Bunad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Unge jenter i norske bunader i Akershus i 2001. Moderne bunader er historiserende festdrakter som er fritt basert på folkedrakter fra ulike landsdeler, det vil si drakttradisjoner fra norsk bondekultur på 17- og 1800-tallet.

Bunad er en fest- og høytidsdrakt som har bakgrunn i en folkedrakt.[1] Fra 1930-tallet har kostbare bunader fra ulike landsdeler i Norge gradvis blitt et vanlig statusantrekk ved høytidelige markeringer, særlig blant kvinner.

«Bunad», av norrønt búnaðr som opprinnelig betyr «utstyr», er et nyord som fra 1900-tallet har blitt brukt om flere typer klesdrakter i Norge, først og fremst om moderne, historiserende festdrakter konstruert i første halvdel av 1900-tallet inspirert av regionale drakttradisjoner hos bondebefolkningen på 1700–1800-tallet.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Også ellers i Norden har en utvikling fra folkedrakt til nykonstruerte festdrakter funnet sted,[1] selv om bruken er mye mer begrenset enn i Norge. Disse færøyske frimerkene fra 1983 viser nordiske folkedrakter og bunader.

I folkedrakt-forskning skiller man mellom «bunad» og «folkedrakt», der «folkedrakt» er den lokale klesdrakt fra tidligere tider, med alle sine variasjoner og bruksmåter, mens «bunaden» kun er i bruk som festantrekk.

Mens fagterminologien skiller mellom «bunad» og «folkedrakt», ses «bunad» også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. Begrepet «bunad» kan derfor brukes om svært forskjellige former for klesplagg: alt fra genuine folkedrakter fra 1800-tallet til nykonstruerte plagg uten særlig historisk forankring, men som gir skinn av å være «bondedrakter».

Bunadkategorier[rediger | rediger kilde]

Folkedrakter fra østre Telemark sist på 1800-tallet, med beltestakk, gråtrøye av ubleket vadmel og knebukser. Tradisjonell klesdrakt blant bondebefolkningen i ulike regioner i Norge har dannet grunnlag for flere bunader, dagens konstruerte festdrakter.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har utarbeidet en inndeling av bunadtyper i fem kategorier. Dette er ikke ment å være et fullstendig klassifiseringssystem, men kan være en god hjelp til å forstå sammenhenger mellom tidligere folkedrakter og dagens bunader. Oversikten sier først og fremst noe om i hvor stor grad bunader i den ene eller andre kategorien bygger på en drakttradisjon. Kategoriene er mer detaljert beskrevet på nettsidene til Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF). I korte trekk kan de settes opp slik:

  1. Bunader som representerer siste ledd i en folkedraktutvikling
  2. Bunader med bakgrunn i en folkedrakt som var gått ut av bruk, men ikke glemt.
  3. Bunader som er systematisk rekonstruert på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg.
  4. Bunader skapt på grunnlag av et tilfeldig og mangelfullt gammelt draktmateriale.
  5. Drakter som helt eller delvis er fritt komponert, eller med mønstre fra andre ting enn klær.[2]

Historie og bakgrunn for bunader i Norge[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Hulda Garborg (1862-1934) var en pioner i arbeidet for folkedans og nasjonalbunader i Norge. På dette kabinettkortet fra tidlig på 1900-tallet er hun markert med et 6-tall. Bildet viser ellers hardangerbunad (1), setesdalsbunad (2), bunad fra Sogn (3), nordsamisk drakt fra Finnmark, med hornlue (4), bunad fra Sunnmøre (5), hallingbunad fra Gol (6), bunader fra Voss (7) og Fana (8).

Interessen for folkedrakter har sin bakgrunn i nasjonalromantikken på 1800-tallet, og var ikke bare et norsk fenomen: I hele Skandinavia og mye av Sentral-Europa, særlig det tyskspråklige Europa, var det blant datidens overklasse stor interesse for bondebefolkningens klesdrakter og andre sider ved bondekulturen, som ble sett på som autentisk uttrykk for nasjonens historie.[3] I stor grad bygget folkedraktene i de ulike landene på felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet. Forkleet som ses på mange norske bunader, er likevel et typisk trekk fra renessansen og reformasjonstiden. Det kom inn i motebildet på 1500-tallet.[4]

I Norge førte denne nasjonalromantiske impulsen til norskdomsbevegelsens arbeid med å rendyrke og gjenskape det man opplevde som autentisk norsk som et bidrag i kampen for unionsoppløsningen. Det dreide seg ikke bare om et romantisk svermeri for den gamle bondekulturen som var i ferd med å forsvinne, men aktivt arbeid med tegne opp gamle drakter og skape nye «bondedrakter» fra begynnelsen av 1900-tallet, med Hulda Garborg som pådriver. Frem til første verdenskrig ble ofte nylig avlagte plagg tatt i bruk som bunad, eller mønster for bunader. [5] Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», som i sin moderne form er et nyord, men har røtter i det norrøne búnaðr («utstyr til hushold», «klær») - der ordet «drakt» kommer av middelnedertysk dracht (moderne tysk Tracht), avledet av verbet dragen[6] (moderne tysk zu tragen = å bære).

Mens «bunadbevegelsen» i Norge begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjennomslag fra 1930-tallet. Det var likevel først i etterkrigstiden at bunaden fikk det gjennomslaget den har i dag. Norge skiller seg ut i forhold til andre europeiske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter, historiserende drakter og «bondekultur» fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler for det meste gikk av moten langt tidligere.

Det finnes mange slags drakter som betegnes som bunad i Norge. Bunader i snever forstand, det vil si nykonstruerte drakter, ble i stor grad laget over den samme malen, med mindre lokale variasjoner. Norsk bunadleksikon fra 2006, som favner vidt i sin definisjon av bunad, har samlet over 400 bunadstyper. Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekulturtradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk. Bunad blir også brukt i mange norskamerikanske miljøer. I tillegg finnes liknende tradisjoner med folkedrakter som minner mye om norske folkedrakter, på Færøyene, Island, Sverige, Finland og Danmark, men er der et langt smalere fenomen og brukes i mange tilfeller bare i forbindelse med folkedans og annen tradisjonsutøvelse.[7]

Moderne bruk av bunad og folkedrakt i Norge[rediger | rediger kilde]

Mannsbunader fra nordre Gudbrandsdalen og kvinnebunad fra Oppdal konstruert på 1930-tallet. Bunadene gir inntrykk av å være «bondedrakter», men kan ha liten forankring i virkelige folkedrakter, som den uhistoriske bunadsveska på bildet. Moderne bunader er dessuten utformet mer ensartet enn tradisjonelle folkedrakter og avgrenset til festbruk.[1]

Det var folkedansbevegelsen tidlig på 1900-tallet som begynte med både rekonstruksjoner og konstruksjoner av drakter tildels basert på lokale tradisjoner, og som samtidig gav disse plaggene navnet «bunad». Hulda Garborg og Klara Semb var sentrale i dette arbeidet. Dette arbeidet hadde imidlertid en bakgrunn i en generell interessebølge for folkedrakter som man fant i nasjonalromantiske miljøer i hele Skandinavia og Tyskland fra slutten av 1800-tallet.

I det tidlige arbeidet med å skape nye «bunader» brukte man flere kilder, blant annet gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget var imidlertid ofte ikke autentiske rekontruksjoner, men ble gjerne forenklet. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange «lokale» bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som «bunader» er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis «Oslobunaden» fra 1947.

Det er folkedraktene som er forbildet for bunadene, og mange av dem gjenspeiler, i større eller mindre grad, felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Folkedrakter fra Norge har derfor store likhetstrekk med folkedrakter fra andre land som Danmark, Sverige og Tyskland.

I 1947 ble det opprettet en offisiell institusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader – «Landsnemnda for Bunadspørsmål» (nå kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt)

I tiden mellom 1930- og 1950-tallet ble det gradvis vanlig i noen miljøer å bruke bunad som klesdrakt ved feiring av høytidsdager; for eksempel nasjonaldagen (17. mai) eller bryllup. Rundt halvparten av kvinnene i Norge velger bunaden på 17. mai. Bunader (og folkedrakter) er også sterkt tilknyttet folkedans og folkemusikk.[8]

De mest populære bunadene er fra Gudbrandsdalen, Hardanger, Telemark og Nordland. I 2013 var det bunader til en verdi av mer enn 30 milliarder kroner i norske hjem.[9]

Et fenomen de siste årene er såkalte «Kina-bunader», bunader produsert i Kina og solgt til langt lavere priser enn tradisjonelle norske bunader. Kritikere mener en slik praksis undergraver bunadens status som tradisjonsbasert kulturuttrykk og at man risikerer at bunadkunnskapen og -håndverkstradisjonen i Norge forvitrer.[10]

I 2021 kommer bunaden i kategorien «miljøversting», slik EU ser det. Bruk av ull, bomull og silke som er materialer brukt i bunadene, er angivelig det som setter størst miljøavtrykk.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Historiske folkedrakter[rediger | rediger kilde]