Fra venstrestat til kriseforlik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Industri[rediger | rediger kilde]

Fra 1905 til 1917 opplevde Norge stor økonomisk vekst. Birkeland og Eide utviklet en måte å binde nitrogen i lufta slik at man kunne bruke den industrielt. Utenlandske selskap kjøpte opp norske bedrifter og kjøpte rettigheter til å bygge ut vannkraftverk. Det var stor vilje fra utenlandske selskaper til å investere i Norge.

Konsesjonslovene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Konsesjonslovene

I 1906 var 75% av den utbygde fossekraften og 80% av den kjemiske industrien i Norge på utenlandske hender. Dette skapte en del debatt i Stortinget, og i 1909 det ble vedtatt en permanent lov som begrenset utlendingers adgang til å eie fosser og gruver i Norge. Loven inneholdt også en bestemmelse om at fosser, kraftverk og gruver eid av utlendinger eller private selskaper skulle tilfalle Statens etter 60 eller høyst 80 år. I 1917 ble loven skjerpet til 50 år, eller 60 år med Stortingets godkjennelse. (se Hjemfallsrett).

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge under første verdenskrig

Under første verdenskrig ble det stor etterspørsel etter norske råvarer. Både hermetikk, nikkel, kobber, salpeter og hvalolje var svært etterspurt i Europa. Dermed begynte en tid med enorm økonomisk vekst i Norge, også kalt jobbetid.

Skipsfart[rediger | rediger kilde]

Den store norske handelsflåten kom til å bli viktig for de krigførende partene i Europa. I 1914 kostet det kr. 4,60 å frakte ett tonn kull fra Storbritannia til Norge, og i 1917 hadde det steget til kr. 260. Skipsaksjer steg med en faktor på 6, og rederier utbetalte utbytte før skip var ferdige med sin første tur. Det ble en kortvarig vekst, og de var få som greide å holde på rikdommene.

Nøytralitet[rediger | rediger kilde]

Med konflikten fra Unionsoppløsningen friskt i minne bestemte myndighetene i Sverige og Norge at de ikke ville risikere at det ble krig mellom de to nasjonene i tilfelle de ble trukket med i en storkrig. Da første verdenskrig brøt ut ble Danmark, Sverige og Norge enige om en nøytralitetserklæring. I 1916 fikk Storbritannia nok av at Norge forsynte Tyskland med varer, og gav Norge et ultimatum; Slutt å selge fisk til Tyskland ellers er det slutt på import av kull. Dette førte til en flåteavtale der store deler av handelsflåten ble stilt til britenes disposisjon, uten at regjeringen innrømmet at Norge ikke lenger var nøytralt. Det førte også til at handelsflåten ble utsatt for tyskernes ubåtkrig der Norge mistet 800 skip, 1 200 000 tonnasje og 2000 sjøfolk.

Dyrtid[rediger | rediger kilde]

Den store veksten under krigen førte til at de som hadde penger fikk mye mer, men lønnsveksten forholdt seg normal. Dette, sammen med at import av varer var begrenset pga. krigen, førte til stor prisvekst på mange vanlige varer. Siden vanlige lønnstakere ikke hadde råd til å kjøpe mange vanlige varer, førte det til en polarisering både politisk og økonomisk i det norske samfunnet. Av frykt for konflikter grep storting og regjering inn med en rekke tiltak, men i arbeiderbevegelsen mente man at de kom for sent.

Paripolitikk[rediger | rediger kilde]

Etter krigen så myndighetene at tilstanden på økonomien i Norge var uheldig, og satte i gang en paripolitikk med mål om at kronen igjen skulle følge gullstandarden, dvs. at kronen skulle ha samme verdi som i 1914 (pari kurs). For å styrke kronen måtte penger trekkes ut av omløp, og bankene ble tvunget til å redusere utlån og heve rentene. Langsomt fikk myndighetene kontroll over økonomien, og pari kurs ble nådd i 1928.[1]

Verdenskrise[rediger | rediger kilde]

I 1929 kom krakket på børskrakket i 1929, og krisen nådde Norge for alvor i 1931. De som ble uteksaminert fra folkeskolen i 1920 risikerte nærmest sammenhengende arbeidsledighet gjennom hele mellomkrigstiden. I 1932 gikk nærmere 40% av alle statens inntekter til avdrag og renter på gjeld og lån. Enkelte bedrifter og banker ble reddet med ny, og ofte utenlandsk, kapital. Enkelte ble reddet med statsgarantier. Mellom 1918 og 1932 ble antall banker i Norge nesten halvert. Dette førte til stor arbeidsløshet og vanskelige forhold over hele Norge. Kvinner meldte seg ikke som arbeidsledige på grunn av den åpenbare kjønnsdiskrimineringen til fordel for menn. De som bodde på gård var kraftig underbeskjeftiget, men sultet ikke. Arbeidsføre eldre så ikke poenget med å melde seg som arbeidsledige, og de måtte klare seg som best de kunne, og leve på slekt og venners nåde. Den økonomiske krisen varte helt til krigsutbruddet i 1940.

I mellomkrigstiden hadde Norge en veldig åpen økonomi med mye skipsfart, og var svært avhengige av utenlandske forhold. Synkende etterspørsel førte til mindre produksjon som igjen førte til økende arbeidsledighet. I mellomkrigstiden fantes det ingen store økonomiske ressurser eller nødvendig innsikt i hva som måtte gjøres for å løse de store økonomiske problemene. I dag forventes det at myndighetene kommer med redningspakker for å hjelpe bedrifter og banker fra konkurs. Staten styrte pengesekken og de trykte stadig mer penger i håp om å få bukt med de økonomiske problemene. Dette var en utmerket måte å forverre disse problemene på. Dette betydde kroken på døra for veldig mange mennesker, og antallet konkurser i Norge steg hvert eneste år. Det vare tøffe tider, både før og etter verdenskrigen med barkebrød og sko av fiskeskinn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]