Norske biland og områder med særstatus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Særegne tiltak for norske områder med særstatus fastsettes blant annet av KMD.

Norske biland og områder med særstatus omfatter landområder under norsk suverenitet. Biland er en særnorsk betegnelse, og defineres som et land eller landområde som er underlagt en suveren stats overhøyhet uten å være en del av denne staten. I motsetning til norske områder med særstatus, er altså ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men likevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider mot Grunnloven § 1.

Samtlige norske biland befinner seg på den sydlige halvkule, og er sågar adskilt fra det norske fastlandet: Bouvetøya er en subantarktisk øy i Sør-Atlanteren, Dronning Maud Land som er en sektor av Antarktis som ligger mellom 20° vest og 45° øst, og Peter I Øy som er en vulkansk øy i Sørishavet. Ingen av de norske bilandene har permanent bosetting. Dronning Maud Land og Peter I Øy er begge omfattet av Antarktis-traktaten.

Norske områder med særstatus er alle integrerte deler av Kongeriket: Finnmark og Nord-Troms omfatter de nordligste delene av Fastlands-Norge. Jan Mayen er en vulkansk øy i Nordishavet. Svalbard er en øygruppe i Nordishavet, og underlagt Svalbardtraktaten. Med unntak av Jan Mayen har de øvrige norske områdene med særstatus permanent bosetting.


Norske biland[rediger | rediger kilde]

Kart over norske biland.
Territorium Beliggenhet Areal Innbyggertall Største bosetting Forvaltning
Bouvetøya Sør-Atlanteren 49 km² 0 - Justis- og beredskapsdepartementet
Dronning Maud Land Antarktika 2 700 000 km² 0 Ongul (Syowa forskningsstasjon) Justis- og beredskapsdepartementet
Peter I Øy Sørishavet 156 km² 0 - Justis- og beredskapsdepartementet

Samtlige norske biland er underlagt Bilandsloven, offisielt Lov om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (LOV 1930-02-27 nr 03), med ikrafttredelse 27. februar 1930. Den fastsetter at Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy underlegges norsk statshøyhet som biland. Den tilrettelegger videre for at det kan utarbeides forskrifter om miljøvern for bilandene, i tillegg til å hjemle utarbeidelse av nærmere regler til gjennomføring av bestemmelser som Norge har sluttet seg til. Eksempel på sistnevnte er bestemmelsene i Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten, relevant for Dronning Maud Land og Peter I Øy som begge omfattes av denne traktaten.

Bouvetøya[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bouvetøya

Kapp Valdivia på nordspissen av Bouvetøya.

Bouvetøya er en ubebodd subantarktisk vulkansk øy i Sør-Atlanteren med beliggenhet 54°25,8′S 3°22,8′ØKoordinater: 54°25,8′S 3°22,8′Ø. Den ligger ved den sørlige enden av Den midtatlantiske ryggen, og regnes som verdens mest avsidesliggende øy; omtrent 2 200 km unna Sør-Afrikas kyst som er det nærmeste området med permanent bosetting. Øya er 49 km² i areal, hvorav omtrent 93 % er dekt av isbre. Dens naturgeografi er preget av bratte klipper mot sjøen på alle kanter, noe som gjør det særs vanskelig å gå i land på øya.

Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier den 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre oppholdet på øya skjedde imidlertid ved den første Norvegia-ekspedisjonen som tilbrakte en måned på øya. I den sammenheng ble øya annektert for Norge den 1. desember 1927. Denne annekteringen ble bestrid av Storbritannia inntil 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930.

Den 17. desember 1971 ble hele øya erklært som naturreservat, og siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon der. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en 36 m² stor feltstasjon i Nyrøysa nordvest på øya, men i 2007 meldte instituttet at den var forsvunnet. Det foreligger imidlertid planer om å etablere en ny feltstasjon.

Dronning Maud Land[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dronning Maud Land

Søre Petermannkjeda i Wohlthatmassivet i Fimbulheimen.

Dronning Maud Land er det desidert største norske bilandet i areal med sine 2 700 000 km². Det utgjør en sektor av det antarktiske kontinentet som strekker seg fra 20° vestlig- til 45° østlig lengde. Breddegradsgrensene til Dronning Maud Land er imidlertid ikke definert. Sektoren ligger mellom Britisk Antarktis til vest og Det australske antarktiske territoriet til øst. Brorparten av Dronning Maud Land er dekket av den antarktiske innlandsisen, men i innlandet finnes det også fjellmassiver som står over isen.

Dronning Maud Land var det første området av Antarktika som ble oppdaget. Dette skjedde den 27. januar 1820 av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Det var imidlertid en av de siste områdene på kontinentet som ble utforsket, da det krevde mye ressurser for å dekke territoriet systematisk. I perioden 1927-1937 utrustet forretningsmannen Lars Christensen til sammen ni ekspedisjoner til Dronning Maud Land – både for å undersøke mulighetene for hvalfangst, og for å kartlegge kysten og deler av fastlandet.

Offisielt ble Dronning Maud Land annektert av Norge den 14. januar 1939. Fem dager senere gjorde imidlertid Tyskland uformelt krav på området mellom 10° vestlig- og 20° østlig lengde som Neuschwabenland. Dette territorialkravet forble dog kun et kartografisk sådan, og har aldri blitt fremmet offisielt. I 1959 ble Antarktistraktaten underskrevet av de tolv landene som på det tidspunkt hadde aktivitet og territorialkrav i Antarktika, deriblant Norge.

Et titalls forskningsstasjoner finnes på Dronning Maud Land. Troll er den eneste norske, og stod ferdig i 1990. Den ble opprustet til helårsstasjon i 2005 og ligger i Jutulsessen. I tillegg ble feltstasjonen Tor etablert i 1993Svarthamaren.

Peter I Øy[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Peter I Øy

Kysten av Peter I Øy, fotografert i 1994 i forbindelse med besøket av RV «Polarstern».

Peter I Øy er en ubebodd vulkansk øy i Sørishavet omtrent 450 km utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har et areal på 156 m², og er nærmest helt dekket av isbreer, bare avbrutt av enkeltområder med frembrytende fjell. Mesteparten av året er farvannene rundt øya dessuten dekket av pakkis, og en omtrent 40 meter høy isvegg og vertikale klipper danner en barriere rundt øya. Dette gjør øya særs vanskelig tilgjengelig, og ilandstigning er bare mulig på tre steder på vestkysten i en kort periode av året når farvannene ikke er dekket av pakkis.

Øya ble oppdaget av russeren Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821, men pakkisen gjorde det umulig for ham og hans ekspedisjon å gå i land. Likevel navnga han øya etter den russiske tsaren Peter den store. Et nytt forsøk på ilandstigelse ble gjort av Jean-Baptiste Charcots andre antarktisekspedisjon i januar 1910, men også dette forsøket ble forhindret av pakkis. Den første suksessfulle ilandstigningen ble utført av den andre Norvegia-ekspedisjonen den 2. februar 1929. Samstundes ble det gjort krav på øya på vegne av Norge. Annekteringen ble stadfestet av myndighetene ved kongelig resolusjon 6. mars 1931, og Peter I Øy fikk status som norsk biland den 24. mars 1933.

Først i 1987 ble det gjennomført nøyaktige topografiske oppmålinger og flyfotografering av Peter I Øy, dette i regi av Norsk Polarinstitutt som sendte fem forskere som tilbrakte elleve dager på øya. I tillegg ble det satt opp en automatisk værstasjon.

Norske områder med særstatus[rediger | rediger kilde]

Kart over norske områder med særstatus.
Territorium Beliggenhet Areal Innbyggertall Største bosetting Forvaltning
Finnmark og Nord-Troms Nord-Norge 59 036 km² 90 783 Alta Finnmark og Troms fylkeskommuner
Jan Mayen Nordishavet 377 km² 0 Olonkinbyen (forsvarsstasjon) Fylkesmannen i Nordland
Svalbard Nordishavet 61 022 km² 2 642 Longyearbyen Sysselmannen på Svalbard

Norske områder med særstatus er i motsetning til norske biland integrerte deler av kongeriket. De er dermed omfattet av Norges grunnlovs § 1, og kan ikke avhendes da «Kongeriket Norge er et […] udelelig og uavhendelig rike.». I de norske områdene med særstatus gjelder imidlertid spesifikke økonomiske fortrinn både ovenfor privatpersoner og bedrifter. Hvilke fortrinn som gjelder avhenger av område.

Finnmark og Nord-Troms[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finnmark

Utdypende artikkel: Nord-Troms

KMDs målsetning med tiltakssonen er blant annet å gjøre den mer attraktiv for bosetting, næringsvirksomhet og arbeid.

Finnmark og Nord-Troms har fra 1990 hatt særegen status som tiltakssone, hvilket blant annet innebærer lavere skatte- og avgiftssatser for privatpersoner så vel som bedrifter. Tiltakssonen omfatter samtlige kommuner i Finnmark, og sju kommuner i Nord-Troms (Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa og Storfjord). Følgende fortrinn gjelder spesifikt for tiltakssonen:

Jan Mayen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jan Mayen

Ettersom det er ingen fastboende på Jan Mayen, og heller ingen reell handelsvirksomhet er ikke de økonomiske fortrinnene forbundet med øyas særstatus spesielt fremtredende i praksis. Lønn for arbeid skattlegges imidlertid etter de samme materielle reglene som på Svalbard, gitt at oppholdet i forbindelse med arbeidet overstiger 30 døgn. Ettersom øya har ingen fastboende, skattlegges skattepliktig lønnsinntekt i lønnstakerens hjemkommune.

Det trekkes heller ikke arbeidsgiveravgift på Jan Mayen, i likhet med i Finnmark og Nord-Troms og på Svalbard. Til sist er Jan Mayen fritatt merverdiavgift.

Svalbard[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svalbard

merverdiavgiftsfritaket på Svalbard gjør at flere varer er billigere der enn på Fastlands-Norge.

Med Svalbardtraktaten følger enkelte innskrenkninger for norsk myndighetsutøvelse, særlig med tanke på ikke-diskriminering og skatt. Artikkel 3 av traktaten fastsetter lik rett for borgere av alle signatarstater til å uhindret drive all form for maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på like fot. Videre fastsetter artikkel 7 likebehandling med tanke på erverv, utnytting og utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.

Svalbard har et lavere generelt skatte- og avgiftsnivå enn Fastlands-Norge, og heller ikke merverdiavgift på varer og tjenester. Av inntekt som omfattes av lønnstrekkordningen trekkes 8 prosent skatt av beløp inntil 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Overskytende beløp trekkes med 22 prosent. Arbeidsgivere er videre fritatt arbeidsgiveravgift.

Svalbardtraktaten gjør dessuten at den norske stat ikke har mulighet til å overføre skatteinntekter på Svalbard til fastlandet, og alle inntekter må derfor brukes på øyene. Skatteinntektene skal videre kun dekke øyenes behov, og må ikke være høyere enn behovet tilsier. Følgelig er en rekke varer billigere på Svalbard enn på Fastlands-Norge, samtidig som enkelte varer også er dyrere grunnet høye transportkostnader.

På grunn av Svalbardtraktatens innskrenkninger ovenfor norsk myndighet er øyene dessuten ekskludert fra Schengen-samarbeidet. Dette betyr at det utøves grensekontroll for reisende fra Svalbard til Fastlands-Norge til tross for at det er en integrert del av kongeriket. Flytrafikk mellom Norge og Svalbard opereres dermed for alle praktiske formål på samme måte som flytrafikk mellom Norge og ikke-visumpliktige ikke-Schengenland, og reisende må derfor gjennom pass- og tollkontroll.

Referanser[rediger | rediger kilde]