Vikingtiden i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1050. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteretLindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. Produksjonsnivået økte i jordbruket fordi jernet ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet Det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.

Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Mange ville heller prøve lykken utenlands enn å leve i ett kongedømme.

Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika).

Den tidligste kristne påvirkning[rediger | rediger kilde]

Vikingenes ferdesveier og bosetninger

Funn under utgravninger av Kaupangen i Skiringssal tilsier at det allerede på 800-tallet ikke bare var kontakt mellom nordmenn og de kristne deler av Europa, men at det fantes en liten kristen befolkning i landet. I alle fall fra 700-tallet av hadde nordmennene støtt på den nye religion som røvere, handelsmenn og leiesoldater, og som innvandrere til Orknøyene og Hebridene, Irland, England og Frankrike. I Frankrike later det til at nordboerne forholdsvis snart sluttet seg til den lokale religionen, og Rouen ble et møtested mellom kristendommen og besøkende nordmenn som så bragte inntrykk og impulser med seg nord- og hjemover igjen.

Småriker og tingområder[rediger | rediger kilde]

Før 800-tallet dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden samlet seg til ett tingfellesskap (þrændalog), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på Frosta. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.

På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i VestfoldVestoppland med tilknytning til ynglingeætten i Uppsala. Kaupangen i Skiringssal i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i Trøndelag, men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på Vestlandet.

I de kongelige frankiske annaler for året 813 omtales Vestfold som «ytterst mot nordvest» i det danske kongedømmet. Maktsentrene i Borre og Kaupang kan derfor ha ligget under dansk kontroll eller innflytelse på denne tiden. Dette har også blitt brukt som dokumentasjon på at Vestfold omfattet Agder i vikingtiden. Også Ottars beretning plasserer områdene rundt i Oslofjorden innenfor dansk herredømme.[1]

Et gårds- og ættesamfunn[rediger | rediger kilde]

Bosettingen i Norge var knyttet til gården, og derved til utnyttelse av jorda og kystfiske. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var kaupangen i Skiringssal, med en antatt befolkning på 400-600 personer.

Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers bestod av hans familie, frie gårdsarbeidere og treller.

Forholdet til døde forfedre var en integrert del av livet på gården, og gravhauger lå i nærheten av gårdsanlegget. Det varierte utvalget av gjenstandstyper fra hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger tyder på at man oppfattet livet etter døden som en form for videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer.

De nordiske gudene ble dyrket i varierende grad. Antagelig var særlig Frøy, som rådde over fruktbarhet og grøde, en aktet gud blant den jevne jordbruker.

Kunst og gjenstandskultur[rediger | rediger kilde]

De gjenstander som ettertiden kjenner som kunstgjenstander fra vikingtiden, var ikke «kunst» i noen moderne forstand, men alminnelige bruksgjenstander med ulik grad av bearbeiding og visuelle uttrykk. Graden av bearbeiding kunne variere med velstand hos eieren, og med bruksformålet. Blant de gjenstandene som er bevart finnes gudeskulpturer, votivgaver – for eksempel i form av gullgubber, sverd og sverdskjefter, beltespenner, brosjer, spenner, ringer og armbånd, drikkebeger, stigbøyler, sporer, skjold og stridsøkser.

Motivet på skjoldene var hentet fra de mest populære fortellingene i gude- og heltediktene: Odins kamp mot Fenrisulven, Tors kamp mot Midgardsormen, og Sigurd Fåvnesbanes bedrifter.

Det fantes i noen grad vevde tekstiler i form av billedtepper, i det minste er det funnet slike i Oseberghaugen, men tekstiler brytes raskere ned enn metallgjenstander, og det er neppe mulig å si hvor utbredt slike tekstiler var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne heltesagn.

Gotland er det funnet billedsteiner, med dekorasjoner som skal representere et minne om en avdød. Tilsvarende steiner er ikke funnet i Norge. Steinene har ornamentale border, og motiv fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene.

Gjenstander i flere materialer, både tre, stein og metall, var dekorert med dyreornamentikk i ulike former. Denne ornamentikken er behørig studert, og er inndelt i utviklingsfaser eller stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfattet bladranker, drager, hundeansikt, gripedyr og løver.

Harald Hårfagre[rediger | rediger kilde]

Regenter i perioden:
872–931: Harald I Hårfagre
931–933: Eirik I Blodøks
933–960: Håkon I den gode
960–970: Harald II Gråfell
Under dansk styre:
970–995: Håkon Ladejarl
995–1000: Olav I Tryggvason
Under dansk styre:
1000–1012: Svein og Eirik Ladejarler
1012–1015: Håkon Eiriksson Ladejarl
1015–1028: Olav II den hellige
Under dansk styre:
1028–1030: Håkon Eiriksson Ladejarl
1030–1035: Svein Knutsson
1035–1047: Magnus I den gode
1045–1066: Harald III Hardråde
se også:
liste over norske regenter

Det er vanskelig å gi en nøktern framstilling av den historiske skikkelsen Harald Hårfagre. Sagatekstene om ham, særlig de yngste (deriblant Heimskringla), er fulle av motstridende opplysninger og en god del som uten videre må karakterisere som vandre- og opphavssagn. Historieforskningen har imidlertid i hovedsak fulgt sagaenes opplysninger, riktignok ofte i et svært kritisk lys.

Ut fra denne bakgrunnen har det vært vanlig å se på Harald Hårfagre som konge av Vestfold. Han forsterket sin makt gjennom samarbeid med håløygjarlene som nå fikk fotfeste i Trøndelag som ladejarler, og Mørejarlene, som vant en dominerende stilling på Nordvestlandet og på Orknøyene. Dette samarbeidet oppsto primært for å trygge handelsveiene langs kysten av Vestlandet. De småkongene som motstod den økende makten til Vestfoldskongen ble slått en etter en. Kong Eirik av Hordaland og Kong Sulke av Rogaland samlet, med andre småkonger, sammen en hær for å stå imot Harald. Slaget i Hafrsfjord (ca. 872) er tradisjonelt sett på som en av de viktigste hendelser i norsk historie. Slaget ble vunnet av Harald og han kunne nå bli kalt konge av hele Norge.

Reelt var kongedømmet under direkte kontroll av kong Harald kun på Sør-Vestlandet, mellom Sognefjorden og Tromøya. Jarlene på Møre og i Trøndelag fikk for det meste styre sine egne områder uavhengig av kongen, mens Østlandet ble delt mellom Haralds mange sønner. Det oppstod en kamp mellom kong Haralds arvinger om hvem som skulle overta kongedømmet etter Haralds død. Kongedømmet falt nesten fra hverandre, men tanken om et rikskongedømme hadde vunnet frem i befolkningen.

Historikeren Claus Krag har i flere arbeider gått imot denne oppfatningen. Ved nøye kritisk gjennomgang av hele sagalitteraturen og de samtidige kildene (skaldekvadene – særlig Ynglingatal og Haraldskvadet) har han kommet fram til andre resultater:

Ifølge Krag var Harald født på Østlandet. Faren hette Halfdan, og var kanskje identisk med Halvdan Svarte. Harald kom tidlig til morfaren i Sogn, der han ble fostret opp, og arvet riket etter morfaren. Han er etter Krags syn en ren vestlandskonge, og at han begynte tidlig å utvide riket. Før slaget i Hafrsfjord var han tydeligvis anerkjent som overkonge i store deler av Vest-Norge. Slaget sto altså mellom Haralds vestnorske styrker og en alliert hær av ryger, egder og en avdeling danske elitesoldater. Etter seieren i Hafrsfjord måtte taperne anerkjenne Harald som overkonge, og riket hans strakte seg nå fra Rygjarbit i Kragerø til Nordfjord.

Harald var nå sterk nok til å forhandle med de som satt med makten på nordsiden, nemlig jarlene på Møre og Lade. De kom til enighet og gikk inn i en slags føderasjon der Harald ble anerkjent som overkonge. Fra litt før 900 har altså Harald hatt overherredømme over hele kystnorge fra Hålogaland i nord til Grenland i sørøst.

Sannsynligvis har småkongene i østlandsområdet – iallfall i de kystnære strøk hatt nære handelsforbindelser med kontinentet over Danmark. Det er derfor mest trolig at de i den utstrekning de anerkjente noen overherre holdt seg til danekongen. En støtte for denne teorien finnes i beretningen om at kong Harald Klakk av Danmark en gang på begynnelsen av 900-tallet måtte utruste en straffeekspedisjon for å slå ned et opprør blant vestfoldingene. En skal også legge merke til at sagaene er eksplisitte på å regne opp Harald Hårfagres fem kongsgårder. De ligger alle på Vestlandet, mellom Ryfylke og Nordhordland.

Sagaene regner opp mange sønner etter Harald Hårfagre – mistenkelig mange. Krag mener dette har årsak i forhold lenge etter Haralds død. For en som søker kongemakt vil det være helt nødvendig å legitimere dette ved å vise til sin avstamning. I en tid uten folkeregister vil det være mulig å påberope seg slik avstamning uten at det har full forankring i realiteter. I vikingtid og tidlig middelalder er det masser av eksempler på dette. Sannsynligvis er mange av de «sønnene» sagaene regner opp enten fiktive personer, eller de har lite eller intet med Hårfagreætten å gjøre. Det er bare to som uomtvistelig må være sønnene til Harald; Eirik og Håkon.

Håkon den gode[rediger | rediger kilde]

Eirik Blodøks var Haralds eldste sønn og den som ble utpekt av sin far til å bli overkonge over Hårfagreætten. Men han ble slått av Håkon, en sønn av kong Harald som var oppfostret hos kong Adelsten av England. Eirik måtte rømme landet da Håkon kom tilbake til Norge for å ta kongemakta. Han var dårlig likt på grunn av sin rå framferd, med plyndringer og herjinger. Håkon fikk derfor støtte fra de norske høvdingene.

Håkon fikk tilnavnet «den gode» fordi han samarbeidet nært med bøndene. Da hans forsøk på å innføre kristendommen til Norge ble møtt med motstand valgte Håkon å respektere folkets vilje. Han sa aldri fra seg den kristne tro, men Snorre forteller at han deltok i blot for å vise velvilje til hans undersåtter. Håkon var den første kristne konge av Norge.

Håkon gjorde store forandringer i hvordan riket ble styrt; Han innførte nye lagting: Gulatinget og Frostatinget. I de gamle lagtingene hadde alle frie menn rett til å møte, i det nye systemet møttes representanter fra distriktene, utnevnt av årmennene på bygdetinget. Håkon opprettet også et leidangsystem, hvor bøndene langs kysten var forpliktet til å skaffe langskip og mannskap. Flåten skulle stå i kongens tjeneste og være utrustet for to måneders innsats. Kongens nye ordninger styrket riket, men det skulle vise seg at kongedømmets styrke var sterkt knyttet til kongen selv. Da Håkon ble drept i slaget ved Fitjar i 961 stod det norske kongedømmet fortsatt på utrygg grunn.

Ladejarlene[rediger | rediger kilde]

Eirik Blodøks' sønner hadde dannet en allianse med danskekongen Harald Blåtann, og det var de som nå truet Håkon den gode. Avtalen gikk ut på at Eiriks sønn Harald Gråfell og hans brødre skulle overta Norge som underkonger av danekongen. Selv om Haralds hær ble beseiret i slaget ved Fitjar fikk kong Håkon banesår. Og Håkon erklærte ved sitt dødsleie at Eirikssønnene skulle få overta riket hans og ba dem om å gjøre fred med hans frender. Harald Gråfell dro så til Norge, tok kongsnavn og forsonte seg med de andre høvdingene i landet.

Men det tok ikke lang tid før Eirikssønnene higet etter mer makt. Da Harald og hans brødre gikk til kamp mot ladejarlene som styrte Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge og drap Sigurd Håkonsson Ladejarl, tok danekongen parti med ladejarlene. Harald ble kalt tilbake til Danmark og drept. Styret av landet ble så gitt til ladejarlen Håkon Sigurdsson. Disse hendelsene førte til det lange uvennskapet mellom ladejarlene og hårfagreætlingene.

Stormennene i Trøndelag og Håløygaland så den sentrerte norske kongemakten som inntrengende, og ønsket heller å være underlagt en utenlandsk konge. Håkon jarl fikk nå styre landet som jarl under Harald Blåtann og senere hans sønn Svein Tjugeskjegg. Etter at Håkon slo de danske jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 986 kunne de operere så å si fritt uten innblandinger fra kongen. Men to hårfagreætlinger ved navn Olav skulle nå ta opp kampen mot jarlene og det danske overherredømmet. De hadde begge opparbeidet seg rikdommer gjennom vikingtokter og kunne kjøpe seg støtte fra norske høvdinger.

Håkon jarl nektet å føye seg da kong Harald prøvde å innføre kristendommen i Norge og han tok etterhvert mer og mer kontroll over styringen av landet og ble sterkt mislikt av stormennene i Trøndelag. Så da Olav Tryggvason kom til Trøndelag med en hær i 995 støttet høvdingene opp rundt Olav. Dette førte til at Håkon måtte flykte og gjemme seg under en grisebinge på gården Rimol i Melhus. Der ble han drept av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Olav klarte aldri å fullstendig sikre grepet over landet, og hans forsøk på å utrydde den gamle religionen ble ikke godt mottatt. Håkon Ladejarls sønner dannet en allianse med danekongen Svein Tjugeskjegg og sveakongen Olof Skötkonung, og deres hær møtte kong Olav ved Svolder, år 1000. Olav måtte se seg slått av overmakten og druknet under flukten.

Etter slaget ved Svolder delte seierherrene landet mellom seg. Olof sveakonge fikk fire fylker i Trøndelag, begge Mørene, Romsdal og Ranrike. Dette riket ga han til Svein jarl som skattkonge. Eirik jarl fikk fire fylker i Trøndelag, Hålogaland, Namdal, Fjaler, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Agder sør til Lindesnes, Romerike og Hedemarken. Svein danekonge fikk igjen Viken.

Olav den hellige[rediger | rediger kilde]

15 år senere kom den andre Olav til Norge, Olav Digre. Danekongen og Eirik Jarl var opptatt med krigstokter i England, så Olav møtte relativt liten motstand. Han ble straks tatt til konge av høvdingene i Oppland, tok Håkon Eiriksson Ladejarl til fange og slo Svein Håkonsson ladejarls hær ved Nesjar. Olav ble den første kongen siden Harald Hårfagre som kontrollerte hele landet, han konsoliderte samlingsverket slik at motkreftene stort sett ble satt ut av spill. Konsolideringen av samlingen skyldes først og fremst kristendommen og dennes hierarkisk-ordnede kulturorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag.

Kristendommen ble endelig tingtatt som landets religion. Olav nøyde seg ikke med at folk individuelt tok dåpen, han ville lovfeste kristendommen i landet. En gang i 1020-årene, trolig i 1024, holdt han og biskop Grimkjell ting ved Moster gamle kirkeBømlo. Her ble en rekke kristenrettsbestemmelser vedtatt. Kristenlovene var riksgyldige, og Olav la også til rette for oppbyggingen av en kirkeorganisasjon.

Olavs voldelige framferd mot sine motstandere, både kristne og andre som ikke hadde latt seg døpe, skaffet ham mange fiender blant høvdingene i Opplandene og Trøndelag. Flere fiender fikk han gjennom de økonomiske reformene han brakte til landet. Han innførte en riksdekkende styringsordning med lendmenn og årmenn. Han forsterket sin hird og ga visse personer innenfor denne spesielle funksjoner. Han satte igang omfattende konfiskasjoner av sine motstanderes eiendommer og kontroll over utenrikshandelen.

Olav den helliges fall ved Stiklestad 1030

Svein Tjugeskjeggs sønn, Knut den mektige, benyttet seg av misnøyen blant de norske stormennene, og kjøpte seg en allianse mot kong Olav. I 1028 sjøsatte han en stor hær mot Norge, og kong Olav ble tvunget til å flykte. Danekongen Knut plasserte sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl til å regjere Norge, men både han og hans etterfølgere, den engelske Alfiva og Knuts unge sønn Svein, ble dårlig likt av nordmennene. Deler av folket gled samtidig tilbake mot hedendommen.

Da Olav vendte tilbake fra Gardarike (Russland) i 1030, var det for å gjenerobre et kongedømme fra en hersker som også var kristen. Knut hadde vært på pilegrimsferd til Roma i 1027, og hadde ifølge en engelsk kilde også grunnlagt et kloster på Nidarholm ved Trondheim. Men Olavs visjon var ikke desto mindre å samle Norge under seg som et kristent rike.

Da Olav Haraldson falt på Stiklestad, var det mot en hær bestående av både hedenske og kristne stridsmenn. Etter slaget smuglet Olavs venner liket hans bort fra slagmarken, og han ble begravd i en sandmæl ved Nidelven. Senere ble kisten flyttet til kirkegården ved Klemenskirken i Nidaros-kaupangen. Det oppstod tidlig rykter om helbredelser og andre mirakler, for ett år etter slaget ble kisten gravd opp igjen. Kongens lik lå da i kisten uten tegn på forråtnelse. Biskop Grimkjell lyste ham da hellig, og han ble fra svært tidlig av betraktet som martyr.

Olavs død og helligkåring markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; fra nå av var kristendommens endelige seier i folket sikret.

De siste vikingkongene[rediger | rediger kilde]

Etter Olav gjorde også en annen hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet. Det var Trygve Olavsson, sønn av Olav Tryggvason, i 1033.

De norske høvdingene reiste seg etterhvert opp mot danskene, i 1035 ble de kastet ut og Magnus den gode, Olav Digres sønn, ble valgt til konge. Olav den helliges martyrdød ved Stiklestad i 1030 hadde ført til en opphøyet status for hans etterkommere.

Stormennene fant ut at de best kunne ivareta sine politiske og åndelige ambisjoner ved å støtte rikssamlingen, og i tiden etter 1030 vokste støtten til kongemakten. Selv de som satt i opposisjon til kongen valgte nå å gjøre det gjennom kongedømmet som institusjon, og Magnus ble opphøyet til konge over landet uten store indre stridigheter. I den første tiden av hans regjering ble mye av styret av Opplandene gitt tilbake til småkongene der, men dette ble tilbakeført ved Harald Hardrådes blodige oppgjør i 1060-årene. Etter opplendingenes underkuelse ble dette området også endelig fullstendig integrert i kongedømmet.

Magnus og Knut den mektiges sønn, Hardeknut, lå stadig i stridigheter, de var begge ute etter å erobre den andres rike. Knut ble tvunget til å komme til enighet med Magnus på grunn av hans halvbror Harald Harefots handlinger som regent i England. Knut og Magnus ble enige om en avtale som skulle gjøre den av de som levde lengst til arving av den andres rike. Slik ble Magnus konge av Danmark, da Knut døde i 1042.

I 1045 kom Olav Digres halvbror Harald Sigurdsson tilbake til Norge. Han ble tvunget til å flykte etter slaget ved Stiklestad, og hadde tjent som kommandant i den bysantinske keiser Mikael IVs væring-garde. Han hadde tjent seg store skatter, og da han fikk høre om at hans nevø, Magnus, hadde blitt tatt til konge, dro han til hjemlandet for å kreve en del av kongeriket. De ble enige om å dele rikdommene og makta. På sitt dødsleie i 1047 ga Magnus Norge til Harald, og Danmark til sin jarl, Svein Estridsson.

Kong Harald gjorde, på tross av Magnus sin vilje, krav på Danmark, men hans forsøk på invasjon mislyktes. Etter Edvard Bekjennerens død i 1066 hevdet Harald at han hadde blitt lovet den engelske tronen av den avdøde kongen. Han seilte over til England for å heve sin rettmessige arv, men ble drept av Harold Godwinsons hær ved Stamford Bridge. Harald Hardråde regnes som den siste vikingkongen av Norge, og med hans fall avsluttes vikingtiden som historisk epoke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brandlien, Bjørn i Klassekampen, 5. oktober 2015, s. 11.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnes, Erik (1976). Rikssamling og kristning (Norges historie 2: ca.800 - 1177). Oslo: Cappelen. 
  • Krag, Claus (1994). Hvem var Harald Hårfagre? (Rikssamlingen og Harald Hårfagre). Kopervik: Karmøy kommune. 
  • Krag, Claus (1995). Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2). Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]