NATO
| North Atlantic Treaty Organization Organisation du Traité de l'Atlantique Nord  |
|||||
|---|---|---|---|---|---|
 |
|||||
|
|
|||||
| Type | Forsvarsallianse | ||||
| Stiftet | 4. april 1949 | ||||
| Hovedkontor | Brussel | ||||
| Generalsekretær | Jens Stoltenberg | ||||
| Stab | Knud Bartels, sjef for NATOs militærkomité | ||||
| Medlemmer | 28 medlemsland | ||||
| Motto | Animus in Consulendo Liber (uoffisiell oversettelse: I diskusjon finnes den frie tanke)[1] | ||||
| Nettsted | nato.int | ||||
|
|
|||||
North Atlantic Treaty Organization (NATO) (fransk: l'Organisation du Traité de l'Atlantique Nord, OTAN) er en allianse med 28 land i Europa og Nord-Amerika som medlemmer. NATO ble opprinnelig startet grunnet frykt for kommunistisk ekspansjon, men har etter den kalde krigens slutt reformert seg for å takle det nye trusselbildet. Grunnlaget for organisasjonen er Traktat for det nord-atlantiske område,[2] som ble undertegnet av 12 land i 1949. Det nordatlantiske råd, som er organisasjonens øverste politiske beslutningstakende myndighet, møtes ukentlig.
Kjernen i NATO er traktatens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001.[3]
Innhold
Historie[rediger | rediger kilde]
Begynnelsen[rediger | rediger kilde]
NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av 12 vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på et NATO-land er et angrep på hele alliansen.
Med opptrappingen av den kalde krigen utover på 1950-tallet og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år.
Kald krig[rediger | rediger kilde]
I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommando fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike fra å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsetter likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen.
Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-tallet har en rekke nye medlemsland fra den tidligere Østblokken kommet til.
Etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner. Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN.
Etter 11. september[rediger | rediger kilde]
Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel V. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og at Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet. USA valgte allikevel å gå til krig mot Afghanistan på egenhånd. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, har NATO hatt kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet.
Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den nye USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang har styrkene blitt utplassert i andre områder i Nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene.
NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene under situasjonen som forelå. Etter invasjonen, har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak.
Medlemmer[rediger | rediger kilde]
Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949[rediger | rediger kilde]
Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO
Land som har blitt medlem av NATO etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Flere tidligere Østblokk-land og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen.
Polen (1999) – Tidligere Warszawapakt-land
Tsjekkia (1999) – Tidligere Warszawapakt-land
Ungarn (1999) – Tidligere Warszawapakt-land
Bulgaria (2004) – Tidligere Warszawapakt-land
Estland (2004) – Tidligere Sovjetunionen 1941–91
Latvia (2004) – Tidligere Sovjetunionen 1941–91
Litauen (2004) – Tidligere Sovjetunionen 1941–90
Romania (2004) – Tidligere Warszawapakt-land
Slovakia (2004) – Tidligere Warszawapakt-land
Slovenia (2004) – Tidligere Østblokk-land
Albania (2009) – Tidligere Warszawapakt-land 1955–61
Kroatia (2009) – Tidligere Østblokk-land
Flere medlemmer?[rediger | rediger kilde]
Snarlige[rediger | rediger kilde]
NATO har et Membership Action Plan (MAP) – program, som er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen. Pr dags dato er disse landene i MAP [1]:
Makedonia, ble på samme måte som Albania og Kroatia invitert på NATO-toppmøtet i București april 2008, og vil bli medlem av alliansen etter at en navnestrid med Hellas er avgjort.
Georgia og Ukraina ønsker sterkt å bli MAP-medlemmer, men fikk ikke denne statusen i București 2008.
Andre europeiske land som har erklært ønske om medlemskap[rediger | rediger kilde]
Andre land som også har erklært ønske om medlemskap er: Montenegro og Bosnia og Hercegovina fra Balkan. Serbia hadde også et ønske om medlemskap, men forholdet surnet til etter uenighet om Kosovos løsrivelse. Disse landene ble i desember 2006 tatt opp i partnerskap for fred-programmet til NATO.
Utenfor Europa[rediger | rediger kilde]
Det har blitt luftet foreslag om å også invitere partner-land fra utenfor Europa/Nord-Amerika inn i NATO. Da tenker man spesielt på Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea og India. Disse landene har samarbeidet nært med NATO i mange situasjoner, sånn som Kosovo-konflikten og Afghanistan. Spesielt USA har ivret for å invitere disse landene, mens europeiske NATO-land har vært mer skeptiske.
NATOs generalsekretærer[rediger | rediger kilde]
Oppbygging[rediger | rediger kilde]
Det nordatlantiske råd – NATOs øverste organ har møter en gang i uken. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger.
NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd.
NATOs militærkomite – øverste militære organ
Kommandostruktur[rediger | rediger kilde]
- Den allierte operasjonskommando (ACO – Allied Command Operations) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger tre operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene.
- Den allierte transformasjonskommando (ACT – Allied Command Transformation) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia har ansvaret for "transformering" og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) i Stavanger er en del av ACT.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Om NATOs motto, fra NATOs nettsider (engelsk)
- ^ Traktat for det nord-atlantiske område - traktatteksten på norsk
- ^ NATO - NATO ti år etter: å lære leksen (2011) «Etter å ha brukt Artikkel 5 for første gang i NATOs historie...»
- ^ NATO Who's who? - Secretaries General of NATO
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- NATOs offisielle nettsted
- (en) Kategori:North Atlantic Treaty Organization – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) North Atlantic Treaty Organization - Organisation du traité de l'Atlantique Nord – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- NATOs offisielle nettsted (engelsk)
|
||||||||||||||||
|
