Historia Norvegiæ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Historia Norvegiæ eller Historia Norwegie er en kort latinsk krønike om norsk geografi og historie. Den ble trolig skrevet en gang mellom 1150 og 1235 av en norsk geistlig.[1]

P.A. Munch utga verket første gang i 1850.[2] En ny og kritisk versjon kom i 2003.[3]

Om krøniken[rediger | rediger kilde]

Forfatteren er ukjent, men det har vært gjettet på hvem forfatteren var og hvilket miljø han tilhørte.

En av kildene den ukjente forfatteren har benyttet er Tjodolv den kvinværske, en norsk skald som tilhørte Harald Hårfagres hird, og dennes kvad Ynglingatal som framstår som en uavhengig versjon av det tilsvarende diktet som Snorre Sturlason gjengir i Heimskringla.[trenger referanse] Forfatteren har kjent Adam av Bremens skrift om de hamburgske erkebiskopenes historie (fra ca. 1070), Honorius av Autun (Tyskland, rundt 1130) og tradisjoner om trollmannen Merlin (500-tallet). Videre har han også hatt muntlige eller skriftlige norske kilder. Forfatterens kilder tyder på at han har hatt opphold i Tyskland eller Danmark.[4] Han nevner ikke tekster fra miljøet rundt erkebiskop Øystein Erlendsson (erkebiskop 1157–1188) i Trondheim der Theodoricus bok om de norske kongers historie og Passio Olavi var kjent.[5] Noen tolker det som at krøniken derfor er eldre enn disse verkene.

Harald Beyer og Edvard Beyer mente at verket er skrevet på «dårlig og affektert latin».[6] Latinen i Historia Norwegie er preget av paratakse (stående uttrykk). Ordforrådet er omfattende og rikt på synonymer. Forfatterens språk er særlig påvirket av den latinske bibeloversettelsen Vulgata.[7]

Verket er i forordet dedisert til en Agnelle (på latin), som vanligvis oversettes med Angellus på norsk.[8] Agnellus omtales som prelat (latin: prelate).[9] Det er flere forslag til hvem Agnellus var, til tolkningen av ordet prelat i denne sammenhengen og til når krøniken ble forfattet:

  • Gustav Storm mente at Angellus var Thomas Agnellus. Han var erkedegn i den engelske byen Wells i andre halvdel av 1100-tallet. Han er kjent for å ha skrevet et latinsk skrift. I så fall er Historia Norvegiæ fra samme tid.[10]
  • Inger Ekrem mente den kunne være skrevet i forbindelse med opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152-1153.[11]
  • Egil Kraggerud mente derimot at Angellus mer trolig var fransiskaneren Agnellus av Pisa. I så fall kan Historia Norvegiæ være fra 1230-1235.[12] Han oversetter prelat som læremester.

Historia Norvegiæ er trolig brukt som en av kildene for den svenske krøniken Chronica regni Gothorum (Krøniken om gøternes kongedømme), som ble skrevet av Ericus Olai omkring 1470.[13] [14]

En avskrift ble gjenfunnet av Peter Andreas Munch i Skottland i 1849.[15] Denne avskriften er fra ca 1500-1510, og er trolig skrevet av en skotte.[16]

Om innholdet[rediger | rediger kilde]

Historia Norvegiæ er inndelt i:

  • En kort krønike for Norge. Den bevarte delen slutter brått omkring 1015, i Olav den helliges tid.
  • Genealogi for jarlene på Orknøyene
  • Genealogi for kongene i Norge.

Det vil si at verket begynner med en kort beskrivelse av Norge med Orknøyene, Færøyene og Island. Det gir et kort riss av norgeshistorien fra Ynglingkongene til Olav den helliges ankomst til Norge. Resten har gått tapt.

Sammen med Ágrip af Nóregs konunga sögum og arbeidene til Theodoricus er Historia Norvegiæ et viktig sammendrag av norsk historie, kanskje ett av de aller første som ble skrevet.

Det inneholder en del informasjon som ikke finnes i andre verk, blant annet at dronning Gunnhild var datter av Gorm den gamle. Det viser at det fantes norske tradisjoner som islandske forfattere ikke kjente til.[trenger referanse]

Historia Norvegiæ inneholder også en del enestående etnografiske detaljer, blant annet en beskrivelse av en samisk noaidi og dennes magiske seanse, et av de aller tidligste vitnesbyrd som bekrefter samenes eksistens og deres religion. Det står at han har en runebomme med tegninger av et sjøbeist, reinsdyr, snøsko og en båt. Disse sies å være bindemiddel for sjamanens sjel.[17][18]

Krøniken nevner også papar, det vil si irske munker på Orknøyene og Island. Det viser at disse ble husket i den nordlige tradisjonen, skjønt ikke uten noen merkelige legendariske tillegg. Teksten nevner også Skottlands urbefolkning piktere, ‘peti’ som bodde på Orknøyene da nordmennene kom dit:

Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet fullstendig all sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orchades, men Piktland (terra Petorum).[19]

Dette er også den eneste skriftlige informasjonen fra middelalderen om pikterne og ‘papar’ på de nordligste skotske øyene. Den har sannsynligvis sin kilde i den lokale tradisjonen på øyene, og vitner om at de tidligere innbyggerne fortsatt ble husket på krøniken ble skrevet.

Beskrivelsen av norges geografi[rediger | rediger kilde]

Den første delen omfatter en geografisk beskrivelse av Norge, og begynner med å angi de naturlige avgrensningene for landet:

  • [Norge] begynner ved den store elven i øst, så snur landet seg mot vest for senere å vende tilbake nordover. (Que in oriente [ab Albia], magno flumine, incipit, uersus occidentem u[ero uergit] et sic circumflexo fine per aquilonem regirat.)
  • Mot vest og nord er landet omsluttet av hav, mot syd ligger Danmark og Østersjøen, mens mot øst ligger Svealand, Gøtaland, Ångermanland og Jemtland. (Circumsepta quidem ex occasu et aquilone refluentis Occeani, a meredie uero Daciam et Balticum Mare habet, sed de sole Swethiam, Gautoniam, Angariam, Iamtoniam.)

På denne tiden ble altså ikke Jemtland regnet som en del av Norge.

Norges inndeling[rediger | rediger kilde]

Historia Norwegie representerer en viktig kilde til forståelse av det overordnede lov- og tinglandskapet i Norge, som inndeles i følgende (egentlig tre) såkalte befolkede områder (De tripartito incolatu Norwegie):

  1. Kystlandet (Zona itaque maritima)
  2. Fjellandet (De montanis Norwegie)
  3. Finnene (De Finnis)
  4. Underlagte øyer (De tributariis insulis)

Kystlandet og Fjellandet var inndelt i patriae og provinser. Dette har vært tolket som to administrative nivåer og rettskretser med egne ting, altså lagdømmer og fylker. De såkalte underlagte øyer ligger i Vesterhavet og betaler skatt til den norske kongen, og er således såkalte skattland.

Kystlandet[rediger | rediger kilde]

Denne landsdelen var inndelt i følgende patriae:

  1. Viken i øst (Sinus Orientalis dicitur)
  2. Gulatingsloven (Gulacia ad insulam)
  3. Trondheimen (Trondemia uocitatur)
  4. Hålogaland (Halogia)

Fjellandet (Innlandet)[rediger | rediger kilde]

Fjellandet eller Innlandet (Mediterranea zona) begynner i syd ved grensen til Gøtaland, og omfatter fire lovområder (patrias) og tolv provincias, og strekker seg i nord helt til Trøndelag (Trondemiam porrigitur). Det er følgende patrias:

  1. Romerike og Ringerike med omegn (Huius prima patria Regnum Raumorum ac Ringorum cum continuis)
  2. Telemark med indre bygder (secunda Thelamarchia cum remotis ruribus)
  3. Hedmark med Älvdalen (tercia Heidmarchia cum Conuallibus Albie)
  4. Gudbrandsdalen og Lom med omegn (quarta Valles Gudbrandi cum Loariis et finitimis prouinciis)

Fjellandet omfatter mot nord områder til Dovrefjell (Mons Doffrarum), og det er også følgende befolkede områder mellom kysten og fjellene (Sunt preterea perplures incolatus inter maritima et montana):

Disse landsdelene lå på denne tiden under Gulating (qui Gulaticis subiacent legibus).

Finnmark[rediger | rediger kilde]

Det er ikke oppgitt noen geografiske avgrensninger for Finnmark mot øst, men man kan lese følgende:

  • Utenfor Norges ytterste grenser ligger en uendelig ødemark hvor det utøves hedenske tradisjoner. (Est igitur uastissima solitudo affinis Norwegie diuidens eam per longum a paganis gentibus.)
  • Hvor bare finner og ville dyr bor; de spiser kjøttet [fra dyrene] halvrått og ikler seg pelsen. (Que solummodo Finnis et bestiis incolitur, quarum carnibus semicrudis uescuntur et pellibus induuntur.)
  • De mest erfarne jegere, vandrer alene og alltid avgårde, som oppholdssteder har de telt laget av lær. (Sunt equidem uenatores peritissimi, soliuagi et instabiles, tugurea corticea pro domibus insidentes, que humeris inponentes leuigatis asseribus pedibus subfixis, quod instrumentum ‘ondros’ appellant, et per condensa niuium ac deuexa | moncium agitantibus ceruis cum coniugibus et paruulis aue uelocius transferuntur.)
  • De har dertil ingen klar strategi, ettersom det er tilgangen på byttedyr som bestemmer deres jaktområder. (Est enim illorum incerta mansio, prout copia ferarum tempore instante eis dictauerit uenationis loca.)
  • I dette område lever et stort antall ville dyr, innbefattet bjørn, ulv, gaupe, rødrev, sobel, oter, grevling og bever. (Ibi infinita numerositas bestiarum, scilicet ursorum, luporum, lyncorum, uulpium, sabelorum, lutrearum, taxonum castorum.)
  • I Finnmarken finnes også store antall ekorn og røyskatt. (Sunt eciam apud Finnos scuriones quam plures ac mustele.
  • For pelsen av alle disse dyrene betaler befolkningen en stor årlig skatt til Norges konger. (De quarum omnium bestiarum pellibus regibus Norwegie, quibus et subiecti sunt, maxima tributa omni anno persoluunt.)

Underlagte øyer[rediger | rediger kilde]

  1. Orknøyene (De Orcadibus Insulis)
  2. Færøyene (De Insulis Ouium)
  3. Island (De Glaciali Insula)

Grønland er nevnt her. Grønland er imidlertid nevnt tidligere hvor det heter:

  • Det Grønne Landet er adskilt av frosne klipper. (Ab istis uero Viridis Terra congelatis scopulis dirimitur.)
  • Dette landet ble oppdaget og først befolket av kristne fra Island og utgjør den vestlige grensen av Europa. Landet strekker seg nesten til øyene utenfor Afrika, kun adskilt av det frådende hav. (Que patria a Telensibus reperta et inhabitata ac fide catholica roborata terminus est ad occasum Europe, fere contingens Affricanas insulas, ubi inundant occeani refluenta.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ekrem, Inger (1998). Nytt lys over Historia Norwegie : mot en løsning i debatten om dens alder. Bergen. ISBN 8291626057. 
  2. ^ Munch, P. A.,Symbolæ ad historiam antiqviorem Norvegiæ 1850.
  3. ^ Historia Norvegiae Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (red.); Peter Fisher (oversetter). Museum Tusculanum Press, 2003. ISBN 87-7289-813-5 . Latinsk og engelsk tekst
  4. ^ Espen Karlsen: Historia Norwegie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2021 fra http://snl.no/Historia_Norwegie
  5. ^ Espen Karlsen: Historia Norwegie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2021 fra http://snl.no/Historia_Norwegie
  6. ^ Harald og Edvard Beyer: Norges litteraturhistorie, Oslo 1978
  7. ^ Espen Karlsen: Historia Norwegie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2021 fra http://snl.no/Historia_Norwegie
  8. ^ Egil Kraggerud: Historia Norvegiæ - En analyse av forordet, Collegium Medievale, 2020, side 66.
  9. ^ Egil Kraggerud: Historia Norvegiæ - En analyse av forordet, Collegium Medievale, 2020, side 66.
  10. ^ Egil Kraggerud: Historia Norvegiæ - En analyse av forordet, Collegium Medievale, 2020, side 67f.
  11. ^ Jo Rune Ugulen: "Eit oversyn over den mellomalderlege litteraturen om Olav den heilage, med vekt på krønike- og sogelitteraturen." Nordica Bergensia 29, 2003, side 6.
  12. ^ Egil Kraggerud: Historia Norvegiæ - En analyse av forordet, Collegium Medievale, 2020, side 68.
  13. ^ Andrej Scheglov: Chronica regni Gothorum, Historia Norwegie och fornsvenska krőnikor, Collegium Medievale, 2020, side 205.
  14. ^ Espen Karlsen: Historia Norwegie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2021 fra http://snl.no/Historia_Norwegie
  15. ^ Munch, P. A.,Symbolæ ad historiam antiqviorem Norvegiæ 1850.
  16. ^ Jo Rune Ugulen: "Eit oversyn over den mellomalderlege litteraturen om Olav den heilage, med vekt på krønike- og sogelitteraturen." Nordica Bergensia 29, 2003, side 109-134.
  17. ^ Tolley, C. 1994. The Shamanic Séance in the Historia Norvegiae. «Shaman – Journal of the International Society for Shamanistic Research», Vol. 2, No. 2, 135-156.
  18. ^ Avsnittet om samene fra HN; pdf fra Lenvik museums samling tekster fra samisk historie
  19. ^ Oversettelse gjort for anledningen av x, se ekstern lenke til Barbara E. Crawfords tekst.

Nye utgaver[rediger | rediger kilde]

  • (en) Historia Norvegiae Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (red.); Peter Fisher (oversetter). Museum Tusculanum Press, 2003. ISBN 87-7289-813-5 . Latinsk og engelsk tekst
  • (no) Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Historien om danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen. Aschehoug, 1969. (Thorleif Dahls kulturbibliotek). Ny utgave 1990. ISBN 82-03-03388-1 . Bokmål
  • (no) Den eldste Noregs-historia; med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen. Umsett frå latin ved Halvdan Koht. Samlaget, 1921 (Norrøne bokverk; 19). Ny utgåve 1950. Nynorsk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]