Klima

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Typisk utstyr på en meteorologisk stasjon, her fra Ny-Ålesund. Nedbørmåler til venstre og termometerhytte til høyre. Målingene som tas er typisk av temperatur, atmosfærisk trykk, luftfuktighet, vindhastighet, vindretning og nedbørsmengde. Måling av disse parametrene over mange år gir grunnlag for å si noe om klimaet på stedet.

Klima er typisk værmønster på et sted, basert på statistikk over været, vanligvis over et 30-års intervall. Det måles ved å evaluere mønstre av variasjon i temperatur, luftfuktighet, lufttrykk, vind, nedbør, atmosfærisk partikkelmengde og andre meteorologiske variabler i et gitt område over lang tid. Klimaet er forskjellig fra vær, i og med at været bare beskriver kortvarige forhold for disse variablene i en gitt region.

Klimaet i en region er generert av klimasystemet, som har fem komponenter: atmosfære, hydrosphere, kryosfære, litosfære og biosfære.

Klimaet på et sted er avhengig av breddegrad, terreng, og høyde over havet, samt nærliggende vannmasser og vassdrag. Klima kan bli klassifisert i henhold til gjennomsnittlig og typiske intervaller for ulike variabler, som oftest temperatur og nedbør. De mest brukte system er Köppens klimaklassifisering. Thornthwaites klimaklassifisering har vært i bruk siden 1948, og tar hensyn til data vedrørende evapotranspirasjon, sammen med temperatur og nedbør. Dette systemet brukes for å studere det biologiske mangfoldet og hvordan klimaendringene påvirker det. Bergeron og Romlig synoptiske klassifiseringssystemer har fokus på opprinnelse til luftmassene som definerer klimaet i en region.

Paleoklimatologi er studiet av klimaet i tidligere tider. Siden direkte observasjoner av klima ikke er tilgjengelig før målinger begynte på 1800-tallet, blir paleoklima avledet fra proxyverdier som inneholder ikke-biotiske bevis, for eksempel sedimenter som finnes i bunnen av innsjøer og iskjerner fra isbreer eller polområdene, og biotiske faktorer, for eksempel treringer og koraller. Klimamodeller er matematiske modeller av tidligere, nåværende og fremtidig klima. Klimaendringer kan oppstå over lange og korte tidsperioder bestemt ut fra en rekke faktorer, den nåværende er omtalt som global oppvarming.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Klima (fra gresk klima som betyr helling) er vanligvis definert som det gjennomsnittlige været over en lang periode.[1] Standard snittperiode er 30 år,[2] men andre perioder kan også brukes, avhengig av formålet. Klimabegrepet inkluderer også andre størrelser enn bare statistikk for gjennomsnittet, som for eksempel verdien av dag-til-dag eller år-til-år variasjoner. FNs klimapanel har i sin ordliste fra 2013 følgende definisjon:

Sitat Klima er i snever forstand gjerne definert som 'gjennomsnittsvær', eller strengere, som en statistisk beskrivelse av gjennomsnitt og variabilitet for relevante parametre over en tidsperiode som kan være av varighet fra måneder til tusener eller millioner av år. Den klassiske perioden er 30 år, som definert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Disse parametrene er oftest overflatevariabler som temperatur, nedbør og vind. Klima i bredere forstand er klimasystemets tilstand, herunder en statistisk beskrivelse av det.[3] Sitat

Meteorologisk institutts meteorologileksikon omtaler klima som «været over tid» og skriver videre: «Klimaet beskrives best ved hjelp av statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene, ofte brukes 30-års perioder. Det vanligste er å bestemme normaler og å sammenligne dagens vær og observasjoner i forhold til disse normalene. Men klimaet kan også beskrives over kortere tidsrom, sånn som de siste 30 døgn, eller siste år osv. Man sammenligner verdier fra de ulike periodene for å beskrive om været har vært normalt eller ikke. Til sammen gir normaler, variasjoner, ekstreme verdier og annen klimainformasjon en systematisk statistisk beskrivelse av værforholdene på et sted.»[4]

Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) beskriver klimanormaler som «referansepunkter som brukes av klimatologer for å sammenligne dagens klimatologiske trender med fortiden, eller det som regnes som 'normalt'. En normal er definert som det aritmetiske gjennomsnitt av et klimaelement (for eksempel temperatur) over en 30-års periode. En 30-års periode brukes fordi dette er lenge nok til å filtrere ut alle årlige variasjoner eller avvik, men også kort nok til å være i stand til å vise lenger klimatisk utvikling.»[5] WMO stammer fra den Internasjonale Meteorologiske Organisasjon som satte opp en teknisk kommisjon for klimatologi i 1929. I 1934 fant Wiesbadenmøtet sted, der den tekniske kommisjonen utpekte trettiårsperioden fra 1901 til 1930 som referansetidsramme for klimatologiske standard normalperioder. I 1982 ble så WMO enige om å oppdatere klimanormalene, og disse ble deretter definert ut fra klimadata fra 1. januar 1961 til og med 31. desember 1990.[6]

Forskjellen mellom klima og vær er oppsummert i det populære uttrykket «Klima er hva du forventer, været er hva du får».[7] Over historiske tidsrom er det en rekke nesten konstante variabler som bestemmer klimaet, inkludert breddegraden, høyde over havet, andel av land og vann, og nærhet til hav og fjell. Disse forholdene endres bare over perioder på millioner av år på grunn av prosesser som platetektonikk. Andre påvirkningsfaktorer for klimaet er mer dynamiske som den thermohaline sirkulasjon i havet som fører til en oppvarming på 5 °C av det nordlige Atlanterhavet i forhold til andre havområder.[8] Andre havstrømmer fordele varmen mellom land og vann på en mer regional skala. Tettheten og typen vegetasjonsdekning påvirker absorpsjon av solvarme ,[9] vannmagasinering og nedbør på regionalt nivå. Endringer i mengden av atmosfæriske klimagasser bestemmer mengden av solenergi som akkumuleres av planeten og som fører til global oppvarming eller global nedkjøling. Variablene som bestemmer klimaet er mange og har komplekse interaksjoner, men det er generell enighet om at de store linjene uansett er forstått, i hvert fall i den grad de er bestemmende for historiske klimaendringer.[10]

Klimasystemet er et svært komplekst systemet som består av de fem hovedkomponenter: atmosfæren, hydrokfæren, kryosfæren, jordoverflaten og biosfæren, og samspillet mellom dem. Klimasystemet utvikler seg i tid under innflytelse av sin egen indre dynamikk og på grunn av eksterne pådriv som vulkanutbrudd, solvariasjoner og menneskeskapte faktorer som forandring av sammensetningen av atmosfæren og endring av arealbruk.[11]

Klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Map of world dividing climate zones, largely influenced by latitude. The zones, going from the equator upward (and downward) are Tropical, Dry, Moderate, Continental and Polar. There are subzones within these zones.
Skisse over hele verdens klimaklassifikasjoner

Det er flere måter å klassifisere klima på. Opprinnelig ble clime definert i antikkens Hellas til å være en beskrivelse av været avhengig av stedets breddegrad. Moderne klimaklassifisering kan grovt deles inn i genetiske metoder, som fokuserer på årsakene til klima, og empiriske metoder, som fokuserer på effektene av klimaendringer. Eksempler på genetisk klassifisering er metoder basert på relativ frekvens av tilstedeværelse av ulike typer av luftmasser eller regioner (rom) av synoptiske værforstyrrelser. Eksempler på empiriske klassifikasjoner inkluderer klimasoner som er definert av plantehardførhet, evapotranspiration,[12][13] eller mer generelt den klimaklassifisering som Köppen opprinnelig definerte, og som ble utviklet for å identifisere klima forbundet med visse biomer. En felles brist i disse klassifiseringssystemene er at de angir tydelige grenser mellom sonene de definerer, snarere enn den gradvise overgangen mellom klimaegenskaper som tross alt er vanligste i naturen.

Bergeron og romlig synoptisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Den enkleste klassifisering involverer luftmassene. Bergeronklassifisering er en utbredte form for luftklassifisering. Luftmasseklassifisering gjøres ved hjelp av tre bokstaver. Det første bokstaven beskriver luftens egenskaper angående fuktighet, med «c» for kontinental luftmassener (tørr) og «m» for sjøluft (fuktig). Den andre bokstaven beskriver termisk karakteristika for kilde region: «T» for tropisk, «P» for polar, «A» for Arktis eller Antarktis, «M» for monsunen, «E» for ekvator, og «S» for høyeluftlag (tørr luft dannet av store nedadgående bevegelser i atmosfæren). Den tredje bokstaven er brukt for å definere stabiliteten til atmosfæren. Hvis luftmassene er kaldere enn bakken under den, benyttes bokstaven «k». Hvis luftmasse er varmere enn bakken under den, er symbolet «w».[14] Mens luftmasseidentifikasjon opprinnelig ble brukt i værvarslingen i 1950-årene, begynte klimatologer å etablere synoptiske klimatologi basert på denne ideen i 1973.[15]

Det romlige synoptiske klassifiseringssystemet (SSC) er basert på Bergerons klassifiseringssystem. Det er seks kategorier innenfor SSC-ordningen: «Tørr polar» (tilsvarende kontinental polar), «Tørr», «Moderat» (tilsvarende maritime superior), «Tørr tropisk» (tilsvarende kontinentale tropiske), «Fuktig polar» (tilsvarende «Maritim polar»), «Fuktig moderat» (en hybrid mellom «maritim polar»- og «maritime tropisk»), og «Fuktig tropisk» (tilsvarende maritime tropiske, maritime monsun, eller maritime ekvatorial).[16]

Köppens klimaklassifisering[rediger | rediger kilde]

Månedlig gjennomsnittlig overflatetemperaturer fra 1961-1990. Dette er et eksempel på hvordan klimaet varierer med beliggenhet og sesong.
Månedlige globale bilder fra NASA Earth Observatory (interaktive SVG)

Köppens klimaklassifisering avhenger av gjennomsnittlige månedlige verdier for temperatur og nedbør. Den mest brukte formen av Köppens klimaklassifisering har fem primære typer merket A til E. Disse primære typene er A fortropisk, B for tørr, C for mild midtbereddegrad, D for kaldt midtbreddegrad, og E for polar. De fem viktigste klassifikasjoner kan videre deles inn i sekundære klassifikasjoner som regnskog, monsun, tropisk savanne, fuktig subtropisk, fuktig kontinentalt, oseanisk klima, middelhavsklima, ørken, steppe, subarktisk, tundra, og polar iskappe.

Regnskogklima er preget av mye nedbør, med definisjoner innstillingen minimum normal årlig nedbør mellom 1750 mm og 2000 mm. Den gjennomsnittlige månedlige temperaturen kan overstige 18 °C i løpet av alle årets måneder.[17]

En monsun er sesongbasert vindretningen som varer i flere måneder, innledet i en regions regntid.[18] Regioner i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Sub-Sahara Afrika, Australia og Øst-Asia er monsunregimer.[19]

Fremstilling av overskyede og solrike steder på jorden. Et kart fra NASA Earth Observatory laget ved hjelp av data samlet inn mellom juli 2002 og april 2015.[20]

En tropisk savanne er en gresslette biom som ligger mellom steppene til semi fuktige klimaregioner i subtropiske og tropiske breddegrader, med gjennomsnittlig temperaturer på eller over 18 °C gjennom året og nedbør mellom 750 mm og 1270 mm i året. De er utbredt i Afrika, og er tilsted i India, nordlige deler av Sør-Amerika, Malaysia og Australia.[21]

Skydekke måned for måned i 2014. NASA Earth Observatory.[22][23]

Den fuktige subtropiske klimasone er områder der vinternedbør (og noen ganger snøfall) er forbundet med sterke stormer ved vestavindsbeltet som går fra vest til øst. Det meste av sommernedbør oppstår under tordenvær og fra sporadiske tropiske sykloner.[24] Fuktig subtropisk klima finnes på østsiden av kontinentene, omtrent mellom breddegrad 20° og 40° fra ekvator.[25]

Utbredelse av fuktig kontinentalklima i verden

Et fuktig kontinentalt klima er preget av variabelt vær og  store sesongbasert temperaturavvik. Steder med mer enn tre måneders gjennomsnittlig dagligtemperaturer over 10 °C og kaldeste månedstemperatur under -3 °C, og som ikke oppfyller kriteriene for en tørrt- eller steppeklima, er klassifisert som kontinentalt.[26]

Et maritimt klima finnes vanligvis langs vestkysten på de midtre breddegrader på alle verdens kontinenter, og i sørøst Australia, og er kjennetegnet av rikelig nedbør året rundt.[27]

Middelhavsklima ligner klimaet over landområder i Middelhavet, deler av det vestlige Nord-Amerika, deler av Vest - og Sør-Australia, i den sørvestlige delen av Sør-Afrika og i deler av det sentrale Chile. Klimaet er preget av varme, tørre somre og kjølige, våte vintre.[28]

En steppe er et tørt engområde med en årlig temperatur om sommeren opp til 40 °C, og i løpet av vinteren ned til -40 °C.[29]

Et subarktisk klima har lite nedbør,[30] og månedlige temperaturer som er over 10 °C for en til tre måneder i året, med permafrost i store deler av området på grunn av de kalde vintrene. Vintre i områder med subarktisk klima har vanligvis opp til seks måneder med gjennomsnitt temperaturer under 0 C°.[31]

Kartskisse som viser utstrekning av arktisk tundra

Tundra opptrer på den nordlige halvkule, nord for taiga beltet, og innbefatter store områder av nord Russland og Canada.[32]

En polar iskappe, eller polar isdekke, er en region på høye breddegrader på en planet eller en måne som er dekket av is. Iskapper dannes fordi områder på høye breddegrader får mindre energi i form av solstråling fra solen enn regioner ved ekvator, noe som resulterer i lavere overflatetemperaturer.[33]

En ørken er en landskapsform eller regionen som mottar svært lite nedbør. Ørkener har vanligvis store temperatursvingninger både når det gjelder døgn- og sesongvariasjoner, med høy eller lave dagtemperaturer, avhengig av beliggenhet (om sommeren opp til 45 °C, og lave nattemperaturer (om vinteren ned til 0 °C) på grunn av ekstremt lav luftfuktighet. Mange ørkener er dannet av regnskygger, altså av fjell som blokkerer for skysystemer med fukt og nedbør.[34]

Thornthwaites klimakategoriseringssystem[rediger | rediger kilde]

Kartskisse av nedbør måned for måned over hele jorden.

Thornthwaites klimaklassifisering er utviklet av den amerikanske klimatologen og geografen Charles Warren Thornthwaite. Dette klimasystemet er basert på budsjettet for grunnvannet ved hjelp evapotranspiration.[35] Metoden innebærer å overvåke delen av total nedbør som brukes til å gi næring til vegetasjon over et bestemt område.[36] Den bruker indekser for å angi luftfuktighet og en annen for tørke for å bestemme det fuktighetsregime et område tilhører, basert på gjennomsnittlig temperatur, gjennomsnittlig nedbør, og gjennomsnittlig type vegetasjon.[37] Desto lavere verdien av indeksen for et gitt område, desto tørrere er området.

Fuktighetsklassifisering inkluderer klimaklasser med beskrivelsene som hyperfuktige, fuktige, subfuktige, substeppe, semisteppeklima (verdier på -20 -40), og tørre (verdier under -40).[38] Fuktige områder opplever mer nedbør enn fordamping hvert år, mens tørre regioner opplever større fordampning enn nedbør på årlig basis. Totalt 33 % av jordens landområder er vurdert enten til å være tørre eller halvtørre, slik som sørvestlige deler av Nord-Amerika, sør-sørvest Sør-Amerika, de fleste deler av nordlige og en liten del av det sørlige Afrika, sør-sørvestlige og andre deler av Øst-Asia, så vel som store deler av Australia.[39] Studier tyder på at nedbørseffektivitet (PE) i Thornthwaites fuktighetsindeks er overestimert om sommeren og undervurdert om vinteren. Denne indeksen kan være nyttig for å bestemme antall arter av planteetere og pattedyr innenfor et gitt område.[40] Denne indeksen er også brukt for studier av klimaendringer.[41]

Termiske klassifiseringer innenfor Thornthwaite-systemet inkluderer mikrotermiske-, mesotermiske- og megatermiske regimer. Et mikrotermisk klima kjennetegnes av lav årlig gjennomsnittstemperatur, vanligvis mellom 0 °C og 14 °C, korte somre og en potensiell fordampning mellom 140 mm og 430 mm.[42] Et mesotermisk klima har ikke vedvarende varme eller vedvarende kulde, med potensiell fordampning mellom 570 mm og 1140 mm.[43] Et megatermisk klima er en med vedvarende høye temperaturer og rikelig nedbør, med potensiell årlig fordampning på over 1140 mm.[44]

Målinger[rediger | rediger kilde]

Dagens klimamålinger og utvikling av klimaet[rediger | rediger kilde]

Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880. Kilde: NASA GISS

Utviklingene av moderne klima er kjent gjennom målinger fra værinstrumenter som termometre, barometre og vindmålere gjennom de siste to århundrene. Målestasjonene som danner grunnlaget for å studere været over nyere tidsskalaer og deres eksponering har endret seg over årene. Det kan være kjente feil, eller endring av deres nærmeste omgivelser over tid, som er gradvis forandret. Dette må vurderes når en skal studere målinger for klimaet i over lange tidssterier.[45]

Paleoklimatologi[rediger | rediger kilde]

Paleoklimatologi er studiet av fortidens klima over en lang periode av jordens historie. Målingene gjør bruk av analyser fra isflak, årringer, sedimenter, koraller og steiner for å finne fortidens klima. Gjennom dette finner en perioder med stabilitet, perioder med endring og det kan indikeres om endringene følger mønstre som regelmessige sykluser.[46]

Klimaendringer[rediger | rediger kilde]

Variasjoner i CO2, temperatur og støv fra iskjerneprøve fra Vostok de siste 450 000 år

Klimaendringer er variasjonen i det globale og regionale klimaet over tid. Det gjenspeiler endringer i variabiliteten eller gjennomsnittlige tilstand til atmosfæren over tidsskalaer på alt fra tiår til millioner av år. Disse endringene kan være forårsaket av prosesser internt i jorden, eksterne pådriv (for eksempel variasjoner i intensiteten av sollys) eller som mer nylig, fra menneskelige aktiviteter.[47][48]

Varmeste globale år registrert er 2015 (siden 1880), farge indikerer temperaturavvik (NASA/NOAA; 20. januar 2016).[49]

I nyere språkbruk, særlig i kontekst av miljøpolitikk, refererer begrepet «klimaendringer» ofte bare til endringer i det siste århundrets klima, inkludert økningen i gjennomsnittlig overflatetemperatur, kjent som global oppvarming. I noen tilfeller brukes begrepet også i forbindelse med en antagelse av menneskelig årsakssammenheng, som i United Nations Klimakonvensjonen (UNFCCC). UNFCCC bruker «klimavariabilitet» for variasjoner ikke forårsaket av menneskelige aktiviteter.

Jorden har gjennomgått periodiske klimaskifter i fortiden, blant annet fire store istider. Disse består av glasiale perioder der forholdene er kaldere enn normalt, atskilt med perioder med mellomistider. Akkumulering av snø og is i løpet av en glasialperioden øker overflatens albedo, som reflekterer mer av solens energi ut i verdensrommet og vedlikeholder en lavere atmosfærisk temperatur. Økninger i klimagasser, for eksempel ved vulkansk aktivitet, kan øke den globale temperaturen og forårsake mellomistid. Foreslåtte årsaker til istidperioder omfatter posisjonen av kontinentene, variasjoner i jordens bane, endringer i solstrålingen og vulkanisme.[50]

Global oppvarming resultater i endring av klimasonene. For eksempel «en endring på 3°C i gjennomsnittlig årlig temperatur tilsvarer et isotermskifte på cirka 300 til 400 km i breddegrad (i den tempererte sonen) eller 500 m i høyden over havet. Derfor er det forventet at artene vil bevege seg oppover i høyden eller mot polene som respons på skiftende klimasoner».[51][52]

Klimamodeller[rediger | rediger kilde]

Klimamodeller bruker kvantitative metoder for å simulere interaksjoner mellom atmosfære,[53] hav, landoverflate og is. De brukes til en rekke formål fra studier av dynamikken i vær- og klimasystemet, og for å gi estimater for fremtidig klima. Alle klimamodeller balanserer, eller er svært nær balanse, mellom innkommende energi som kort bølgelengder (inkludert synlig) elektromagnetisk stråling mot jorden med utstrålt energi så lang bølget (infrarød) elektromagnetisk stråling fra jorden. Enhver ubalanse resulterer i en endring i den gjennomsnittlige temperaturen på jorden.

De mest omtalte anvendelser av disse modellene i de siste årene har blitt bruk til å forutsi konsekvensene av å øke utslippene av klimagasser i atmosfæren, først og fremst karbondioksid (og andre drivhusgasser). Disse modellene fremskriver en oppadgående trend i globale gjennomsnittlige overflatetemperaturer, med den raskeste økning i temperaturen for høye breddegrader på den nordlige halvkule.

Modellene kan variere fra relativt enkle til meget kompliserte:

  • Enkel strålevarme overføringsmodell som behandler jorden som et enkelt punkt, og forutsier en gjennomsnittelig utgående energistrøm
  • dette kan utvides til vertikale (radiative-konvektive modeller), eller horisontale
  • sist finnes det (kombinert) globale klimamodeller for atmosfære–hav–havis som løser de matematiske ligningene for masse- og energioverføring, samt utveksling av elektromagnetisk stråling.[54]

Klimaprognoser er en metode som forskere bruker til å forutsi klimaendringer. I 1997 begynte avdeling for klimaprognoser ved det International Research Institute for Climate and Society ved Columbia University å lage sesongbasert klimaprognoser på sanntidsbasis. For å lage disse prognosene ble en  omfattende sammensetning av prognoseverktøy utviklet, inkludert en multimodeltilnærming som krever grundig validering av hver modells nøyaktighetsnivå for å simulere klimavariabilitet.[55]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  2. ^ «Climate averages». Met Office. Arkivert fra originalen 2008-07-06. Besøkt 17. mai 2008. 
  3. ^ Definisjon fra Annex III: Glossary til Klimapanelets femte synteserapport (Climate Change 2013. The Physical Science Basis. Working Group I Contribution to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change), Cambridge University Press 2013, ISBN 978-1-107-05799-1. «Climate in a narrow sense is usually defined as the average weather, or more rigorously, as the statistical description in terms of the mean and variability of relevant quantities over a period of time ranging from months to thousands or millions of years. The classical period for averaging these variables is 30 years, as defined by the World Meteorological Organization. The relevant quantities are most often surface variables such as temperature, precipitation and wind. Climate in a wider sense is the state, including a statistical description, of the climate system.» Besøkt 25. juli 2017.
  4. ^ Meteorologileksikonet om klima på Meteorologisk institutts nettsted; besøkt 25. juli 2017.
  5. ^ «Climate Data and Data Related Products». Arkivert fra originalen 2015-09-02. Besøkt 1. september 2015. 
  6. ^ «Commission For Climatology: Over Eighty Years of Service» (pdf). World Meteorological Organization. 2011. s. 6, 8, 10, 21, 26. Besøkt 1. september 2015. 
  7. ^ National Weather Service Office Tucson, Arizona.
  8. ^ Stefan Rahmstorf The Thermohaline Ocean Circulation: A Brief Fact Sheet.
  9. ^ Gertjan de Werk and Karel Mulder.
  10. ^ Ledley, T.S.; Sundquist, E. T.; Schwartz, S. E.; Hall, D. K.; Fellows, J. D.; Killeen, T. L. (1999). «Climate change and greenhouse gases». EOS. 80 (39): 453. Bibcode:1999EOSTr..80Q.453L. doi:10.1029/99EO00325. Besøkt 17. mai 2008. 
  11. ^ AR4 SYR Synthesis Report Annexes.
  12. ^ «Thornthwaite Moisture Index». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  13. ^ C. W. Thornthwaite (1948). «An Approach Toward a Rational Classification of Climate» (PDF). Geographical Review. 38 (1): 55–94. JSTOR 210739. doi:10.2307/210739. 
  14. ^ «Airmass Classification». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  15. ^ Schwartz, M.D. (1995). «Detecting Structural Climate Change: An Air Mass-Based Approach in the North Central United States, 1958–1992». Annals of the Association of American Geographers. 85 (3): 553–568. doi:10.1111/j.1467-8306.1995.tb01812.x. 
  16. ^ Robert E. Davis, L. Sitka, D. M. Hondula, S. Gawtry, D. Knight, T. Lee, and J. Stenger.
  17. ^ Susan Woodward. Tropical Broadleaf Evergreen Forest: The Rainforest. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-03-14.
  18. ^ «Monsoon». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  19. ^ International Committee of the Third Workshop on Monsoons.
  20. ^ Central, Brian. «The Bright Side of 13 Years of Clouds in 1 Map». Besøkt 17. mai 2015. 
  21. ^ Susan Woodward. Tropical Savannas. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-03-16.
  22. ^ «Cloud Fraction (1 month – Terra/MODIS) – NASA». Besøkt 18. mai 2015. 
  23. ^ Central, Brian. «The Bright Side of 13 Years of Clouds in 1 Map». Besøkt 18. mai 2015. 
  24. ^ «Humid subtropical climate». Encyclopædia Britannica. Encyclopædia Britannica Online. 2008. 
  25. ^ Michael Ritter. Humid Subtropical Climate. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-03-16.
  26. ^ «Updated world map of the Köppen-Geiger climate classification». Hydrol. Earth Syst. Sci. 11 (5): 1633–1644. 2007. ISSN 1027-5606. doi:10.5194/hess-11-1633-2007. 
  27. ^ Climate. Oceanic Climate. Retrieved on 2008-04-15.
  28. ^ Michael Ritter. Mediterranean or Dry Summer Subtropical Climate. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-04-15.
  29. ^ Blue Planet Biomes. Steppe Climate. Retrieved on 2008-04-15.
  30. ^ Michael Ritter. Subarctic Climate. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-04-16.
  31. ^ Susan Woodward. Taiga or Boreal Forest. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-06-06.
  32. ^ «The Tundra Biome». The World's Biomes. Besøkt 5. mars 2006. 
  33. ^ Michael Ritter. Ice Cap Climate. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-03-16.
  34. ^ San Diego State University. Introduction to Arid Regions: A Self-Paced Tutorial. Retrieved on 2008-04-16. Mal:Webarchive
  35. ^ Glossary of Meteorology. Thornthwaite Moisture Index. Retrieved on 2008-05-21.
  36. ^ «Moisture Index». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  37. ^ Eric Green. Foundations of Expansive Clay Soil.[død lenke] Retrieved on 2008-05-21.
  38. ^ Istituto Agronomico per l'Otremare. 3 Land Resources. Arkivert 20 mars 2008 hos Wayback Machine.
  39. ^ Fredlund, D.G. (1993). Soil Mechanics for Unsaturated Soils (PDF). Wiley-Interscience. ISBN 978-0-471-85008-3. OCLC 26543184. Besøkt 21. mai 2008. 
  40. ^ Hawkins, B.A.; Pausas, Juli G. (2004). «Does plant richness influence animal richness?: the mammals of Catalonia (NE Spain)». Diversity & Distributions. 10 (4): 247–252. doi:10.1111/j.1366-9516.2004.00085.x. Besøkt 21. mai 2008. 
  41. ^ Gregory J. McCabe and David M. Wolock. Trends and temperature sensitivity of moisture conditions in the conterminous United States. Retrieved on 2008-05-21.
  42. ^ «Microthermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  43. ^ «Mesothermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  44. ^ «Megathermal Climate». Glossary of Meteorology. American Meteorological Society. 
  45. ^ Spencer Weart. The Modern Temperature Trend. Retrieved on 2007-06-01.
  46. ^ National Oceanic and Atmospheric Administration.
  47. ^ Arctic Climatology and Meteorology.
  48. ^ Gillis, Justin (28. november 2015). «Short Answers to Hard Questions About Climate Change». Besøkt 29. november 2015. 
  49. ^ «NOAA Analyses Reveal Record-Shattering Global Warm Temperatures in 2015». nasa.gov. 20. januar 2016. 
  50. ^ Illinois State Museum (2002). Ice Ages. Retrieved on 2007-05-15.
  51. ^ Hughes, Lesley (2000). Biological consequences of globalwarming: is the signal already. s. 56. 
  52. ^ Hughes, Leslie (1. februar 2000). «Biological consequences of global warming: is the signal already apparent?». Trends in Ecology and Evolution. 15 (2): 56–61. doi:10.1016/S0169-5347(99)01764-4. Besøkt 17. november 2016. 
  53. ^ Eric Maisonnave. Climate Variability. Retrieved on 2008-05-02. Mal:Webarchive
  54. ^ Climateprediction.net. Modelling the climate. Mal:Webarchive Retrieved on 2008-05-02.
  55. ^ Climate forecasts[død lenke].

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]