tilhører landet.

Fra øya Saint Vincent strekker landet seg sørover over Grenadinene til Martinique-stredet. Havstykket mellom Saint Vincent og den første av Grenadinene kalles Bequia-stredet. De største av landets øyer i Grenadinene er Bequia, Canouan, Mayreau, Mustique, Prune, Petit Saint Vincent og Union. Den sørligste øya er Petit Saint Vincent, like ved Petite Martinique, som tilhører Grenada. Mens hovedøya er fjellrik og får mye nedbør, er Grenadinene lavere og tørrere.[6]

Av et landareal på 389,3 km², utgjør hovedøya Saint Vincent 344 km² og øyene i Grenadinene til sammen 45,3 km².[7] Landet har en økonomisk sone på 36 396 km². Sokkelen utgjør et område på 2 074 km².[8]

Tobago Cays.

Utenfor kysten av Saint Vincent og Grenadinene ligger det områder med korallrev. Til sammen utgjør dette 168 km².[8] Her lever 413 arter fisk og fire arter havskilpadder. Videre finnes 28 km² med sjøgrasområder og 0,7 km² med mangrove.[8] I tillegg til noen områder utenfor øya Saint Vincent, er det viktige sjøgrasfelter ved Tobago Cays, Union, Bequia, Mustique og Canouan. Det største området med mangrove finnes ved Ashton Harbor på Union, men det finnes også steder med mangrove på hovedøya, Isle A Quatre, Mustique, Canouan og Tobago Cays.[8]

Til sammen 35 områder er per 2016 vernet på grunn av naturen.[9] Tobago Keys Marine Park er det største marine verneområdet med et 52 km² stort område som omfatter korallrev så vel som områder med sjøgras.[8] Dette området er viktig oppvekstområde for fisk, skalldyr og suppeskilpadde. Union-Palm Island Marine Conservation Area utgjør 12,9 km², mens Canouan Marine Reserve verner et område på 11,8 km².[8] Andre vernede områder er South Coast Marine Conservation Area, Bequia Marine Conservation Area, Isle a Quatre Marine Reserve, Mustique Marine Conservation Area, Petit St. Vincent Wildlife Reserve. La Soufrière National Park står sammen med Grenadinene på UNESCOs tentative verdensarvliste.[10][11]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet fra vulkanen La Soufrière i 1902.

Øya Saint Vincent ligger på den karibiske kontinentalplaten i subduksjonssonen der den karibiske platen møter den søramerikanske kontinentalplaten.[12]

Saint Vincent og Grenadinene er bygd opp av mange vulkanske bergtyper, akkurat som øyene i nærheten.

Hovedøya Saint Vincent er vulkansk. Den aktive stratovulkanen La Soufrière på nordenden av hovedøya er den yngste av øyas vulkaner, og den eneste som det anses sannsynlig vil kunne få utbrudd igjen.[13] Det første historisk dokumenterte utbruddet fra La Soufrière fant sted i 1718.[14] Vulkanen hadde et stort utbrudd i 1812 og et nytt i 1902.[15] Utbruddet i 1902 ødela store deler av nordenden av øya. 1600 mennesker omkom.[16] La Soufrière hadde utbrudd i 1979, men ingen mennesker mistet livet.[17]

Jordsmonnet er svært fruktbar og egner seg til dyrking av mange slags frukt og grønnsaker.[2]

Fjell[rediger | rediger kilde]

Vulkanen La Soufrière på hovedøya Saint Vincent.

Vulkanen La Soufrière nord på Saint Vincent er landets høyeste punkt med to topper på 1234 og 1178 meter.[2] Det indre av hovedøya preges av fjell som deler øya på langs i retning nord-sør. Vestsiden av øya er oppbrutt i mange daler, mens landskapet på østsiden skråner svakere og flater mer gradvis ut.

Sør for La Soufrière ligger to fjell, Richmond Peak på 1074 meter i vest og Mount Brisbane på 932 meter i øst. Dette er restene etter det eroderte krateret eller kalderaen Morne Garu. Videre i retning sør ligger Hermitage. Deretter kommer Grand Bonhomme på 970 meter og Petit Bonhomme på 747 meter. Lengst i sør ligger fjellet Mount St. Andrews på 736 meter.[18]

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er tropisk marint.[2] Månedene fra januar til mai er den tørre årstiden, mens det fra juni til desember er mest nedbør. Det faller mer nedbør i høyere strøk enn i lavlandet. I fjellene midt på øya kommer det 3 800 mm nedbør om året. Ved kysten faller det fra 1 500 til 2 000 mm nedbør om året. Det faller mest nedbør på østsiden av hovedøya.[2]

I hovedstaden Kingston varierer temperaturen mellom 18 og 32 °C.[2]

Saint Vincent og Grenadinene ligger i et område med nordøstlig passatvind. Landet kan rammes av orkaner. Ødeleggende orkaner rammet i 1780, 1898 og 1955.[2] I 1980 rammet orkanen Allen, i 1986 Andrea og i 2004 Ivan.

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Kongeamazon (Amazona guildingii) er nasjonalfugl.

Det finnes rundt 12 700 hektar tropisk skog, inkludert opprinnelig regnskog så vel som sekundærregnskog, palmelunder, dvergskog og mangrove.[6]

Plantelivet omfatter 1 150 arter blomsterplanter. 16 av disse er endemiske. Det er fire endemiske arter blant de totalt 163 bregneartene. En av disse er trebregnen Cyathea tenera som vokser høyt oppe i regnskogen.[6]

Dyrelivet omfatter 17 pattedyrarter, hvorav 12 er flaggermus.[6] Blant de 190 fugleartene er to endemiske: nasjonalfuglen, papegøyearten kongeamazon (Amazona guildingii) og crescendoparula (Catharopeza bishopi). Videre finnes to endemiske underarter, rødstrupesolitærtrost (Myadestes genibarbis) og hussmett (Troglodytes aedon). 14 fuglearter er endemiske i regionen.[6]

Det er fem endemiske arter blant de 21 reptilartene. Det gjelder tre øglearter som bare finnes på Bequia og Mustique (anolene Anolis griseus og Anolis trinitatus, gekkoen Sphaerodactylus kirbyi ) og én som bare finnes på Union (gekkoen Gonatodes daudini). Den femte endemiske reptilarten er snoken Chironius vincenti.[6] Fire amfibiearter finnes, inkludert den endemiske Eleuthrodactylus shrevei eller Sankt Vincent-frosk. Blant krypdyrene er to arter introduserte, invaderende arter, mens det samme gjelder to amfibier.[6] Insektartene går opp i et antall av 2 000. Det finnes 220 arter edderkoppdyr og 25 arter tusenbein. På land finnes det 35 arter krepsdyr og 75 arter bløtdyr.[6]

I havet omkring øyene lever det 450 arter fisk, samt tolv arter hval og delfiner.[6] De fire havskilpaddeartene som finnes er glattkarett (Caretta caretta), havlærskilpadde (Dermochelys coraica), suppeskilpadde (Chelonia mydas) og karett (Eretmochelys imbricata).[6] Korallartene går opp i et antall av 30 og det finnes 11 arter sjøgras.[6] I havet lever det 800 bløtdyrarter.[6]

Miljøtrusler[rediger | rediger kilde]

Kystområdene er truet av utbygging, forurensning, sedimentering, overfiske, korallbleking og ødeleggelse som følge av storm.[8]

Mangroven har flere steder blitt fjernet på grunn av anlegg av småbåthavner og annen utbygging. Omfattende korallbleking fant sted i 2005 og 2010.[8] Havet rundt øyene invaderes av drakefisk (Pterois volitans). I 1983 ble sjøpiggsvinarten Diadema antillarum rammet av sykdom. Bestanden i hele Karibia ble redusert til 5 % av det opprinnelige.[19]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1871 35 688
1881 40 548 +13,6%
1891 41 054 +1,2%
1911 41 877 +2,0%
1921 44 477 +6,2%
1931 47 961 +7,8%
1946 61 647 +28,5%
1960 79 948 +29,7%
1970 86 944 +8,8%
1980 97 845 +12,5%
1991 107 598 +10,0%
2001 109 022 +1,3%
2011 109 991 +0,9%
Kilde: Folketellingen 2012[20]

Ved folketellingen i 2012 hadde landet et folketall på 109 991.[21]

Landet opplevde stor befolkningsvekst i 1940 og 1950-årene. I 1970-årene startet en ny periode med befolkningsvekst.[22]

Kvinneoverskuddet på 76 menn per 100 kvinner i 1921 var snudd til et mannsoverskudd på 105 menn per 100 kvinner i 2012.[23]

I 2012 bodde 90,6 av befolkningen på hovedøya Saint Vincent, mens 9,4 bodde på øyene i Grenadinene.[21] Over halvparten av befolkningen (53,2%) bodde i 2012 sør på øya, i hovedstaden Kingstown med forsteder, Calliaqua og Marriaqua.[24]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2012 var 93 % født i landet.[25] 71,2 var av afrikansk avstamning, mens 23 % hadde blandet opphav. 3 % var kariber eller amerindianere, 1,1 % rapporterte å være indere, mens 0,8 % var hvite, 0,7 % portugisere og 0,2 % tilhørte andre etniske grupper.[26]

Religion[rediger | rediger kilde]

Befolkningen er i hovedsak kristne. Den anglikanske kirke har tradisjonelt vært det dominerende kirkesamfunnet,[27] men dette har endret seg. Ved folketellingen i 2012 var 82,3 % kristne. 7,5 % rapporterte å ikke ha eller tilhøre noen religion, 1,1 % tilhørte rastafaribevegelsen, 0,1 % var hinduer og 0,1 % muslimer, mens 4,3 % tilhørte andre religioner.[28]

Blant de kristne var pinsevennene den største gruppen ved folketellingen i 2012. 27,6 % av befolkningen tilhørte pinsekirker. 13,9 % var anglikanere, 11,6 % sjuendedagsadventister, 8,9 % baptister, 8,7 % metodister, 6,3 % katolikker og 3,8 % evangelikalere.[29]

Språk[rediger | rediger kilde]

Det offisielle språket er engelsk.[30]

I det daglige benyttes vinsentisk kreolsk, et engelskbasert kreolspråk.[31] Selv om dette språket er utbredt i hele landet, har det ikke offisiell status. Det benyttes likevel i enkelte radio- og fjernsynssendinger. Vinsentisk kreolsk er i hovedsak et talespråk. I skrift er det benyttet for eksempel i folkepoesi.[32]

Historie[rediger | rediger kilde]

De karibiske indianerne gjorde hard motstand mot europeisk kolonialisering frem til 1700-tallet. Før den tid hadde øya fungert som skjulested for afrikanske slaver, som enten hadde rømt fra naboøyene eller havnet der som følge av skipbrudd. Disse ble kjent som garifuna, og ble ofte inngift med de lokale indianerne.

I 1719 begynte franskmenn med plantasjedrift på øya. I 1763 ble øya avstått til Storbritannia, men havnet under fransk styre igjen i 1779, før den igjen ble overtatt av Storbritannia som følge av Paristraktaten i 1783. Årene frem til 1796 ble preget av konflikter med den svarte indianerbefolkningen, mer enn 5 000 svarte indianere ble deportert til Roatán, en øy utenfor Honduras.

Slaveri ble avskaffet i 1834, og resulterte i immigrasjon av andre folkeslag, blant annet portugisere og asiater. Disse levde under dårlige forhold, på grunn av lave sukkerpriser.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Saint Vincent og Grenadinene er et samvelderike og har derfor dronning Elisabeth II som statsoverhode. Hun er representert lokalt av en generalguvernør. I en folkeavstemning holdt 25. november 2009 avviste velgerne en ny grunnlov som ville gjort landet til republikk og erstattet dronningen med en valgt president som statsoverhode.[33] 55,6% av velgerne stemte mot grunnlovsforslaget, 43,1% for. Forslaget trengte to tredels flertall for å bli vedtatt.

Den utøvende makt ligger hos statsministeren og hans regjering. Statsministeren er normalt lederen av det største partiet i Saint Vincent og Grenadinenes parliament. Parlamentet er et ettkammersystem med 15 representanter.

Saint Vincent og Grenadinene er et demokrati med et topartisystem. Den nåværende statsministeren er Ralph Gonsalves fra Unity Labour Party.

Landet er medlem av Caribbean Community and Common Market, ALBA og Organisasjonen for østkaribiske stater.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Prestegjeld i Saint Vincent og Grenadinene

Saint Vincent og Grenadinene er delt inn i seks prestegjeld. Fem av dem ligger på på St. Vincent, mens Grenadinene er samlet i et eget prestegjeld. Prestegjeldene tjener i begrenset grad som administrative enheter for sentralregjeringen.[34] De seks prestegjeldene er:

Det finnes ikke folkevalgt lokalt eller kommunalt selvstyre i landet, men det finnes 17 lokalenheter under ledelse av en administrator utnevnt av sentralregjeringen.[34] Disse er ansvarlig for offentlige tjenester som lokale veger og gangstier, avløp og renovasjon, gravsteder og markedsplasser. Lokalenhetene krever inn eiendomsskatt på vegne av sentralregjeringen.[35]

I hovedstaden er lokalforvaltningen organisert i Kingstown Town Board. Ellers i landet er fem områder organisert med byråd (Barrouallie, Calliaqua, Chateaubelair, Georgetown og Layou), fem med distriktsråd (Biabou, Bequia, Lowmans, Park Hill og Union), to med landsbyråd (Marriaqua og Troumaca), mens fire områder er organisert som særlige områder for lokale tjenester (West St. George, North Windward, North Leeward og Canouan).[35]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Saint Vincent og Grenadinene har ikke egne militære styrker. Royal Saint Vincent and the Granadines Police Force, ble etablert i 1979. Politiet har en Special Service Unit og en Rapid Response Unit. Kystvakten er også en del av politiet. I tilfelle krig eller unntakstilstand erklært av myndighetene, kan landets politistyrke benyttes som forsvarsstyrke.[36]

Saint Vincent og Grenadinene er medlem i Regional Security System, et forsvarssamarbeid mellom sju østkaribiske stater.[37]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 0,45 mrd US$ 2006, UN Statistics
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,4 % 2006, UNDP Database
Industriproduksjon 1,7 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 0,5 % 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 20,0 % 1991, UN Statistics
Handelsbalanse - 0,089 mrd US$ 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse - 0,110 mrd US$ 2005, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp
BNP per innb 4326 US$ 2005, UN Statistics

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Skolesystemet i Saint Vincent og Grenadinene er ikke obligatorisk slik det er i mange andre land, men det er gratis. For dem som velger å gå på skolen begynner den når barna er 5 år gamle, og det er 7 år med skolegang. I tillegg varer den videregående skolen i 7 år til sammen. Av den voksne befolkningen er omtrent 18 % analfabeter.

Infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Per 1000 innbyggere finnes det 50,2 personbiler, 156 TVer, 580,5 radioapparater, 151,5 telefoner og 0,4 leger. Det er også bygd 5 flyplasser med regulær trafikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Everett-Heath, John: «Saint Vincent and the Grenadines» i Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press, 2005, s. 460.
  2. ^ a b c d e f g h i j k «Saint Vincent and the Grenadines», Encyclopædia Britannica Online. Lest 2. september 2016.
  3. ^ Martin, John Angus: «Grenada (names)», i A-Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 101.
  4. ^ «Navn på stater», Språkrådet. Lest 2. september 2016.
  5. ^ «Statsnavn og hovedsteder - S», Regjeringen.no. Lest 2. september 2016.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l «Biodiversity», National Parks, Rivers and Beaches Authority. Lest 4. september 2016.
  7. ^ «St Vincent and The Grenadines», The Commonwealth. Lest 2. september 2016.
  8. ^ a b c d e f g h St. Vincent & the Grenadines Coral Reef Report Card 2016, The Nature Conservancy.
  9. ^ «Protected Areas», National Parks, Rivers and Beaches Authority. Lest 4. september 2016.
  10. ^ «The La Soufrière National Park», UNESCO World Heritage Centre. Lest 4. september 2016.
  11. ^ «Grenadines Island Group», UNESCO World Heritage Centre. Lest 4. september 2016.
  12. ^ Robertson, Richard E.A.: «Antilles, Geology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, 2009, s. 31.
  13. ^ «St. Vincent - Volcanism», University of the West Indies Seismic Research Centre. Lest 2. September 2016.
  14. ^ «General Information», Global Volcanism Program, Smithsonian Institution. Lest 2. september 2016.
  15. ^ «Eruptive History», Global Volcanism Program, Smithsonian Institution. Lest 2. september 2016.
  16. ^ «Soufrière St. Vincent». Volcano World. Oregon State University. Besøkt 7. februar 2016. 
  17. ^ Robertson, Richard E.A.: «Antilles, Geology», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, 2009, s. 33–34.
  18. ^ «St. Vincent», University of the West Indies Seismic Research Centre. Lest 2. September 2016.
  19. ^ Petit, Jérôme og Guillaume Prudent (2010): Climate Change and Biodiversity in the European Union Overseas Entities, Gland/Brussel: International Union for Conservation of Nature, s. 54. ISBN 9782831713151.
  20. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 13.
  21. ^ a b St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 10.
  22. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 12.
  23. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 14.
  24. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 15.
  25. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 25.
  26. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 27.
  27. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 32.
  28. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 33.
  29. ^ St. Vincent and the Grenadines. Population and Housing Census Report 2012, Statistical Office, Ministry of Finance, Planning and Economic Development, s. 35-36.
  30. ^ «St Vincent and The Grenadines». The Commonwealth. Besøkt 1. september 2016. 
  31. ^ «Vincentian Creole English», i M. Paul Lewis, Gary F. Simons og Charles D. Fennig (red.): Ethnologue: Languages of the World, 18. utgave, Dallas, Texas: SIL International, 2015. Lest 4. september 2016.
  32. ^ «Vincentian Creole», Atlas of Pidgin and Creole Language Structures Online. Lest 4. september 2016.
  33. ^ «Constitutional reform referendum defeated in St. Vincent & the Grenadines», The Antillean , 26. november 2009.
  34. ^ a b «The local government system in Saint Vincent and the Grenadines». Commonwealth Local Government Forum. Besøkt 1. september 2016. 
  35. ^ a b «Background». Ministry of Transport, Works, Urban Development and Local Government. Besøkt 1. september 2016. 
  36. ^ Chapter 9: Special Section: The Caribbean», i A Comparative Atlas of Defence in Latin America and Caribbean – 2010 Edition, Buenos Aires: RESDAL, 2010, s. 113-114, 117.
  37. ^ Dent, David W. og Larman C. Wilson: Historical Dictionary of Inter-American Organizations, 2. utgave, Lanham/Toronto/Plymouth: Scarecrow Press, 2014, s. 270.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


statstubbDenne statrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
amerikastubbDenne amerikarelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.