Romania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 45°N 24°Ø

Romania
România

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Romania

InnbyggernavnRumener, rumensk
Grunnlagt24. januar 1859 (Julian)
Oppkalt etterRomerriket
HovedstadBucurești
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 81
238 397 kvadratkilometer[1]
3 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 57
19 586 539 (2017)
Bef.tetthet82,16 innb./kvadratkilometer
HDI0,785 (rangert som nr. 54)
StyreformRepublikk
PresidentKlaus Iohannis
StatsministerLudovic Orban
Offisielt språkRumensk
Uavhengighet fraDet osmanske riket
9. mai 1877
ValutaRumensk leu (RON)
Nasjonaldag1. desember
NasjonalsangDeșteaptă-te române
ISO 3166-kodeRO
Toppnivådomene.ro

Romania (rumensk: România) er et land i det sørøstlige Mellom-Europa, som har vært regnet for å tilhøre både Øst-Europa og Balkan. Det gjennomskjæres av elven Donaus nedre løp og av fjellkjeden Karpatene. Det grenser til Svartehavet i øst, Bulgaria i sør, Serbia og Ungarn i vest, Ukraina i nord (og ved Donaus utløp) og Moldova i nordøst.

Det moderne Romania oppstod i 1859 som en union mellom fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Den tredje hoveddelen av Romania, Transilvania, ble avstått av Ungarn ved Trianon-traktaten etter første verdenskrig. Romanias hovedstad og største by er București. I 2004 ble Romania medlem i NATO, og i 2007 gikk landet inn i EU.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Romanias geografi

Romania er et land med mye fjell og har et variert klima. Landet har et temperert innlandsklima med store temperaturforskjeller mellom dag og natt, og mellom sommer og vinter. Dette kommer av at det nesten ikke er temperaturutjevnende effekt fra havet.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Under folketellingen i 2011 hadde Romania et innbyggertall på 21 121 641.[2]

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rumensk

Hovedspråket i Romania er rumensk, verdens femte største romanske språk. Ungarsk og romanes er de største minoritetsspråkene. Frem til kommunismens fall var også tysk et viktig minoritetsspråk, men de senere årene er flesteparten av tyskerne emigrert til Tyskland. De viktigste fremmedspråkene er fransk og engelsk. Tradisjonelt sett har fransk vært det dominerende fremmedspråket i skolen, men dette er i ferd med å endre seg.

Religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Religion i Romania

Det er ingen statsreligion i Romania. Per 2011 var flesteparten av rumenerne ortodokse (86,5 %), mens 4,6 % var romersk-katolske og 3,2 % tilhørte den reformerte kirken.[3] 0,2% var ateister eller «uten religion».[3]

I 2015 hadde Romania 18 offisielt registrerte religioner og 36 religiøse foreninger, som til sammen hadde 27 384 kirker, bedehus osv., hvorav 16 400 tilhørte den ortodokse kirken.[4] 99,8% av rumenerne hadde religiøs tilknytning.[4]

Ifølge en meningsmåling fra 2015 er 84% av rumenerne religiøse, men hele 96,5% av alle rumenerne tror på gud.[5] 84,4% tror på helgener, 60% tror at det finnes et himmelriket, 58% tror at det finnes et helvete og 54% på et etterliv.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Romanias historie

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det området som i dag utgjør Romania, har vært befolket fra forhistorisk tid. Et av fossilene som er funnet er et kjeveben fra en voksen mann, og regnes for å være mellom 34 000 og 36 000 år gammelt, noe som gjør dette til det eldste fossil av moderne mennesker som er funnet i Europa.[6] I 513 f. Kr. ble de dakiske stammene sør for Donau bekjempet av den persiske erobreren Dareios den store som et ledd i det store felttoget mot skyterne. Mer enn et halvt millenium senere ble Dakia erobret av romerne under Trajan i perioden 101-106, noe som gjorde at dagens Romania ble en romersk provins. Gotiske og karpiske invasjoner gjorde imidlertid at romerne måtte trekke seg tilbake til sydsiden av Donau i perioden fra 238 til 269.

Goterne fortsatte ekspansjonen, og i 271 eller 275 forlot romerne Dakia. Goterne bodde i området frem til det fjerde århundre, da hunerne også invaderte Dakia. Folkevandringstiden førte til ytterligere innvandring, og gepiderne og avarene slo seg ned i Transilvania, der de beholdt makten frem til 700-tallet. Dakia ble så innlemmet i Bulgaria. Det var i denne perioden bulgarerne ble kristnet, og de gikk etter hvert over til kirkeslavisk som liturgisk språk. Dette fikk også konsekvenser for rumenerne, som benyttet slavisk som kirkespråk frem til sekstenhundretallet, da de gikk over til rumensk. De fortsatte også å skrive rumensk språk med kyrilliske bokstaver til midten av 1800-tallet.

Etter middelalderriket Bulgarias fall ble Romania politisk fragmentert. Transilvania ble en del av kongeriket Ungarn, som tidvis også behersket andre deler av det nåværende Romania. Trusselen fra osmanene på trettenhundretallet gjorde at fyrstedømmene Moldavia og Valakia oppsto som mer sentraliserte politiske enheter. Osmanene var imidlertid ikke til å stoppe, og på midten av femtenhundretallet var mesteparten av Balkan under tyrkernes herredømme. Moldavia, Valakia og Transilvania kom under osmansk suverenitet, men beholdt indre selvstyre.

Habsburgernes seier over tyrkerne i 1699 gjorde at Transilvania ble tilbakeført til Ungarn som en del av Habsburgmonarkiet. I 1718 ble også den vestlige delen av Valakia erobret, men ble senere gitt tilbake igjen. I 1775 ble det vestlige Moldavia (Bukovina) innlemmet i Østerrike, samtidig som Russland tok over den østre halvdelen (Bessarabia).

Nasjonal oppvåkning og et uavhengig Romania[rediger | rediger kilde]

På andre halvdel av attenhundretallet så Romania en nasjonal oppvåkning. Nasjonalromantiske kunstnere støttet kampen for uavhengighet. Bildet viser maleriet România revoluționară av C.D. Rosenthal
Kongeriket Romania, 1939.
Romania i 1941.

I revolusjonsåret 1848 kom det også til opprør mot den bestående orden i Romania, etter at den rumenske nasjonalfølelsen var blitt vekket av et mislykket opprør ledet av Tudor Vladimirescu 27 år tidligere. Revolusjonen var mislykket, men ideen om uavhengighet ble ikke lagt død. I 1859 valgte både Valakia og Moldavia Alexandru Ioan Cuza til fyrste, og Donaufyrstedømmene ble dermed forent i en personalunion.

I februar 1856 ble livegenskapet opphevet i Valakia, etter at det ble opphevet i Moldavia i desember året før.[7]

Den tyske prinsen Karl av Hohenzollern-Sigmaringen ble i 1866 utpekt til fyrste i det forente fyrstedømmet Romania. I 1877 erklærte Romania full uavhengighet fra Det osmanske riket, og ved Traktaten i Berlin ble dette internasjonalt anerkjent. Bessarabia tilfalt imidlertid Russland, og Transilvania var fortsatt en del av Østerrike-Ungarn. I 1881 ble Karl utropt til konge av Romania under navnet Carol I.

Den nye nasjonen orienterte seg nå mot Vest-Europa, og spesielt mot Frankrike for inspirasjon. Calea Victoria i hovedstaden stod ikke tilbake for Champs Elysées, og București fikk gatebelysning før Wien. Den første elektriske gatebelysningen fikk București i 1882, lenge før mange vesteuropéiske byer.[8] Under første verdenskrig gikk Romania inn på Ententens side i 1916 etter løfter om å få Transilvania, men krigslykken gikk dårlig, og landet ble etter hvert okkupert av Sentralmaktene. Romania ble tvunget til å slutte separatfred i 1918, men Sentralmaktenes sammenbrudd senere på året gjorde at rumenerne kunne gå inn i krigen igjen. Seieren førte til at Transilvania, Bessarabia og Bukovina ble innlemmet i Romania.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mellomkrigstidens Romania er kjent som România Mare (Stor-Romania), siden alle etniske rumenere nå var samlet i ett rike. Samtidig hadde landet store minoriteter, da 28 % av befolkningen besto av tyskere, ungarere, jøder, ukrainere og andre nasjonaliteter. Frem til 1938 var Romania et liberalt, konstitusjonelt monarki, men landet ble så et diktatur. Kong Carol II ble diktator, men konsekvensene av Molotov–Ribbentrop-pakten gjorde at han måtte abdisere til fordel for sønnen Mikael. General Ion Antonescu grep imidlertid makten og innførte et autoritært, tyskvennlig styre med støtte fra fascistene i Jerngarden. Under tysk press ble den nordlige delen av Transilvania, med en stor ungarsk minoritet, avstått til Ungarn i 1940. Under andre verdenskrig var Romania alliert med Tyskland, men i 1944 gjorde Mikael med støtte fra antifascistiske kretser statskupp og førte Romania over på de alliertes side. Den nærmest allierte makten, Sovjetunionen, rykket frem gjennom Romania under sluttoppgjøret mot Tyskland og beholdt okkupasjonsstyrker i landet også etter fredsslutningen (til 1958). Andre verdenskrig førte til territoriale tap for Romania, som måtte avstå Bukovina og Bessarabia til Sovjetunionen (det senere uavhengige landet Moldova) og det Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Men Ungarn måtte i 1944 gi tilbake det nordlige Transilvania til Romania.

Etter sovjetisk okkupasjon av Bessarabia og Nord-Bukovina i 1940 fryktet Hitler at sovjetiske styrker kunne rykke vestover og besette oljefeltene i Romania. Utenriksminister Joachim von Ribbentrop fikk i oppdrag å forsone Ungarn og Romania for å hindre at Ungarns territorielle krav i Transilvania ville føre til oppløsning av Romania som stat. Ribbentrop trakk opp en delelinje som de måtte godta (to tredjedeler av Transilvania ble overført til Ungarn). Tyskland tilbød også å garantere Romanias nye grenser. Tyskland hadde tolv divisjoner klare til å intervenere om nødvendig. Avtalen innebar at Tyskland og Italia garanterte for Romanias grenser. Ribbentrop overtalte Romanias konge til å akseptere den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia, noe som bragte Romania tettere inn i allianse med Tyskland.[9][10][11]:451

I januar 1941 kom det frem at SD hadde støttet Jerngarden i et forsøk på å avsette Ion Antonescu. Ribbentrop, Tysklands utenriksminister, betraktet Antonescu som sin protegé, og han sto i gjeld til Tyskland etter maktovertakelsen i september 1940. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonescu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Hitler støttet Ribbentrops kritikk av Himmlers, Heydrichs og SS' innblanding i Romania. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.[12]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Romania hadde skiftet front i august 1944 til de allierte, ble ikke landet likestilt med de andre allierte landene da krigen tok slutt, men ble behandlet som et okkupert land.[13]

Sovjetisk press førte til at Romania ble omdannet til en kommunistisk folkerepublikk, og kong Mikael ble sendt i eksil i desember 1947.

En ny grunnlov ble innført (mars 1948), alle banker, skipsverft, forsikrings-, gruve-, industri- og transportselskaper nasjonalisert (11. juni 1948, kirkene ble satt under statens kontroll (august 1948), det hemmelige politiet Securitate ble etablert (august 1948) og et autoritært og sentralisert utdanningssystem ble innført (oktober 1948).[14][15][16][17]

Sovjetiske tropper oppholdt seg i landet til 1958.[18] Romanias sterke mann i perioden 1948 til 1965 var Gheorghe Gheorghiu-Dej, førstesekretær av Arbeiderpartiet. I desember 1955 ble Romania, sammen med Bulgaria og Ungarn, medlem av FN.[19][20] I 1965 tok Nicolae Ceaușescu over ledelsen av landet, og begynte å føre en mer uavhengig utenrikspolitikk. Innenrikspolitisk var imidlertid regimet svært brutalt, og sikkerhetspolitiet Securitate arresterte reelle og innbilte fiender av regimet.[21] Ceaușescu dannet en personkult rundt seg selv, og et besøk i Nord-Korea gjorde at han ble svært inspirert av Juche-ideologien. Dette førte til en serie med feilslåtte reformer, og åttitallet ble en eneste lang økonomisk nedgangstid. Kjøtt, sukker, mel, smør og egg var blant fødevarer som ble rasjonert. Folk ble ofte pålagt obligatorisk arbeid for det offentlige på søndager og i ferier (det som ble kalt hovtjeneste i livegenskapens tid og corvée i det før-revolusjonære Frankrike).[22] Forbruket av bensin ble satt ned til et minimum, og i 1986 iverksatte man et program for hesteavl for å sette inn hester som erstatning for motorkjøretøyer.[23] Myndighetenes kontroll over privatlivet ble intensivert: ifølge dekret 98/1983 kunne man bare besitte en skrivemaskin hvis man hadde tillatelse av politiet, som bestemte om man hadde behov for den eller ikke; i tillegg måtte man ta med skrivemaskinen til politiet en gang i året for å registrere maskinens bokstaver og tegn.[24][25] Ifølge dekret 408/1985 måtte alle rumenerne melde fra til myndighetene innen 24 timer hvis de hadde hatt kontakt med utlendinger.[26]

I 1948 ble abort gjort ulovlig, for så å bli gjort lovlig igjen i 1957.[27] For å tvinge opp fødselstallene ble, i prinsippet, abort for kvinner under 45 forbudt igjen i 1966, om de hadde mindre enn fire barn.[28][27] I 1972 ble denne aldersgrensen senket til 40 år. I 1984 ble alderen hevet til 42, og i 1985 til 45, eller hvis man allerede hadde 5 barn.[27] For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle gravide kvinner.[29] Frem mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i Constanțas østlige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn.[30]

Sammen med kommunismens fall i resten av Øst-Europa ble også Ceaușescu-regimet styrtet, etter en revolusjon som oppstod i Timișoara. I en skinnrettssak ble Ceaușescu og hans kone funnet skyldig i en lang rekke forbrytelser, og straks henrettet.[31] Kommunistpartiet ble erklært ulovlig 18. januar 1990.[32]

Den nasjonale redningsfronten overtok makten i en overgansperiode, samtidig som restriksjonene på andre partier ble hevet. I mai 1990 fant generalvalg sted, og den tidligere kommunisten Ion Iliescu ble valgt til president I desember 1991 fikk Romania ny grunnlov, og i 1995 ble Emil Constantinescu valgt til president. Romania etter kommunismens fall har vært preget av stadig skiftende maktforhold, der også eks-kommunistene har hatt en viss innflytelse. I 2004 ble Traian Băsescu valgt til president, etter at Iliescu igjen hadde fått sjansen en periode. Klaus Iohannis tiltrådte som president 21. desember 2014.[33]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Romanias politiske system

Romania er en demokratisk republikk. Den lovgivende forsamlingen består at to kamre.[34] Senatet (Senatul) har 136 medlemmer og Deputertkammeret (Camera Deputaților) har 330 medlemmer. Representantene blir valgt hvert fjerde år.

Presidenten, som innehar den utøvende makt, blir også valgt ved direkte valg som avholdes hvert femte år. Presidenten utpeker en statsminister, som leder regjeringen og utpeker regjeringens medlemmer. Regjeringen skal godkjennes av den lovgivende forsamlingen.

Fra 1. januar 2007 ble landet tatt opp som EUs medlemsland nummer 26 etter først å ha fått avslag på EU-medlemskap. To og et halvt år etter den store utvidelsen i 2004 hvor EU ble utvidet med ti nye land, var landet kvalifisert til medlemskap.

The Economist rangerte Romania i 2018 på 66. plass av 167 på demokratibarometret.[35]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Kart som viser Romanias 41 fylker. De historiske regionene er også inntegnet; Transilvania angitt i grønt, Moldova i rødt, Valakia i blått. Det historiske området Dobrudsja utgjør de to østligste fylkene i blå farge.

Utdypende artikkel: Romanias geografiske inndeling

Romania kan deles inn i fire historiske regioner. Disse er Transilvania, Valakia, Moldova (ikke å forveksle med republikken Moldova) og Dobrudsja.

Romania har 41 fylker (rumensk județe). Disse styres av et fylkesråd (consiliu județean), samt en utpekt, upolitisk leder for administrasjonen.

Landet er inndelt i 2686 kommuner (comună), og 265 byer. Kommunene og byene har lokalt selvstyre, og ledes av en borgermester (primar). De største byene har status som municipiu, og har større lokalt selvstyre.

Fylker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over județer i Romania

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

I 1975 ble Romania første land i Øst-Europa som fikk status som mestbegunstiget handelspartner av USA.[36] Etter at det ble klart at statusen ikke kom til å bli forlenget i 1988, på grunn av Romanias sterke brudd på menneskerettigheter, gjorde Ceaușescu det kjent at Romania ga avkall på den.[36]

De første ti årene etter kommunistregimes fall var preget av dårlige økonomiske tider. Mange unge rumenere forlot i denne perioden landet for å søke lykken i Vest-Europa. Siden 2000 har imidlertid trenden snudd, og landet har lav arbeidsledighet med inflasjonen under kontroll.

Myntenheten i Romania er leu (flertall: lei). Denne utstedes av sentralbanken, Banca Națională a României. Den rumenske regjeringen hadde opprinnelig et mål om å innføre euro fra 2014, men har forblitt utenfor eurosonen.[37]

Mellom 2007 (da Romania ble medlem av EU) og 2019, fikk landet 26 milliarder euro i subsidier.[38]

Per 2020 var merverdiavgiften i Romania 19% (med noen unntak).[39]

Økonomiske nøkkeltall

[40] [41] [42] [43] [44]

2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd EUR 116,0 133,6 160,0 IMF
BNP mrd US$ 123,5 168,0 172,0 174,9 IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$ 5.811,4 8.220,8 8.560,9 8.956,0 IMF, Verdensbanken
BNP realvekst 7,9 -6,6 0,6 3,9 IMF
Konsumpriser, endring 6,6 5,6 3,3 -0,6 IMF
Renter, 3 mnd 14,8 12,0 9,25 4,25 IMF
Investering mrd US$ [45] 32,6 26,4 43,5 26,0 46,9 27,3 44,0 24,8 IMF
Arbeidsløshet, % (ILO) 7,1 6,2 6,8 6,9 IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$ [46] 39,6 32,1 45,8 27,4 64,3 37,5 73,0 40,1 IMF, Verdensbanken
Import mrd US$ [47] 54,3 44,0 56,6 33,8 72,9 42,4 74,1 41,7 IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$ [48] -14,7 -11,9 -10,7 -6,4 -8,5 -5,0 -1,1 -0,6 IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ [49] -12,9 -10,5 -8,2 -4,9 -8,2 -4,8 -2,2 -1,2 IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, strukturell -1,8 -6,8 -0,7 -0,2 IMF

Landbruk[rediger | rediger kilde]

I 2018 var Romania Europas største eksportør av levende dyr.[38]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Største byer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over byområder i Romania

București er Romanias største by og har vært hovedstad siden 1862
Brașov er med sin gamleby og fine beliggenhet ved inngangen til Karpatene en populær turistdestinasjon
By Fylke Innbyggertall
București - 1 628 426
Iași Iași 321 580
Cluj-Napoca Cluj 318 027
Timișoara Timiș 317 651
Constanța Constanța 310 526
Craiova Dolj 302 622
Galați Galați 298 584
Brașov Brașov 283 901
Ploiești Prahova 232 452
Brăila Brăila 216 929
Oradea Bihor 206 527
Bacău Bacău 175 921
Arad Arad 172 824
Pitești Argeș 168 756
Sibiu Sibiu 155 045
Stranden i Constanța gjør at byen er et populært feriested om sommeren
I 2017 hadde Romania 576 sykehus, hvorav 367 var statlige, med til sammen 132 480 senger.[4] Samme år fantes det 7 047 skoler og andre læresteder, både statlige og private.[4]I 2018 var Romania rangert som nummer 61 av 180 på en liste av minst korrupte land i verden.[50]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Ion Creangă er en av Romanias mest kjente forfattere.

Romania har et rikt kulturliv, basert på at landet ligger i skjæringspunktet mellom Sentral-Europa, Øst-Europa og Balkan. Rumenerne er stolte av sin latinske kulturarv, og er blant annet med i frankofoniens internasjonale organisasjon. Romanias kultur er også påvirket av landets slaviske naboer, den ottomanske perioden, samt ungarerne og tyskerne i Transilvania.

Unionen mellom Moldavia og Valakia i 1859 ble startskuddet til dannelsen av en nasjonal identitet, godt hjulpet av den kulturvennlige kongen Carol I. Miljøet rundt litteraturselskapet Junimea ble svært viktig for den unge nasjonen, med kulturstorheter som Titu Maiorescu, Ion Creangă, Ion Luca Caragiale og ikke minst Mihai Eminescu.

Første halvdel av nittenhundretallet blir sett på som rumensk kulturs gullalder. Kunstneren Constantin Brâncuși var svært viktig i modernismens fremvekst. Perioden så også en kulturkamp mellom tradisjonalister som Lucian Blaga og folk som Eugen Lovinescu, som omfavnet vesteuropeisk kultur.

Flere rumenske kulturpersonligheter valgte å ikke reise tilbake til Romania etter at kommunistene kom til makten, etter andre verdenskrig. Blant disse var Eugen Ionescu, som i eksil i Frankrike var en foregangsmann innen absurd teater. Andre kjente rumenere er Sergiu Celibidache (dirigent for blant annet Berliner Philharmoniker) og filosofen Emil Cioran.

To rumenskfødte amerikanere har vunnet en nobelpris: George Emil Palade vant nobelprisen i medisin i 1974, og Elie Wiesel fikk Nobels fredspris i 1986.

I 2007 var byen Sibiu europeisk kulturhovedstad.

Diplomati[rediger | rediger kilde]

Romanias utenriksdepartement ble stiftet i 1862.[51]

Den såkalte «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig help» med Sovjetunionen, som ble undertegnet 4. februar 1948 og som hadde en gyldighet på 20 år, fastslo at Romania måtte samråde seg med Sovjetunionen i alle saker som angikk utenrikspolitikken.[52] Dette til tross, var Romania, som hadde anerkjent staten Israel 11. juni 1948, kort tid etter dens opprettelse, det eneste østeuropeiske land som ikke fulgte Sovjetunionen da de avbrøt de diplomatiske forbindelser med Israel etter seksdagerskrigen i 1967.[53][54] Samme år, i januar, hadde Romania opprettet diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland, som det andre land fra Sovjetblokken, etter Sovjetunionen.[55][56]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.ziare.com/stiri/eveniment/romania-si-a-marit-suprafata-la-238-397-kilometri-patrati-1470103.
  2. ^ «Rezultate definitive ale Recensământului Populaţiei şi al Locuinţelor – 2011 (caracteristici demografice ale populaţiei)» (PDF). Nasjonalt Statistikkbyrå. Besøkt 4. juli 2019. 
  3. ^ a b Laura Mitran (4. juli 2013). «Recensământ, date definitive: 86,5% ortodocşi, 4,6% romano-catolici, 3,2% reformaţi, 0,2% atei». Ziarul Financiar. Besøkt 4. juli 2019. 
  4. ^ a b c d «Câte biserici avem în România. Numărul lor este de 50 de ori mai mare decât al spitalelor şi de trei ori mai mare decât al şcolilor». BusinessMagazin. Besøkt 6. april 2019. 
  5. ^ a b «How many Romanians believe in God?». Romania Insider (engelsk). Besøkt 1. oktober 2019. 
  6. ^ «Human fossils set European record». BBC. 22. september 2003. Besøkt 21. juni 2007. 
  7. ^ Achim, Viorel (23. januar 2013). «Chapter III. Emancipation». The Roma in Romanian History. Central European University Press. s. 87–143. ISBN 978-615-5053-93-1. Besøkt 21. februar 2020. 
  8. ^ Tony Judt: Reappraisals (s. 252), Penguin press, New York 2008, ISBN 978-1-59420-136-3
  9. ^ Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  10. ^ Beevor, Anthony (2012): The second world war. Orion Publishing.
  11. ^ Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  12. ^ Bloch 1992, s. 320-329
  13. ^ Bekes, Csaba; Borhi, Laszlo; Ruggenthaler, Peter; Trasca, Ottmar (30. august 2015). Soviet Occupation of Romania, Hungary, and Austria 1944/45?1948/49 (engelsk). Central European University Press. s. 54. ISBN 978-963-386-075-5. 
  14. ^ «Radio Romania International - The 1948 Education Reform». Radio Romania International. Besøkt 10. juli 2020. 
  15. ^ «Inside the Securitate Archives | Wilson Center». www.wilsoncenter.org (engelsk). Besøkt 10. juli 2020. 
  16. ^ «11 iunie 1948: Fabricile sunt ale noastre, să le păzim ca ochii din cap!». Evenimentul Istoric (rumensk). 11. juni 2020. Besøkt 12. juni 2020. 
  17. ^ Stan, Lavinia; Turcescu, Lucian (25. oktober 2007). Religion and Politics in Post-Communist Romania (engelsk). Oxford University Press. s. 22. ISBN 978-0-19-804217-4. 
  18. ^ «Retragerea trupelor sovietice din România (1958): aspecte obscure». Besøkt 13. august 2018. 
  19. ^ «IICCMER - Scurt istoric al regimului comunist». IICCMER (rumensk). Besøkt 15. august 2019. 
  20. ^ Tismaneanu, Vladimir (2002). Gheorghiu-Dej and the Romanian Workers' Party: From De-Sovietization to the Emergence of National Communism (engelsk). Cold War International History Project, Woodrow Wilson International Center of Scholars. s. 11. 
  21. ^ «Romania». Romania | Communist Crimes (engelsk). Besøkt 15. august 2020. 
  22. ^ «Cum a pus Ceauşescu o ţară întreagă la treabă decretând un concept paradoxal: munca voluntară obligatorie. Sustragerea se pedepsea cu excluderea din partid». adevarul.ro (rumensk). 18. september 2018. Besøkt 3. juli 2019. 
  23. ^ Tony Judt: Reappraisals (s. 260)
  24. ^ «DECRET nr.98 din 28 martie 1983 privind regimul aparatelor de multiplicat, materialelor necesare reproducerii scrierilor şi al masinilor de scris». www.cdep.ro. Besøkt 26. juni 2020. 
  25. ^ «From typewriters registered with police to smart phones: changes in Romanian life since 1989». Star Tribune. Besøkt 26. juni 2020. 
  26. ^ Organizations, United States Congress House Committee on Foreign Affairs Subcommittee on Human Rights and International (1987). Human Rights in Romania and Its Implications for U.S. Policy and Most Favored Nation Status: Hearing Before the Subcommittee on Human Rights and International Organizations of the Committee on Foreign Affairs, House of Representatives, One Hundredth Congress, Second Session, June 24, 1987 (engelsk). U.S. Government Printing Office. s. 70. 
  27. ^ a b c «"Decreteii": produsele unei epoci care a imbolnavit Romania». HotNewsRo (rumensk). Besøkt 13. august 2018. 
  28. ^ «Decretul 770/1966 | Legislatie gratuita». www.legex.ro. Besøkt 13. august 2018. 
  29. ^ «Cele mai brutale metode de avort forţat din România decreţeilor lui Ceauşescu. Cum acţiona muştarul introdus în vagin». adevarul.ro (engelsk). 7. desember 2015. Besøkt 13. august 2018. 
  30. ^ Tony Judt: Reappraisals (s. 259-60)
  31. ^ McGrath, Stephen (25. desember 2019). «Open wounds of Christmas revolution that ousted dictator». BBC News (engelsk). Besøkt 15. august 2020. 
  32. ^ «Ziua în care PCR a fost adus în sapă de lemn». jurnalul.ro. Besøkt 15. august 2020. 
  33. ^ «Klaus Iohannis sworn in as Romania's President», Agerpres, 21. desember 2014. Lest 21. desember 2014.
  34. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Sozialdemokraten gewinnen Wahl in Rumänien | bpb». www.bpb.de. Besøkt 15. desember 2016. 
  35. ^ «Zoom: România după 30 de ani – Romania literara» (rumensk). Besøkt 31. mars 2019. 
  36. ^ a b «Cum a renunţat Ceauşescu la clauza naţiunii celei mai favorizate». www.historia.ro (rumensk). Besøkt 7. juni 2020. 
  37. ^ «Romania hopes to introduce euro in 2014». HotNews.ro. 26. januar 2007. Besøkt 19. juni 2007. 
  38. ^ a b Erizanu, Paula (22. januar 2020). «'A whole sheep for £18': how live exports are hurting farmers in Romania». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 22. januar 2020. 
  39. ^ «VAT IN ROMANIA». European VAT Desk (engelsk). Besøkt 22. januar 2020. 
  40. ^ IMF Outlook Database - framskrivninger 2006-2015. Besøkt september 2017.
  41. ^ IMF Ch IV Report 2017
  42. ^ IMF Ch IV Report 2012
  43. ^ IMF Ch IV Report 2010
  44. ^ IMF Ch IV Report 2008
  45. ^ Investeringer i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  46. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  47. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
  48. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  49. ^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  50. ^ e.V, Transparency International. «Corruption Perceptions Index 2018». www.transparency.org. Besøkt 15. august 2019. 
  51. ^ «Arhiva diplomatică | Ministry of Foreign Affairs». www.mae.ro. Besøkt 18. juli 2020. 
  52. ^ «150 de ani de diplomaţie românească modernă (1862 - 2012) | Ministry of Foreign Affairs». www.mae.ro. Besøkt 18. juli 2020. 
  53. ^ «Romania - Soviet Union and Eastern Europe». countrystudies.us. Besøkt 18. juli 2020. 
  54. ^ «Ceausescu and the Six-Day War: The View from Washington and London | Wilson Center». www.wilsoncenter.org (engelsk). Besøkt 18. juli 2020. 
  55. ^ Brădăţeanu, V. «Cum au fost stabilite relaţii diplomatice cu R.F.G. | Agenția de presă Rador» (rumensk). Besøkt 18. juli 2020. 
  56. ^ «Romania - West Germany». countrystudies.us. Besøkt 18. juli 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Naterstad, Svanhild (2012). Romania. Oslo: Akademika. ISBN 9788232100064. 
  • Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]