Bryggen i Bergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Bryggen
Bryggen
Land Norge Norge
Sted Bergen, Hordaland
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979. Referansenr. 59.
Kriterium KULTUR (IV)
Se også Verdensarvsteder i Norden
Eksterne lenker
Ordet «Bryggen» henviser hit, se også substantivet brygge

Bryggen i Bergen, også kjent som Tyskebryggen og Hansabryggen, omfatter den gamle trebebyggelsen og brannsikre steinkjellere i den historiske bykjernen i Bergen. Bryggen ble anlagt rundt 1070, og var fra 1360 til 1754 sete for Det tyske kontor i byen og det sentrale knutepunktet for den hanseatiske handelsvirksomheten i Norge. Hansa-kompaniet var også Nordens første handelskompani. Bryggen består av ca. 13 mål med 61 fredede bygninger,[1] og befinner seg på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bryggen er den tredje mest besøkte turistattraksjonen i Norge.[2]

Strøket Bryggen[rediger | rediger kilde]

Scholeusstikket, det første kjente prospekt av Bergen ca. 1580, omtaler Bryggen to ganger: «Der Residierender Anze Stett behausung. Die Brugk oder Contor genant» - Kvarteret til de fastboende fra hansabyene. Kalt Bryggen eller Kontoret. Markeringen ved dagens Nikolaikirkeallmenning blir beskrevet som: «Ingank der Stat von der Teutschen Brugh» - Inngang til byen fra den tyske brygge.
Johan Joachim Reichborns «Prospect av Handels Contoiret udi Bergen», 1768
Tyskebryggen i 1866
Tyskebryggen
Passasjen mellom Bellgården og Jacobsfjorden
Tørrfisk som ble fraktet til Bergen ble kvalitetssortert og lagret før eksport.
Eidsvollsmannen Fredrik Meltzer drev handelsgården Dramshusen på Bryggen og var «overvrager» i Bergen fra 1825
Ruinen etter rådstuen ved Nikolaikirkeallmenningen.
Svalgang på Bryggen
Murbryggen
Bryggen, 12. juni 1930
Bryggen etter eksplosjonen på Vågen 1944
Bryggen, brann, Bergen
Bryggen i Bergen brenner, juli 1955
Svensgårdens passasje

Strøket grenser mot Bergenhus i nord og langs Øvregaten til Vetrlidsallmenningen i sør, ned denne og tilbake langs Bryggens kaifront på østsiden av Vågen. Området nord for de historiske handelsgårdene heter Dreggen. Her ligger Bradbenken som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, og Dreggsallmenningen med Mariakirken fra 1100-tallet, Bryggens Museum og Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason. I området ligger det også gamle trehusklynger og mer moderne bygårder med hoteller og næringsbygg, samt friidrettshallen Vikinghallen. Sørover fra Dreggsallmenningen ligger de gamle hanseatiske handelsgårdene i tre og Schøtstuene, og sør for Nikolaikirkeallmenningen bygårder i mur i samme stil. Lengst i sør ligger Hanseatisk museum og Kjøttbasaren. Det lokale buekorpset heter Dræggens Buekorps. Fra Bryggen går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til MunkebryggenStrandsiden.

Strøket omfattes av grunnkretsene Dreggen, Bryggen og Vetrlidsalmenningen som hadde til sammen 1 164 innbyggere 1. januar 2014 og et areal på 0,16 km², men dette inkluderer mindre områder tilhørende strøkene Stølen og Fjellet øst for Øvregaten og Lille Øvregaten, og mindre områder tilhørende strøket Vågsbunnen sør for Vetrlidsalmenningen.

Navn[rediger | rediger kilde]

Tilbake i sagatiden finner en belegg for navnet Bryggen eller Bryggene. Sent i middelalderen, i forbindelse med at bryggen oppstod som et hanseatisk handelssted, dukker navneformen Tyskebryggen opp, på samme måte som Mariakirken ble omtalt som «Tyskekirken» fordi det ble holdt gudstjenester på tysk der frem til 1868.[3] På 1600- og 1700-tallet var også den folkelige navneformen Garpebryggen vanlig. På norrønt betydde «garp» en kjernekar, men brukt om de tyske kjøpmennene kan betegnelsen ha vært ironisk ment.[4] Senere ble formen Tyskebryggen enerådende. 25. mai 1945 vedtok Bergen bystyre at navnet fremover skulle være Bryggen.[5] Navnebruken har vært kilde til strid, og flere har argumentert med at Tyskebryggen er mest historisk korrekt, og ønsket av bystyret skal reversere navnevedtaket.[6] Lasse Bjørkhaug, tidligere direktør ved Stiftelsen Bryggen, har uttalt at han har merket seg at «stadig flere nå bruker navnet Tyskebryggen igjen».[5] I 2011 fremmet Venstre forslag i bystyret om at det offisielle kommunale navnet skulle endres til Tyskebryggen.[7] Hans-Carl Tveit fra Venstre begrunnet det med at «dette handler om å ta historien tilbake. I 2016 skal Bergen være vertskap for Hansadagene, og det hadde vært flott å få tilbake det gamle navnet før det». Forslaget fikk imidlertid bare støtte fra Venstre og den uavhengige representanten Siv Gørbitz.[8]

Handelsgårdene på Bryggen[rediger | rediger kilde]

Handelsgårdene på Bryggen fungerte som lagerboder for varer for eksport og import. Korn fra Sentral-Europa ble importert og tørrfisk fra Nord-Norge ble eksportert. Under vår- og høststevnen var bodene fulle av tørrfisk som skulle eksporteres. Tørrfisk var en viktig handelsvare for de katolske landene, som benyttet seg av tørrfisken under fasten.

Da tørrfisken som kom fra nord nådde Bryggen i Bergen ble den først losset og deretter samlet i lagerbodene for oppbevaring. Fisken ble ikke gjort klar for eksport før vår- eller høststevnet var forbi, da dette var svært travle perioder. Det var gårdenes drenger som hadde ansvar for å forberede fisken for salg i form av å kappe nakker og sporder (halen) på hver sin arbeidsstasjon. Tørrfiskvrakingen, kvalitetsbestemmelsen og sortering av tørrfisken, ble overlatt til kjøpmannens nestkommanderende, gesellen, som hadde ansvaret for å vurdere fiskens verdi etter størrelse og kvalitet.

Handelssamfunnet på Bryggen var strengt lagdelt, både i den hanseatiske perioden og senere. Unge menn kom inn i fellesskapet som stuedrenger (stabenjungen) med oppgaver knyttet til dagliglivet i stuene, etter 3-4 år avanserte de til skutedrenger (schutenjungen) som hadde oppgaver blant annet knyttet til lossing og lasting av nordlandsjektene. Etter enda noen år kunne de avansere til gesell, etter å ha avlagt prøve i handelslære, varekunnskap og regning. Kontoret hadde også sin egen jurisdiksjon, samt et eget skolesystem hvor drengeguttene gikk i lære. Det var strenge leveforhold, hvor det var forbudt for medlemmene å sosialisere seg med innbyggerne i Bergen og da spesielt kvinnene i byen. Hanseatene fikk ikke lov til å gifte seg.

Frontbygningene på Bryggen ble innredet som sjøstuer. Disse sjøstuene var som regel inndelt i pakkboder og gårdskleve på grunnplanet og ytrestue, stue, indrestue og pakkstue i andre etasje. Rommene i tredje etasje bestod som regel av husbondkleven, gesellkleven, drengekleven, setstuer og lagerboder.

Bergens maktsentrum[rediger | rediger kilde]

Bryggen var tidligere sentrum for byens verdslige makt. Maria Gildeskåle er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov av 1276, og var dengang møtested for bylovtinget. Bygningen lå ved Mariakirkegården og fungerte som byens første «rådhus», stedet hvor byadministrasjonen og bymøtet skulle samles i følge byloven. Bygningen er i dag en ruin, plassert mellom Bryggens Museum og Mariakirken. Opprinnelig lå bygget som en bakre eller nordre del av bryggegården Gullskoen. Den nye rådstuen ble oppført omkring år 1300-1315. Den lå midt på Bryggen, ved Nikolaikirkeallmenningen, hvor også torget lå. Rådstuen var i bruk til 1560-årene. Christoffer Valkendorf var lensherreBergenhus fra 1556 til 1560. Etter at Valkendorf ankom Bergen ble det begått flere uoppklarte mord i noen av byens mange horehus. Valkendorf fikk revet en rekke av horehusene. Han fikk deretter i stor grad avviklet hanseatenes privilegier og monopol i Bergen. De tyske håndverkerne ble tvunget til å overholde norsk lov og de fikk valget mellom å sverge troskapsed til kongen eller reise. I 1559 måtte 59 tyske håndverkere reise. I 1560-årene ble Bergens maktsentrum gradvis flyttet fra Tyskebryggen til dagens plassering, ved Christoffer Valkendorfs tidligere privatbolig på Rådstuplass, det som i dag kalles det gamle rådhuset.

Bryggen i dag[rediger | rediger kilde]

De historiske trebygningene fra 1702 fikk kledning på 1800-tallet. De bevarte bygningene på Bryggen idag består av som følgende gårdsrekker, regnet fra syd: Søndre og nordre Holmedalsgård, Bellgården, Jacobsfjorden (Hjortegården), Svensgården (dobbelgård), Enhjørningen, søndre og nordre Bredsgård og Bugården.

Svensgårdens hode med tre ansikter[rediger | rediger kilde]

Over inngangen til Svensgården henger et utskåret hode med tre ansikter i treverk, en kopi av en original i marmor.[9] Konservator Jan Hendrich Lexow har i årbok for Stavanger museum i 1957 argumentert for at originalen var en gave til kong Håkon Håkonsson fra den tysk-romerske keiseren Fredrik 2. Lexow mente at hodet var lagd av en billedhogger i Sør-Italia som et symbol på den treenige Gud. Fredrik 2. holdt hoff i Palermo. Han og kong Håkon utvekslet gaver, og Lexow mente at hodet nettopp kan ha vært en slik gave fra perioden 1230-40. Videre antok han at hodet fikk en sentral plass i Store Kristkirke, som lå nord for Håkonshallen og var kroningskirke. Da Store Kristkirke blev revet på ordre fra Eske Bille i 1531, mente Lexow at hanseatene tok vare på hodet og tok det i bruk som merke for Svensgården, som på den tiden ble gjenoppbygd etter en brann. Slik markering av gårdene var viktig på et tidspunkt hvor mange verken kunne lese eller skrive. Hodet på Svensgården har få paralleller i européisk kunst, og utformingen af neser, munn og skjegg peker etter Lexows mening mot antikken, da det kristne gudsbildet ennå ble påvirket av portretter av Zevs.[10]

Bevaring og ødeleggelser[rediger | rediger kilde]

Gjennom historien har Bergen gjennomlevd mange branner, siden bygningsmassen stort sett bestod av tre. Bygningstrukturen er likevell beholdt, tross mange branner og påfølgende gjenreisninger. Bevisstheten om Bryggens kulturhistoriske verdi ble vekket allerede da den tradisjonelle virksomheten på Bryggen tok slutt. Johan Wilhelm Olsen (1829 – 1898), som hadde drevet nordlandshandel i Finnegården, etablerte det Hanseatiske museum allerede i 1872, etter oppmuntring fra prins Oscar Fredriks (den senere kong Oscar II) som var på besøkt i Finnegården.

Murbryggen[rediger | rediger kilde]

Frem til 1901 utgjorde hele området mellom Dreggsallmenningen i nord og Kjøttbasaren i sør en sammenhengende rekke handelsgårder i tre som var gjenreist etter bybrannen i 1702. Handelsgårdene sør for Nikolaikirkeallmenningen ble da revet og erstattet med bygårder i mur i samme stil, tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland, med unntak av den sørligste Finnegården, et museum som også omfatter de gamle Schøtstuene som ble gjenreist i 193738 med delvis originale og delvis rekonstruerte deler, i området sør for Mariakirken.

Fredning[rediger | rediger kilde]

Etter den første loven om bygningfredning ble vedatt i 1920, ble fredningslisten fra Bergen vedtatt i 1927. Fredningen omfattet alle bygningene på Bryggen, slik at det helhetlige kulturmiljøet ble ivaretatt.

Eksplosjonen på Vågen[rediger | rediger kilde]

Eksplosjonsulykken 20. april 1944 satte fart i planene om å rive Bryggen, og Terboven fikk støtte hos alle fagfolk i Bergen kommune i sitt ønske om å jevne området med jorden.[11] Sett med Terbovens øyne var det labyrintiske systemet av gårder ideelt for å skjule motstandsfolk, slik som Theta-gruppen og radiosenderen deres.[12] Sterke krefter i lokalbefolkningen lyktes likevel i å skaffe seg støtte, ikke minst fra professor Hermann Phleps[13] fra Den tekniske høyskolen i Danzig (Gdańsk), som foretok en grundig befaring av de raserte bygningene,[14] og konkluderte med at «det tyske kvartalet» kunne reddes med enkle midler. Den virkelige redningen ble kriseproduktet «Domus-plater», som ble gjennomvåte i regnvær, og lett gikk i stykker. Men de gjorde likevel nytten, ettersom de dekket 8.000 kvadratmeter takflate midlertidig. De raserte takene var for øvrig ikke det eneste problemet. Eksplosjonen hadde også løftet Bryggen til værs, og latt den falle ned igjen på underlaget, slik at man måtte ta i bruk donkraft for å få husene noenlunde i vinkel igjen. Men sikringen var utført, ikke minst til glede for arkitekt Halvor Vreim fra Riksantikvaren, som allerede hadde avskrevet Bryggen.[11]

Brannen i 1955[rediger | rediger kilde]

En storbrann 4. juli 1955 ødela den nordlige halvparten av de gjenværende gamle handelsgårdene i tre. Fasadene av den nedbrente delen ble gjenreist som kopier i 1980, og utgjør en del av hotellet som ligger på dette området. På branntomten ligger også Bryggens Museum med rester fra de eldste tider avdekket etter arkeologiske utgravninger på stedet. De arkeologiske utgravningene på Bryggen tilførte forskningen et enormt kildemateriale.

Oppføring på UNESCOs verdensarvliste[rediger | rediger kilde]

Bryggen i Bergen ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1979 i henhold til kulturelt kriterium III, som viser til et sted som «bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon». I denne forbindelsen trekker UNESCO fram at Bryggen bærer vitnesbyrd om sosial organisering og illustrerer hvordan de hanseatiske kjøpmennene på 1300-tallet utnyttet plassen i sin del av byen, samt at den er en type nordlig «fondaco» (kombinert handelsdepot, bolig og ghetto for utenlandske kjøpmenn) som ikke fins noe annet sted i verden, hvor bygningene har forblitt en del av bylandskapet og bevarer minnet om en av de eldste handelspostene i Nord-Europa.[15]

Eierskap og forvaltning[rediger | rediger kilde]

De fleste bygningene på Bryggen er i privat eie. «Stiftelsen Bryggen» eier i dag 36 av de 61 bygningene som inngår i verdensarven. «Stiftelsen Bryggen» og «Bryggens venner» ble dannet i 1962. Stiftelsen har som formål å bevare Bryggen i samråd med antikvariske myndigheter. Stiftelsen driver både med utleie av lokaler og sikring, vedlikehold og restaureringsarbeid. Stiftelsen Bryggen har en egen stab av tømrere med spesialkompetanse på tradisjonshåndverk. «Bryggen private gårdeierforening» er en sammenslutning av flere private eiere som tilsammen eier 24 bygninger. Bergen kommune er eier av Finnegården, bygningen som huser det Hanseatiske museum. Alle bygningene i privat eie kan bli istandsatt med opptil 90% finansiering gjennom «Prosjekt Bryggen», administrert av Hordaland fylkeskommune. De fredede bygningene på Bryggen blir forvaltet som kulturminner av Fylkeskonservatoren i Hordaland fylkeskommune. De arkeologiske kulturminnene i middelaldergrunnen forvaltes av Riksantikvaren. Alt arkeologisk arbeid blir 100% offentlig finansiert og de nødvendige utgravingene blir utført av NIKU.

Panorama av de 6 frontbygningene foran SAS-hotellet og de 11 bevarte gavlbygningene på Bryggen i Bergen

Andre bygninger i strøket[rediger | rediger kilde]

Gater i strøket[rediger | rediger kilde]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

UNESCOs verdensarv
Flag of UNESCO.svg Innskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979 som det 59. verdensarvsted
Ekstern UNESCO: Bryggen
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bryggen – bilder, video eller lyd