Norsk litteratur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norsk litteratur har i stor grad vært preget av norsk natur. Bildet viser «Utsikt over Lærdalsøren i Sognefjorden», malt i nærmest nasjonalromantisk stil av den tyske landskapsmaleren Themistokles von Eckenbrecher i 1901.

Norsk litteratur er den litteratur og fortellerkunst som er blitt skrevet i Norge eller av nordmenn. Norsk litteraturhistorie går tilbake til Eddadikt og skaldekvad fra førkristen tid på 800- og 900-tallet med diktere som Brage den gamle og Øyvind Skaldespiller. Med innføringen av kristendommen rundt år 1000, kom Norge i kontakt med den europeiske middelalderkunnskapen, hagiografi- og historieskrivningen. Sammenflettet med den innenlandske muntlige fortellertradisjonen, og med innflytelse fra Island, kom en periode der det ble skrevet mye litteratur. Perioden varer fra og med styret til kong Håkon Håkonsson1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Betydelige verker fra denne perioden var Historia Norvegiæ og Kongespeilet (Konungs skuggsjá)

Perioden fra 1300-tallet og opp til 1800-tallet er betraktet som en mørk tidsalder for den norske litteraturen, skjønt enkelte forfattere som nordmennene Peder Claussøn Friis og Ludvig Holberg bidro til litteraturen for Danmark-Norge. Imidlertid var disse forfatterne i realiteten mer danske enn norske. Tidlig på 1800-tallet begynte kampen for uavhengighet i tillegg til at en startende nasjonalisme var under utvikling. Dette ble en ny aktiv periode av nasjonal litteratur. Lyrikeren Henrik Wergeland var en innflytelsesrik nasjonal forfatter, mens de senere verker av dramatikeren Henrik Ibsen satte norske spor i den vestlige europeiske litteraturen. Fra selvstendigheten i 1905 vokste litteraturen i Norge, og blant annet mottok Knut Hamsun og Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur.

Den norrøne litteraturen - 600-1350[rediger | rediger kilde]

Sagaornament.

Utdypende artikler: Norrøn litteratur og Sagalitteratur

Den eldste litteraturen i Norge er skriftkulturen og diktningen som går tilbake til urnordisk tid. Runeinnskrifter forteller ettertiden at det eksisterte både bokstavrim og fast rytme. Selv om mye av dette har forsvunnet, forteller det som har overlevd om liv, kultur og hvilke forestillinger de tidligste beboernne hadde før de tenkte på seg selv som nordmenn. Diktningen i form av helleristninger og runer hadde en magisk verdi i urnordisk tid. På innskriften på Opedalsteinen fra Ullensvang står følgende personlige tekst av det som kan tydes:

swestar minu liubu
min kjære søster

Den som risset runer og behersket diktning ble tillagt en åndelig makt. På Eggjasteinen som ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn og som er datert til rundt 600 e.Kr., benyttes et norrønt språk. Selv om ikke alt er like lett å tyde er første strofe:

Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.
Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,
Ni viltiR mænnR læggi ax.
Ikke er det (steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens månen rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort.

Av det norrøne språket skulle det vokse fram en egen litteratur. Det meste av den ble skrevet ned på Island fra omkring 1200-tallet av folk som hadde flyttet dit fra Norge. Tilknytningen mellom Norge og Island var tett, noe som resulterer i at det ofte er vanskelig å skille mellom norsk og islandsk diktning.

Solnedgang i en fjord på Nordmøre.

Eddadiktene ble skrevet rundt omkring 800-tallet. Noen av dem peker tilbake på runesteinene, og videreforteller mytene og sagn om gamle helter i den muntlige tradisjonen. Visdomsord ble fremmet i belæringsdiktningen som for eksempel Håvamål. Det store diktverket Voluspå (Volvens spådom) står fremst i eddadiktningen, og har gitt det mest allsidige innsynet i norrøn mytologi og tankegods.

Skaldekvadene var kompliserte hyllingsdikt til levende eller nylig døde personer. Strofene er diktet kunstferdig, og bildene krever en omfattende særkunnskap. Til tross for den relative isolasjon i Norge, bygde diktningen på den felles germanske fortellertradisjonen. Kong Harald Hårfagre knyttet til seg hirdskalder ved hoffet. Navnene på rundt 260 skalder er kjent. Blant de eldste hvis navn og kvad er kjent var Brage den gamle, som levde på 800-tallet, og Tjodolv den kvinværske, som æret vestlandshøvdinger i sitt Ynglingatal. En av de kanskje største norske skaldene var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland som diktet det store Håkonarmål til den falne kongen Håkon den gode. Diktet veksler mellom to versemål. Mot slutten av livet knyttet Øyvind Skaldespiller seg også til Håkon jarl og diktet Håleygjatal til ham etter mønster av Ynglingatal.

Etter år 1000 ble også kristendommen innført i Norge, noe som bidro til å gi skaldekunsten endrede vekstvilkår, ettersom den hadde grunnlag i norrøn mytologi og norrøne tradisjoner. Fra samme periode synes det som om skaldekunsten ble best hevdet på Island, og flere norske fyrster hyret islandske hirdskalder i en grad at disse ble enerådende.

Kristen middelalder - 1350-1500[rediger | rediger kilde]

Perioden kalles også for den mellomnorske perioden og går fra 1350-1537 (reformasjonen)[trenger referanse].

Litteratur- og mediebruk i Middelalder-Norge er dominert av kirken. Det var en kirke i hver eneste bygd i Norge[trenger referanse], og litteraturen ble brukt i forkynnelsene. Men som følge av kirkens dominans innen litteraturen, kom Norge med i et større kulturelt fellesskap med resten av Europa[trenger referanse].

Før svartedauden ble mye litteratur oversatt fra latin til gammelnorsk, blant annet Passio Olavi eller Lidelseshistorien og undergjerningene til den hellige Olav. I 1349 kom svartedauden til Norge, og over 2/3 av Norges befolkning døde som følge av den. De som var mest utsatt for å bli smittet, var prester og andre adelsfolk ettersom de besøkte de syke.[klargjør] Da de døde, døde også den gamle skrivekunsten, noe som førte til at diktning som gikk fra munn til munn ble dominerende.

Folkets diktning 1350-1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkediktning.

De aller fleste på landsbygda var analfabeter. Dette førte til at verkene ble ført videre muntlig, og ikke ble skrevet ned før Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge og skrev dem ned i ca. 1850, i nasjonalromantikken. Derfor er ikke disse fortellingene språklig sett helt riktige i forhold til hvordan de snakket under folkediktingsperioden.[omstridt ]

Eventyr er en kort fortelling, som regel med utgangspunkt i virkeligheten.[omstridt ] Eventyrene handler ofte om en helt som mot alle odds klarer seg bra. Ofte blir embedsmenn og øvrighet latterliggjort av helten, og rollene i samfunnet blir snudd om. Eventyrene gjør ikke krav på å være sanne, og dermed blir de ikke tids- eller stedsbestemt. Nesten alle eventyr ender godt, men har ofte en underliggende moral.

Sagn skiller seg fra eventyr ved at de gjør krav på å være sanne. De skal beskrive natur eller fenomener alle kjenner. Derfor er ofte sagn tids- og stedfestet for å bli mer troverdige. Sagnene speiler ofte virkeligheten, og har lite av eventyrenes ønsketenkning.

Folkeviser, også kalt ballader, er fortellende viser. De kom til Norge fra Frankrike på 1200-tallet. Dansen, som kom til Norge fra Frankrike ca. 100 år før, ble en viktig del av folkevisene.

Stev er en type dikt som både ble sunget og talt. De ble som regel improvisert, men de beste gikk videre i tradisjonen.

Renessanse og reformasjon - 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Norge preges på 1500-tallet sterkt av å være en provins i kongeriket Danmark.[omstridt ] Selv om boktrykkerkunsten ble oppfunnet av Johann Gutenberg på slutten av 1400-tallet, fikk Norge sitt første trykkeri i 1643. I 1556 fantes det bare 96 eksemplarer av Bibelen i hele Norge.

I Norge fantes det ikke noe levende litterært miljø.[omstridt ] Likevel fikk Peder Claussen Friis i Valle sogn i dagens Lindesnes kommune utgitt Norges Beskrivelse i 1613.

Absalon Pedersson Beyer skrev i 1567 i boka Om Noriges Rige om hvordan landet hadde mistet makt sammenlignet med Danmark. Verket ble først utgitt 200 år senere.

Barokken - 1600-tallet[rediger | rediger kilde]

1600-tallet i Norge er preget av barokken.

Dorothe Engelbretsdotter var en fremtredende dikter på 1600-tallet. Hun skrev salme- og bønnesamlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Den kom ut i sju opplag mens hun levde og i sytten etter hennes død.

Petter Dass skrev også mange dikt i denne perioden, men lite av det han skrev ble gitt ut. Mange av diktene hans ble spredt gjennom avskrifter, og noen av dem er fremdeles i bruk i dag.[omstridt ] Likevel er det Nordlands Trompet som er mest lest i dag som er en beskrivelse av hvordan vanlige nordlendinger levde.

Klassisismen og opplysningstiden - 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

1700-tallet i Norge domineres av klassisismen som er sterkt preget av opplysningstiden i Europa.

Som en motvekt til fornuftstankene i opplysningstiden, vokste pietismen frem som en ny luthersk retning som fikk stor innflytelse i Danmark-Norge. Dette førte til at konfirmasjonen ble obligatorisk i 1736, noe som gjorde det nødvendig å lære barn å lese. Derfor ble skolegang obligatorisk i 1739. Det tok likevel mange år før alle i Norge fikk undervisning i lesing og skriving.

Ludvig Holberg[rediger | rediger kilde]

Ludvig Holberg var født i Bergen, men bodde mesteparten av livet utenfor Norge. Han skrev flere skuespill og introduserte essayet i Danmark-Norge.

Romantikken - 1800-1850[rediger | rediger kilde]

Selv om romantikken regnes fra ca. 1800 i Europa, får den ikke fotfeste før på 1820-tallet i Norge. Welhaven og Wergeland er dominerende navn fra denne epoken.

Mot slutten av perioden blir litteraturen mer nasjonalromantisk.

Welhaven og Wergeland[rediger | rediger kilde]

Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var virksomme på første halvpart av 1800-tallet.

Welhaven holdt seg i all hovedsak til lyrikk. Welhavenforskeren Ingard Hauge sier at Welhaven satte «trange rammer for sin egen dikteriske utfoldelse» når han i 1832 kunne hevde at «Ikke enhver Stemning, og minst Lidenskabens Oprør, formaaer at frembringe et Kunstværk».[1]

Poetisk realisme 1850-1870[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Poetisk realisme

Poetisk Realisme er en overgangsperiode mellom romantikken til realismen. Man vek bort fra det idylliske, romantiske bildet man beskrev i romantikken og over til en mer nyansert skildring.

Retningen fikk betydelig tilslutning i Danmark i årene etter 1825, hvor den også fikk sine sjangertrekk. Spesielt teatermannen og litteraturkritikeren Johan Ludvig Heiberg var med på å systematisere den. Dette påvirket videre forfattere som H. C. Andersen og Johan Sebastian Welhaven, og innen norsk litteratur Camilla Collett med Amtmandens Døtre og Henrik Ibsen i skuespillet Peer Gynt. Andre sentrale navn på denne tiden var Henrik Wergeland (etter 1840), Ivar Aasen, Knud Knudsen, Aasmund Olavson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Jørgen Moe og Andreas Munch.

Den poetiske realismen tok for seg mer hverdagslige episoder, og den norske nasjonalromantikken er sterkt farget av den. Retningen varte ved omtrent til 1870, da Georg Brandes holdt ble toneangivende for realismen.[trenger referanse]

Realismen 1870-1890[rediger | rediger kilde]

Brandes krav om «At en litteratur i våre dager lever, viser seg i at den setter problemer under debatt»[trenger referanse], ble retningsgivende for utviklingen av realismen i Norge. I denne perioden er «De fire store», Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, virksomme.

Litteraturen i perioden er dominert av romaner, sammen med Ibsens skuespill. Den skulle utøve samfunnskritikk og avsløre hykleri og dobbeltmoral. Samtidig ønsket dikterne å vekke debatt om individets rett til fritt livssyn og frie moralske valg. Man ville ha bukt med kirkens makt og dens lære om pliktmoral, trangsynthet og lite livsglede.

Naturalismen[rediger | rediger kilde]

I 1880-årene går realismen over i naturalismen, som retter seg mer mot samfunnets skyggeside. Amalie Skrams forfatterskap representerer denne litterære retningen.

Enkelte forfatteres skildringer ble oppfattet som så radikale at bøkene ble forbudt, for eksempel Christian Krohgs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen

Nyromantikken 1890-1905[rediger | rediger kilde]

Hos de etablerte forfatterne kan en merke en dreiing over mot mer individualpsykologisk diktning. Tittelpersonen i Ibsens Hedda Gabler (1890) er en kvinne som er vanskeligere å forstå ut fra sine samfunnsmessige forutsetninger enn for eksempel Nora i Et dukkehjem og Fru Alving i Gengangere. I de seneste stykkene – som i Bygmester Solness (1892) og Når vi døde vågner (1899) – er det en kunstnerproblematikk som opptar Ibsen.

Mens Alexander Kielland gradvis avvikler sitt forfatterskap og Amalie Skram fullfører det strengt naturalistiske firebindsverket Hellemyrsfolket i 1898, skjer det et omslag hos Jonas Lie. I 1891 og 1892 gir han ut de to novellesamlingene Trold I og II, som henter inspirasjon fra eventyr og sagn, og som dertil har et regionalt preg som er nytt i norsk litteratur.

Arne Garborg gir ut dagboksromanen Trætte Mænd i 1891. Her møter vi en hovedperson som verken engasjeres av de skjeve samfunnsforholda eller av moralske eller religiøse spørsmål. Trætte Mænd er et eksempel på dekadanse i norsk litteratur. Etter Trætte Mænd vender Garborg tilbake til Jæren, og skriver den naturalistiske romanen Fred om religiøst grubleri, fulgt av skuespillet Læraren (1896) og romanen Den burtkomne Faderen (1899), som begge tematiserer det religiøse. Utgivelsen av Knut Hamsuns roman Sult sommeren 1890 markerer den nyromantiske perioden i norsk litteratur. Vekten ligger på en subjektivitet som hadde dominert mindre under realismen. Den navnløse hovedpersonen befinner seg riktignok i en gjenkjennelig geografisk og sosial kontekst – den raskt voksende storbyen Kristiania med sin over- og underklasse og sine trikker, gater og leiegårder, men sosiale problemer er ikke direkte vektlagt i romanen. I stedet er det en studie i jeg-personens ustabile psyke og skiftende innskytelser og sinnsstemninger.

I det offentlige ordskiftet om litteraturen er Hamsuns foredrag Fra det ubevidste Sjeleliv en programerklæring for en ny subjektivitet i litteraturen. Her angrep han forfatterne fra det moderne gjennombrudd, som han mente sto for en enkel psykologi som ikke strekker til for å skildre det moderne «nervemenneske». Han krevde en litteratur «mere svarende til det Sindsliv, som moderne Mennesker i Nutiden lever.» Han stilte krav om at forfattere må begynne å skildre «disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Etter Sult fulgte Hamsun opp med enda to studier av sære sinnstilstander. Mens jeg-personen i Sult ser ut til å finne en utveg, går det verre med Johan Nagel i Mysterier (1893). Mot slutten går han inn i en dyp psykose som uavvendelig fører han inn i sjølmordet. I Pan (1895) er den vanskelige kjærligheten som tema, og den fører også inn i døden. Pan har sterke prosalyriske innslag i skildringene av «nordlandssommerens evige dag», og viser således en tidstypisk trang til å viske ut sjangergrenser.

I lyrikken regnes[av hvem?] gjerne nyromantikken fra opplesinga av Vilhelm Krags dikt Fandango i Studentersamfunnet i Kristiania høsten 1890. Her kan en på ny fornemme den gamle romantikkens dragning mot det eksotiske. Diktet lovpriser en primitiv utfoldelse av livskrefter gjennom dansen, og formidler denne livsutfoldelsen i frie vers. Som et eksempel på vitalisme i diktinga er det representativt for 1890-åra. Både Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder tar i bruk musikkens virkemidler for å skape en form for lyrikk der diktet ikke er en tankebygning, men et samspill av ordbetydninger og klangvirkninger. Her knytter de nye lyrikerne an til den franske symbolismen.

Vitalismen er bare ei side av 1890-tallslyrikken. En annen tydelig trend er den moderne følelsen av angst og fremmedgjøring. Diktet Jeg ser (1893) av Sigbjørn Obstfelder er blitt stående som det fremste uttrykket for den moderne tilstanden: «Jeg ser, jeg ser… / Jeg er visst kommet på en feil klode! / Her er så underligt…»

Trass i Krags og Obstfelders utprøving av nye virkemidler i lyrikken, er hovedtyngden av lyrikken som ble utgitt dette tiåret tradisjonell.

I en egen stilling står Garborgs store diktsyklus Haugtussa, som både tar opp sentrallyriske temaer som kjærlighet og sorg, men som også har innslag av samfunns- og kulturkritikk. Haugtussa tar i bruk en lang rekke ulike strofeformer.

Både hos Hamsun, Garborg og Lie ser en en våknende interesse for lokalt og regionalt særpreg. Den er også tydelig i Hans E. Kincks gjennombruddsverk Flaggermusvinger fra 1895, med undertittelen «Eventyr vestfra». Den litterære kartlegginga av landet er en tendens som skal vare ved langt inn i det nye hundreåret. Av andre prosaforfattere i perioden kan nevnes Tryggve Andersen, Ragnhild Jølsen og Hans Aanrud.

Nyrealisme, klassekamp og kulturkamp 1905-1940[rediger | rediger kilde]

Knut Hamsun utga sin Landstryker-trilogi 1927-33 og avsluttet sitt skjønnlitterære forfatterskap med «desillusjonsromanen» Ringen sluttet i 1936.

Sigrid Undset holdt seg fortsatt i middelalderen med bøkene om Olav Audunssøn 1925-27, men skrev deretter romaner med handling fra nyere tid. I 1927 mottok hun nobelprisen i litteratur. Ellers viet Undset seg mest til essayistikk i denne perioden, og da særlig om katolske emner. Olav Duun utga Medmenneske-trilogien 1929-33 og romanen Menneske og maktene året før sin død i 1939. Johan Falkberget bidro med flere omfattende historiske romaner fra Røros med Christianus Sextus-bøkene 1927-35.

I lyrikken var Olaf Bull og Herman Wildenvey blant de førende skikkelsene, den første nøt stor respekt blant kritikere og forfatterkolleger, den andre oppnådde høye opplagstall med sine elegante vers.

Norsk litteratur i denne perioden er lite preget av de eksperimentelle tendensene i europeisk og amerikansk litteratur gjennom 1920-tallet.

I denne perioden var Norge preget av strid om økonomisk og politisk makt og om moralske og kulturelle spørsmål. Klassekampen kom inn i norsk litteratur med blant annet Rudolf Nilsens tre diktsamlinger 1925-29, Arnulf Øverlands dikt på 1930-tallet og Nordahl Griegs skuespill og romanen Ung må verden ennu være fra 1938. Nini Roll Anker kombinerte et kvinneperspektiv med klassekamp i romanen Den som henger i en tråd fra 1935. Mange forfattere var enten medlemmer av eller sympatiserte med den intellektuelle politiske bevegelsen Mot Dag. Etter Moskvaprosessene vendte forfattere som Øverland og Sigurd Hoel seg vekk fra kommunismen, og Nordahl Grieg ble alene igjen som forsvarer av den kommunistiske internasjonale. Motvekten til denne tendensen var blant annet å finne hos Ronald Fangen og andre mer konservative forfattere, ofte med kristelige budskap.

Derimot var norske forfattere nærmest enstemmige i sin fordømmelse av den framvoksende nasjonalsosialismen i Tyskland, og Hamsun ble en isolert figur i kulturlivet. Både Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Sigrid Undset ga tydelige advarsler om den nazistiske ideologien. Mest kjent er Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove fra 1937.

Et brennpunkt i kulturstriden på 1930-tallet var Sigmund Freuds teorier om menneskesinnet. Sigurd Hoel bekjente seg åpent som tilhenger av Freuds tanker, og satte dem ut i livet i en rekke romaner som går til felts mot seksualundertrykkelse og patriarkalske familiemønstre og samfunnsstrukturer. Hoel var sammen med Øverland og dramatikeren Helge Krog svært synlige i det offentlige ordskiftet. Øverland ble satt under tiltale for blasfemi etter foredraget Kristendommen – den tiende landeplage i Studentersamfunnet i 1933.

En følge av Freuds teorier er at barndommen tillegges en avgjørende betydning for det voksne menneskes sjelelige sunnhet, barndommen blir et gjenvende tema i norsk litteratur på 1930-tallet. Særlig danskfødte Aksel Sandemose tilla barndom og oppvekst avgjørende vekt, slik som i romanen En flyktning krysser sitt spor fra 1933, som også var formalt nyskapende, med sitt gjennomførte brudd med kronologisk framstilling.

En annenforfatter i denne perioden var Cora Sandel, som i Alberte-trilogien 1926-39 og i en lang rekke noveller viser hvordan kvinner særlig lider under en tilstivna moral i det patriarkalske samfunnet. Gro Holm, Magnhild Haalke, Ingeborg Refling Hagen, Halldis Moren Vesaas, Aslaug Låstad Lygre og Aslaug Vaa bidro med kvinnelige erfaringer i litteraturen.

Utover på 1930-tallet ble nye, store navn i det 20. århundres litteratur tilgjengelig på norsk i og med Gyldendals gule serie, som Sigurd Hoel redigerte. Noe formell nyskapning kan merkes også i norsk litteratur utover på 30-tallet. Gunnar Larsen og Arthur Omre hadde mottatt impulser fra Ernest Hemingways saklige, effektive stil, og Johannes Thrap-Meyer var påvirket av Marcel Proust. Rolf Jacobsen utga to diktsamlinger med innflytelse fra internasjonale strømninger.

Modernismen i Norge[rediger | rediger kilde]

Modernismen kan sies å ha kommet inn i norsk litteratur med Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet. På 1930-tallet kom det en rekke forfattere som eksperimenterte med prosamodernisme, eksempelvis Emil Boyson, Gunnar Larsen, Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen og Edith Øberg. Tarjei Vesaas kom i 1947 med diktsamlingen Leiken og lynet, som utløste diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene. Etter krigen skrev Rolf Jacobsen samfunnskritiske og urbane dikt.

Litteraturen under krigen 1940-45[rediger | rediger kilde]

Claes Gills to diktsamlinger, som til en viss grad var preget av fransk symbolisme, faller utenfor både tradisjonell og modernistisk lyrikk.

Etterkrigsår 1945-1965[rediger | rediger kilde]

I de første etterkrigsåra utkom en lang rekke dokumentariske beretninger fra mennesker som hadde vært i tysk fangenskap, eller som hadde deltatt i motstandsarbeid under okkupasjonen. Til de mest kjente hører Lise Børsums Fange i Ravensbrück , Odd Nansens Fra dag til dag og den posthumt utgitte Petter Moens dagbok. Noen år seinere ble biografier over motstandshelter, som Fridtjof Sælens Shetlands-Larsen og David Armine Howarths Ni liv. Historien om Jan Baalsrud , alle store forlagssuksesser.

Men også fiksjonslitteraturen kretsa om krigen. Sigurd Evensmos Englandsfarere handler om en gruppe motstandsmenn som blir tatt til fange. Tarjei Vesaas skrev krigserfaringene inn i et symbolsk univers i Huset i mørkret. Ellers var etterkrigslitteraturen om krigen i stor grad opptatt av spørsmålet om hvorfor noen forble gode nordmenn, mens andre, tilsynelatende vanlige folk gikk i fiendens tjeneste. Både Sigurd Hoels Møte ved milepelen fra 1947, Kåre Holts Det store veiskillet fra 1949 og Aksel Sandemoses Varulven fra 1958 gir psykologiske forklaringer på landssvikproblemet. I siste bind tar også Johan Borgens Lillelord-trilogi opp problemet. Han kom siden til å utgi en rekke novellesamlinger og den eksperimentelle romanen Jeg fra 1959.

Kampdiktene fra krigens dager, som enten var blitt kringkasta fra London eller hadde sirkulert illegalt, kom ut som samlinger fredsvåren 1945, og solgte i opplag som norsk lyrikk ikke har sett maken til før eller seinere. Særlig gjaldt det Arnulf Øverlands Vi overlever alt og Nordahl Griegs Friheten. Enkelte av de som var unge under krigen fant at det tradisjonelle lyriske formspråket ikke strakk til for å gi uttrykk for krigsredslene, atombombene og den nye, kalde krigen. Gunvor Hofmo, som ble sterkt personlig berørt av krigen, kom med samlingene Jeg vil hjem til menneskene og Fra en annen virkelighet.

Modernismen slo igjennom på brei front i norsk lyrikk på 1950-tallet. Både hos eldre lyrikere som Tarjei Vesaas, Ernst Orvil, Astrid Tollefsen og Olav H. Hauge, og hos de yngre, som Astrid Hjertenæs Andersen, Paal Brekke, Hans Børli, Harald Sverdrup og Marie Takvam ble frie vers den foretrukne forma. Tradisjonalistene Arnulf Øverland og André Bjerke møtte blant annet Paal Brekke i en debatt om lyrikkens former som i ettertid er kjent som Tungetaledebatten. Georg Johannesens første diktsamling Dikt 1959 innvarsla en ny interesse for det politiske og samfunnsmessige, som ikke hadde vært særlig tydelig på 1950-tallet. Samtidig ser en hos en veletablert lyriker som Rolf Jacobsen en mer kritisk holdning til forbrukermentalitet og naturødeleggelser.

Jens Bjørneboe utga på 1950-tallet flere samfunnskritiske og essayistiske verk. I Jonas og Den onde hyrde angriper han henholdsvis skolen, bokmålet og fengselsvesenet, der han mener at staten viser sitt autoritære ansikt særlig tydelig. Agnar Mykles to romaner om Ask Burlefot – Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin vakte betydelig oppsikt, ikke minst fordi den siste ble forsøkt forbudt. En annen ny stemme på 1950-tallet var Axel Jensen. I debutromanen Ikaros og i Line tar de unge hovedpersonene et generaloppgjør med besteborgerligheten i den sosialdemokratiske velferdsstaten. Jensen brakte også noe nytt inn i norsk litteratur med den dystopiske framtidsromanen Epp i 1965.

Foruten Johan Borgen kan også Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas nevnes som novelleforfattere. I 1953 debuterte Kjell Askildsen med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem. Han har siden holdt seg til kortprosasjangeren, og regnes i dag som en av norsk litteraturs fineste novelleforfattere.

1965-1980[rediger | rediger kilde]

Åra etter 1965 innebar en kraftig utvidelse av markedet for norsk skjønnlitteratur. I 1965 ble Norsk kulturråds innkjøpsordning for skjønnlitteratur iverksatt. Den innebar at staten kjøpte inn tusen eksemplarer av hver tittel av ny norsk skjønnlitteratur (med noen unntak) for spredning blant landets folkebibliotek. I tillegg økte interessen og opplagstalla for den nye litteraturen. Ikke minst skyldtes det opprettelsen av Bokklubben Nye Bøker i 1976.

1970-åra førte med seg en politisering av forfatterne som gruppe – som blant intellektuelle for øvrig. Den norske forfatterforening ble en arena for politisk og faglig kamp for forfatteres rettigheter. En periode var forfatterforeninga på grunn av språkstriden også splitta i to foreninger. Utover landet organiserte forfatterne seg i regionale forfatterlag, og det ble starta opp en rekke litterære tidsskrift hvor også amatørforfattere var velkomne.

Fra 1965 var tidsskriftet Profil base for en rekke av unge forfattere Dag Solstad har levert bidrag til den sene 60-tallsmodernismen både i artikler, essays og skjønnlitterær prosa.

Innafor lyrikken var allerede et modernistisk formspråk blitt rådende i løpet av 50-tallet og tidlig 60-tall. Blant forfatterne som forkastet 50-tallets sensymbolisme var Jan Erik Vold. Profil-lyrikerne innførte nyenkelhet, konkretisme og dagligspråk i poesien, i opposisjon til Paal Brekkes påstått innadvendte og symboltunge lyrikk. Av de eldre lyrikerne fikk Olav H. Hauge en renessanse, særlig med samlingen Dropar i austavind.

Profil-gruppa skilte etter kort tid veger, i og med at Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad m.fl. vendte seg mot det nystifta partiet AKP(m-l). Solstads Arild Asnes 1970 er en nøkkelroman om tidas venstreradikale strømning.

AKP-forfatterne var ikke mange, men forsøkte å skrive såkalt sosialrealistisk litteratur. Kjente verk i denne sjangeren er Solstads 25. septemberplassen, Obrestads Sauda! Streik! og Haavardsholms Historiens kraftlinjer.

Sjøl om et mindretall skrev partilitteratur, var det en generell vilje hos forfatterne til å la litteraturen handle om samfunnet. Foruten klassekampen var det særlig to områder som ble tema i dette miljøet, kvinnekampen og kampen mot sentralisering.

Også kvinnelitteraturen bar preg av en viss radikalisering. Liv Køltzows Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? er et eksempel, mens Bjørg Vik bidro med flere novellesamlinger og skuespillet To akter for fem kvinner. Både Køltzow og Vik befant seg i en realistisk tradisjon. Cecilie Løveid og Eldrid Lundens forfatterskap var mer eksperimentpreget. Særlig Løveid var opptatt av å finne et nytt språk for en ny kvinnerolle.

Etter 1980[rediger | rediger kilde]

Forfatterne i 1980-åra stilte seg på mange måter likegyldig til den sosialrealistiske 70-tallslitteraturen. I 1983 utga Kaj Skagen pamfletten Bazarovs barn, som var et generaloppgjør med de forfatterne som hadde gjort mest utav seg på 70-tallet. Han tok til orde for en mer individorientert og idealistisk litteratur. Også mange av 70-tallsforfatterne vendte seg i andre retninger. Dag Solstad kom med to store romaner med tilbakeblikk på AKP (m-l), Espen Haavardsholm skrev romanen Drift og Edvard Hoem Prøvetid. Knut Faldbakkens romaner tok opp mannsrollen i endring etter kvinnerevolusjonen på 70-tallet.

Likeledes frambrakte 1980-årene flere store generasjonsromaner som følger hovedpersonen over et langt tidsrom, har et stort persongalleri og tegner et bilde av et bymiljø eller et lokalsamfunn i en ikke altfor fjern fortid: Lars Saabye Christensens Beatles, Tove Nilsens Skyskraperengler, Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere, Gerd Brantenbergs St.Croix-trilogi, Herbjørg Wassmos Tora-trilogi og Roy Jacobsens Seierherrene (1991).

I visse sammenhenger har 80-tallet fått merkelappen «fantasiens tiår» i litteraturen. Flere forfattere har innslag av det magiske, fantastiske eller usannsynlige. Kjartan Fløgstad, Mari Osmundsen, Hans Herbjørnsrud, Arild Nyquist, Jan Kjærstad og Ragnar Hovland representerte en slik retning. Også barne- og ungdomslitteraturen fikk innslag av det fantastiske.

Et stort antall 80-tallsforfattere viste en grad av tekstbevissthet. Mange av de nye forfatterne hadde utdanning i litteraturvitenskap, filosofi eller andre akademiske fag. Dertil kom de mange skriveskolene som ble oppretta utover landet. Mange romaner tematiserte sjølve nedskrivingssituasjonen – tekstene var vendt mot seg sjøl eller mot andre tekster, og hovedpersonene var forfattere, forskere eller kunstnere. Eksempler er Jan Kjærstads Homo Falsus og Karin Moes KYKA/1984.. Ole Robert Sunde og Liv Nysted hørte også til her. En annen følge av en mer akademisk orientert forfatterstand var det store antallet essaysamlinger. En god del av disse inneholder forfatteres lesninger av andre forfattere eller refleksjoner over annen kunst.

En påfallende tendens var den bratt stigende interessen for kriminallitteratur. Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kim Småge og Fredrik Skagenutga alle spennings- og kriminalromaer. På 1990-tallet kom kvinnelige kriminalforfattere for fullt. Karin Fossum og Anne Holt oppnådde stor suksess – den siste med en kvinnelig etterforsker som gjennomgangsfigur. Interessen for krim har ikke avtatt etter årtusenskiftet, og et stort antall forfattere har enten spesialisert seg på krim eller veksler mellom krim og annen prosa: Jo Nesbø, Kurt Aust, Unni Lindell, Tom Egeland, Tom Kristensen, Jørn Lier Horst, Stein Morten Lier og Kjell Ola Dahl, for eksempel. I tillegg kom en strøm av oversatt krim, særlig fra Sverige og Storbritannia.

Et annet tydelig trekk er den store interessen for biografier, særlig forfatter- og kunstnerbiografier. Ingar Sletten Kolloens Knut Hamsun-biografi er kanskje den som har fått størst oppmerksomhet. Det ser ut til å være en tendens at tidens biografer – til forskjell fra hva som var vanlig før – ikke unnslo seg for å bruke kildemateriale av privat karakter, og ofte tegner nærgående bilder av sine sujetter.

I lyrikken var det etablerte forfatter som solgte i større opplag på 1980-tallet. Rolf Jacobsens Nattåpent nådde nesten 20 000, og Harald Sverdrups Lysets øyeblikk fikk også god mottakelse. Stein Mehren, Tor Ulven og Paal-Helge Haugen utga diktsamlinger dette tiåret. Mens de fleste lyrikere så ut til å ha fått nok av kampdiktninga fra 70-tallet, gikk Jan Erik Vold gått motsatt veg, og skrev noen av sine mest politiske dikt på 90-tallet. De nye og unge lyrikerne viste stort mangfold. Imidlertid når sjelden diktsamlinger opp i nevneverdige opplagstall. Mens nye romaner ofte kommer i store opplag som månedens bok i bokklubbene, er Bokklubbens lyrikkvenner for spesielt interesserte.

Teaterpublikumet viste fortsatt moderat interesse for ny norsk dramatikk, og fjernsynsseerne i enda mindre grad, følgelig har dramatikken stått i skyggen av prosaen og også lyrikken – med ett unntak, nemlig Jon Fosse. Han fikk gjennom 90-tallet og senere en mottakelse internasjonalt som ingen annen norsk dramatiker etter Ibsen. Også Fosses øvrige forfatterskap er blitt mer og mer oversatt og verdsatt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Hauges bidrag i Demringens tolker s. 27.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Beyer, Harald og Beyer, Edvard (1996). Norsk litteraturhistorie (5 utg.). Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 82-518-3380-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]