Ambassadør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ambassadørene av Hans Holbein den yngre fra 1533 viser den franske konges ambassadører Jean de Dinteville og Georges de Selve
Norges ambassadør til Russland, Knut Hauge, i forbindelse med overlevering av akkreditiver til president Dmitrij Medvedev

Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale.[1] Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.

Ordets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til ambátt (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embede». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embedsmann» har altså det samme keltiske opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.[2]

Norges fire første ministere[rediger | rediger kilde]

Norges fire første ministere, Fridtjof Nansen, Fritz Wedel Jarlsberg, Paul Benjamin Vogt og Nikolai Christian Grove Prebensen, ble valgt ut fra sin tyngde som samfunnsstøtter.

Fridtjof Nansen (1861–1930) var tyngst og fikk den mest prestisjetunge posten (London 1906–1908). Fridtjof Nansen var en nordmann av de få, han var: polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906–08, og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. Nansen oppnådde å få britiske garantier for norsk, territoriell suverenitet. Da første verdenskrig brøt ut, ble han sendt til USA for å sikre Norges kornforsyninger.

Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) gav Norge tyngde i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om agrément for Ove Gude ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da Georg Francis Hagerup (1853–1921).

Norske ambassadører[rediger | rediger kilde]

I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 542.
  2. ^ Helge Sandøy: "Kvar kjem orda våre frå?", P2-akademiet, bind v (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1

Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]