Spekkhogger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spekkhogger
Spekkhugger (tegning)
Spekkhugger (tegning)
Orca size-2.svg
Vitenskapelig(e)
navn
:
Orcinus orca
L., 1758
Norsk(e) navn: spekkhogger
Hører til: spekkhoggere,
delfiner,
tannhvaler
Rødlistestatus: LR/cd[1]
ver 2.3 (1994)
Habitat: havet
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for spekkhogger
Mest vanlig i tempererte havområder

Spekkhogger eller spekkhugger, også staurkval/staurhval, (Orcinus orca) er den største arten i familien delfiner (Delphinidae). Den regnes per i dag som eneste art i slekten Orcinus.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Spekkhogger utenfor Tysfjord i Norge

Spekkhoggeren er en delfinart som tilhører tannhvalene. En voksen hann-spekkhogger kan bli opptil 9,5-10 meter lang og veie opp mot 8 tonn (6 tonn er normalt), hunn-spekkhoggeren er noe mindre og blir opptil 8,5 meter lang og veier gjerne ca. 5 tonn. Det gjør spekkhoggeren til den største av alle delfiner. Spekkhoggeren har også den høyeste finnen av alle hvaler, med en høyde på opptil 2 meter (hanner).

Spekkhoggeren er sort og har karakteristiske hvite tegninger som kan ha innslag av gulhvitt eller rødgult, spesielt i hoderegionen. Den har en større hvit flekk bak hvert av øye. Halsen og buksiden er for det meste hvit eller gulhvit. Fargemønstret og ryggfinnen er unike for hvert individ.

Hunnene kan bli opp mot 80-90 år gamle, selv om 50 år er mer normalt. Hannene kan bli 50-60 år gamle, men det normale er omkring 30 år.

Byttedyr[rediger | rediger kilde]

Spekkhoggeren spiser organismer som fisk, sel, skater, delfiner og hai, men svært sjelden mennesker. Man regner med den har angrepet mennesker som har lignet på sel fra undersiden. Barn er i størst fare for å bli spist. Men det finnes ingen dokumentasjon på at spekkhoggere har angrepet mennesker.[trenger referanse]

Spekkhoggeren bestemmer seg for hva som er byttet før jakten starter. Dermed er hele jakten planlagt for flokken.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Spekkhoggeren har av forskerne til nå vært regnet som en monotypisk art, men i de siste årene har en rekke forskere stilt spørsmål ved dette. Inndeling i nye arter og underarter har alt blitt foreslått av noen, eksempelvis for dvergformen som befinner seg i farvannene rundt Antarktis.[2]

I det nordlige Stillehavet er det tre genetisk og morfologisk distinkte typer spekkhoggere, men det er fortsatt uklart om disse kan kalles underarter eller om det kan være snakk om selvstendige arter. Dette er såkalte kystspekkhoggere (finnes langs kysten California til Alaska), streifspekkhoggere (oppholder seg i området mellom de to andre typene) og havspekkhoggere (oppholder seg helst minst 15 km eller mer fra kysten).[3]

I 1955 strandet det et antall spekkhoggere med et uvanlig utseende på ei strand på Ny Zealand. Fotografier som ble tatt av dyra viser at de har en uvanlig liten hvit øyeflekk i forhold til andre kjente spekkhoggere. Hodet hadde dessuten en mer oppsvulmet form. Et av skjelettene ble bevart av et museum i Wellington og har fått kodenavnet type D. Forkeren Andrew Foote ved Universitetet i København klarte å utvinne DNA fra skjelettet. En komplett mtDNA sekvens ble sammenlignet med prøver tatt fra 139 spekkhoggere rundt om på kloden. Studien viser at type D ble separert fra resten av spekkhoggerene for cirka 390 000 år siden. Den kan utgjøre en egen underart eller til og med en egen art. På den tiden separasjonen skjedde var det store endringer i havnivået og iskappene ved polene.[4]

Habitat og spredning[rediger | rediger kilde]

Spekkhogger i råk
Spekkhoggere i akvarium (USA)

Spekkhoggeren er det mest utbredde av alle marine pattedyr. Mest vanlig er dette dyret i tempererte kystnære farvann, spesielt i nordområdene, men man finner den egentlig i alle typer farvann. På generelt grunnlag kan man imidlertid hevde at spekkhoggere er langt mer vanlige i kjølige farvann enn i de tropiske, selv om slike dyr også opptrer under slike forhold.

Nord i Stillehavet finner man flest spekkhoggere fra øst i Beringstredet til Aleutene; i farvannene til de sørøstre delene av Alaska og de interkontinentale vannveiene til British Columbia og Washington; langs kysten av Washington, Oregon, og California; langs kysten av Russland i Beringstredet, Okhotsk og langs østsiden av Sakhalin- og Kuriløya, og i Japanhavet.

Nord i Atlanterhavet finner man flest spekkhoggere langs kysten av Norge og nordover mot Island, Grønland og Russland, spesielt langs iskanten i de polare områdene.

Sør i Atlanterhavet og Stillehavet finner man spekkhoggere i Antarktis, samt i de sørlige kyststrøkene av Patagonia i Argentina, og rundt New Zealand.

Det er usikkert hvor mange spekkhoggere som finnes og det er en vanskelig jobb å gi sikre svar på, fordi dette dyret lever i havet. Fra tidlig på 1970-tallet har forskerne benyttet seg av såkalt fotoidentifikasjon for å finne ut mer om disse spørsmålene. Man har antatt at populasjonen har vært synkende siden 1800-tallet, men først nå kan man med noen grad av sikkerhet si noe om dette. Reeves og Leatherwood[5] esitmerte i 1994 antallet til å være omkring 100 000 dyr, mens Forney og Wade[6] i 2006 hevdet at antallet var minimum 50 000 dyr.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Spekkhoggere er sosiale flokkdyr som ferdes i stim og lever i polygame forhold (en hann parer seg med flere hunner). Flokken består av en fullvoksen hann og flere voksne hunner (avlsdyr), samt et utvalg ungdyr og unger av begge kjønn. Flokken kan bestå av 4-40 dyr og holder gjerne sammen gjennom flere generasjoner. Av og til er det også registrert større flokker, på opp mot 200 dyr. Dette er trolig dyr som jakter sammen sesongvis. Innavl forhindres ved at det kun parres med dyr fra andre flokker. Det er imidlertid ting som tyder på at flokker av ulike typer (underarter?) ikke parer seg på kryss av typen. Ny flokker oppstår når ungdyr forlater primærflokken. Flokker som ikke klarer å etablere et større antall dyr dør gjerne ut i løpet av en generasjon.

Spekkhoggeren tilhører toppsjiktet i havets næringskjede. Mange mener at deres intelligens er uten sidestykke i dyreverdenen. Intelligensen kommer tydelig fram i spekkhoggernes kommunikasjonsmetode, som kan virke som et slags primitivt språk. Hver flokk bruker en egen «dialekt» og forskere har klart å skille ut forskjellige «ord», f. eksempel når det er på tide å dra på jakt.

Annet[rediger | rediger kilde]

Spekkhoggeren er ikke truet som art (ref. IUCNs rødlistestatus), men den er allikevel ofte fredet på nasjonalt plan. Spekkhoggeren har aldri vært blant de ettertraktede hvalene å jakte på, fordi den har liten produksjon av hvalolje. På 1970-tallet ble det fanget inn en del til bruk i fornøyelsesparker, men dette er nå forbudt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cetacean Specialist Group 1996. Orcinus orca. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data per 15. februar 2007.
  2. ^ Pitman, R.L., and P. Ensor. 2003. «Three forms of killer whales (Orcinus orca) in Antarctic waters». Journal of Cetacean Research and Management 5:131-139.
  3. ^ Morin PA, Archer FI, Foote AD, Vilstrup J, Allen EE, Wade P, Durban J, Parsons K, Pitman R, Li L, Bouffard P, Abel Nielsen SC, Rasmussen M, Willerslev E, Gilbert MTP, Harkins T. Complete mitochondrial genome phylogeographic analysis of killer whales (Orcinus orca) indicates multiple species. Genome Res, DOI:10.1101/gr.102954.109. Besøkt 2013-07-27
  4. ^ Andrew D. Foote, Phillip A. Morin, Robert L. Pitman, María C. Ávila-Arcos, John W. Durban, Anton Helden, Mikkel-Holger S. Sinding, M. Thomas P. Gilbert. Mitogenomic insights into a recently described and rarely observed killer whale morphotype. Polar Biology, 2013; DOI: 10.1007/s00300-013-1354-0. Besøkt 2013-07-27
  5. ^ Reeves, R.R., and S. Leatherwood. 1994. «Dolphins, porpoises, and whales: 1994-1998 action plan for the conservation of cetaceans». IUCN, Gland, Switzerland.
  6. ^ Forney, K.A., and P. Wade. 2006. «Worldwide distribution and abundance of killer whales». In: J.A. Estes, R.L. Brownell, Jr., D.P. DeMaster, D.F. Doak and T.M. Williams (eds.). «Whales, Whaling and Ocean Ecosystems». University of California Press, Berkeley, California. In Press.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Orcinus orca – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Orcinus orca – detaljert artsinformasjon