Ugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ugler
Slipeugler (Aegolius acadicus)
Slipeugler (Aegolius acadicus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Strigiformes
Wagler, 1830
Norsk(e) navn: ugler,
uglefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Infraklasse: Moderne nåtidsfugler
Hyperorden: Moderne fugler
Gruppe: Afroaves
Orden: Ugler
Antall arter: 234
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: global, unntatt Antarktika
Delgrupper:

Ugler (Strigiformes) er en orden med moderne fugler som består av cirka 240 arter fordelt i uglefamilien (Strigidae), og tårnuglefamilien (Tytonidae). Ti av artene hekker i Norge, men også tårnugla besøker av og til Sør-Norge.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Jarvis et al. (2014) mente at Strigiformes sto nærmere Picimorphae enn Accipitrimorphae, men bevisene var svake.[1] Noen trær (fylogeni) har Strigiformes nærmere Accipitrimorphae. Noen mener også at Strigiformes og Falconiformes (rovfugler) er så nært beslektet at disse ordenene kan sammenfattes i overordenen Falconimorphae.[2] Spørsmålet om uglenes slektsforhold til andre arter regnes fortsatt som uavklart.

Fossile beviser for ugler daterer seg tilbake til paleocen, både i Europa og Nord-Amerika, men det er ikke funnet beviser for ugler på Den sørlige halvkule fra denne perioden.[3]

For Europas del stammer de eldste fossile bevisene fra deportiver i Romania, men funnene består kun av fragmenterte leggbein. Det eldste kjente beviset som ubestridelig er etter en ugle, Ogygoptynx wetmorei, stammer fra Colorado, USA, og ble funnet i deportiver som er omkring 58 millioner år gamle.[4]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Artene i tårnuglefamilien har hjerteformet ansiktsparabol
Artene i uglefamilien har diskformet ansiktsparabol

Det er to grunnleggende typer med ugler, tårnugler (tårnuglefamilien) og egentlige ugler (uglefamilien). Disse artene skiller seg visuelt gjennom at tårnugler har hjerteformet ansiktsparabol, mens egentlige ugler har diskformet ansiktsparabol. Ansiktsparabolen fungerer som en formidabel lydradar og hjelper uglene med å finne en lydkilde med stor nøyaktighet.[4][5]

Ugler jakter primært med hørselen i dårlig lys. Tårnugler er i større grad enn tradisjonelle ugler tilpasset jakt i totalt mørke. Den store ansiktsparabolen hjelper fuglene med å avgjøre hvor lyden stammer fra. Den hjerteformede ansiktsparabolen hos tårnuglene er en adapsjon som gjør det enklere for dyret å bestemme hvor lyden kommer fra, i det lyden amplifiseres og ledes mot øret på en måte som tidsmessig skiller mellom venstre og høyre øre. Hos arter i slekten Tyto er ørene dessuten asymmetrisk plassert for ytterligere å forsterke tidsforsinkelsen og gi mer presis retningsorientering.[5]

Ugler har store øyne og ytre ører som er lite utviklet og vanligvis dekket av fjær, et falkelignende nebb og vanligvis en iøynefallende parabollignende sirkel av fjær rundt øynene. Selve øyeeplet har tubulær form og linsen er mer sfærisk enn hos andre fugler, for å maksimalisere bildet på retina. Øynene sitter bredt i det relativt flate ansiktet og er forovervendte, noe som resulterer i glimrende dybdesyn. Ugler har «kikkertsyn» (binokulært syn), men de store øyne har svært liten bevegelighet (mindre enn 1°), slik at de må snu hele hodet for å se andre veier. Til gjengjeld kan de snu hodet mer enn 270° grader til begge sidene. Ugler er langsynt, og kan dermed ikke se noe som er noen centimeter foran øynene deres. I lite lys er langsynet bra, men ugler mangler det lysreflekterende laget (tapetum) i øyet som mange pattedyr har. Nattsynet er derfor ikke spesielt godt, slik mange later til å tro. Tamkatten og mange andre dyr ser altså mye bedre enn uglene i stummende mørke.[4]

Uglens kraftige klør og skarpe nebb gjør det mulig for dem å rive byttet i stykker før de spiser det. Det meste av det ugla spiser blir derimot slukt helt.

De myke vingene gjør dem nesten umulig å høre når de flyr.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Ugler er terrestriske fugler som finnes på mesteparten av verdens landmasser, bortsett fra i Antarktis, storparten av Grønland, og noen avsidesliggende øyer.

Adferd[rediger | rediger kilde]

De fleste uglene er nattaktive. De er, sammen med sine nærmeste slektninger nattravnene, de eneste fuglene som utnytter nattemørket til å jage. Ugler jakter hovedsakelig på små pattedyr, insekter, og andre fugler, men noen arter har spesialisert seg på å jakte på fisk.

Ugler er rovdyr. De fleste er mer eller mindre spesialiserte smågnagerjegere og jakter i all hovedsak nattestid, når småpattedyr er aktive. Populasjonsstørrelsen til flere uglearter samvarirer med antall smågnagere i området, såkalte smågnagersvingninger. Uglene bruker først og fremst hørselen til å oppdage og lokalisere byttet. Nattsynet tillater dem å fly i tett skog nattestid uten å kollidere med trær og greiner. Noen uglearter som jordugle og hornugle tar også mark og andre invertebrater. Både hubro og spurvugle tar en del fugler, som de jager og dreper nattestid mens de sover. Snøugle tar mye lemen.

Ugler har en meget rask fordøyelse, men fordøyer bare de lettfordøyelige delene av byttet, hvilket vil si kjøtt og hud. Uglene gulper opp de ufordøyelige delene av byttet (bein, skjell, pels etc.) som gulpeboller. På grunn av den raske fordøyelsen er skjelettene fra selv smådyr som Mus (slekt)mus og spissmus hele og kan brukes til å fastlså identiteten til byttedyret. Vitenskapsmenn som studerer dietten til uglene får god hjelp av at Disse «ugle-kulene» inneholder mye materiale man kan studere, og selges ofte til skoler slik at biologi- og økologistudentene kan dissekere og analysere dem i øvingsoppgaver.

Ugleegg er hvite og nesten helt kuleformede, antall egg i et rede varierer fra noen få til opp mot et dusin alt etter arten. Redene er røft bygget, og kan finnes i trær, huler eller i uthus. De fleste uglene er aktive om natten, men noen arter som for eksempel pygmeugla, er også aktiv når det er lysere og jakter for det meste ved morgengry og ved skumring. Enkelte ugler, som prærieugla og snøugla, er også aktive om dagen.

De minste uglene inkluderer pygmeuglene, som kan bli så små som 13 cm i lengden med 32 cm vingespenn, og veier bare 50 g. De største uglene er ørnuglene, f.eks. kan hubroen bli opp til 71 cm lang, med vingespenn på litt over 2 meter, og veier rundt 4 kg.

Ugler i kulturen[rediger | rediger kilde]

I den vestlige verden, pleier ugler tradisjonelt å bli forbundet med visdom og kunnskap, og med den greske gudinnen Athene. Det er på grunn av at Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og viste seg ofte i skikkelsen av en ugle. Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter. Med disse forbindelsene, ble ugler også symbol for læring, institusjoner for læring, og er en del av mange universiteters våpenskjold. Bibliotekarer som driver med dyresamling, samler av denne grunn ofte på ugler.

I det gamle Egypt brukte man en «tegning» av en ugle som hieroglyfen for bokstaven «m», men de tegnet ofte denne hieroglyfen med brukkede ben for å holde fuglen vekk fra å våkne til liv og angripe. En annen gudinne som ugler også blir assosiert med er Akkadian Lilitu.

I japansk kultur er fuglen symbol for døden, og å se en ugle regnes som et ondt varsel. Det er også tilfelle i italiensk og romersk kultur, der den sørgmodige lyden av en ugle spår dødsfall i nabolaget. Noen ganger kan de regnes som en lykkefugl.

Romerne betraktet også uglene som begravelsesfugler pga. deres nattlige aktiviteter, og det at de har redene sine så langt utenfor rekkevidde. Derfor ble det å se en ugle regnet som et dårlig varsel. Vampyrfortellingene deres var delvis basert på uglene.

Ugler i Norge[rediger | rediger kilde]

Ti arter hekker i Norge og en oppholder seg tidvis her utenfor hekkesesongen, tårnugla. De mest vanlige artene her er spurvugle og perleugle.

Kattugle er den vanligste arten i Norge. Den trives i nærheten av dyrket mark og bebyggelse, og blir derfor ofte observert. Ugler ruger gjerne i fraflytta hakkespettreir, og trives derfor godt i fuglekasser som er riktig dimensjonert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; et al. (2014). «Whole-genome analyses resolve early branches in the tree of life of modern birds». Science. 346 (6215), s. 1320–1331. doi:10.1126/science.1253451. 
  2. ^ Mayr, G., 2003: The phylogenetic affinities of the Shoebill (Balaeniceps rex). Journal of Ornithology: Vol. 144, pp. 157-177
  3. ^ Mayr, G. (2009), Paleogene Fossil Birds, Springer-Verlag, Berlin, Heidelberg. ISBN 978-3-540-89627-2
  4. ^ a b c Marks, J.S., Cannings, R.J. & Mikkola, H. (2016). Typical Owls (Strigidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ a b Bruce, M.D. (2016). Barn-owls (Tytonidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]