Jamaica

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 18°N 77°V

Commonwealth of Jamaica
Jamaicasambandet

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Out of Many One People (engelsk: av mange, ett folk

Kart over Commonwealth of Jamaica

Innbyggernavn Jamaicaner/jamaikaner, jamaicansk/jamaikansk
Hovedstad Kingston
Tidssone UTC-5
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 167
10 991[a] km²
1,5 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 138
2 950 210[b]
HDI 0,715 (rangert som nr. 96)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Monark Elisabeth II
Generalguvernør:
Statsminister
Patrick Allen
Portia Simpson-Miller
Offisielt språk Engelsk
Uavhengighet fra Storbritannia
6. august 1962
Valuta Jamaicansk dollar (JMD)
Nasjonaldag 6. august
Nasjonalsang «Jamaica, Land We Love»
ISO 3166-kode JM
Toppnivådomene .jm

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Jamaica er en øystat i Det karibiske hav like sør for Cuba. Øya var britisk koloni fra 1665 til 1962.

Øya tilhører øygruppen De store Antiller, og er den tredje største øya i Det karibiske hav etter Cuba og Hispaniola. Landet omfatter også noen små, ubebodde øyer i sør. De første innbyggerne på Jamaica var tainofolk, indianerfolk i slekt med arawakene. Deres navn på øya var Xaymayca[1].

Cristopher Columbus var den første europeeren som kom til Jamaica i 1494. Hans navn på øya var Santiago.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Jamaicas topografi

Jamaica er en del av ryggen av en undersjøisk fjellkjede. Halve arealet er dekket av tykke kalksteinslag. Det finnes flere parallelle fjellkjeder i retning vest-øst. Den høyeste fjelltoppen er Blue Mountain Peak, som ligger 2256 meter over havet. Fjellene ligger midt i landet og er innrammet av en smal kyststripe. De fleste strendene, som er hvite og pene, ligger på nord- og vestkysten.

Klima[rediger | rediger kilde]

I lavlandet og på kysten er det tropisk klima, i høyden er det mer temperert. Østlige og sørøstlige vinder kan fra august forårsake tropiske stormer, som kan gjøre store ødeleggelser.

Vegetasjon[rediger | rediger kilde]

Mye av den opprinnelige vegetasjonen har blitt utslettet i lavlandet, og tidligere vokste det mye skog her. På den nordlige delen av øya er det regnskog, men lenger ned er mye av regnskogen erstattet av bananplantasjer. Det finnes over 3000 blomsterarter på Jamaica.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

De eneste opprinnelige landpattedyrene er flaggermus og hutia, samt en nylig utdødd spissmusart. Hutiaen er en stor gnager i beverrottefamilien, og var tidligere ettertraktet på grunn av kjøttet. I 1872 ble mungoen innført fra India, som et ledd i kampen mot slanger og mot rottene som tidligere hadde fulgt med menneskene hit.

Jamaica har 25 flaggermusarter og vel 200 fuglearter.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Etniske grupper[rediger | rediger kilde]

90,9 % av Jamaicas befolkning har afrikansk bakgrunn. Andre befolkningsgrupper på øya er øst-indere (1,3 %), kaukasiere (0,2 %), kinesere (0,2 %) og libanesere (0,1 %). Øvrige folkeslag utgjør til sammen 7,3 %. Det er økende immigrasjon fra områder som Kina, Colombia, Sør-Asia og andre områder rundt Karibia.[trenger referanse]

Språk[rediger | rediger kilde]

Det offisielle språket på Jamaica er engelsk. Uformelt blir jamaicansk patois (uttales patwah) brukt av en majoritet av befolkningen. Jamaicansk patois bygger hovedsakelig på britisk engelsk (eller «Dronningens engelsk/The Queen's English»), men man finner også ord fra flere afrikanske språk (blant annet fra akan Ewe og joruba), fra andre europeiske språk (spansk, portugisisk og fransk), fra prekolumbiske språk (arawak) og fra asiatiske språk (hindi og hakka). Dette språklige mangfoldet er representativt for mangfoldet i Jamaicas befolkning. Generelt skiller patois seg fra engelsk ved uttale, grammatikk, ortografi og syntaks, med mange ulike intoneringer som indikerer ulike betydninger og stemningsleier. Språket kjennetegnes ved spesiell uttale (/θ/ som [t] og /ð/ som [d]), og har noen spesielle konsonantlyder, mest merkbart ved /h/. For eksempel blir ordet «there» uttalt [ˈdɪeɹ]. Flere lingvister klassifiserer jamaicansk patois som et eget språk, mens andre ser på det som en engelsk dialekt.

Emigrasjon[rediger | rediger kilde]

I løpet av de siste tiårene har tilnærmet en million[trenger referanse] jamaicanere emigrert, spesielt til USA, Storbritannia og Canada. Emigrasjonsraten har flatet seg mer ut de siste årene. Imidlertid bor mange jamaicanere utenlands, og har blitt kjent som «den jamaicanske diaspora». Det har også emigrert noen jamaicanere til Cuba.[2]

Utenlandsjamaikanere bor i ghettoer i flere større byer i USA, inkludert i New York, Buffalo, Miamis storbyområde, Atlanta, Orlando, Tampa, Washington D.C., Philadelphia, Hartford og Los Angeles. I Canada er den jamaicanske befolkningen sentrert i Toronto, og det er mindre grupper i byer som Montréal og Ottawa. I Storbritannia er det jamaicanske samfunn i de fleste større byer, hvor de utgjør en stor andel av den britisk-karibiske befolkningen.

Religion[rediger | rediger kilde]

Kristendommen er den dominerende religionen, og ca. 80% av befolkningen regnes som kristne. 70% av disse er protestanter, og 11% katolikker. Vestafrikanske religioner har virket sterkt inn på kristendommen, blant annet gjennom kumina, en folkereligion som ble utviklet i slavetiden. Rastafaribevegelsen oppsto på Jamaica, blant annet som en mobiliserende reaksjon mot undertrykkelsen av den svarte befolkningen. Den jamaicanske politiske lederen og panafrikanisten Marcus Garvey var en viktig inspirasjon for rastafariene, og regnes av mange som en profet.

Historie[rediger | rediger kilde]

1400-tallet og 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1494 kom Christofer Columbus til øyene for første gang. Det var begynnelsen på slutten for tainofolket på Jamaica, delvis som følge av kopperviruset som spanjolene brakte med seg, og delvis på grunn av kolonistenes dårlige behandling av de tainoanske innbyggerne. Tainobefolkningen var halvert allerede i 1598.[3]

Spanjolene slo seg etter hvert ned på øya og begynte med gårdsbruk, hovedsakelig med storfe og griser. Fra 1520-årene ble det opprettet sukkerrørsplantasjer, noe som deretter dominerte øyas økonomi i flere hundre år. Store mengder slaver ble importert fra Afrika, og har preget øyas befolkning siden.

1600-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1654 erobret britiske styrker øya etter en hard, men nytteløs væpnet motstand fra spanjolene som bodde på øya. En stor gruppe rømte slaver (marooner) fortsatte sitt frie liv i fjellene, og lot seg like lite kue av britene som de hadde blitt det av spanjolene.

Britene investerte i produksjon av kakao, kaffe og enda mer sukkerrør, og dette ga dem rike inntekter. Men på grunn av stadige kriger med skiftesvis Frankrike og Spania fikk sjørøvere kontrollen over øya. Sjørøverne var en gruppe som bestod av politiske flyktninger og rømte kriminelle. Jamaica ble et utmerket utgangspunkt for plyndringstokt mot spanjolenes gallioner, som fraktet sølv og gull fra Mexico og Peru (via Panama). Britene skiftet på å støtte sjørøverne og å hjelpe spanjolene med å drive dem tilbake, alt ettersom Storbritannia og Spania var i krig eller hadde inngått fredsavtale. Sjørøverstaten fikk imidlertid en alvorlig knekk etter et jordskjelv i 1692 som førte til at hovedstaden Port Royal forsvant i havet. Deretter gjenerobret britene kontrollen over øya og gjorde slutt på sjørøvervirksomheten. Britene gjenopprettet øyas slaveøkonomi, med store sukkerrørsplantasjer som fundament.

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Slavene gjorde imidlertid hyppig opprør mot britene. Rømte slaver slo seg sammen med etterkommerne av maroonene, og tvang britene til å gi dem selvstyre i 1739.

Britene fortsatte å hente nye slaver til øyene, og de nye slavene ble satt til å arbeide på sukkerplantasjer under skrekkelige forhold og med harde straffer mot ulydighet. Slaveopprørene fortsatte, særlig etter at den amerikanske frigjøringskrigen (177581) og den franske revolusjon (1789) forsterket slavenes frihetstrang.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Det siste og største av slaveopprørene på Jamaica var «the Christmas Rebellion» i 1831. Det var inspirert av «Daddy» Sam Sharpe, en utdannet slave og predikant som gjorde passiv motstand. Opprøret utviklet seg til å bli svært voldsomt, og hele 20 000 slaver raserte plantasjer og drepte plantasjeeierne. 400 slaver ble hengt, og mange flere pisket, før britiske myndigheter valgte å stanse opprøret ved å gi slavene frihet 1. august 1834.

Overgangen fra slaveøkonomi til en økonomi basert på betalt arbeid forårsaket økonomisk kaos. De fleste frigitte slavene skydde plantasjearbeid og valgte å leve av selvbergingsjordbruk.

Selv om slaveriet var opphevet og de tidligere slavene var blitt frie, var det fortsatt hvite plantasjeeierne som dominerte samfunnet, og bare godseiere som hadde stemmerett. Mulattene fikk stemmerett i 1830, og liberale mulatter tok opp kampen for de undertrykte på 1860-tallet.

Da en marine-blokade kuttet livsviktige forsyninger under den amerikanske borgerkrigen (186165), tippet det over for den svarte befolkningen. I desperasjon over forholdene og urettferdigheten ble det et nytt opprør, ledet av baptist-diakonen Paul Bogle. Guvernør Edward Eyre og hans tilhengere fikk slutt på opprøret, og Bogle ble hengt. Flere hundre andre ble henrettet og pisket, og flere tusen hjem ble rasert som hevn. Den brutale undertrykkelsen førte til anskrik i England, der opinionen krevde anstendig styre av Jamaica. Dette ble begynnelsen på en epoke med en serie av liberale guvernører.

I 1872 ble Kingston hovedstaden i Jamaica.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

En økonomi basert på bananplantasjer skapte en jevn vekst, som endte brått i nedgangstidene på 1930-tallet. Økonomien kom fort i gang igjen under andre verdenskrig, da De karibiske øyer forsynte Storbritannia med mat og råmaterialer.

I 1944 rammet en sultkatastrofe Jamaica. Øya ble innvilget fullt selvstyre av Storbritannia i 1947, og Jamaica trakk seg ut fra Vestindiaføderasjonen i 1962 etter en folkeavstemning.

Uavhengighetspolitikken har hovedsakelig gått i arv fra Alexander Bustamante og Norman Manley. Bustamante dannet den første handelsunionen i Karibia rett før andre verdenskrig; senere dannet han Jamaican Labour Party (JLP). Manley dannet det første jamaicanske politiske partiet, People's National Party (PNP).

Michael Manley (Normans sønn) ledet PNP gjennom demokratisk sosialisme på midten av 1970-tallet, og dette forårsaket en massiv utvandring på et tidspunkt Jamaica ikke hadde råd til det. Inflasjonen steg med omtrent 50 %, og arbeidsløsheten ble skyhøy. Samfunnet ble alvorlig polarisert politisk, og under valgkampanjene før valget i 1976 hersket borgerkrigslignende tilstander. Tungt bevæpnede gjenger av JLP- og PNP-tilhengere begynte å drepe hverandre, og det ble erklært en unntakstilstand. PNP vant til slutt valget, og Manley ble statsminister.

Den amerikanske regjeringen var fiendtlig innstilt til den sosialistiske retningen Jamaica tok, og da Manley begynte å knytte sterke bånd med Cuba, planla CIA å styrte den jamaicanske regjeringen. Økonomien (særlig turismen) fikk en alvorlig knekk, og landet var under beleiring. Omkring 700 mennesker ble drept under forberedelsene til valget i 1980. Dette valget ble vunnet av JLP under ledelse av Edward Seaga.

Seaga gjenopprettet Jamaicas økonomi, brøt båndene med Cuba og vendte seg mot Ronald Reagan og USA. I et ganske fredelig valg i 1989 ble Manley gjenvalgt, men han trakk seg tilbake i 1992. Han gav makten videre til sin visestatsminister Percival James Patterson, som ble Jamaicas første svarte statsminister. Under ledelse av Patterson vant PNP begge vlalgene i 1993 valget i og 1997. Våren 1999 brøt det ut et allment opprør etter at regjeringen kunngjorde en avgifts-økning på bensin på hele 30 %. Spesielt Kingston og Montego Bay, hvor sukkerrørplantasjene ble satt i brann, ble hardt rammet. Etter tre dager med brannstiftelser og plyndring, satte regjeringen ned avgiftene.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Fornyet gjengkriminalitet i Kingston juli 2001 og januar 2002 krevde til sammen 34 menneskeliv. Statistikker viste at drapstallene var høyere enn noensinne. I februar samme året ble fem politimenn drept, noe som skapte oppmerksomhet rundt politivold. Dette hindret ikke Patterson i å vinne det fjerde valget på rad. Statsministeren meddelte at han håpet at landet kunne bli en republikk innen han gikk av i 2007, noe som ville bekrefte øyas vei ut av skyggen til sin tidligere kolonimakt.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Parlament, statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Landet er et konstitusjonelt monarki med Storbritannias dronning Elizabeth II som statsoverhode. Hun er representert av en generalguvernør. Denne stillingen har siden 26. februar 2009 vært besatt av dr. Patrick L. Allen. Både monarken og generalguvernøren har i all hovedsak kun seremoniell betydning.[4]

Jamaicas parlament består av et tokammersystem, hvor de 63 medlemmene av Representantens hus blir valgt ved alminnelige valg hvert femte år, sist 25. februar 2016, mens de 21 medlemmene i overhuset, det såkalte Senatet, blir utpekt av regjeringspartiet og opposisjonen med henholdsvis tretten og åtte seter.[5]

Landet er i praksis underlagt et to-partisystem som er dominert av det sosialdemokratiske People's National Party og Jamaica Labour Party, som til tross for navnet er konservativt.[6][7]

Portia Lucretia Simpson-Miller fra People's National Party har vært statsminister siden 5. januar 2012.[8]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Landets forsvarsstyrke, Jamaica Defence Force, ble etablert i 1962. I tillegg til oppgaven med å ivareta landets forsvar, skal forsvarsstyrken også bidra til indre sikkerhet og orden og bistå ved naturkatastrofer og krisesituasjoner.[9]

Jamaica Defence Force har hærstyrker, kystvakt og en luftving. Hærstyrkene består av to ordinære infanteribataljoner og en reservebataljon, en støttebataljon, et ingeniørregiment og en kampstøttebataljon. Til sammen disponerer forsvaret en styrke på 4 125 mann (2010).[10]

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Jamaica er et utviklingsland med økonomien hovedsakelig basert på bauxittutvinning, turisme og sukkerdyrking. I 1970-årene ble det gjort forsøk på å etablere en mer sosialistisk samfunnsordning, med blant annet jordreformer, nasjonaliseringer og flere velferdsordninger. Stadig større økonomiske problemer satte imidlertid en stopper for disse forsøkene. For å få orden på økonomien ble det senere ført en stram penge- og finanspolitikk. Først på begynnelsen av 1990-tallet viste økonomien tegn til oppgang.

Primærnæringer[rediger | rediger kilde]

20 % av Jamaicas yrkesaktive innbyggere arbeider i landbruket, som fortsatt spiller en viktig rolle i landets økonomi. Flere ganger har næringen blitt rammet av store ødeleggelser av orkaner. Ca 44 % av landets areal er dyrket jord, hvor mesteparten tilhører plantasjer. Sukkerrør er den viktigste eksportveksten, og blir vanligvis dyrket på kystslettene. Andre ting som dyrkes for eksport er bananer, sitrusfrukter, kaffe og kakao – Jamaica er dessuten verdens største produsent av allehånde. Til eget bruk dyrker de blant annet mais, diverse rotfrukter, tobakk og kokosnøtter.

De viktigste husdyrene i Jamaica er geiter, kveg og svin. Skogbruk og fiske har liten betydning for økonomien.

Råvareindustri[rediger | rediger kilde]

Jamaica er verdens tredje største produsent av bauxitt. Produksjonen har økt svært fra begynnelsen av 1990-årene, og bare i 1994 ble det produsert 11,7 millioner tonn. Bauxitt er et viktig råstoff i aluminiumsproduksjon, og sørger for ca. 75 % av Jamaicas eksportinntekter.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Turismen er et viktig biddrag til Jamaicas økonomi. På slutten av 1970-årene har denne næringen vært rammet av virkningene av politisk og sosial uro i landet. Turismen tok seg opp igjen utover 1980-tallet, og på under 10 år økte antall turister fra 833 000 til 1,6 millioner besøkende per år.

Handel med utlandet[rediger | rediger kilde]

Jamaica har hatt et økende underskudd i handelsbalansen med utlandet siden midten av 1970-årene. Dette skyldes både reduserte priser på blant annet bauxitt og sukker, og økende import. Den dramatiske nedgangen av landets valuta i begynnelsen av 1980-årene økte også importkostnadene.

Jamaicas viktigste eksportvarer var tidligere sukker og bananer, men i dag består den hovedsakelig av aluminiumoksid, bauxitt og sukker. Mesteparten av eksporten går til USA, Storbritannia, Canada og Norge.

Landets viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, brensel, kjemikalier, matvarer og forskjellige forbruksvarer. Mesteparten importeres fra USA, men også fra blant annet Mexico og Storbritannia.

På slutten av 1980-tallet ble det anslått at verdien av den illegale handelen med marihuana var større enn hele den legale eksporten.

Bruttonasjonalprodukt[rediger | rediger kilde]

Bruttonasjonalproduktet er i dag på 8,8 milliarder dollar, 3 300 per innbygger.

Økonomiske nøkkeltall[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 10,5 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 1,80 % 2005, UNDP
Konsumpriser 14,50 % 2004, UNDP
Arbeidsløshet 11,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse -1,98 mrd US$ 2005, UNDP
Betalingsbalanse -1,08 mrd US$ 2005, UNDP
Utviklingshjelp 6,51 mrd US$ 2005, UNDP
Emigrantoverføringer 1,90 mrd US$ 18,0% 2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb 3.796 US$ 2005, UNDP

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Taino-orbok på nett
  2. ^ «Jamaicans to Cuba» (engelsk). 
  3. ^ Jamaica National Heritage Trust
  4. ^ Hall, Arthur (14. januar 2009). «Pastor is next GG – Hall retiring on Feb 26, cites ill health – Patrick Allen, Adventist cleric, to take over». Jamaica Gleaner (engelsk). Gleaner Company Ltd. Besøkt 1. mai 2014. 
  5. ^ Electionguide.com: Jamaica
  6. ^ Charles Green (9. mai 2002). Manufacturing Powerlessness in the Black Diaspora: Inner-City Youth and the New Global Frontier (engelsk). AltaMira Press. s. 133–. ISBN 978-0-585-38626-3. 
  7. ^ Jean Grugel (1. januar 1995). Politics and Development in the Caribbean Basin: Central America and the Caribbean in the New World Order (engelsk). Indiana University Press. s. 117–. ISBN 0-253-20954-4. 
  8. ^ «Thousands gather for Simpson Miller’s Swearing-in» (engelsk). Jamaica-gleaner.com. Besøkt 3. februar 2013. 
  9. ^ «Chapter 9: Special Section: The Caribbean», i A Comparative Atlas of Defence in Latin America and Caribbean – 2010 Edition, Buenos Aires: RESDAL, 2010, s. 113–114.
  10. ^ «Chapter 9: Special Section: The Caribbean», i A Comparative Atlas of Defence in Latin America and Caribbean – 2010 Edition, Buenos Aires: RESDAL, 2010, s. 117.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]