Klima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Typisk utstyr på en meteorologisk stasjon, her fra Ny-Ålesund. Nedbørsmåler til venstre og termometerhytte til høyre. Målingene som tas er typisk av temperatur, atmosfærisk trykk, luftfuktighet, vindhastighet, vindretning og nedbørsmengde. Måling av disse parametrene over mange år gir grunnlag for å si noe om klimaet på stedet.

Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, atmosfærisk partikkelmengde og andre meteorologiske variabler i et gitt område over lang tid. Klima er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region.

Klimaet i en region generereres av klimasystemet, som har fem komponenter: atmosfære, hydrosfære, kryosfære, litosfære og biosfære.

Klimaet på et sted er avhengig av breddegrad, terreng, og høyde over havet, samt nærliggende vannmasser og vassdrag. Klima kan bli klassifisert i henhold til gjennomsnittlige og typiske intervaller for ulike variabler, som oftest temperatur og nedbør. Det mest brukte systemet er Köppens klimaklassifisering. Et annet system, Thornthwaites klimaklassifisering, har vært i bruk siden 1948, og tar hensyn til data vedrørende evapotranspirasjon, sammen med temperatur og nedbør. Dette systemet benyttes for å studere det biologiske mangfoldet og hvordan klimaendringene påvirker det. Bergerons romlige synoptiske klassifiseringssystem har fokus på opprinnelsen til luftmassene som definerer klimaet i en region.

Paleoklimatologi er studiet av klimaet i tidligere tider. Siden direkte observasjoner av klimaet ikke er tilgjengelige fra før målingene begynte på 1800-tallet, blir paleoklima avledet fra ikke-biotiske (som ikke inneholder biologisk materiale) proxyverdier, for eksempel sedimenter i bunnen av innsjøer og iskjerner fra isbreer eller polområdene, og biotiske faktorer, for eksempel treringer og koraller. Klimamodeller er matematiske modeller av tidligere, nåværende og fremtidig klima. Klimaendringer kan oppstå over lange og korte tidsperioder bestemt ut fra en rekke faktorer; den nåværende omtales som global oppvarming.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Klima (fra gresk klima, som betyr helling) er i Meteorologisk institutts meteorologileksikon omtalt som «været over tid». Leksikonet skriver videre: «Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder. Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke. Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.»[1]

FNs klimapanel har i sin ordliste fra 2013 følgende definisjon:

Sitat Klima er i snever forstand gjerne definert som 'gjennomsnittsvær', eller strengere, som en statistisk beskrivelse av gjennomsnitt og variabilitet for relevante parametre over en tidsperiode som kan være av varighet fra måneder til tusener eller millioner av år. Den klassiske perioden er 30 år, som definert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Disse parametrene er oftest overflatevariabler som temperatur, nedbør og vind. Klima i bredere forstand er klimasystemets tilstand, herunder en statistisk beskrivelse av det.[2] Sitat

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) beskriver klimanormaler som «referansepunkter som brukes av klimatologer for å sammenligne dagens klimatologiske trender med fortidens eller det som regnes som 'normalt'. En normal er definert som det aritmetiske gjennomsnitt av et klimaelement (for eksempel temperatur) over en 30-års periode. En 30-års periode brukes fordi dette er lenge nok til å filtrere ut årlige variasjoner eller avvik, men også kort nok til å kunne vise klimatisk utvikling over lengre tid.»[3]

Den internasjonale meteorologiske organisasjon, WMOs forløper, nedsatte i 1929 en teknisk kommisjon for klimatologi. På et møte i Wiesbaden i 1934 fastsatte denne kommisjonen at trettiårsperioden fra 1901 til 1930 skulle være referanseramme for klimatologiske standard normalperioder. I 1960 vedtok kommisjonen (nå under WMO) en ny normalperiode, 1931–1960. I 1982 ble det enighet om jevnlig oppdatering av klimanormalene for nye trettiårsperioder.[4] Dagens klimanormaler er dermed basert på klimadata fra 1961 til og med 1990. Neste periode vil være 1991–2020. Imidlertid kan både teknologisk utvikling og klimaendringer føre til at det anses hensiktsmessig å beregne mer uoffisielle normalverdier for ulike værelementer og stasjoner før gjeldende periode er omme.[5]

Forholdet mellom klima og vær blir i blant oppsummert i uttrykket «Klimaet er det du forventer, været er det du får».[6]

Forhold som påvirker klimaet[rediger | rediger kilde]

Jordkloden har et rikt utvalg av klimatyper, fra de varme og fuktige tropiske regnskogene til de kalde, og som regel tørre, polarstrøkene. Faktorene som styrer klimaet et gitt sted, er i stor grad de samme som styrer det daglige været. I hovedsak er dette stedets breddegrad (og dermed solintensiteten på stedet), høyden over havet, geografisk plassering i forhold til hav og land, fjellkjeder, havstrømmer og rådende vinder.[7] Mange av disse faktorene er nærmest konstante og endres bare ved grunnleggende geologiske prosesser som går over perioder på millioner av år (platetektonikk). Andre påvirkningsfaktorer for klimaet er mer dynamiske, som den termohaline sirkulasjonen i verdenshavene. Denne fører til en oppvarming på 5 °C av det nordlige Atlanterhavet i forhold til andre havområder på tilsvarende breddegrad.[8] Andre havstrømmer fordeler varmen mellom land og vann på en mer regional skala.

Tettheten og typen vegetasjonsdekning påvirker absorpsjon av solvarme,[9] vannmagasinering og nedbør på regionalt nivå. Endringer i mengden av atmosfæriske klimagasser bestemmer mengden av solenergi som akkumuleres av planeten og som fører til global oppvarming eller global nedkjøling. Variablene som bestemmer klimaet er mange og har komplekse interaksjoner, men det er generell enighet om at de store linjene uansett er forstått, i hvert fall i den grad de er bestemmende for historiske klimaendringer.[10]

Klimasystemet er svært komplekst og består av fem hovedkomponenter: atmosfæren, hydrosfæren, kryosfæren, jordoverflaten og biosfæren, og samspillet mellom dem. Klimasystemet utvikler seg i tid under innflytelse av sin egen indre dynamikk og på grunn av eksterne pådriv som vulkanutbrudd, solvariasjoner og menneskeskapte faktorer som forandring av sammensetningen av atmosfæren og endring av arealbruk.[11]

Klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Map of world dividing climate zones, largely influenced by latitude. The zones, going from the equator upward (and downward) are Tropical, Dry, Moderate, Continental and Polar. There are subzones within these zones.
Skisse over hele verdens klimaklassifikasjoner

Det er flere måter å klassifisere klima på. Opprinnelig ble clime definert i antikkens Hellas til å være en beskrivelse av været avhengig av stedets breddegrad. Moderne klimaklassifisering kan grovt deles inn i genetiske metoder, som fokuserer på årsakene til klima, og empiriske metoder, som fokuserer på effektene av klimaendringer. Eksempler på genetisk klassifisering er metoder basert på relativ frekvens av tilstedeværelse av ulike typer av luftmasser eller regioner (rom) av synoptiske værforstyrrelser.

Eksempler på empiriske klassifikasjoner er klimasoner som er definert av plantehardførhet, evapotranspiration,[12][13] eller mer generelt den klimaklassifisering som Köppen opprinnelig definerte, og som ble utviklet for å identifisere klima forbundet med visse biomer. En felles brist i disse klassifiseringssystemene er at de angir tydelige grenser mellom sonene de definerer, snarere enn den gradvise overgangen mellom klimaegenskaper som tross alt er vanligst i naturen.

Bergeron og romlig synoptisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Den enkleste klassifiseringen involverer luftmassene. Bergeronklassifisering er en utbredt form for luftklassifisering, og benytter seg av tre bokstaver. Den første bokstaven beskriver luftens egenskaper angående fuktighet, med «c» for kontinental luftmassener (tørr) og «m» for sjøluft (fuktig). Den andre bokstaven beskriver termiske karakteristika for kilderegion: «T» for tropisk, «P» for polar, «A» for Arktis eller Antarktis, «M» for monsunen, «E» for ekvator, og «S» for høye luftlag (tørr luft dannet av store nedadgående bevegelser i atmosfæren). Den tredje bokstaven er brukt for å definere stabiliteten til atmosfæren. Hvis luftmassene er kaldere enn bakken under dem, benyttes bokstaven «k». Hvis luftmassene derimot er varmere enn bakken under dem, er symbolet «w».[14] Mens luftmasseidentifikasjon opprinnelig ble brukt i værvarslingen allerede i 1950-årene, begynte klimatologer å etablere synoptiske klimatologi basert på denne ideen i 1973.[15]

Det romlige synoptiske klassifiseringssystemet (SSC) er basert på Bergerons klassifiseringssystem. Det er seks kategorier innenfor SSC-ordningen: «Tørr polar» (tilsvarende «Kontinental polar»), «Tørr», «Moderat» (tilsvarende «Maritim superior»), «Tørr tropisk» (tilsvarende «Kontinental tropisk»), «Fuktig polar» (tilsvarende «Maritim polar»), «Fuktig moderat» (en hybrid mellom «Maritim polar» og «Maritim tropisk»), og «Fuktig tropisk» (tilsvarende «Maritim tropisk», «Maritim monsun» eller «Maritim ekvatorial»).[16]

Köppens klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Månedlige gjennomsnittlige overflatetemperaturer fra 1961-1990. Dette er et eksempel på hvordan klimaet varierer med beliggenhet og sesong.
Månedlige globale bilder fra NASA Earth Observatory (interaktive SVG)
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.

Köppens klimaklassifisering avhenger av gjennomsnittlige månedlige verdier for temperatur og nedbør. Den mest brukte formen av Köppens klimaklassifisering har fem primære typer merket A til E. Disse er:[17]

  • A for tropisk regnklima
  • B for tørt klima (ørken- og steppeklima)
  • C for temperert regnklima (varmtemperert klima)
  • D for snø-skog-klima (kaldtemperert klima, borealt klima)
  • E for polarklima

I tillegg brukes bokstav H for klimaet i høyfjellsregioner.[7]

Disse fem kan videre deles inn i underkategorier, som:

  • A: regnskog (Af), monsun (Am), savanne (Aw)
  • B: steppe (BS), ørken (BW)
  • C: vintertørt klima (Cw), sommertørt klima (middelhavklima) (Cs), klima uten tørkeperiode (Cf)
  • D: vintertørt klima (Dw), klima uten tørkeperiode (Df)
  • E: tundraklima (ET), glasialklima (EF)

Tropisk regnklima er varmt og vått. Alle måneder har månedsmiddeltemperatur på 18 °C eller høyere. Regnskogklimaet har mye nedbør (normalt 60 mm eller mer) i alle måneder. Årsmiddelet er typisk på over 1500 mm og kan komme opp i over 4000 mm på vindsiden av fjellrekker. Områder med monsunklima har gjerne 1–2 relativt tørre måneder, men klimaet er ellers mye likt regnskogens. Savanneklimaet har en noe lenger tørr periode, om vinteren når sola står lavt.[7]

Det tørre klimaet har lite nedbør hele året, og potensiell fordampning og transpirasjon vil gjerne overstige nedbørmengden. Dette er den vanligste hovedtypen av klima (rundt 26 prosent av landoverflaten). Sommertemperaturene i ørkenklima er høye, men med relativt stor døgnvariasjon (under 25 °C om natta, 40 °C eller mer om dagen). Vintertemperaturen er gjerne mer moderat. Områder med det halvtørre steppeklimaet har noe høyere nedbør (200–400 mm i året). Dette er dermed overgangssoner til de mer fuktige klimasonene.[7]

Det varmtempererte klimaet har milde vintre som et generelt trekk. Det kan være kalde perioder, men ingen måneder har månedsmiddeltemperatur på under minus 3 °C. Vintertørt klima defineres ved at gjennomsnittlig månedsnedbør i den våteste sommermåneden er minst ti ganger høyere enn i den tørreste vintermåneden. I deler av Asia er dette «egentlig» tropiske områder som ligger så høyt at snittemperaturen blir for lav. Sommertørt klima har i snitt under 40 mm nedbør i den tørreste sommermåneden. Dessuten har den våteste vintermåneden minst tre ganger så mye nedbør som den tørreste sommermåneden. Varmtempererte områder uten en distinkt tørkeperiode kan igjen deles i tre under-underkategorier basert på temperatur i og lengde på sommeren.[7]

Det kaldtempererte klimaet kalles gjerne kontinentalt, ettersom det i stor grad er kontrollert av store nærliggende landmasser. Vintrene kan være strenge og periodevis med bitende kulde og sur vind. Den kaldeste måneden har gjennomsnittstemperatur på under 3 minusgrader. Sommertemperaturen i disse strøkene er ulik, men standarddefinisjonen tilsier at månedsmiddelet i den varmeste måneden er minst 10 plussgrader.[7]

Polarklimaet har lave temperaturer hele året – ingen måneder med middel over 10 plussgrader. Skillet mellom tundraklima og glasialklima går på at de glasiale områdene har middeltemperatur under null i samtlige av årets måneder.[7]

xxxxxxxxxx

Regnskogklima er preget av mye nedbør, defininert som minimum normal årlig nedbør mellom 1750 mm og 2000 mm. Den gjennomsnittlige månedlige temperaturen kan overstige 18 °C i løpet av alle årets måneder.[18]

Monsun er en sesongbasert vindretning som varer i flere måneder, og innledes i regionens regntid.[19] Regioner i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Sub-Sahara Afrika, Australia og Øst-Asia er monsunregimer.[20]

Fremstilling av overskyede og solrike steder på jorden. Et kart fra NASA Earth Observatory laget ved hjelp av data samlet inn mellom juli 2002 og april 2015.[21]

En tropisk savanne er en skogløs biom med gresslette som ligger mellom steppeklima og halv fuktige klimaregioner i subtropiske og tropiske breddegrader. Tropisk savanne er karakterisert av gjennomsnittstemperaturer på, eller over, 18 °C gjennom året, og nedbør mellom 750 mm og 1270 mm. De er utbredt i Afrika, og finnes også i India, nordlige deler av Sør-Amerika, Malaysia og Australia.[22]

Skydekke måned for måned i 2014. NASA Earth Observatory.[23][24]

Den fuktige subtropiske klimasonen er områder der vinternedbør (og noen ganger snøfall) er forbundet med sterke stormer ved vestavindsbeltet, som går fra vest til øst. Det meste av sommernedbør oppstår under tordenvær og fra sporadiske tropiske sykloner.[25] Fuktig subtropisk klima finnes på østsiden av kontinentene, omtrent mellom breddegrad 20° og 40° fra ekvator.[26]

Utbredelse av fuktig kontinentalklima i verden

Et fuktig kontinentalt klima er preget av variabelt vær og store sesongbaserte temperaturavvik. Steder med mer enn tre måneders gjennomsnittlige dagligtemperaturer over 10 °C og kaldeste månedstemperatur under –3 °C, og som ikke oppfyller kriteriene for en tørrt- eller steppeklima, er klassifisert som kontinentale.[27]

Et maritimt klima finnes vanligvis langs vestkysten på de midtre breddegrader på alle verdens kontinenter, og i sørøst Australia, og er kjennetegnet av rikelig nedbør året rundt.[28]

Middelhavsklima ligner klimaet over landområder i Middelhavet, deler av det vestlige Nord-Amerika, deler av Vest- og Sør-Australia, i den sørvestlige delen av Sør-Afrika og i deler av det sentrale Chile. Klimaet er preget av varme, tørre somre og kjølige, våte vintre. [29]

En steppe er et tørt engområde med en årlig temperatur om sommeren opp til 40 °C, og i løpet av vinteren ned til –40 °C.[30]

Et subarktisk klima har lite nedbør[31] og månedlige temperaturer over 10 °C for én til tre måneder i året, med permafrost i store deler av området på grunn av de kalde vintrene. Vintre i områder med subarktisk klima har vanligvis opp til seks måneder med gjennomsnitttemperaturer under 0 C°.[32]

Kartskisse som viser utstrekning av arktisk tundra

Tundra opptrer på den nordlige halvkule, nord for taigabeltet, og innbefatter store områder av det nordlige Russland og Canada.[33]

En polar iskappe, eller polart isdekke, er en region på høye breddegrader på en planet eller en måne som er dekket av is. Iskapper dannes fordi områder på høye breddegrader får mindre energi i form av solstråling fra solen enn regioner ved ekvator, noe som resulterer i lavere overflatetemperaturer.[34]

En ørken er en landskapsform eller region som mottar svært lite nedbør. Ørkener har vanligvis store temperatursvingninger både når det gjelder døgn- og sesongvariasjoner, med høye eller lave dagtemperaturer, avhengig av beliggenhet (om sommeren opp til 45 °C, og lave nattetemperaturer (om vinteren ned til 0 °C) på grunn av ekstremt lav luftfuktighet. Mange ørkener er dannet av regnskygger, altså av fjell som blokkerer for skysystemer med fukt og nedbør.[35]

Thornthwaites klimakategoriseringssystem[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av nedbør måned for måned over hele jorden.

For å avbøte noen av svakhetene ved Köppens system utviklet den amerikanske klimatologen Charles Warren Thornthwaite (1899–1963) et nytt klassifikasjonssystem tidlig på 1930-tallet. Dette systemet benytter også temperatur- og nedbørmålinger. Det ser samtidig på forholdet mellom den naturlige vegetasjonen og klimaet. Særlig tar Thornthwaite-systemet hensyn til forholdet mellom nedbør (P) og fordampning (E) og hvordan disse innvirker på planters vekst. Thornthwaite lanserte P/E-indeksen, som er definert som årssummen av månedenes P/E-forhold, som i hovedsak beregnes ved å dividere månedlig nedbør med månedlig fordampning. P/E-indeksen benyttet han så til å beskrive fem «fuktighetsprovinser» med ulik vegetasjon: regnskog, skog, gressletter, stepper og ørken.

I 1948 foreslo Thornthwaite et nytt klassifikasjonssystem (lett revidert i 1955). Dette gir en bedre beskrivelse av fuktigheten som er tilgjengelig for plantevekst. Et sentralt begrep her er potensiell evapotranspirasjon (PE), som er den mengden fuktighet som potensielt ville forsvinne ved fordampning fra jordsmonnet og ved transpirasjon fra plantene (forutsatt at fuktigheten var tilgjengelig). Thornthwaite innlemmet så PE i en ny indeks, som i hovedsak fastslås på grunnlag av forskjellen mellom nedbør og PE. Indeksen er høy i fuktige klima og negativ i tørre klima. En indeks på null markerer grensen mellom våte og tørre klima.[36]

Fuktighetsklassifisering omfatter klimaklasser med beskrivelsene som hyperfuktige, fuktige, subfuktige, substeppe, semisteppeklima (verdier på –20 til –40), og tørre (verdier under –40).[37] Fuktige områder opplever mer nedbør enn fordamping hvert år, mens tørre regioner opplever større fordampning enn nedbør på årlig basis. Totalt 33 % av jordens landområder er vurdert enten til å være tørre eller halvtørre, slik som sørvestlige deler av Nord-Amerika, det sør-sørvestlige Sør-Amerika, de fleste deler av nordlige og en liten del av det sørlige Afrika, sør-sørvestlige og andre deler av Øst-Asia, så vel som store deler av Australia.[38] Studier tyder på at nedbørseffektivitet (PE) i Thornthwaites fuktighetsindeks er overestimert om sommeren og undervurdert om vinteren. Denne indeksen kan være nyttig for å bestemme antall arter av planteetere og pattedyr innenfor et gitt område.[39] Den brukes også for studier av klimaendringer.[40]

Termiske klassifiseringer innenfor Thornthwaite-systemet omfatter mikrotermiske-, mesotermiske- og megatermiske regimer. Et mikrotermisk klima kjennetegnes av lav årlig gjennomsnittstemperatur, vanligvis mellom 0 °C og 14 °C, korte somre og en potensiell fordampning mellom 140 mm og 430 mm.[41] Et mesotermisk klima har ikke vedvarende varme eller vedvarende kulde, med potensiell fordampning mellom 570 mm og 1140 mm.[42] Et megatermisk klima er et med vedvarende høye temperaturer og rikelig nedbør, med potensiell årlig fordampning på over 1140 mm.[43]

Målinger[rediger | rediger kilde]

Dagens klimamålinger og utvikling av klimaet[rediger | rediger kilde]

Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880. Kilde: NASA GISS

Klimautviklingen i nyere tid er kjent gjennom målinger fra værinstrumenter som termometre, barometre og vindmålere gjennom de siste to århundrene. De registrerte målingene som danner grunnlaget for å studere været i nyere tid kan ha endret seg gjennom årene. Det kan være kjente feil med målestasjonen og dens instrumenter, eller at de nærmeste omgivelsene til stasjonen er gradvis forandret over tid. Om en målestasjon står på et landlig sted som over tid får boligutbygging nært innpå, vil høyere temperaturer registreres i takt med utbyggingen. Dette må vurderes når en skal studere målinger for klimaet over lange tidsperioder.[44]

Paleoklimatologi[rediger | rediger kilde]

Paleoklimatologi er studiet av fortidens klima over en lang periode av jordens historie. Målingene baserer seg på analyser av isflak, årringer, sedimenter, koraller og steiner for å finne fortidens klima. Gjennom dette finner en både perioder med stabilitet og perioder med endring, og det kan komme fram om endringene følger mønstre som regelmessige sykluser.[45]

Klimaendringer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klimaendring

Variasjoner i CO2, temperatur og støv fra iskjerneprøve fra Vostok de siste 450 000 år

Klimaendringer er variasjonen i det globale og regionale klimaet over tid. Det gjenspeiler endringer i variabiliteten eller gjennomsnittlig tilstand til atmosfæren over tidsskalaer på alt fra tiår til millioner av år. Disse endringene kan være forårsaket av prosesser internt i jorden, eksterne pådriv (for eksempel variasjoner i intensiteten av sollys) eller som mer nylig, fra menneskelige aktiviteter.[46][47]

Varmeste globale år registrert er 2015 (siden 1880), farge indikerer temperaturavvik (NASA/NOAA; 20. januar 2016).[48]

I nyere språkbruk, særlig i kontekst av miljøpolitikk, refererer begrepet «klimaendringer» ofte bare til endringer i det siste århundrets klima, inkludert økningen i gjennomsnittlig overflatetemperatur, kjent som global oppvarming. I noen tilfeller brukes begrepet også i forbindelse med en antagelse av menneskelig årsakssammenheng, som i De forente nasjoners Klimakonvensjon, United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). UNFCCC bruker «klimavariabilitet» for variasjoner ikke forårsaket av menneskelige aktiviteter.

Jorden har gjennomgått periodiske klimaskifter i fortiden, blant annet fire store istider. Disse består av glasiale perioder der forholdene er kaldere enn normalt, atskilt med perioder med mellomistider. Akkumulering av snø og is i løpet av en glasialperiode øker overflatens albedo, som reflekterer mer av solens energi ut i verdensrommet og vedlikeholder en lavere atmosfærisk temperatur. Økninger i klimagasser, for eksempel ved vulkansk aktivitet, kan øke den globale temperaturen og forårsake mellomistid. Foreslåtte årsaker til istidperioder omfatter posisjonen av kontinentene, variasjoner i jordens bane, endringer i solstrålingen og vulkanisme.[49]

Global oppvarming resultater i endring av klimasonene. For eksempel «en endring på 3 °C i gjennomsnittlig årlig temperatur tilsvarer et isotermskifte på cirka 300 til 400 km i breddegrad (i den tempererte sonen) eller 500 m i høyden over havet. Derfor er det forventet at artene vil bevege seg oppover i høyden eller mot polene som respons på skiftende klimasoner».[50][51]

Klimamodeller[rediger | rediger kilde]

Klimamodeller bruker kvantitative metoder for å simulere interaksjoner mellom atmosfære,[52] hav, landoverflate og is. De brukes til en rekke formål, fra studier av dynamikken i vær- og klimasystemet, og for å gi estimater for fremtidig klima. Alle klimamodeller balanserer, eller er svært nær balanse, mellom innkommende og utgående energi til jorden. Innkommende energi mottas i form av elektromagnetisk stråling med korte bølgelengder (blant annet synlig lys) fra solen. Mens utgående energi er utstrålt elektromagnetisk stråling i form av langbølget (infrarød lys) fra jorden. Enhver ubalanse resulterer i en endring i den gjennomsnittlige temperaturen på jorden.

De mest omtalte anvendelser av disse modellene i de siste årene har vært for å forutsi konsekvensene av å øke utslippene av klimagasser i atmosfæren, først og fremst karbondioksid (og andre drivhusgasser). Disse modellene fremskriver en økende trend for globale gjennomsnittlige overflatetemperaturer, med den raskeste økning i temperaturen for høye breddegrader på den nordlige halvkule.

Modellene kan variere fra relativt enkle til meget kompliserte:

  • Enkel strålevarme overføringsmodell som behandler jorden som et enkelt punkt, og forutsier en gjennomsnittelig utgående energistrøm
  • dette kan utvides til vertikale (radiative-konvektive modeller), eller horisontale
  • sist finnes det (kombinert) globale klimamodeller for atmosfære–hav–havis som løser de matematiske ligningene for masse- og energioverføring, samt utveksling av elektromagnetisk stråling.[53]

Klimaprognoser er en metode som forskere bruker til å forutsi klimaendringer. I 1997 begynte avdeling for klimaprognoser ved International Research Institute for Climate and Society ved Columbia University å lage sesongbaserte klimaprognoser på sanntidsbasis. For å lage disse prognosene ble en  omfattende sammensetning av prognoseverktøy utviklet, inkludert en multimodeltilnærming som krever grundig validering av hver modells nøyaktighetsnivå for å simulere klimavariabilitet.[54]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meteorologileksikonet om klima på Meteorologisk institutts nettsted; besøkt 25. juli 2017.
  2. ^ Definisjon fra Annex III: Glossary til Klimapanelets femte synteserapport (Climate Change 2013. The Physical Science Basis. Working Group I Contribution to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change), Cambridge University Press 2013, ISBN 978-1-107-05799-1. «Climate in a narrow sense is usually defined as the average weather, or more rigorously, as the statistical description in terms of the mean and variability of relevant quantities over a period of time ranging from months to thousands or millions of years. The classical period for averaging these variables is 30 years, as defined by the World Meteorological Organization. The relevant quantities are most often surface variables such as temperature, precipitation and wind. Climate in a wider sense is the state, including a statistical description, of the climate system.» Besøkt 25. juli 2017.
  3. ^ «Climate Data and Data Related Products». Arkivert fra originalen 2015-09-02. Besøkt 1. september 2015. 
  4. ^ «Commission For Climatology: Over Eighty Years of Service» (pdf). World Meteorological Organization. 2011. s. 8, 10, 21, 26. Besøkt 1. september 2015. 
  5. ^ Meteorologileksikonet om normalperioder på Meteorologisk institutts nettsted; besøkt 26. juli 2017.
  6. ^ Aforismen finnes i Robert Heinleins roman Time enough for love fra 1973. Den er av noen tillagt Mark Twain. Formuleringen hos ham er imidlertid noe annerledes: «Climate lasts all the time and weather only a few days.» («Klimaet varer hele tiden, været bare noen dager.») For nærmere omtale, se oppslag hos Quote Investigator; besøkt 26. juli 2017.
  7. ^ a b c d e f g C. Donald Ahrens: Meteorology Today. An introduction to weather, climate, and the environment, Brooks/Cole 2013, ISBN 9780840058157, kapittel 17 (side 489–516).
  8. ^ Stefan Rahmstorf The Thermohaline Ocean Circulation: A Brief Fact Sheet.
  9. ^ Gertjan de Werk and Karel Mulder.
  10. ^ Ledley, T.S.; Sundquist, E. T.; Schwartz, S. E.; Hall, D. K.; Fellows, J. D.; Killeen, T. L. (1999). «Climate change and greenhouse gases». EOS. 80 (39): 453. Bibcode:1999EOSTr..80Q.453L. doi:10.1029/99EO00325. Besøkt 17. mai 2008. 
  11. ^ AR4 SYR Synthesis Report Annexes.
  12. ^ «Thornthwaite Moisture Index». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  13. ^ C. W. Thornthwaite (1948). «An Approach Toward a Rational Classification of Climate» (PDF). Geographical Review. 38 (1): 55–94. JSTOR 210739. doi:10.2307/210739. 
  14. ^ «Airmass Classification». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  15. ^ Schwartz, M.D. (1995). «Detecting Structural Climate Change: An Air Mass-Based Approach in the North Central United States, 1958–1992». Annals of the Association of American Geographers. 85 (3): 553–568. doi:10.1111/j.1467-8306.1995.tb01812.x. 
  16. ^ Robert E. Davis, L. Sitka, D. M. Hondula, S. Gawtry, D. Knight, T. Lee, and J. Stenger.
  17. ^ Som norske klimabetegnelser er her brukt de samme som i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 8, side 607, Kunnskapsforlaget 1997.
  18. ^ Susan Woodward (29. oktober 1997). «Tropical Broadleaf Evergreen Forest: The Rainforest». Arkivert fra originalen 2008-02-25. Besøkt 26. juli 2017. 
  19. ^ «Monsoon». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  20. ^ International Committee of the Third Workshop on Monsoons.
  21. ^ Central, Brian. «The Bright Side of 13 Years of Clouds in 1 Map». Besøkt 17. mai 2015. 
  22. ^ Susan Woodward (2. februar 2005). Arkivert fra originalen . 
  23. ^ «Cloud Fraction (1 month – Terra/MODIS) – NASA». Besøkt 18. mai 2015. 
  24. ^ Central, Brian. «The Bright Side of 13 Years of Clouds in 1 Map». Besøkt 18. mai 2015. 
  25. ^ «Humid subtropical climate». Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica Online. 2008. 
  26. ^ Ritter, Michael E. (21. juni 2007). «The Physical Environment: an Introduction to Physical Geography. The Physical Environment: an Introduction to Physical Geography. Humid Subtropical Climate». Arkivert fra originalen . 
  27. ^ «Updated world map of the Köppen-Geiger climate classification». Hydrol. Earth Syst. Sci. 11 (5): 1633–1644. 2007. ISSN 1027-5606. doi:10.5194/hess-11-1633-2007. 
  28. ^ Climate. Oceanic Climate. Retrieved on 2008-04-15.
  29. ^ Ritter, Michael E (24. desember 2008). «The Physical Environment: an Introduction to Physical Geography. Mediterranean or Dry Summer Subtropical Climate.». Arkivert fra originalen . 
  30. ^ Blue Planet Biomes. Steppe Climate. Retrieved on 2008-04-15.
  31. ^ Ritter, Michael E. (21. juni 2007). «The Physical Environment: an Introduction to Physical Geography. Subarctic Climate». Arkivert fra originalen . 
  32. ^ Susan Woodward (oktober 1996). «Taiga or Boreal Forest». Arkivert fra originalen . 
  33. ^ «The Tundra Biome». The World's Biomes. Besøkt 5. mars 2006. 
  34. ^ Ritter, Michael E. (21. juni 2007). «The Physical Environment: an Introduction to Physical Geography, Ice Cap Climate». Arkivert fra originalen . Besøkt 26. juni 2017. 
  35. ^ Batterson-Rossi, B. (12. juni 2008). «Introduction to Arid Regions: A Self-Paced Tutorial». San Diego State University. Arkivert fra originalen . 
  36. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn ahrens
  37. ^ Istituto Agronomico per l'Otremare. 3 Land Resources. Arkivert 20 mars 2008 hos Wayback Machine.
  38. ^ Fredlund, D.G. (1993). Soil Mechanics for Unsaturated Soils (PDF). Wiley-Interscience. ISBN 978-0-471-85008-3. OCLC 26543184. Besøkt 21. mai 2008. 
  39. ^ Hawkins, B.A.; Pausas, Juli G. (2004). «Does plant richness influence animal richness?: the mammals of Catalonia (NE Spain)». Diversity & Distributions. 10 (4): 247–252. doi:10.1111/j.1366-9516.2004.00085.x. Besøkt 21. mai 2008. 
  40. ^ Gregory J. McCabe and David M. Wolock. Trends and temperature sensitivity of moisture conditions in the conterminous United States. Retrieved on 2008-05-21.
  41. ^ «Microthermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  42. ^ «Mesothermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  43. ^ «Megathermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  44. ^ Spencer Weart. The Modern Temperature Trend. Retrieved on 2007-06-01.
  45. ^ National Oceanic and Atmospheric Administration.
  46. ^ Arctic Climatology and Meteorology.
  47. ^ Gillis, Justin (28. november 2015). «Short Answers to Hard Questions About Climate Change». Besøkt 29. november 2015. 
  48. ^ «NOAA Analyses Reveal Record-Shattering Global Warm Temperatures in 2015». nasa.gov. 20. januar 2016. 
  49. ^ Illinois State Museum (2002). Ice Ages. Retrieved on 2007-05-15.
  50. ^ Hughes, Lesley (2000). Biological consequences of globalwarming: is the signal already. s. 56. 
  51. ^ Hughes, Leslie (1. februar 2000). «Biological consequences of global warming: is the signal already apparent?». Trends in Ecology and Evolution. 15 (2): 56–61. doi:10.1016/S0169-5347(99)01764-4. Besøkt 17. november 2016. 
  52. ^ Maisonnave, Eric (16. november 2005). «Climate Variability». Arkivert fra originalen . 
  53. ^ «Modelling the climate». climateprediction.net. 2. mai 2008. Arkivert fra originalen . 
  54. ^ «IRI real-time seasonal climate forecasts and models». Columbia University, International Research Institute for Climate and Society. Besøkt 26. juli 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]