Klima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Typisk utstyr på en meteorologisk stasjon, her fra Ny-Ålesund. Nedbørsmåler til venstre og termometerhytte til høyre. Målingene som tas er typisk av temperatur, atmosfærisk trykk, luftfuktighet, vindhastighet, vindretning og nedbørsmengde. Måling av disse parametrene over mange år gir grunnlag for å si noe om klimaet på stedet.

Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, atmosfærisk partikkelmengde og andre meteorologiske variabler i et gitt område over lang tid. Klima er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region.

Klimaet i en region genereres av klimasystemet, som har fem komponenter: atmosfære, hydrosfære, kryosfære, litosfære og biosfære.

Klimaet på et sted er avhengig av breddegrad, terreng, og høyde over havet, samt nærliggende vannmasser og vassdrag. Klima kan bli klassifisert i henhold til gjennomsnittlige og typiske intervaller for ulike variabler, som oftest temperatur og nedbør. Det mest brukte systemet er Köppens klimaklassifisering. Et annet system, Thornthwaites klimaklassifisering, har vært i bruk siden 1948, og tar hensyn til data vedrørende evapotranspirasjon, sammen med temperatur og nedbør. Dette systemet benyttes for å studere det biologiske mangfoldet og hvordan klimaendringene påvirker det. Bergerons romlige synoptiske klassifiseringssystem har fokus på opprinnelsen til luftmassene som definerer klimaet i en region.

Paleoklimatologi er studiet av klimaet i tidligere tider. Siden direkte observasjoner av klimaet ikke er tilgjengelige fra før målingene begynte på 1800-tallet, blir paleoklima avledet fra ikke-biotiske (som ikke inneholder biologisk materiale) proxyverdier, for eksempel sedimenter i bunnen av innsjøer og iskjerner fra isbreer eller polområdene, og biotiske faktorer, for eksempel treringer og koraller. Klimamodeller er matematiske modeller av tidligere, nåværende og fremtidig klima. Klimaendringer kan oppstå over lange og korte tidsperioder bestemt ut fra en rekke faktorer; den nåværende omtales som global oppvarming.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Klima (fra gresk klima, som betyr helling) er i Meteorologisk institutts meteorologileksikon omtalt som «været over tid». Leksikonet skriver videre: «Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder. Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke. Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.»[1]

FNs klimapanel har i sin ordliste fra 2013 følgende definisjon:

SitatKlima er i snever forstand gjerne definert som 'gjennomsnittsvær', eller strengere, som en statistisk beskrivelse av gjennomsnitt og variabilitet for relevante parametre over en tidsperiode som kan være av varighet fra måneder til tusener eller millioner av år. Den klassiske perioden er 30 år, som definert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Disse parametrene er oftest overflatevariabler som temperatur, nedbør og vind. Klima i bredere forstand er klimasystemets tilstand, herunder en statistisk beskrivelse av det.[2]Sitat

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) beskriver klimanormaler som «referansepunkter som brukes av klimatologer for å sammenligne dagens klimatologiske trender med fortidens eller det som regnes som 'normalt'. En normal er definert som det aritmetiske gjennomsnitt av et klimaelement (for eksempel temperatur) over en 30-års periode. En 30-års periode brukes fordi dette er lenge nok til å filtrere ut årlige variasjoner eller avvik, men også kort nok til å kunne vise klimatisk utvikling over lengre tid.»[3]

Den internasjonale meteorologiske organisasjon, WMOs forløper, nedsatte i 1929 en teknisk kommisjon for klimatologi. På et møte i Wiesbaden i 1934 fastsatte denne kommisjonen at trettiårsperioden fra 1901 til 1930 skulle være referanseramme for klimatologiske standard normalperioder. I 1960 vedtok kommisjonen (nå under WMO) en ny normalperiode, 1931–1960. I 1982 ble det enighet om jevnlig oppdatering av klimanormalene for nye trettiårsperioder.[4] Dagens klimanormaler er dermed basert på klimadata fra 1961 til og med 1990. Neste periode vil være 1991–2020. Imidlertid kan både teknologisk utvikling og klimaendringer føre til at det anses hensiktsmessig å beregne mer uoffisielle normalverdier for ulike værelementer og stasjoner før gjeldende periode er omme.[5]

Forholdet mellom klima og vær blir i blant oppsummert i uttrykket «Klimaet er det du forventer, været er det du får».[6]

Forhold som påvirker klimaet[rediger | rediger kilde]

Klimasystemet er svært komplekst og består av fem hovedkomponenter: atmosfæren, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren – og samspillet mellom disse. Klimasystemet utvikler seg over tid, dels influert av egen indre dynamikk og dels på grunn av eksterne pådriv som vulkanutbrudd, variasjoner i solinnstråling og menneskeskapte forhold som endringer atmosfærens sammensetning og arealbruken på kloden.[7]

Solens posisjon på himmelen er avgjørende for varme som tilføres jordoverflaten og atmosfæren, fordi dette avgjør solintensiteten på stedet. Dermed er breddegraden den viktigste faktoren for klima. Det er vanlig å gi en skjematisk inndeling av jorden i tre soner. På hver av jordens halvkuler angis disse sonene mellom vendesirklene og polarsirkelen. Dermed snakker en om det det tropiske klimaet (område uten vinter), det tempererte klimaet og det polare klima (uten sommer).[8]

I praksis er dette mer kompliserte, blant annet på grunn av jordens varierende overflate.[8] Jordkloden har et rikt utvalg av klimatyper, fra de varme og fuktige tropiske regnskogene til de kalde, og som regel tørre, polarstrøkene. Faktorene som styrer klimaet et gitt sted, er i stor grad de samme som styrer det daglige været. I hovedsak er dette stedets breddegrad, høyden over havet, geografisk plassering i forhold til hav og land, fjellkjeder, havstrømmer og rådende vinder, som bestemmer klimaet.[9] Mange av disse faktorene er nærmest konstante og endres bare ved grunnleggende geologiske prosesser som går over perioder på millioner av år (platetektonikk). Andre påvirkningsfaktorer for klimaet er mer dynamiske, som den termohaline sirkulasjonen i verdenshavene. Denne fører til en oppvarming på 5 °C av det nordlige Atlanterhavet i forhold til andre havområder på tilsvarende breddegrad.[10]

Den store temperaturforskjellen mellom polene og ekvator, og mellom hav og land skaper et sirkulasjonsmønster, en snakker derfor om vestavindbeltet, passatvinder og monsuner. Fjellkjeder og innlandsiser gir igjen endringer av dette. En har også sterke vinder i høyere lag av atmosfæren, de såkalte jetstrømmer. Når det gjelder fuktighet er fordampning fra havet til atmosfæren den viktigste kilden, og denne faller som nedbør etter kort tid. Herskende vindretning og avstand fra havet er avgjørende for hvor mye nedbør et område får.[8]

Tettheten og typen vegetasjonsdekning påvirker absorpsjon av solvarme,[11] vannmagasinering og nedbør på regionalt nivå. Endringer i mengden av atmosfæriske klimagasser bestemmer mengden av solenergi som akkumuleres av planeten og som fører til global oppvarming eller global nedkjøling. Variablene som bestemmer klimaet er mange og har komplekse interaksjoner, men det er generell enighet om at de store linjene uansett er forstått, i hvert fall i den grad de er bestemmende for historiske klimaendringer.[12]

Klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Map of world dividing climate zones, largely influenced by latitude. The zones, going from the equator upward (and downward) are Tropical, Dry, Moderate, Continental and Polar. There are subzones within these zones.
Skisse over hele verdens klimaklassifikasjoner

Kompleksiteten i klimasystemet, der de ulike driverne samvirker på et utall av måter, gjør at det knapt finnes to steder på kloden med nøyaktig samme klima. For praktisk og vitenskapelig bruk må en derfor slå sammen områder med likheter til såkalte klimaregioner. Det er opp gjennom tidene utviklet tallrike klassifiseringssystemer, og disse har alle sine styrker og svakheter. Valg av system avhenger derfor av hensikten med arbeidet.

Klassifiseringer knyttet til vegetasjon og plantevekst[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere klimaklassifikasjoner som baserer seg på plantevekst eller vegetasjonsgrupper. Disse forholder seg stort sett til to hovedkriterier – tørrhet (ariditet) og varme. Høy tørrhet er her ikke det samme som lite nedbør. Det er tale om «effektiv nedbør», det vil si nedbør minus fordampning. Ettersom høyere temperatur gir større fordamnping, kan forholdet mellom nedbør og temperatur brukes som et mål på nedbøreffektivitet.[13]

Lang-indeksen (utviklet av den tyske geologen Richard Lang (1882–1935) i 1915) er et eksempel på dette: forholdet mellom gjennomsnittlig årlig nedbør (i millimeter) og årsmiddeltemperatur (i grader celsius). Er indeksen under 40, betegnes området som tørt (arid). Er den over 160, er området hyperfuktig (perhumid).[14]

Köppens klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Köppens klimaklassifiseringssystem med symboler for første, andre og tredje bokstav.[15]
1. 2. 3. Beskrivelse
A f Tropisk Regnskog
m Monsun
w Savanne, våt
s Savanne, tør
B W Tørt Ørken
S Steppe
h Varmt
k Kaldt
n Mildt
C s Temperert Tør sommer
w Tørr vinter
f Uten tør årstid
a Varm sommer
b Varm sommer
c Kald sommer
D s Kald
(kontinental)
Tørr sommer
w Tør vinter
f Uten tørr årstid
a Varm sommer
b Varm sommer
c Kald sommer
d Meget kald vinter
E T Polar Tundra
F Evig vinter
(iskappe)
Månedlige gjennomsnittlige overflatetemperaturer fra 1961-1990. Dette er et eksempel på hvordan klimaet varierer med beliggenhet og sesong.
Månedlige globale bilder fra NASA Earth Observatory (interaktive SVG)

Den tysk-russiske meteorologen Vladimir Köppen (1846–1940) er den som har utviklet de mest brukte av de vegetasjonsbaserte klimaklassifiseringene. Mellom 1900 og 1936 publiserte han flere arbeider med stadig mer detaljerte og komplekse inndelinger av klimaet.

Köppens klimaklassifisering avhenger av gjennomsnittlige månedlige verdier for temperatur og nedbør. Den mest brukte formen av Köppens klimaklassifisering har fem primære typer merket A til E. Disse er:[16]

  • A for tropisk regnklima
  • B for tørt klima (ørken- og steppeklima)
  • C for temperert regnklima (varmtemperert klima)
  • D for snø-skog-klima (kaldtemperert klima, borealt klima)
  • E for polarklima

I tillegg brukes bokstav H for klimaet i høyfjellsregioner.[9]

Disse fem kan videre deles inn i underkategorier, som:

  • A: regnskog (Af), monsun (Am), savanne (Aw)
  • B: steppe (BS), ørken (BW)
  • C: vintertørt klima (Cw), sommertørt klima (middelhavklima) (Cs), klima uten tørkeperiode (Cf)
  • D: vintertørt klima (Dw), klima uten tørkeperiode (Df)
  • E: tundraklima (ET), glasialklima (EF)

Tropisk regnklima er varmt og vått. Alle måneder har månedsmiddeltemperatur på 18 °C eller høyere. Regnskogklimaet har mye nedbør (normalt 60 mm eller mer) i alle måneder. Årsmiddelet er typisk på over 1500 mm og kan komme opp i over 4000 mm på vindsiden av fjellrekker. Områder med monsunklima har gjerne 1–2 relativt tørre måneder, men klimaet er ellers mye likt regnskogens. Savanneklimaet har en noe lenger tørr periode, om vinteren når sola står lavt.[9]

Det tørre klimaet har lite nedbør hele året, og potensiell fordampning og transpirasjon vil gjerne overstige nedbørmengden. Dette er den vanligste hovedtypen av klima (rundt 26 prosent av landoverflaten). Sommertemperaturene i ørkenklima er høye, men med relativt stor døgnvariasjon (under 25 °C om natten, 40 °C eller mer om dagen). Vintertemperaturen er gjerne mer moderat. Områder med det halvtørre steppeklimaet har noe høyere nedbør (200–400 mm i året). Dette er dermed overgangssoner til de mer fuktige klimasonene.[9]

Det varmtempererte klimaet har milde vintre som et generelt trekk. Det kan være kalde perioder, men ingen måneder har månedsmiddeltemperatur på under minus 3 °C. Vintertørt klima defineres ved at gjennomsnittlig månedsnedbør i den våteste sommermåneden er minst ti ganger høyere enn i den tørreste vintermåneden. I deler av Asia er dette «egentlig» tropiske områder som ligger så høyt at snittemperaturen blir for lav. Sommertørt klima har i snitt under 40 mm nedbør i den tørreste sommermåneden. Dessuten har den våteste vintermåneden minst tre ganger så mye nedbør som den tørreste sommermåneden. Varmtempererte områder uten en distinkt tørkeperiode kan igjen deles i tre under-underkategorier basert på temperatur i og lengde på sommeren.[9]

Det kaldtempererte klimaet kalles gjerne kontinentalt, ettersom det i stor grad er kontrollert av store nærliggende landmasser. Vintrene kan være strenge og periodevis med bitende kulde og sur vind. Den kaldeste måneden har gjennomsnittstemperatur på under 3 minusgrader. Sommertemperaturen i disse strøkene er ulik, men standarddefinisjonen tilsier at månedsmiddelet i den varmeste måneden er minst 10 plussgrader.[9]

Polarklimaet har lave temperaturer hele året – ingen måneder med middel over 10 plussgrader. Skillet mellom tundraklima og glasialklima går på at de glasiale områdene har middeltemperatur under null i samtlige av årets måneder.[9]

Thornthwaites første system[rediger | rediger kilde]

For å avbøte noen av svakhetene ved Köppens system utviklet den amerikanske klimatologen Charles Warren Thornthwaite (1899–1963) et nytt klassifikasjonssystem tidlig på 1930-tallet. Dette systemet benytter også temperatur- og nedbørmålinger. Det ser samtidig på forholdet mellom den naturlige vegetasjonen og klimaet. Særlig tar Thornthwaite-systemet hensyn til forholdet mellom nedbør (P) og fordampning (E) og hvordan disse innvirker på planters vekst. Thornthwaite lanserte P/E-indeksen, som er definert som årssummen av månedenes P/E-forhold, som i hovedsak beregnes ved å dividere månedlig nedbør med månedlig fordampning. P/E-indeksen benyttet han så til å beskrive fem «fuktighetsprovinser» med ulik vegetasjon: regnskog, skog, gressletter, stepper og ørken.[9]

Klassifiseringer knyttet til energi og fuktighet[rediger | rediger kilde]

Thornthwaites andre system[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av nedbør måned for måned over hele jorden.

I 1948 foreslo Thornthwaite et nytt klassifiseringssystem (lett revidert i 1955). Dette gir en bedre beskrivelse av fuktigheten som er tilgjengelig for plantevekst. Et sentralt begrep her er potensiell evapotranspirasjon (PE), som er den mengden fuktighet som potensielt ville forsvinne ved fordampning fra jordsmonnet og ved transpirasjon fra plantene (forutsatt at fuktigheten var tilgjengelig). Thornthwaite innlemmet så PE i en ny indeks, som i hovedsak fastslås på grunnlag av forholdet mellom nedbør og PE. Indeksen er høy i fuktige klima og negativ i tørre klima. En indeks på null markerer grensen mellom våte og tørre klima.[9]

I dette systemet opererer en med fuktighetsklasser: hyperfuktig (indeks over 100), fuktig (20 til 100), våt subfuktig (0 til 20), tørr subfuktig (–33 til 0), halvtørr (semiarid) (–67 til –33) og tørr (indeks under –67).[17] Fuktige områder har altså normalt mer nedbør enn fordamping hvert år, mens tørre regioner har større fordampning enn nedbør. Totalt 33 prosent av jordens landområder er vurdert å være tørre eller halvtørre.[18]

I tillegg til klimaklassifisering har Thornthwaites fuktighetsindeks blitt brukt til å beskrive foholdet mellom klima og jord- og vegetasjonstyper. Den er også nyttig for studiet av hvordan klimaendringer påvirker fuktigheten. Studier tyder imidlertid på at PE-verdiene i Thornthwaites system blir for høye om sommeren og for lave om vinteren.[19] Indeksen kan også benyttes når en skal anslå antallet arter av pattedyr (og herunder planteetere) innenfor et gitt område.[20]

Termiske klassifiseringer innenfor Thornthwaite-systemet omfatter mikrotermiske-, mesotermiske- og megatermiske regimer. Et mikrotermisk klima kjennetegnes av lav årlig gjennomsnittstemperatur, vanligvis mellom 0 °C og 14 °C, korte somre og en potensiell fordampning mellom 140 mm og 430 mm.[21] Et mesotermisk klima har ikke vedvarende varme eller vedvarende kulde, med potensiell fordampning mellom 570 mm og 1140 mm.[22] Et megatermisk klima er et med vedvarende høye temperaturer og rikelig nedbør, med potensiell årlig fordampning på over 1140 mm.[23]

Budykos klassifisering[rediger | rediger kilde]

Den russiske klimatologen Mikhail Ivanovitsj Budyko (1920–2001) utviklet i 1956 en klassifisering ikke ulik den til Thornthwaite. Han valgte imidlertid en mer grunnleggende tilnærming, idet han benyttet netto stråling som inngangsverdi i stedet for temperatur. Ved å dividere netto stråling tilgjengelig for fordampning fra en våt overflate med varmen som kreves for å fordampe stedets gjennomsnittlige årsnedbør, får en Budykos tørrhetsindeks. Denne har verdi større enn 1 for tørre områder og lavere enn 1 for fuktige områder. Ørkenklima defineres ved indeks over 3,0, mens for tundraklima har indeks under 0,33. Et problem med denne klassifiseringen har vært mangelen på strålingsmålinger i mange deler av verden.[24]

Terjung og Louies klassifisering[rediger | rediger kilde]

Geografene Werner H. Terjung og Stella S-F. Louie fra USA publiserte i 1972 en klassifisering basert på årstidsvariasjoner i inngående og utgående energimengde til jorden. På grunnlag av dette utviklet de et system med 62 klimatyper i seks hovedgrupper.[25]

Genetiske klassifiseringer[rediger | rediger kilde]

Dette er klassifiseringer som baserer seg på hvordan klimaet dannes (dets genese). På stor skala er hovedårsaken den atmosfæriske sirkulasjonen, og på denne bakgrunnen kan klimaet defineres etter rådende vindregimer eller luftmasser. Tyskeren Alfred Hettner regnes som den første til å lage et slikt system, i artikkelen «Die Klimate der Erde». Han tok i betraktning rådende vindsystemer, nedbørens mengde og varighet, samt stedets høyde over og avstand til havet.[26]

Et svært forenklet system, utviklet av Boris Alisov på 1930-tallet, var en tid mye benyttet i Sovjetunionen og andre østblokkland. Det baserte seg også på studier av luftmassene, men gav en del underlige resultater «på bakken», for eksempel at flere store ørkenområder ble betegnet som tropiske klimamessig.[27]

Flohns klassifisering[rediger | rediger kilde]

Den tyske klimatologen Hermann Flohn lanserte i 1950 et mer gjennomarbeidet genetisk system. Med utgangspunkt i de globale vindbeltene og hovedtrekkene i nedbøren opererte han med følgende hovedkategorier:[28]

  • (1) Indre tropesone: nedbør hele året, mye kraftig regn; ekvatorial vestavind
  • (2) Ytre tropesone: sommerregn; ekvatorial vestavind i veksling med passatvind
  • (3) Subtropisk tørr sone: overveiende tørt; passat eller subtropiske høytrykk
  • (4) Subtropisk vinterregnsone (middelhavsklima): vinternedbør; subtropiske høytrykk sommerstid, ekstratropisk vestavind vinterstid
  • (5) Fuktig-temperert sone: nedbør hele året; ekstratropisk vestavind
  • (6a) Boreal sone: sommernedbør, snødekke vinterstid; ekstratropisk vestavind, tidvis polar østavind
  • (6) Subpolar sone: små nedbørmengder hele året; polare vinder
  • (7) Høypolar sone: små nedbørmengder (snø) hele året; polar østavind

Sonemessig er dette systemet ikke ulikt Köppens, men temperaturen kan ikke utledes eksplisitt av Flohns system. Det er interessant å notere at den boreale sonen beskrives slik at den bare gjelder for den nordlige halvkule, og at de subtropiske sonene bare er plassert i vestlige områder på de store landmassene. Flohns klassifisering anses som svært nyttig i undervisningssammenheng for å få en grunnleggende forståelse av klimasystemene.[29][30]

Strahlers klassifisering[rediger | rediger kilde]

En annen genetisk klassifisering, som har vist seg både enkel og effektiv, ble introdusert av amerikaneren Arthur N. Strahler (1918–2002) i 1951. Han opererer med tre hovedklasser:

  • 1) klima på lave breddegrader. styres av ekvatoriale og tropiske luftmassene
  • 2) klima på midlere breddegrader, styres av både tropiske og polare luftmasser
  • 3) klima på høyere breddegrader, styres av polare og arktiske luftmasser

Disse tre hovedklassene deles videre inn i totalt fjorten klimaregioner pluss høylandsklima. Til en viss grad samsvarer Strahler-regionene med Köppens regioner.[31]

Klassifiseringer basert på følt vær[rediger | rediger kilde]

Det finnes en del klimatologiske komfortindekser, som i hovedsak er utviklet gjennom fysiologiske forsøk. De viktigste variablene er i denne sammenhengen lufttemperatur, relativ luftfuktighet og og vindhastighet.[32] Ved å plotte kombinasjoner av disse definerer en menneskets komfortsone, ubehagssone og faresone. Neste steg er å kople klimadata for geografiske steder opp mot sonedefinisjonene. En kan slik definere klimaregioner etter hvor stor del av året som er i komfortsonen, og hvilke og hvor store kompenserende tiltak som kreves i ubehag- og fare-periodene (for eksempel ekstra klær, oppvarming og luftkjøling).[33][30]

Tidlige systemer[rediger | rediger kilde]

Det er flere måter å klassifisere klima på. Opprinnelig ble clime definert i antikkens Hellas til å være en beskrivelse av været avhengig av stedets breddegrad. Moderne klimaklassifisering kan grovt deles inn i genetiske metoder, som fokuserer på årsakene til klima, og empiriske metoder, som fokuserer på effektene av klimaendringer. Eksempler på genetisk klassifisering er metoder basert på relativ frekvens av tilstedeværelse av ulike typer av luftmasser eller regioner (rom) av synoptiske værforstyrrelser.

Eksempler på empiriske klassifikasjoner er klimasoner som er definert av plantehardførhet, evapotranspiration,[34][35] eller mer generelt den klimaklassifisering som den russiske metrologen Vladimir Köppen opprinnelig definerte i 1918, og som ble utviklet for å identifisere klima forbundet med visse biomer.[30] En felles brist i disse klassifiseringssystemene er at de angir tydelige grenser mellom sonene de definerer, snarere enn den gradvise overgangen mellom klimaegenskaper som tross alt er vanligst i naturen.

Köppens system var et tallsystem mye basert på vegetasjonsforholdene. Utgangspunktet var årlige middelverdier for temperatur og nedbør. For vegetasjon var det fem hovedgrupper: Tropisk regntid uten kjølig årstid, tørt klima, temperert fuktig klima med mild vinter, temperert fuktig klima med streng vinter og artisk klima uten varm årstid. I tillegg ble det gitt underkategorier basert på nedbør, samt kulde og tørke.[30]

Bergeron og romlig synoptisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Den enkleste klassifiseringen involverer luftmassene. Bergeronklassifisering er en utbredt form for luftklassifisering, og benytter seg av tre bokstaver. Den første bokstaven beskriver luftens egenskaper angående fuktighet, med «c» for kontinental luftmassener (tørr) og «m» for sjøluft (fuktig). Den andre bokstaven beskriver termiske karakteristika for kilderegion: «T» for tropisk, «P» for polar, «A» for Arktis eller Antarktis, «M» for monsunen, «E» for ekvator, og «S» for høye luftlag (tørr luft dannet av store nedadgående bevegelser i atmosfæren). Den tredje bokstaven er brukt for å definere stabiliteten til atmosfæren. Hvis luftmassene er kaldere enn bakken under dem, benyttes bokstaven «k». Hvis luftmassene derimot er varmere enn bakken under dem, er symbolet «w».[36] Mens luftmasseidentifikasjon opprinnelig ble brukt i værvarslingen allerede i 1950-årene, begynte klimatologer å etablere synoptiske klimatologi basert på denne ideen i 1973.[37]

Det romlige synoptiske klassifiseringssystemet (SSC) er basert på Bergerons klassifiseringssystem. Det er seks kategorier innenfor SSC-ordningen: «Tørr polar» (tilsvarende «Kontinental polar»), «Tørr», «Moderat» (tilsvarende «Maritim superior»), «Tørr tropisk» (tilsvarende «Kontinental tropisk»), «Fuktig polar» (tilsvarende «Maritim polar»), «Fuktig moderat» (en hybrid mellom «Maritim polar» og «Maritim tropisk»), og «Fuktig tropisk» (tilsvarende «Maritim tropisk», «Maritim monsun» eller «Maritim ekvatorial»).[38]

Målinger[rediger | rediger kilde]

Dagens klimamålinger og utvikling av klimaet[rediger | rediger kilde]

Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880. Kilde: NASA GISS

For å bestemme klima gjøres mange forskjellige målinger over så lang tid som mulig. Typisk måles temperatur, nedbør, solskinn, vindforhold, fuktighet, skyer, antall frostnetter og flere andre forhold.[30]

Klimautviklingen i nyere tid er kjent gjennom målinger fra værinstrumenter som termometre, barometre og vindmålere gjennom de siste to århundrene. De registrerte målingene som danner grunnlaget for å studere været i nyere tid kan ha endret seg gjennom årene. Det kan være kjente feil med målestasjonen og dens instrumenter, eller at de nærmeste omgivelsene til stasjonen er gradvis forandret over tid. Om en målestasjon står på et landlig sted som over tid får boligutbygging nært innpå, vil høyere temperaturer registreres i takt med utbyggingen. Dette må vurderes når en skal studere målinger for klimaet over lange tidsperioder.[39]

Paleoklimatologi[rediger | rediger kilde]

Paleoklimatologi er studiet av fortidens klima over en lang periode av jordens historie. Målingene baserer seg på analyser av isflak, årringer, sedimenter, koraller og steiner for å finne fortidens klima. Gjennom dette finner en både perioder med stabilitet og perioder med endring, og det kan komme fram om endringene følger mønstre som regelmessige sykluser.[trenger referanse]

Klimaendringer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klimaendring

Variasjoner i CO2, temperatur og støv fra iskjerneprøve fra Vostok de siste 450 000 år

Klimaendringer er variasjonen i det globale og regionale klimaet over tid. Det gjenspeiler endringer i variabiliteten eller gjennomsnittlig tilstand til atmosfæren over tidsskalaer på alt fra tiår til millioner av år. Disse endringene kan være forårsaket av prosesser internt i jorden, eksterne pådriv (for eksempel variasjoner i intensiteten av sollys) eller som mer nylig, fra menneskelige aktiviteter.[40][41]

Varmeste globale år registrert er 2015 (siden 1880), farge indikerer temperaturavvik (NASA/NOAA; 20. januar 2016).[42]

I nyere språkbruk, særlig i kontekst av miljøpolitikk, refererer begrepet «klimaendringer» ofte bare til endringer i det siste århundrets klima, inkludert økningen i gjennomsnittlig overflatetemperatur, kjent som global oppvarming. I noen tilfeller brukes begrepet også i forbindelse med en antagelse av menneskelig årsakssammenheng, som i De forente nasjoners Klimakonvensjon, United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). UNFCCC bruker «klimavariabilitet» for variasjoner ikke forårsaket av menneskelige aktiviteter.

Jorden har gjennomgått periodiske klimaskifter i fortiden, blant annet fire store istider. Disse består av glasiale perioder der forholdene er kaldere enn normalt, atskilt med perioder med mellomistider. Akkumulering av snø og is i løpet av en glasialperiode øker overflatens albedo, som reflekterer mer av solens energi ut i verdensrommet og vedlikeholder en lavere atmosfærisk temperatur. Økninger i klimagasser, for eksempel ved vulkansk aktivitet, kan øke den globale temperaturen og forårsake mellomistid. Foreslåtte årsaker til istidperioder omfatter posisjonen av kontinentene, variasjoner i jordens bane, endringer i solstrålingen og vulkanisme.[43]

Global oppvarming resultater i endring av klimasonene. For eksempel «en endring på 3 °C i gjennomsnittlig årlig temperatur tilsvarer et isotermskifte på cirka 300 til 400 km i breddegrad (i den tempererte sonen) eller 500 m i høyden over havet. Derfor er det forventet at artene vil bevege seg oppover i høyden eller mot polene som respons på skiftende klimasoner».[44][45]

Klimamodeller[rediger | rediger kilde]

Klimamodeller bruker kvantitative metoder for å simulere interaksjoner mellom atmosfære,[46] hav, landoverflate og is. De brukes til en rekke formål, fra studier av dynamikken i vær- og klimasystemet, og for å gi estimater for fremtidig klima. Alle klimamodeller balanserer, eller er svært nær balanse, mellom innkommende og utgående energi til jorden. Innkommende energi mottas i form av elektromagnetisk stråling med korte bølgelengder (blant annet synlig lys) fra solen. Mens utgående energi er utstrålt elektromagnetisk stråling i form av langbølget (infrarød lys) fra jorden. Enhver ubalanse resulterer i en endring i den gjennomsnittlige temperaturen på jorden.

De mest omtalte anvendelser av disse modellene i de siste årene har vært for å forutsi konsekvensene av å øke utslippene av klimagasser i atmosfæren, først og fremst karbondioksid (og andre drivhusgasser). Disse modellene fremskriver en økende trend for globale gjennomsnittlige overflatetemperaturer, med den raskeste økning i temperaturen for høye breddegrader på den nordlige halvkule.

Modellene kan variere fra relativt enkle til meget kompliserte:

  • Enkel strålevarme overføringsmodell som behandler jorden som et enkelt punkt, og forutsier en gjennomsnittelig utgående energistrøm
  • dette kan utvides til vertikale (radiative-konvektive modeller), eller horisontale
  • sist finnes det (kombinert) globale klimamodeller for atmosfære–hav–havis som løser de matematiske ligningene for masse- og energioverføring, samt utveksling av elektromagnetisk stråling.[47]

Klimaprognoser er en metode som forskere bruker til å forutsi klimaendringer. I 1997 begynte avdeling for klimaprognoser ved International Research Institute for Climate and Society ved Columbia University å lage sesongbaserte klimaprognoser på sanntidsbasis. For å lage disse prognosene ble en  omfattende sammensetning av prognoseverktøy utviklet, inkludert en multimodeltilnærming som krever grundig validering av hver modells nøyaktighetsnivå for å simulere klimavariabilitet.[48]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meteorologileksikonet om klima på Meteorologisk institutts nettsted; besøkt 25. juli 2017.
  2. ^ Definisjon fra Annex III: Glossary til Klimapanelets femte synteserapport (Climate Change 2013. The Physical Science Basis. Working Group I Contribution to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change), Cambridge University Press 2013, ISBN 978-1-107-05799-1. «Climate in a narrow sense is usually defined as the average weather, or more rigorously, as the statistical description in terms of the mean and variability of relevant quantities over a period of time ranging from months to thousands or millions of years. The classical period for averaging these variables is 30 years, as defined by the World Meteorological Organization. The relevant quantities are most often surface variables such as temperature, precipitation and wind. Climate in a wider sense is the state, including a statistical description, of the climate system.» Besøkt 25. juli 2017.
  3. ^ «Climate Data and Data Related Products». Arkivert fra originalen 2015-09-02. Besøkt 1. september 2015. 
  4. ^ «Commission For Climatology: Over Eighty Years of Service» (pdf). World Meteorological Organization. 2011. s. 8, 10, 21, 26. Besøkt 1. september 2015. 
  5. ^ Meteorologileksikonet om normalperioder på Meteorologisk institutts nettsted; besøkt 26. juli 2017.
  6. ^ Aforismen finnes i Robert Heinleins roman Time enough for love fra 1973. Den er av noen tillagt Mark Twain. Formuleringen hos ham er imidlertid noe annerledes: «Climate lasts all the time and weather only a few days.» («Klimaet varer hele tiden, været bare noen dager.») For nærmere omtale, se oppslag hos Quote Investigator; besøkt 26. juli 2017.
  7. ^ FNs klimapanels femte hovedrapport (AR 5), synteserapportens annex II (Glossary), Geneve 2014, side 121.
  8. ^ a b c Klima i Store norske leksikon
  9. ^ a b c d e f g h i C. Donald Ahrens: Meteorology Today. An introduction to weather, climate, and the environment, Brooks/Cole 2013, ISBN 9780840058157, kapittel 17 (side 489–516).
  10. ^ Stefan Rahmstorf The Thermohaline Ocean Circulation: A Brief Fact Sheet.
  11. ^ Gertjan de Werk and Karel Mulder.
  12. ^ Ledley, T.S.; Sundquist, E. T.; Schwartz, S. E.; Hall, D. K.; Fellows, J. D.; Killeen, T. L. (1999). «Climate change and greenhouse gases». EOS. 80 (39): 453. Bibcode:1999EOSTr..80Q.453L. doi:10.1029/99EO00325. Besøkt 17. mai 2008. 
  13. ^ Roger G. Barry og Richard J. Chorley: Atmosphere, weather and climate (6. utgave), Routledge, London og New York 1992, ISBN 0415077605, side 336.
  14. ^ Barry og Chorley, side 336.
  15. ^ Peel, M. C.; Finlayson, B. L.; McMahon, T. A. (2007). «Updated world map of the Köppen–Geiger climate classification». Hydrol. Earth Syst. Sci. 11: 1633–1644. ISSN 1027-5606. doi:10.5194/hess-11-1633-2007.  (direct: Final Revised Paper)
  16. ^ Som norske klimabetegnelser er her brukt de samme som i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 8, side 607, Kunnskapsforlaget 1997.
  17. ^ Barry og Chorley, side 339.
  18. ^ Fredlund, D.G. (1993). Soil Mechanics for Unsaturated Soils (PDF). Wiley-Interscience. ISBN 978-0-471-85008-3. OCLC 26543184. Besøkt 21. mai 2008. 
  19. ^ Gregory J. McCabe og David M. Wolock: «Trends and temperature sensitivity of moisture conditions in the conterminous United States», Climate Research, volum 20 (2002), side 19–29.
  20. ^ Hawkins, B.A.; Pausas, Juli G. (2004). «Does plant richness influence animal richness?: the mammals of Catalonia (NE Spain)». Diversity & Distributions. 10 (4): 247–252. doi:10.1111/j.1366-9516.2004.00085.x. Besøkt 21. mai 2008. 
  21. ^ «Microthermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  22. ^ «Mesothermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  23. ^ «Megathermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  24. ^ Barry og Chorley, side 339–340.
  25. ^ Barry og Chorley, side 340.
  26. ^ Barry og Chorley, side 340. Hettners artikkel stod i Geographische Zeitschrift i 1911 (side 482–502). I 1934 gav han ut boken Die Gewässer des Festlandes.Die Klimate der Erde.
  27. ^ Barry og Chorley, side 340. Alisovs system er illustrert og kortfattet kommentert på nettforumet City-Data.com, besøkt 17. september 2017 og lagret på Wayback Machine samme dag.
  28. ^ Hermann Flohn: «Neue anschauungen über die allgemeine Zirkulation der Atmosphäre und ihre klimatische Bedeutung», Erdkunde bind 4, hefte 3/4 (1950), side 141–162. Se særlig tabell på side 157.
  29. ^ Barry og Chorley, side 340–341.
  30. ^ a b c d e Thorbjørn Faarlund, Nils Sjøberg og Thorleif Øisang: Vær og klima, Gyldendal 1970, ISBN 8205005745, side 25–31.
  31. ^ Barry og Chorley, side 341–343.
  32. ^ K.J. Buettner: «Human aspects of bioclimatological classification», i S.W. Tromp og W.H. Weihe (red.): Biometeorology, Pergamon 1962, side 128–140. Referert i Barry og Chorley, side 346.
  33. ^ Barry og Chorley, side 346.
  34. ^ «Thornthwaite Moisture Index». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  35. ^ C. W. Thornthwaite (1948). «An Approach Toward a Rational Classification of Climate» (PDF). Geographical Review. 38 (1): 55–94. JSTOR 210739. doi:10.2307/210739. 
  36. ^ «Airmass Classification». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  37. ^ Schwartz, M.D. (1995). «Detecting Structural Climate Change: An Air Mass-Based Approach in the North Central United States, 1958–1992». Annals of the Association of American Geographers. 85 (3): 553–568. doi:10.1111/j.1467-8306.1995.tb01812.x. 
  38. ^ Robert E. Davis, L. Sitka, D. M. Hondula, S. Gawtry, D. Knight, T. Lee, and J. Stenger.
  39. ^ Spencer Weart. The Modern Temperature Trend. Retrieved on 2007-06-01.
  40. ^ Arctic Climatology and Meteorology.
  41. ^ Gillis, Justin (28. november 2015). «Short Answers to Hard Questions About Climate Change». Besøkt 29. november 2015. 
  42. ^ «NOAA Analyses Reveal Record-Shattering Global Warm Temperatures in 2015». nasa.gov. 20. januar 2016. 
  43. ^ Illinois State Museum (2002). Ice Ages. Retrieved on 2007-05-15.
  44. ^ Hughes, Lesley (2000). Biological consequences of globalwarming: is the signal already. s. 56. 
  45. ^ Hughes, Leslie (1. februar 2000). «Biological consequences of global warming: is the signal already apparent?». Trends in Ecology and Evolution. 15 (2): 56–61. doi:10.1016/S0169-5347(99)01764-4. Besøkt 17. november 2016. 
  46. ^ Maisonnave, Eric (16. november 2005). «Climate Variability». Arkivert fra originalen . 
  47. ^ «Modelling the climate». climateprediction.net. 2. mai 2008. Arkivert fra originalen . 
  48. ^ «IRI real-time seasonal climate forecasts and models». Columbia University, International Research Institute for Climate and Society. Besøkt 26. juli 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Klimasoner i Köppens klimaklassifisering
Gruppe A: TropiskRegnskog (Af) - Monsun (Am) - Savanne (Aw, As)
Gruppe B: TørtØrkenklima (BW) - Steppe (BSh, BSk)
Gruppe C: TemperertFuktig subtropisk (Cfa, Cwa) - Maritimt (Cfb, Cwb, Cfc) - Middelhavsklima (Csa, Csb)
Gruppe D: KontinentaltFuktig kontinentalt (Dfa, Dwa, Dfb, Dwb) - Subarktisk (Dfc, Dwc, Dfd)
Gruppe E: ArktiskTundra (ET) - Permafrost (EF) - Alpint