Valgordningen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stortinget
Valg i Norge





Eldre stemmeurne fra Selje, Sogn og Fjordane

Valgordningen eller valgsystemet i Norge beskriver hvordan valg til Stortinget, kommunestyrer, fylkesting og Sametinget organiseres og gjennomføres. Et valgsystem har som oppgave å oversette velgeres preferanser av politiske partier, enkeltkandidater og andre grupper til en forsamling som skal representere velgernes synspunkter og ta politiske avgjørelser på vegne av disse. I Norge avholdes valg annethvert år, vekselvis mellom kommunestyre- og fylkestingsvalg og stortingsvalg/sametingsvalg, noe som gir valgperioder på 4 år. Forrige stortingsvalg fant sted i 2013, og forrige kommunestyre- og fylkestingsvalg i 2015.

Ved hvert valg velges samtlige mandater. Dette til forskjell fra valgsystemer der kun deler av en forsamling er på valg ved hvert valg. Et eksempel på dette er valget av representanter til USAs senat. Her avholdes valg hvert andre år, men kun ⅓ av representantene er oppe til valg hver gang. En termin er da altså seks år. I Norge er valgterminen for alle valg fire år.

Før andre verdenskrig var det lokalvalg og stortingsvalg hvert tredje år (uavhengig av hverandre)

Historie[rediger | rediger kilde]

1814–1905[rediger | rediger kilde]

Norge hadde fra vedtaket om grunnloven i 1814 fram til og med Stortingsvalget 1903 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. Det var én valgmann per 50 stemmerettigede i kjøpstedene og én valgmann per 100–200 stemmeberettigede i prestegjeldene på landet.[1] På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget.

Antallet plasser på Stortinget var ikke fastsatt i 1814, men var avhengig av antall valgmenn og stemmeberettigede - ingen valdistrikter skulle likevel ha over 4 representanter og samlet antall representanter «burde» ligge mellom 75 og 100. I 1816 ble amtenes representasjon begrenset til 3, grensen ble i 1830 igjen hevet til 4. I 1842 ble regelen grensen for totalantallet fjernet. Antallet representanter på Stortinget gikk opp og ned med folketallet inntil 1859 da antallet representanter og fordelingen av disse på valgdistriktene ble fastsatt i Grunnloven: 74 fra landdistriktene, 37 fra kjøpstedene, total 111. I 1902 var totaltallet øket til 117, med 78 og 39 på henholdsvis land- og bydistriktene.[2] Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskommune noe som førte til at byene ble underrepresentert under den økende urbaniseringen.

Systemet med valgmenn er i dag best kjent fra USAs presidentvalg

1905–1919[rediger | rediger kilde]

I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i Stortinget.

Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1919.[trenger referanse]

Representanter fordelt på enmannskretser fra 1906[3]
Amtene representanter Kjøpstedene representanter
Akershus amt 5 Aalesund og Molde 1
Bergen amt 4 Arendal og Grimstad 1
Nordre Bergenhus amt 5 Bodø og Narvik 1
Søndre Bergenhus amt 6 Brevik 1
Bratsberg amt 4 Drammen 2
Buskerud amt 4 Flekkefjord 1
Finmarkens amt 2 Fredrikshald 1
Hedemarkens amt 6 Fredrikstad 1
Jarlsberg og Larviks amt 4 Hammerfest, Vardø, og Vadsø 1
Tromsø amt 3 Haugesund 1
Nordre Trondhjems amt 4 Holmestrand 1
Kristiania amt 5 Tromsø 1
Kristians amt 5 Kongsberg og Hønefoss 1
Lister og Mandals amt 4 Kragerø 1
Nedenes amt 4 Kristiansand 2
Nordlands amt 6 Kristiansund 1
Romsdals amt 5 Larvik og Sandefjord 1
Smaalenenes amt 5 Lillehammer, Gjøvik, Hamar, og Kongsvinger 1
Stavanger amt 5 Moss og Drøbak 1
Søndre Trondhjems amt 5 Porsgrund 1
Sarpsborg 1
Skien 1
Stavanger 2
Trondhjem og Levanger 4
Tønsberg 1
Østerrisør 1

Fra 1920[rediger | rediger kilde]

I 1919 ble det innført forholdstallsvalg for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. Regelen om at 2/3 av representantene skulle komme fra landdistrikter (bondeparagrafen) ble beholdt, men antallet representanter ble i 1919 økt til 150.[2] I 1952 ble også bondeparagrafen opphevet slik at hver stemme fra ett fylke teller likt om det kommer fra en by eller landkommune.

I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning mellom valglistene, og St. Laguës metode (umodifisert) til mandatfordelingen mellom valgdistriktene. [4]

Stortingsvalg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stortingsvalg

Valgkretser og mandater[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mandatfordeling på fylker

Stortinget sitter totalt 169 stortingsrepresentanter for de 19 fylkene i landet som også fungerer som valgkretser. Hvor mange representanter det til en hver tid skal være fra hvert fylke er basert på en utregning som både vurderer folketall og areal. Denne utregningen gjøres på nytt hvert åttende år og har de siste årene gjort at fylkene med de store byene får flere mandater på bekostning av de mindre folkerike fylkene. Utregningen er imidlertid lagt opp på en slik måte at store fylker får en fordel, da hver innbygger gir ett poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Dette gir videre grunnlaget for mandatfordelingen mellom fylkene.

Dagens mandatfordeling
Østfold 9 Rogaland 14
Akershus 17 Hordaland 16
Oslo 19 Sogn og Fjordane 4
Hedmark 7 Møre og Romsdal 9
Oppland 7 Sør-Trøndelag 10
Buskerud 9 Nord-Trøndelag 5
Vestfold 7 Nordland 9
Telemark 6 Troms 6
Aust-Agder 4 Finnmark 5
Vest-Agder 6 Derav 19 utjevningsmandater

Mandatfordeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sainte-Laguës metode

I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode der den første divisoren er endret fra 1 til 1,4 ved stortingsvalg. Metoden fungerer slik at antall stemmer til hvert parti divideres på 1,4 for så å gi det første mandatet til det partiet som etter første dividering har høyest tall. Videre deles stemmetallet på 3, så 5, så 7 osv. Når stemmetallet er delt på 1,4, finner en ut hvilket tall som er høyest.

Under er mandatfordelingen slik den foregikk for Nordland ved Stortingsvalget 2013.[5] Arbeiderpartiet fikk klart flest stemmer og får dermed også det første distriktmandatet med høyest tall (33 387,9) etter første deling (på 1,4). Følgelig gjelder så tallet ved neste deling for Arbeiderpartiet (15 581,0) og dette er ikke høyt nok til å få distriktmandat nr. to der Høyre har et høyere tall etter første deling (20 193,6). Høyre får dermed det andre distriktmandatet. Slik føres hele valgregnskapet frem til de åtte distriktmandatene i Nordland er utdelt. Til slutt vil det da gjenstående høyeste tallet til et parti få utjevningsmandatet. I dette tilfellet er dette Senterpartiet. Senterpartiet fikk en nasjonal oppslutning på 5,5 %, og er dermed over sperregrensen og har tilgang til fordelingen av utjevningsmandatene.[6]

Fordelingen av stortingsrepresentanter fra Nordland ved stortingsvalget i 2013
Deletall A SV MDG Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 46 743 6 907 2 653 9 237 4 886 4 938 28 271 25 020
1,4 33 387,9 (1) 4 933,6 1 895,0 6 597,9 (9u) 3 490,0 3 527,1 20 193,6 (2) 17 871,4 (3)
3 15 581,0 (4) 9 423,7 (5) 8 340,0 (7)
5 9 348,6 (6) 5 654,2 5 004,0
7 6 677,6 (8)
9 5 193,7
Sum (totalt 9 mandater) 4 mandater 0 mandater 0 mandater 1 mandat 0 mandater 0 mandater 2 mandater 2 mandater
Prosent av stemmene[a 1] 35,1 5,2 2,0 6,9 3,7 3,7 21,2 18,8
Prosent av mandatene 44,4 % 0 % 0 % 11,1 % 0 % 0 % 22,2 % 22,2 %
  1. ^ Summen av disse prosentpoengene er ikke 100 % da noen mindre partier fikk noe oppslutning.
  • Tallet i parentes og fet skrift er mandatnummeret.
  • Senterpartiet fikk Nordlands utjevningsmandat.

Kandidatkåring[rediger | rediger kilde]

Stemmeseddel der både rangering og eliminering er gjort. Begge forhold er mulig ved stortingsvalg i Norge.

Etter at velgeren har bestemt seg for en valgliste tilhørende et parti/gruppe er det mulig å endre rekkefølgen på kandidatene på listen (preferansevalg). Stryker man eksempelvis den øverste kandidaten på listen, vil ikke denne kandidaten være med i ens valgliste overhodet. I eksempelet nedenfor har tre velgere i en valgkrets valgt partiet der Anne, Berit og Cecilie er på valglisten. Rangeringen partiet har valgt er nevnte rekkefølge. For å finne ut hvilken endelig rekkefølge kandidatene får, telles antallet førsteplasser til hver kandidat opp, og den med flest stemmer får plassen. For å avgjøre den andre kandidaten telles igjen antallet førsteplasser til hver kandidat opp samt antallet andreplasser, men da ikke inkludert den kandidaten som allerede har fått plass nummer én. Disse legges sammen og den med flest stemmer her får plass nummer to.

Valglistens rangering
  1. Anne
  2. Berit
  3. Cecilie
Velgernes stemmesedler
Velger A Velger B Velger C
1 Anne 2 Anne Anne
2 Berit 3 Berit Berit
3 Cecilie 1 Cecilie 1 Cecilie


Velgernes prioritering sortert
# Velger A Velger B Velger C
1. Anne Cecilie Cecilie
2. Berit Anne Berit
3. Cecilie Berit


Resultat
# Velger A Velger B Velger C Opptelling RESULTAT
1. Anne Cecilie Cecilie Anne: 1
Cecilie: 2
1. kandidat: Cecilie
2. Berit Anne Berit
3. Cecilie Berit
1. Anne Cecilie Cecilie Anne: 2
Berit: 2
2. kandidat: Anne [n2 1]
2. Berit Anne Berit
3. Cecilie Berit
1. Anne Cecilie Cecilie Berit: 2 3. kandidat: Berit
2. Berit Anne Berit
3. Cecilie Berit
  1. ^ Ved likt resultat avgjør partilistens oppstilling.

██ Med i beregningen av gitte kandidatplass (ekskludert kandidater som allerede har fått tildelt plass)

I eksempelet over klarte Cecilie å få den øverste plassen som kandidat på valglisten selv om partiet hadde plassert henne som nummer tre. Etter dette fikk både Berit og Anne like mange stemmer (2) for både rangering som første- og andreplass på listen (Berit fikk en 2. prioritering fra velger A, og det samme fra velger C, selv om sistnevnte ikke skrev dette aktivt på stemmeseddelen). Når det her er uavgjort, er det den opprinnelige partilistens rekkefølge som avgjør. Anne tar derfor den andreplassen fordi hun er rangert over Berit på den opprinnelige listen. Berit tar følgelig den siste plassen i rangeringen.

Velger A har ikke valgt å gjøre noen endringer på sin stemmeseddel (annet enn å rangere slik partiet også har gjort, hvilket ikke har noen praktisk betydning). De fleste velgerne i Norge velger å ikke foreta endringer, og mer enn halvparten av velgerne i en valgkrets må gjøre lignende omprioriteringer på sin stemmeseddel for at kandidatenes rekkefølge skal endres utover det partilisten opprinnelig foreslo. Dette har aldri skjedd ved stortingsvalg.[7]

Utjevningsmandat[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Utjevningsmandat

Ved stortingsvalg i Norge er det proporsjonal representasjon som er prinsippet for mandatfordelingen. Dette innebærer at valgordningen forsøker å ha lik andel av mandater tilhørende hvert parti og andel stemmer partiet fikk nasjonalt. Dette er i motsetning til flertallsvalg der det største partiet tar de fleste eller alle setene ved valgseier. Det er imidlertid to hensyn ved mandatfordelingen under stortingsvalg som er gjeldene; utjevningsmandater og sperregrensen. Førstnevnte har som formål å gi partier som ikke får uttelling for sine velgere (såkalte «reststemmer») tilgangen til mandater. Sistnevnte har derimot som formål å ikke gi denne tilgangen til alle partier som gjør det godt i enkelte valgkretser. De står i så måte som motpoler.

Ved stortingsvalg er det først og fremst 150 distriktmandater som fordeles mellom partilistene. Etter at disse er fordelt finnes det i Norge 19 ekstra mandater som kalles utjevningsmandater. Ordningen med utjevningsmandater ble innført i 1989 for å gi partier med flest reststemmer representasjon.[8] Ordningen er altså tiltenkt å få høyere korrelasjon mellom andel representanter og andel stemmer ved valget til hvert parti (altså proporsjonal representasjon). Da ordningen ble innført var det bare 8 utjevningsmandater, mens siden stortingsvalget i 2005 har hvert fylke hatt hvert sitt utjevningsmandat.[8]

Fordeling til partiene[rediger | rediger kilde]

Utjevningsmandater fordeles i to ledd. Først bestemmes det hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Sist skal det bestemmes i hvilke fylker de aktuelle mandatene skal havne. Etter at alle distriktmandatene er fordelt med metoden vist over, gjøres hele utregningen på nytt, men nå med hele landet som én enkelt valgkrets. Så utdeles 169 mandater på partiene etter samme system som for distriktmandatene. Dette resulterer i at man får en fordeling av mandater dersom landet var en enkelt valgkrets. Differansen mellom dette antallet mandater og antallet distriktmandater hvert parti allerede er gitt legger grunnlaget for hvor mange utjevningsmandater partiet skal få tilgang til.[9][8] Hvis noen av partiene som fikk distriktmandater var under sperregrensen på 4 % nasjonal valgoppslutning får de ikke ta del i fordelingen av flere mandater enn antallet distriktmandater. I eksempelet under er dette tilfellet for Miljøpartiet De Grønne da de fikk et distriktmandat, men hadde kun 2,8 % oppslutning nasjonalt. De tildeles da følgelig kun ett mandat i fordelingen under. Nedenfor er utregningen satt opp på lignende måte som for mandatfordelingen av distriktmandatene over, men nå med stemmetallet for hele landet for valget i 2013. Som formel kan utregningen settes opp på følgende måte:

,
Der x er antall utjevningsmandater et gitt parti blir tildelt,
a er antall mandater gitt partiet hvis fordelingen hadde skjedd med en nasjonal valgkrets,
og b er antallet distriktmandater partiet allerede har fått ved opprinnelig mandatfordeling.
Fordelingen av samtlige representanter ved stortingsvalget i 2013 (for å finne utjevningsmandatene)
Deletall A SV MDG (*) Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 874 769 116 021 79 152 155 357 158 475 148 275 760 232 463 560
1,4 624 835,0 (1) 82 872,1 (17) 56 537 (22) 110 969,3 (11) 113 196,4 (10) 105 910,7 (13) 543 022,9 (2) 331 114,3 (3)
3 291 589,7 (4) 38 673,7 (33) 26 384,0 51 785,7 (24) 52 825,0 (23) 49 425,0 (28) 253 410,7 (5) 154 520,0 (7)
5 174 953,8 (6) 23 204,2 (56) 15 830,4 31 071,4 (41) 31 695,0 (40) 29 655,0 (45) 152 046 (8) 92 712,0 (15)
  .
  .
  .
107 8 175,4 (165) 1 084,3 739,7 1 451,9 1 481,1 1 385,7 7 105,0 4 332,3
109 8 025,4 (168)
111 7 880,8
(a) Delsum: Mandater fordelt (hvis nasjonal valgkrets) 55 7 5 10 10 9 48 29
(b)    – Antall distriktmandater allerede tildelt (totalt 150) 54 2 1 8 5 4 47 29
(x)    = Sum antall utjevningsmandater hvert parti får tildelt 1 5 0 2 5 5 1 0
  • (*) Da Miljøpartiet De Grønne (MDG) ikke var over sperregrensen på 4 % får de ikke tildelt de siste fire mandatene som stemmetallet egentlig ville tilsi nasjonalt. Disse blir altså videre fordelt på de resterende partiene. De fire siste kvotientene på listen er da Høyre med 8174,5 (ant. stemmer/91), Frp med 8132,6 (ant. stemmer/57), Arbeiderpartiet med 8025,4 (ant. stemmer/109) og Høyre igjen med 8002,4 (ant. stemmer/95).
  • Tallene i parentes og uthevet skrift er mandatnummeret som blir tildelt basert på kvotienten.


Formålet med utjevningsmandater er å gi de partiene som har flere stemmer nasjonalt enn antall distriktmandater ville vært proporsjonalt med. Utdelingen har en tendens til å gi fordeler til de partiene som er små, men over sperregrensen. Og derfor omtales også denne mye rundt valget for de partiene som ligger nær sperregrensen på prognosene. Ved valget i 2009 fikk Venstre en oppslutning på 3,9 og dermed under sperregrensen. I 2013 fikk de 5,2 % og førstnevnte valg ga dem 2 distriktmandater og sistnevnte ga dem 4 distriktmandater. I tillegg fikk partiet 5 utjevningsmandater da de var over sperregrensen. Det er altså potensielt stor uttelling for et parti å komme over sperregrensen.

Geografisk fordeling[rediger | rediger kilde]

Etter at partiene har fått fordelt antall utjevningsmandater skal det vurderes hvor disse skal plasseres. Hvert fylke har ett utjevningsmandat. Først og fremst fjernes partiene som ikke har fått tildelt utjevningsmandater. Ved Stortingsvalget i 2009 ble det utregnet at partiene SV, KrF, Sp, H og Frp fikk utjevningsmandater. Arbeiderpartiet fikk altså ikke noen utjevningsmandater, og var dermed ikke med i den geografiske fordelingen. Tilsvarende var ikke partier under sperregrensen med i denne fordelingen, og fikk heller ikke utjevningsmandater i den opprinnelige fordelingen. Dette gjaldt her Rødt, Pensjonistpartiet og Venstre.

der x er gjenstående stemmetall som ikke er brukt for tildeling av distriktmandat,
y er totalt antall stemmer i fylket, og
z er antall distriktmandater som er fordelt i fylket.

Først finner man den såkalte «restkvotienten» til hvert parti med i den geografiske fordelingen innenfor hvert fylke. Nedenfor er tabellen med disse restkvotientene. Restkvotienten er utregnet basert på det «gjenstående stemmetall i de enkelte fylker».[8] Dette er altså det stemmetallet som var det høyeste partiet i fylket ikke fikk et distriktmandat for. For SV som fikk 14 698 stemmer i Hordaland i 2009, og fikk ett distriktmandat her skal man altså ikke finne frem til det opprinnelige stemmetallet som ga distriktmandatet (etter å ha delt på 1,4), men det man får hvis man deler stemmene på neste deletall, det vil si 3. 14 698 / 3 er lik 4 899,33. Videre skal dette divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer bak hvert distriktmandat i fylket. Fylket hadde i 2009 14 distriktmandater, og det totale antallet stemmer i fylket var 268 033. 268 033 / 14 er lik 19 145,21 og deles 4 899,3319 145,21 får man restkvotienten 0,2559. Dette gjøres følgelig for alle partiene som har fått tildelt utjevningsmandater til hvert fylke. Videre sorteres disse restkvotientene etter størrelse, og utjevningsmandater fordeles nedover på denne listen.

SV skal ha fem utjevningsmandater, Krf skal ha seks, Senterpartiet skal ha to, Høyre skal ha tre og Fremskrittspartiet skal også ha tre utjevningsmandater etter valget i 2009. Nedenfor er samtlige restkvotienter for disse partiene i alle fylker skrevet i synkende rekkefølge. På denne måten fordeles utjevningsmandatene til de partiene med høyest restkvotient. Er utjevningsmandatet allerede tatt i et fylke, vil neste restkvotient vurderes. Når et parti har fått alle sine utjevningsmandater, skjer det samme.

Restkvotient Parti Fylke Utfall Utj.mand.nr.
0,5611 SV Rogaland Vinner mandat 3&500&1&1
0,4998 Sp Troms Vinner mandat 3&500&2&2
0,4973 Sp Buskerud Vinner mandat 3&500&3&3
0,4847 H Sogn og Fjordane Vinner mandat 3&500&4&4
0,4708 Sp Akerhus Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4645 KrF Akerhus Vinner mandat 3&500&5&5
0,4612 KrF Østfold Vinner mandat 3&500&6&6
0,4589 SV Hedmark Vinner mandat 3&500&7&7
0,4563 Frp Hordaland Vinner mandat 3&500&8&8
0,4503 KrF Rogaland Tatt av SV 3&502&999&
0,4471 SV Troms Tatt av Sp 3&502&999&
0,4464 H Nord-Trøndelag Vinner mandat 3&500&9&9
0,4381 Frp Møre og Romsdal Vinner mandat 3&501&10&10
0,4380 Frp Nordland Vinner mandat 3&501&11&11
0,4351 KrF Oslo Vinner mandat 3&501&12&12
0,4299 H Møre og Romsdal Tatt av Frp 3&502&999&
0,4281 H Finnmark Vinner mandat 3&501&13&13
0,4177 Frp Hedmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4169 H Sør-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4064 Frp Akershus Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4034 H Hordaland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4029 Frp Oslo Har fått sine mandater 3&502&999&
0,4023 Frp Buskerud Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3945 H Østfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3928 H Vestfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3913 SV Vestfold Vinner mandat 3&501&14&14
0,3893 Sp Østfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3854 H Akershus Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3851 H Oslo Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3835 Frp Telemark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3663 SV Buskerud Tatt av Sp 3&502&999&
0,3531 Frp Sør-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3528 Frp Rogaland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3504 Frp Oppland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3491 SV Østfold Tatt av KrF 3&502&999&
0,3447 H Nordland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3427 KrF Sør-Trøndelag Vinner mandat 3&501&15&15
0,3357 Sp Sogn og Fjordane Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3353 KrF Aust-Agder Vinner mandat 3&501&16&16
0,3346 H Rogaland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3332 KrF Hordaland Tatt av Frp 3&502&999&
0,3315 KrF Nordland Tatt av Frp 3&502&999&
0,3307 KrF Telemark Vinner mandat 3&501&17&17
0,3288 SV Oslo Tatt av KrF 3&502&999&
0,3266 Frp Vestfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3235 SV Nord-Trøndelag Tatt av Høyre 3&502&999&
0,3223 SV Finnmark Tatt av Høyre 3&502&999&
0,3103 H Buskerud Har fått sine mandater 3&502&999&
0,3088 SV Oppland Vinner mandat 3&501&18&18
0,3046 SV Møre og Romsdal Tatt av Frp 3&502&999&
0,3024 Frp Troms Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2980 Frp Østfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2975 Frp Finnmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2925 H Vest-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2910 Frp Nord-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2834 SV Akershus Tatt av KrF 3&502&999&
0,2821 KrF Vestfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2748 Sp Telemark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2738 Frp Vest-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2714 KrF Sogn og Fjordane Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2661 SV Telemark Tatt av KrF 3&502&999&
0,2606 Frp Aust-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2592 Sp Nord-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2587 KrF Vest-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2576 H Troms Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2571 Sp Hordaland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2559 SV Hordaland Tatt av Frp 3&502&999&
0,2531 KrF Buskerud Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2483 Sp Nordland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2476 Sp Oppland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2398 Sp Hedmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2376 H Hedmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2372 SV Sør-Trøndelag Tatt av KrF 3&502&999&
0,2331 SV Sogn og Fjordane Tatt av Høyre 3&502&999&
0,2320 SV Nordland Tatt av Frp 3&502&999&
0,2317 Sp Rogaland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2284 Sp Møre og Romsdal Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2252 KrF Møre og Romsdal Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2233 H Oppland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2192 H Telemark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2179 Sp Sør-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2167 KrF Troms Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2109 Frp Sogn og Fjordane Har fått sine mandater 3&502&999&
0,2014 KrF Nord-Trøndelag Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1974 SV Vest-Agder Vinner mandat 3&501&19&19
0,1948 Sp Vestfold Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1831 KrF Oppland Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1784 Sp Vest-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1739 Sp Finnmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1719 KrF Hedmark Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1630 H Aust-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1548 Sp Oslo Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1310 Sp Aust-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1302 SV Aust-Agder Har fått sine mandater 3&502&999&
0,1106 KrF Finnmark Har fått sine mandater 3&502&999&

Sperregrensen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: sperregrense

Sperregrensen i Norge har en litt annen funksjon enn de enkleste formene for sperregrense som man kan finne i andre land. Noen stater setter en prosentandel som minstekrav ved valg for at partier skal få tilgangen til fordelingen av representanter til parlamentet i det hele tatt. I Norge gjelder denne grensen kun for fordelingen av utjevningsmandater. Grensen er 4 % og er skrevet inn i grunnlovens § 59 der det står at «intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall for hele riket».[10] Selv om et parti da får regional oppslutning vil partiet ikke få tilgangen til utjevningsmandater hvis det ikke har over fire prosent oppslutning nasjonalt. Partiet har likevel tilgangen til de vanlige distriktmandatene. Sperregrensen kan bety mye for antall mandater partiet får.

Fylkestingsvalg[rediger | rediger kilde]

Valgkretser og mandater[rediger | rediger kilde]

Kommuneloven § 7

Fylkestingets medlemstall skal være et ulike tall, som fastsettes slik for fylkeskommuner med: a. ikke over 150 000 innbyggere, minst 19 b. over 150 000, men ikke over 200 000 innbyggere, minst 27 c. over 200 000, men ikke over 300 000 innbyggere, minst 35 d. over 300 000 innbyggere, minst 43.

Mandatfordeling og kandidatkåring[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder lokalvalg er det noen andre bestemmelser angående listestemmer og personstemmer. Ved både fylkestingsvalg og kommunestyrevalg kan velgere gi personstemmer. Det gjøres ved å markere kandidaten de ønsker å gi sin stemme til. Hvilket utfall dette får er ulikt mellom fylkestingsvalget og kommunestyrevalget. Ved fylkestingsvalget må antall personstemmer overstige 8 % av det totale antallet stemmer som ble gitt til partiet i valgkretsen, for at kandidaten skal bli flyttet oppover på listen. Eksempelet nedenfor er hentet fra regjeringens nettsider.[7]

Kandidatnavn
Rekkefølgen på listen
Personstemmer fra velgerne Kandidatkåring
Rekkefølge
1. Hilde Hauge 90 (9 %) * 1. Hilde Hauge *
2. Lars Lie 75 (7,5 %) 2. Jo Jensen *
3. Vibeke Vang 5 (0,5 %) 3. Lars Lie
4. Tor Tomset 21 (2,1 %) 4. Vibeke Vang
5. Liv Larsen 79 (7,9 %) 5. Tor Tomset
6. Jo Jensen 81 (8,1 %) * 6. Liv Larsen
  • (*) Personlig stemmetall overstiger 8 % av stemmetallet til listen
  • Antall stemmer: 1 000, 8 % av 1 000 = 80 personstemmer nødvendig for å endre rekkefølgen

Det er altså personstemmene som avgjør rekkefølgen på kandidatene på valglisten, men listen endrer bare sin opprinnelige oppsetning dersom noen kandidater har fått over det som tilsvarer 8 % av listestemmene som personstemmer. Hvis de så har fått flere personstemmer enn noen høyere opp på listen vil de flyttes følgelig opp så langt personstemmene rekker. Dette betyr at fylkestingsvalgets kandidatkåring opererer med en slags sperregrense, men av en annen karakter enn den mer kjente sperregrensen ved stortingsvalg.

Kommunestyrevalg[rediger | rediger kilde]

Valgkretser og mandater[rediger | rediger kilde]

Valgkretsene i kommunestyrevalg tilsvarer Norges kommuner og endres følgelig hver gang det skjer deling eller sammenslåing av kommuner.

Kommuneloven § 7

Kommunestyrets medlemstall skal være et ulike tall, som fastsettes slik for kommuner med: a. ikke over 5 000 innbyggere, minst 11 b. over 5 000, men ikke over 10 000 innbyggere, minst 19 c. over 10 000, men ikke over 50 000 innbyggere, minst 27 d. over 50 000, men ikke over 100 000 innbyggere, minst 35 e. over 100 000 innbyggere, minst 43.

Mandatfordeling[rediger | rediger kilde]

I kommunestyrevalg er det to forhold som er annerledes enn ved fylkestingsvalg. For det første kan velgeren gi personstemmer til kandidater fra andre lister/partier enn det partiet velgeren i hovedsak stemmer på (valg av stemmeseddel). For det andre er kandidatkåringen annerledes enn ved fylkestingsvalg. Ved kommunestyrevalg er det ikke antall stemmesedler som legges til grunn for mandatfordelingen direkte, slik som i fylkestingsvalg og stortingsvalg. Istedenfor er hver stemmeseddel verdt et visst antall listestemmer. Dette antallet tilsvarer antall kommunestyrerepresentanter i den aktuelle kommunen. Stemmer velgeren altså i en kommune som skal ha 10 representanter er altså en stemme til parti A uten personstemmer verdt 10 «listestemmer». Dersom velgeren derimot faktisk gir en personstemme til en kandidat på listen vil dette få konsekvenser for kandidatkåringen senere i prosessen, men ikke for den opprinnelige mandatfordelingen. Hvis velgeren gir en personstemme til en kandidat fra et annet parti B (føres på stemmeseddelen) har dette umiddelbare konsekvenser. Da vil antall listestemmer til parti A være 9, mens en listestemme går til parti B. Slik fordeles listestemmene, og når alle lister har fått sitt listestemmeantall fordeles antall mandater på samme måte som for både stortingsvalg og fylkestingsvalg; nemlig ved Sainte-Laguës metode.

Kandidatkåring[rediger | rediger kilde]

Antall kandidater partiet
kan gi stemmetillegg avhengig
av kommunestyrestørrelse
(Antall representanter) (Maks antall)
11 - 23 4
25 - 54 6
54 > 10

Etter at antall mandater er fordelt mellom partiene i hver valgkrets må det vurderes hvilke kandidater som skal velges inn. Dette er basert på hvorvidt partiet selv har foretrukket kandidaten (står i uthevet skrift på stemmeseddelen og kalles stemmetillegg), antall personstemmer og antall slengere. Førstnevnte prioritering gir kandidaten et stemmetillegg på tilsvarende 25 % av antall stemmer til partiet. Fikk altså partiet 100 stemmer får de prioriterte kandidatene umiddelbart 25 stemmer. Videre legges antallet personstemmer til dette tallet, samt slengere og det dannes dermed en prioritering av rekkefølgen på kandidatene.

Det er begrensninger til både antall slengere en velger kan gi og hvor mange stemmetillegg som kan deles ut, men ikke vanlige personstemmer. I valglovens § 7-2 ledd 3 står det blant annet: "(...) Slik personstemme[r] [(altså slengere)] kan gis til et antall kandidater som tilsvarer en fjerdedel av det antall medlemmer som skal velges til kommunestyret. Uavhengig av kommunestyrets størrelse kan det likevel alltid gis personstemme til minimum fem kandidater fra andre lister.".[11] Partiet kan ikke gi ubegrenset antall kandidater stemmetillegg, og det begrenses avhengig av størrelse på kommunestyret (se tabell til høyre).[7] En personstemme gis hvis en velger av det aktuelle partiet markerer ved siden av en kandidat. En slenger gis hvis en velger som stemmer på parti A har lagt til navnet til en kandidat fra parti B. Dette betyr at velgere ved kommunestyrevalg har muligheten til å gi personstemmer til andre kandidater enn de som står på listen de stemmer på.

Eksempelet nedenfor er hentet fra Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 og for Arbeiderpartiet i Overhalla kommune i Nord-Trøndelag. Overhalla Arbeiderparti stilte opp 17 kandidater på sin liste, og kommunestyret skulle bestå av 21 medlemmer.[12]

  • (*) Indikerer at kandidaten er gitt stemmetillegg av partiet
  • 1 Representanten stiller ikke som representant av ukjent årsak - niende kandidaten fyller plassen.
  • Antall stemmer til Overhalla Arbeiderparti: 722. 25 % av disse stemmene gis som stemmetillegg til de forhåndskumulerte kandidatene (uthevet skrift). Dette tilsvarer 180,5 stemmer/poeng.
  • ██ Valgt inn til kommunestyret

Valglisten for Arbeiderpartiet i Overhalla, Nord-Trøndelag til Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011
Opprinnelig kandidatliste[13] Kandidatstemmer[14] Endeling rangering[15]
Nr. Navn Stemmetillegg Personstemmer Slengere Totalt +/- Nr. Navn
1 Ragnar Prestvik * 180,5 153 47 380,5 Straight Line Steady.svg 1 Ragnar Prestvik
2 Kjersti Jensen * 180,5 63 14 257,5 Straight Line Steady.svg 2 Kjersti Jensen
3 Asbjørn Hagerup * 180,5 16 0 196,5 Green Arrow Up Darker.svg +1 3 Mai-Kristin Skaret
4 Mai-Kristin Skaret * 180,5 41 7 228,5 Red Arrow Down.svg -1 4 Asbjørn Hagerup
5 Erlend Lande 0 40 21 61 Straight Line Steady.svg 5 Erlend Lande
6 Astrid M. Brøndbo Selnes 0 20 3 23 Green Arrow Up Darker.svg +1 6 Bernt Harald Opdal
7 Bernt Harald Opdal 0 50 8 58 Green Arrow Up Darker.svg +3 7 Anniken Opdal (1)
8 Elin May H. Mevassvik 0 23 2 25 Green Arrow Up Darker.svg +4 8 Hild-Sissel Sagvik
9 Knut Hermann Vollan 0 21 0 21 Red Arrow Down.svg -1 9 Elin May H. Mevassvik (1)
10 Anniken Opdal 0 28 1 29 Red Arrow Down.svg -4 10 Astrid M. Brøndbo Selnes
11 Lasse Jenssen 0 8 2 10 Red Arrow Down.svg -2 11 Knut Hermann Vollan
12 Hild-Sissel Sagvik 0 27 2 29 Green Arrow Up Darker.svg +4 12 Anne-Lise Grande Vollan
13 Jann O. Skogmo 0 8 2 10 Green Arrow Up Darker.svg +2 13 Tom-Arve Julsrud
14 Annie H. Wennevik 0 7 0 7 Red Arrow Down.svg -3 14 Lasse Jenssen
15 Tom-Arve Julsrud 0 18 1 19 Red Arrow Down.svg -2 15 Jann O. Skogmo
16 Anne-Lise Grande Vollan 0 19 1 20 Green Arrow Up Darker.svg +1 16 Hallvard Antonsen
17 Hallvard Antonsen 0 9 0 9 Red Arrow Down.svg -3 17 Annie H. Wennevik

Som det kommer frem av tabellen over klarte velgerne med personstemmer og slengere å endre rekkefølgen på kandidatene betydelig og to kandidater partiet opprinnelig hadde blant sine topp åtte havnet lenger nede på listen og kom dermed ikke inn i kommunestyret. Tilsvarende fikk to kandidater (A. Opdal og Sagvik) plass i styret grunnet sine mange personstemmer, henholdsvis 28 og 29. For de kandidater som oppnår likt antall stemmer bestemmer valglistens rangering den endelig rekkefølgen. Dette er tilfellet for Jenssen og Skogmo på plass 14 og 15. Hadde partiet altså fått 14 plasser i styret hadde da Jenssen kommet inn heller enn Skogmo kun fordi han ble plassert som partiets 11. kandidat og ikke 13. slik Skogmo ble.

Sametingsvalg[rediger | rediger kilde]

Valgkretser[rediger | rediger kilde]

Mandatfordeling[rediger | rediger kilde]

Kandidatkåring[rediger | rediger kilde]

Spesielle forhold[rediger | rediger kilde]

Ordning ved for få kandidater eller valglister[rediger | rediger kilde]

Klagerett og omvalg[rediger | rediger kilde]

Oslo og utenlandsboere[rediger | rediger kilde]

Oslo er både fylke og kommune og det er kun kommunestyrevalg i Oslo og ikke noe fylkestingsvalg. Ved lokalvalget i 2015 hadde Oslo valg til bydelsutvalg i tillegg til vanlig kommunestyrevalg.[16][17] Oslo-borgere hadde dermed to stemmer ved lokalvalg som andre velgere i landet. Ved bydelsvalg kunne velgeren også avgi personstemme og legge til slengere om dette var ønskelig. Prosessen med mandatfordeling og kandidatkåring til bydelsutvalgene var helt likt et kommunestyrevalg.

Utenlandsboende som er ansatt i diplomatiet eller konsulatvesenet og deres husstand, skal manntallsføres i den kommunen der de sist var registrert som bosatt. Manntallsføringen skjer uavhengig av utenlandsoppholdets lengde. Dersom de ikke noen gang har vært folkeregisterført som bosatt i Norge, skal de manntallsføres i Oslo kommune.

Kontroll og prøveordninger[rediger | rediger kilde]

Valgobservasjon[rediger | rediger kilde]

Elektronisk stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Elektronisk stemmegivning eller bare «E-valg», å gi sin stemme ved valg via internett, er ikke gjort i Norge, men ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble prøveordningen E-valg 2011-prosjektet forsøkt i kommunene Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund.[18] Det er hittil få land som har forsøkt e-valg, men av land det er naturlig å sammenlignes med har både Sveits og Estland allerede forsøkt ordningen.[19] I forkant av det norske forsøket var det debatt om hvorvidt ordningen var en god idé. Sikkerhet og valgfusk er blant bekymringene og flere forskere har også advart mot at e-valg ikke nødvendigvis gjennomføres hemmelig og at påvirkning fra personene velgeren omgås vil få enda større innvirkning enn tidligere.[20][21] Også politikere har vært uenige og enkelte har til og med ønsket forsøket avbrutt.[22] Forsøket skulle ifølge norske myndigheter hjelpe Stortinget til å ha et «godt grunnlag for å vurdere om det skal legges til rette for at velgerne i hele landet skal få anledning til å stemme elektronisk og eventuelt tidsperspektivet for dette».[18] Forsøksordningen ble gjentatt i 12 kommuner ved lokalvalget 2013.[23]

Nedsatt stemmerett[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haffner, side 68
  2. ^ a b Haffner, Vilhelm (1949): Biografier. Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914.
  3. ^ Haffner, Vilhelm (1949): Biografier.Med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914.
  4. ^ Valgloven §11.3
  5. ^ Valgportalen (2013). «Resultater for Nordland av Stortingsvalget 2013». Regjeringen.no. Besøkt 22. april 2015. 
  6. ^ «Valgresultatene 2013» (norsk). NRK. 2013. Besøkt 22. april 2015. 
  7. ^ a b c Valgportalen valg.no (7. juli 2014). «Den norske valgordningen i hovedtrekk» (norsk). Besøkt 20. april 2015. 
  8. ^ a b c d «Eksempel på hvordan utjevningsmandatene fordeles på partier og fylker med den nye valgordningen» (PDF) (norsk). Bernt Aardal. udatert. Besøkt 23. april 2015. 
  9. ^ Kjetil Løset (14. september 2009). «Slik fordeles utjevningsmandatene». TV2. Besøkt 23. april 2015. 
  10. ^ «Norges grunnloven § 59». Lovdata. 
  11. ^ «Valgloven, kapittel 7». Lovdata. 
  12. ^ Kommunal- og regionaldepartementet (15. september 2011). «Resultater for Overhalla i Nord-Trøndelag». Regjeringen.no. Besøkt 22. april 2015. 
  13. ^ Valgportalen (2011). «Kommunestyrevalget 2011: valglister og kandidater - Nord-Trøndelag» (PDF) (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 22. april 2015. 
  14. ^ Valgservice Overhalla kommune (2011). «Oversikt personstemmer til kandidatene». Overhalla kommune. Besøkt 22. april 2015. 
  15. ^ Overhalla kommune (2011). «Kommunestyremedlemmer 2011-2015». 
  16. ^ «Hvordan stemmer du?», Oslo kommune. Lest 12. november 2015.
  17. ^ «Valgresultater», Oslo kommune. Lest 12. november 2015.
  18. ^ a b «Presentasjon av prosjektet» (norsk). Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 29. juni 2011. 
  19. ^ «Estonia claims new e-voting first» (engelsk). BBC. 1. mars 2007. Besøkt 29. juni 2011. 
  20. ^ «E-valg 2011 - Sikkert og hemmelig?» (norsk). 4. mai 2010. Besøkt 29. juni 2011. 
  21. ^ «E.valg eller p.valg?». 18. juli 2007. Arkivert fra originalen 2011-08-19. Besøkt 29. juni 2011. 
  22. ^ Espen Zachariassen (3. mai 2010). «Dårlig magefølelse kan stoppe e-valget» (norsk). Besøkt 29. juni 2011. 
  23. ^ Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2013). «E-valgforsøket» (norsk). Regjeringen.no. Besøkt 20. april 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]