Kosovo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 42°36′06″N 20°51′07″Ø

Republikken Kosovo
Republika e Kosovës

Република Косово

Republika Kosovo

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Kosovo

Innbyggernavnkosovar
Grunnlagt17. februar 2008
HovedstadPrishtinë / Priština
TidssoneUTC+1
Areal
 – Totalt
Rangert som nr. 168
10 905 km²
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 150
1 739 825[1] Ekskludert Nord Kosovo (2013)
Bef.tetthet172,61 innb./kvadratkilometer
Lesekyndighet96,8% (2014)[2]
StyreformParlamentarisk republikk
PresidentHashim Thaçi
StatsministerAvdullah Hoti
Offisielle språkAlbansk og serbisk[3][4]
Uavhengighet fraSerbia
(erklært) 17. februar 2008
ValutaEuro (EUR)
Nasjonalsang«Europa»

1Ikke anerkjent av Serbia, men anerkjent av 96 av FNs 193 medlemsland per 11. november 2019.[trenger referanse] Kosovo er ikke medlem av FN.

Kosovo (albansk: Kosovë/Kosova, serbisk: Косово/Kosovo) er en delvis anerkjent republikk i Europa som erklærte seg som uavhengig stat den 17. februar 2008. Kosovo grenser til Montenegro i nordvest, til Albania i sørvest, Nord-Makedonia i sør og Serbia i nord og øst. Landet har 1,8 millioner innbyggere. Hovedstaden er Priština, hvor de fleste av Kosovos universiteter og høyskoler ligger. Mesteparten av Kosovos innbyggere identifiserer seg som muslimer, men det finnes også en del ortodokse og katolske kristne.[5] Kosovo har ikke noen offisiell religion.

Kosovo var frem til den ensidige uavhengighetserklæringen formelt ansett som en provins i Serbia med navnet Kosovo og Metohija (serbisk: Косово и Метохија/Kosovo i Metohija). Ifølge FN-resolusjon 1244 anses Kosovo fortsatt som en provins av Serbia under FN-styre.[6] Etter Kosovokrigen i 1999 ble området i realiteten styrt av FN gjennom UNMIK i samsvar med FN-resolusjon 1244.[7] NATO fikk ansvar for sikkerhetene gjennom KFOR styrken.[8] I senere tid fikk EU gjennom EULEX ansvar for en del av den sivilrettslige styringen etter en avtale mellom FN, EU og Serbia.[9] Kosovos nasjonalforsamling vedtok i en ensidig uavhengighetserklæring den 17. februar 2008 at Kosovo er en suveren og demokratisk stat og dermed uavhengig av Serbia. Kosovo er anerkjent som stat gjennom bilaterale avtaler av de aller fleste vestlige land og 96 av FNs 193 medlemsland, men er ikke medlem i FN.[10][trenger bedre kilde] Antallet land som har anerkjent Kosovos uavhengighet er omdiskutert. Dette medfører at listen over land som anerkjenner Kosovo ikke er endelig. Det er mellom 15 og 20 land som har trukket tilbake anerkjennelsen.[11] Serbia og blant annet Russland, Kina og India har gjort det klart at de «aldri» ville anerkjenne Kosovos uavhengighetserklæring.

Navn[rediger | rediger kilde]

Republikken Kosovo har fått sitt navn fra det serbiske ordet kos, som betyr svarttrost [12], og som er hentet fra navnet Kosovo polje, «Svarttrostsletta», blant annet åsted for det historiske slaget ved Kosovosletta i 1389.[13]

På albansk kalles det Kosova (Kosovë), og er et låneord fra det serbiske demonymet Kosovo. Albanske nasjonalister har siden 1990-tallet foreslått navnebytte til Dardania for at det ikke skal tilknyttes til den serbiske kulturen.[14] Navnet Kosovo har serbisk opphav og Ibrahim Rugova lanserte ideen om å kalle området Dardania etter en illyrisk stamme som antas å være en forløper for albanerne.[15]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovos geografi

Kosovo har et areal på 10 905 km².[16] Landet er omgitt av land og har dermed ingen kystlinje. Landegrensene er totalt på 702 km og landene Kosovo grenser mot, er Serbia i nord og øst, Nord-Makedonia i sør, Albania i sørvest og Montenegro i vest. Plasseringen på Balkan, mellom Middelhavet og fjellområdene i Sørøst-Europa, gir landet et fuktig innlandsklima med store variasjoner i temperatur gjennom året, med varme, tørre somre og en kald høst og vinter med store snømengder.

Store deler av Kosovo er fjellkledd, og høydene går fra 297 moh. ved Hvite Drin til Deravicas 2 565 moh.

Kosovo har mye til felles med det nordlige Albania, men er mer fruktbart og gunstig for jordbruk. Kosovo består blant annet av to fruktbare platåer på rundt 300 meter over havet. Bøndene flytter tradisjonelt med husdyrene til en form for setrer i fjellene om sommeren.[17]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Etnisk sammensetning i Kosovo.

Ifølge en offisiell undersøkelse i 2005 fra det statistiske kontoret i Kosovo[18][19][20] ble den totale befolkningen i Kosovo estimert til ca. 2 millioner fordelt på følgende etnisk sammensetning:

Islam er den dominerende religionen blant majoriteten av den albanske, bosnjakiske, goraniske og tyrkiske befolkningen, og hos noen av Romani-folket. Den serbiske befolkningen, estimert til 100 000 til 120 000 personer, er hovedsakelig serbisk-ortodokse. Anslagsvis 3 prosent av de etniske albanerne er romersk-katolske. Katolske samfunn er konserterte rundt de katolske kirkene i Prizren, Klina, og Gjakova. Protestanter utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, og er stort lokalisert i byer, med de fleste finnes i Prishtina. Der finnes ingen synagoger eller jødiske institusjoner, og det er kun to kjente familier med jødisk avstamning. Antallet ateister eller de som ikke praktiserer noen religion er vanskelig å bestemme, og estimater er stort sett ikke troverdige.[21][22][23] I grunnloven som er vedtatt den 9. april 2008, artikkel 8 heter det at Republikken Kosovo er sekulær, og at staten skal forholde seg nøytral i religiøse anliggender.[24][25] Sekulariteten i Kosovo viser seg bl.a. gjennom et fobud mot hijab i grunnskolen (forbudet gjelder ikke ved høyere utdannings institusjoner da man har nådd myndig alder).[26]

Etniske albanere i Kosovo har den største befolkningsveksten i Europa.[27] Vekstraten er på 1,3 %. Regnet over en 82 år lang periode (1921–2003) ble befolkningen 4,6 ganger så stor.[trenger referanse] Etniske albanere hadde den største folkeveksten i Jugoslavia. Omkring en tredjedel av alle etniske albanere bor i Kosovo og var ved folketellingen i 1981 den fjerde største folkegruppen i Jugoslavia.[17]

Serbisk er et indoeuropeisk, slavisk språk (beslektet med blant annet bulgarsk) og skrives stort sett med kyrilliske bokstaver. Albansk er et indoeuropeisk språk som ikke er nært beslektet med noen av nabospråkene. Albansk har spor av tyrkisk, slaviske språk, og italiensk. Albansk brukes i Kosovo, Albania og Makedonia. Albansk skrives med latinske bokstaver. Etniske albanere kaller seg shqiptar på albansk og språket kalles shqip på albansk.[25] Betegnelsen albaner er kjent fra år 1000 og kommer fra den illyrisk stammen albanoi.[17]

Før den ottomanske erobringen på 1300-tallet var det trolig et betydelig serbisk flertall i Kosovo. Serbisk utflytting og en viss albansk tilflytting endret sammensetningen av befolkningen. I tillegg var det en del etniske serbere som konverterte til islam og som gled inn i den albanske gruppen. En langt større andel etniske albanere konverterte til islam. Rundt år 1700 ble albanere den største folkegruppen i Kosovo.[15][17]

Etter andre verdenskrig var 80 % av befolkningen analfabeter, i 1990 kunne nesten alle å lese og skrive.[17]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig og middelalderhistorie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovos historie

Enkelte historikere har framsatt teorier om at albanere har bakgrunn fra illyrere, som var en samlebetegnelse på de forskjellige stammene som befolket store deler av det vestlige Balkan før middelalderen.[28][25] Dagens historikere har ikke funnet noe grunnlag for dette, og mener at de i likhet med alle andre befolkninger på Balkan har blandet seg med de stammene som bodde i områdene de kom til for så enten å spre sin etniske identitet, eller assimilere den lokale identiteten.[29] Første gang man finner albanere nevnt i historiebøkene var i bysantiske skrifter fra 1200 tallet, hvor de blir nevnt som en stamme med betydelig gresk innflytelse i væremåten.[30][31] Etniske albanere regner selv illyrere som sine forløpere. Den albanske folkene ble stort sett kristne på 200-300-tallet.[17]

På grunn av mange viktig hendelser i Serbias historie har Kosovo en viktig plass serbisk nasjonal bevissthet. Slaviske folkeslag kom nordfra slo seg ned i Kosovo fra rundt år 1000 eller tidligere. Det er uklart i hvilken grad etniske albanere fortsatte å holde til i lavlandet etter den serbiske innvandringen eller om det bare levde som nomader med husdyr i fjellene. I middelalderen var Kosovo et kjerneområde i det serbiske riket under Huset Nemanjić med Prizren som hovedby og den serbisk-ortodokse kirke hadde sentrum i Peć. Byer som Gračanica har viktige ortodokse klostre fra denne perioden. Det serbiske riket omfattet i år 1300 Serbia sør for Beograd, Bosnia sør for Sarajevo, Montenegro, Kosovo, det nordlige Albania og Nord-Makedonia til sør til Skopje. Det øvrige Albania og deler av Nord-Makedonia var omfattet av det albanske kongeriket.[25][17] I 1389 ble slaget ved Kosovo Polje utkjempet mellom det ottomanske og det serbiske riket, der serberne ble nedkjempet. En del albanere i fjellene holdt stand mot ottomanene. Skanderbeg kjempet mot ottomanene i 25 år på midten av 1400-tallet. Etter Skanderbegs død kom de albanske områdene gradvis under ottomansk kontroll.[32][33][25][17]

Det ottomanske riket[rediger | rediger kilde]

Etter den ottomanske erobringen ble patriarkatet i Péc oppløst og funksjonen overtatt av den greske biskopen i Ohrid. Patriarkatet ble gjenopprettet i 1557 under storvisir Mehmed Sokollu som var serbisk av fødsel. Dette førte til at kirken som den serbiske folkegruppens åndelige leder ble styrket.[15]

Serberne holdt i hovedsak fast på ortodoks kristendom. Mange etniske albanere gikk på 1600-1700-tallet over til islam og ble noe påvirket av orientalsk kultur. Albanernes harde motstand mot ottomanske invasjon kan være bakgrunn for at de i større grad ble presset til å gå over til islam. Mange albanere gikk i tjeneste hos ottomanene som soldater eller embetsmenn. I Sandžak nord for Kosovo gikk en del serbere over til islam. Mot slutten av 1600-tallet ble forholdene for de kristne vanskeligere. Ottomanene anså serbernes støtte til Østerrike som fiendtlig og serberne begynte å se på albanerne som fiender på ottomansk side. De etniske albanernes tilknytning til islam var relativt overfladisk, bektasji hadde en sentral stilling og religionen spilte en begrenset rolle for nasjonal identitet blant etniske albanere.[25][17]

Under ottomansk styre begynte etniske albanere fra høylandet å slå seg ned på flatlandet samtidig som serbiske føydalherrer trakk nordover. I 1690 utvandret den serbisk ortodokse patriarken i Peć og stor deler av de etniske serberne i Kosovo (kildene oppgir både 30 000 personer og 37 000 familier) til det daværende Ungarn innenfor Habsburgmonarkiet. Denne utvandringen medvirket til at det serbiske tyngdepunktet ble flyttet nordover. Samtidig slo flere etniske albanere seg ned i Kosovo slik at området på denne tiden fikk albansk flertall. Etnisk serbere som ble assimilert til den albanske gruppen og konverterte til islam medvirket også til den demografiske forskyvningen. Folkevandringen skjedde under Den store tyrkiske krig da Habsburgernes styrker inntok Beograd, Niš, Kosovo og Skopje i 1689 og ble drevet tilbake av sultanen året etter. Habsburgerne kontrollerte Kosovo i to måneder vinteren 1689-1690, og ottomanske styrker gikk til motangrep og drev habsburgske styrker tilbake til Novi Pazar og Niš fra januar 1690. Omstendighetene ellers er omstridt og utgjør deler av grunnlaget for både serbisk og albansk nasjonalisme. Det er uklart om patriarken og andre som forlot Kosovo hadde alliert seg med habsburgerne eller om de bare fryktet konsekvensene av ottomansk gjenerobring i 1690.[33][15]

I 1766 ble patriarkatet i Pec oppløst og det serbiske ortodokse senteret ble forflyttet til Sremski Karlovci i Vojvodina.[15] Serbia, Montenegro og Hellas ble selvstendige stater i 1878, mens Kosovo, Albania og Makedonia forble i det ottomanske riket.[25][17] Den serbisk-tyrkiske krigen 1876-1878 og serbisk ekspansjon sørover førte til at mange etniske albanere flyktet og omkring 50.000 slo seg ned i Kosovo. En del slaviske muslimer forlat Bosnia (som var okkupert av Østerrike) og Montenegro, og slo seg ned i Kosovo, mens en del etniske serbere forlot Kosovo og slo seg ned i Serbia. En albansk-nasjonalistisk bevegelse etter 1878 forsøkte Prizrenligaen å etablere en albansk samling innenfor det ottomanske riket. Da ligaen med forsterket tanken om selvstendighet ble den slått ned av ottomanske styrker.[15]

Grensesituasjonen på Balkan etter Berlin-kongressen i 1878.

Balkankrigene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Balkankrigene

Kosovo var del av Det ottomanske rike frem til utbruddet av Den første balkankrig i 1912[34]. I oktober 1912 erklærte SerbiaBulgaria og Hellas krig mot osmanene, og serbiske styrker tok raskt kontroll over Kosovo. Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon, serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt.[35] Styrker fra Serbia og Montenegro begikk overgrep mot etniske albanere som ble ansett som tyrkiskvennlige og medskyldige i overgrep mot etniske serbere.[36] Serbia ønsket ikke en albansk stat blant annet for å sikre seg adkomst til Adriaterhavet. Russland støttet Serbia, mens Østerrike-Ungarn ikke ville gi Serbia adgang til havet.[15][17] Med fredsavtalen i 1913 ble Kosovo delt mellom Serbia og Montenegro. Serbia betraktet kontroll over Kosovo som en frigjøring, mens kosovoalbanerne betraktet det om en erobring. Overgrep, massakrer og nedbrenning av landsbyer medvirket til at befolkningen flyktet. På denne tiden var 30-40 % av innbyggerne i Kosovo etniske serbere.[15]

Østerrike-Ungarn gikk 28. juli 1914 til krig mot Serbia, og Bulgaria okkuperte områder i sørøst.[35] Serbiske styrker flyktet over fjellet til Montenegro, men et stort antall soldater døde eller ble tatt til fange av den østerrikske hæren. Kosovo ble delt i en østerriksk og en bulgarsk okkupasjonssone, som i 1918 ble avløst av franske og italienske styrker.[35] Før østerriksk-ungarske og bulgarske styrker inntok Serbia i 1915 evakuerte den serbiske kongen, regjeringen og hæren gjennom Kosovo til den albanske kysten. De nådde kysten i januar 1916 og ble der reddet av britiske, franske og italienske skip og plassert på Korfu.[15]

Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Tito og Rankovic i 1942. Rankovic styrte Kosovo med hard hånd i etterkrigstiden.

Etter at den serbiske hæren igjen frigjorde Kosovo etter Første verdenskrig høsten 1918, ble Kosovo en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1919). Albanerne utgjorde en av de største ikke-slaviske minoritetene i riket og var i flertall i Kosovo.[37] Albanerne ble ikke anerkjent som en nasjonal folkegruppe som de andre, noe som blant annet ble begrunnet med etniske albanere allerede hadde en egen nasjonalstat (Albania).[35] Etniske albanere ble undertrykt og en del utvandret til Tyrkia. Italia og Tyskland okkuperte Jugoslavia i 1941 (Italia hadde okkupert Albania to år tidligere). Under okkupasjonen ble Albania og Kosovo slått sammen. Etter den italienske kapitulasjonen i 1943 ble Kosovo besatt av tyske styrker. Fra 1943 medvirker kosovo-albanere som partisaner i kamp mot okkupanten. Omkring 100.000 etniske serbere forlot Kosovo til under krigen på grunn av antatt nasjonalistisk terror av albanske grupperinger. Tyske styrker trakk seg ut i oktober 1944 og Titos styrker overtok. Albanske styrker gjorde væpnet motstand og Tito satte i feburar 1945 Kosovo under militært styre for å overvinne motstanden.[25][17] 

I mellomkrigstiden hadde det jugoslaviske kommunistpartiet gått inn for at Kosovo skulle innlemmes i Albania. Tito skiftet syn ved utgangen av krigen og samarbeidet med nabolandene gikk dårlig. Enver Hoxha anså Tito som hovedfienden.[17] Ved nyordningen av Jugoslavia 1946 ble provinsen Kosovo (albansk: Kosova) opprettet med tanke på den albanske minoritet.[35][36] Før provinsen Kosovo ble opprettet i 1946 ble området ansett som to regioner: Kosovo/Kosovo (Fusha e Kosovo eller Kosovosletten) og Metohija. Fra 1960 til 1980 forlot mange etniske serbere og etniske montenegrinere provinsen blant annet som resultat av politisk press. Omkring 1990 var etniske albanere kommet opp i 90 % av befolkningen.[28]

Aleksandar Ranković styrte fra krigen til 1966 Kosovo med hard hånd med bakgrunn i at kosovoalbanerne motsatte seg gjenoppretting av Jugoslavia etter krigen og at kosovoalbanerne ble betraktet som upålitelige og mulige kollaboratører med Albania. Da Ranković ble avsatt innledet det en periode med liberalisering i Kosovo. Det ble etablert et universitet i provinsen og kontakten med Albania ble enklere. Jugoslavia gikk gjennom en periode med stadig mer desentralisert myndighet til delrepublikkene. Grunnloven av 1974 ga delrepublikkene og de autonome områdene ustrakt selvstyre.[17]

I 1974 fikk Kosovo status som «føderal enhet»[36] og ble en autonom provins innenfor Serbia, og fikk dermed omtrent like utstrakt selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia. I begynnelsen av 1980-årene brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo, med blant annet krav om full republikkstatus.[35]

Oppløsningen av Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

I 1981, like etter Titos død, økte spenningen i Kosovo. Kosovoalbanerne ønsket større selvstyre og det ble fremmet krav om at Kosovo skulle bli egen republikk innenfor Jugoslavia. Situasjonen førte til store opptøyer og hæravdelinger fra andre republikker ble sendt inn i området. Ti-tyve mennesker ble drept og rundt 50 ble såret. Konsekvensene av uroen ble at formannen og viseformannen i Kosovo ble avskjediget. I tillegg måtte formannen i Kosovos kommunistparti gå av, 210 professorer, lærere mistet jobben og 900 personer ble ekskludert fra kommunistpartiet. Jugoslaviske myndigheter arresterte i tillegg over 200 unge albanere.[17][38] Opptøyene startet opprinnelig som et studentopprør Prishtina der studentene klagde på forholdene og maten ved Universitetet i Prishtina.[39] I perioden 1981 - 1987 ble rundt 8000 kosovoalbanere fengslet i Jugoslavia av politiske årsaker med anklager om separatisme og nasjonalisme.[39]

Mye av spenningen og uroen som oppstod på begynnelsen av 1980-tallet hadde sin bakgrunn i en stor økonomisk krise som rammet Jugoslavia i 1981. Bruttoproduktet i Bosnia var på den tiden tre ganger høyere enn Kosovo mens Slovenias bruttoprodukt var 6-7 ganger så høyt. Ettersom Den autonome provinsen Kosovo og Metohija som det da het var landets minst utviklede område, fikk de størstedelen av redistribusjonsfondet som var satt opp i landet. Dette fondet tok ressurser og finanser fra de mer utviklede områdene i daverende Jugoslavia og fordelte disse pengene nedover til de fattigere områdene. Denne resesjonen rammet dermed hardest i Kosovo og Metohija og eliten der som tidligere nøt godt av disse overføringene da denne stoppet opp.[17][40] I tiåret før opptøyene hadde 57.000 serbere forlatt provinsen etter trakasseringer. Dette medførte at andelen serbere sank fra 18,4 til 13,2 prosent av befolkningen. Etter opptøyene i 1981 følte serberne seg enda mer undertrykket av det albanske flertallet i Kosovo. Episoder av vold og trakasseringer førte til at nærmere 100 000 serbere forlot provinsen i perioden 1981 til -87.[41] Dette førte til at sentralmyndighetene i Beograd oppmuntret serberne til å bli i Kosovo ved gi dem økonomiske fordeler, og i noen tilfeller opprette fabrikker og industri der for det meste serbere ble ansatt. Dette forholdet bidro til å skape ytterligere spenning mellom de to folkegruppene.[39]

Inter-etnisk spenning fortsatte å vokse i Kosovo utover 1980-tallet. Spesielt klagde den serbiske minoritetsbefolkningen i området over mishandling fra det albanske flertallet. Milošević brukte denne misnøyen til å konsolidere sin stilling internt i Serbia. Milošević ble sendt av Ivan Stabolić for å møte lokale ledere, fordi de truet med å arrangere en demonstrasjon i Beograd.[42] Men en stor demonstrasjon av serbiske nasjonalister ble lagt samtidig med Miloševićs besøk. Da demonstrantene brøyt gjennom politisperringene, brukte politiet køller og situasjonen tilspisset seg. På dette tidspunktet gikk Milošević til et vindu og deklarerte: «Ingen har lov til å slå dere.» («Niko ne sme da vas bije» på originalspråket) Etter det gikk han med på å lytte til representanter for serberne som luftet sin misnøye, noe som fortsatte til dagen etterpå.[43] Fra dette øyeblikket, brukte Milošević Kosovo i sin ferd mot makt i Jugoslavia. I den nasjonalistiske politikken overfor Kosovo fikk Milošević støtte av den serbisk-ortodoks kirken.[44][17]

28. juni 1989 holdt Milošević en tale i Gazimestan, foran en stor gruppe med serbere ved feiringen av 600-årsjubileumet av slaget ved Kosovo. Mange[hvem?] mener at denne talen var med på å konsolidere Milošević sin autoritet i Serbia.[45]

Etter urolighetene i 1989 reduserte myndighetene i Beograd Kosovos spesielle autonome status.[46] Kosovo ble på dette tidspunkt nærmest beleiret av serbiske soldater og portforbud, unntakslover og hyppige kontroller av folk og kjøretøyer preget store deler av provinsen.[47]

Like etter det, organiserte kosovoalbanere en separatistbevegelse som tok i bruk sivil ulydighet med et uttrykt mål om å oppnå uavhengighet for Kosovo. Kosovoalbanerne boikottet statlige institusjoner og valg, og etablerte egne albanske skoler og politiske institusjoner. 2. juli 1990, erklærte et ukonstitusjonelt parlament i Kosovo området som republikk innenfor Jugoslavia. Parlamentet ble da oppløst og det ble innført unntakstilstand i området. Nesten to år senere (26. september 1991) organiserte parlamentet en uoffisiell folkeavstemning, som ble overvåket av internasjonale observatører, men som ikke oppnådde internasjonalt anerkjennelse. Med et oppmøte på 87 %, stemte 99 % for at Kosovo skulle bli uavhengig. Kosovo erklærte seg som selvstendig stat på samme måte som andre deler av Jugoslavia.[17][48]

Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst våren 1990 og i Kroatia og i Slovenia ble det avholdt frie valg. Kroatia og Slovenia støttet kosovoalbanerne som ledd i undergraving av Serbias dominans. Den eneste albanskspråklige avisen, Rilindja, ble stanset i 1990 og fjernsynet sluttet å sende på albansk. Serbisk radio sendte sensurerte og Beograd-vinklede nyheter på albansk. Kosovoalbanerne hørte heller på kroatisk radios nyhetssendinger på albansk. Tidlig på 1990-tallet var det en vanskelig økonomisk situasjon der de fleste kosovoalbanere var uten arbeid. Rundt 1990 var undervisningen ved universitetet i Pristina for det meste på serbokroatisk og en stor del av de albanske lærerne var erstattet av serbiske.[17]

Kosovokrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Kosovokrigen startet som borgerkrig, og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Albanske separatister startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Serbia og NATO. Etter serberne nektet å underskrive Rambouillet-avtalen, fulgte en omfattende bombekrig fra NATOs side, samtidig som væpnede albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Krigen endte etter at regjeringen i Beograd godtok betingelser som var fremforhandlet av en finsk-russisk meglingsgruppe. Alle serbiske tropper ble trukket tilbake fra Kosovo, og NATO og FN gikk inn med fredsbevarende styrker.

Straffeforfølgelse[rediger | rediger kilde]

I juli 2006 startet rettssaken i krigsforbryterdomstolen i Haag mot Serbias tidligere president Milan Milutinović, tidligere statsminister Nikola Šainović, tidligere forsvarsminister og generalstabssjef Dragoljub Ojdanić, sikkerhetssjef Sreten Lukić, samt militærsjefene Nebojsa Pavković og Vladimir Lazarević. Anklagen lød på forbrytelser mot menneskeheten og en rekke krigsforbrytelser, deriblant drap og seksuelle overgrep utført av serbiske soldater.[49] Milutinović ble frikjent av domstolen i 2009. Sainovic, Pavkovic og Lukic ble dømt til 22 års fengsel, som senere i ankedomstolen ble senket til 18 år for Sainovic, 20 år for Lukic, mens Pavkovic' dom ble oprettholdt. General Lazarevic og generalstabssjef Ojdanic hver ble dømt til 15 års fengsel. Ojdanic sin dom ble senket til 14 år i ankedomstolen. De tiltalte ble dømt for å være ledere i kommandokjeden og dermed burde vite om og stoppet forbrytelsene som skjedde under krigen. Brorparten av dommen kom på grunnlag av anklagelsene om planlegging av tvungen deportasjon som en krigsforbrytelse, samt enkelte tilfeller av uorganiserte drap og seksuelle overgrep utført av soldater som ikke ble rettslig prosessert i etterkant av militærdomstolene. [50][51]

Det er kommet frem anklager krigsforbrytelse i form av ulovlig organhandel utført av KLA mot serbiske og andre minoritetskrigsfanger under og etter krigen. Mistanken går ut på at sivile ble tatt til fange for så å bli fraktet til nord-Albania hvor disse personene ble drept ved at man fjernet ut organene deres til salg på «svartebørsen». UNMIK (FN administrasjonen i Kosovo) sendte to etterforskere til en landsby nær byen Burrel i Albania, en av dem var norske Hroar Frydenlund. Oppgaven deres var å etterforske substansen i disse anklagene. De fant «Det gule huset» hvor disse forbrytelsene skulle ha funnet sted.[52] I og rundt huset ble det funnet medisin brukt under transplantasjon, samt betydelig blodsøl forsøkt vasket bor. UNMIK avsluttet etterforskningen i mangel på tillatelser til å foreta dypere undersøkelser. Etterforskerne konkluderte med at det var mistenkelig, men ikke nok for å reise tiltale mot noen konkret person. Bevisene som ble samlet her ble senere destruert av ICTY grunnet plassmangel og mangel på tiltale.[53][54] Sjefanklager i ICTY Carla del Ponte sa i 2008 etter sin avgang at hennes største nederlag i karrieren var mangel på tiltale mot KLA-lederne i denne saken.[55] En av grunnene til at det var så vanskelig å få til tiltale mot høytstående KLA-offiserer var at hovedvitnene i saken ble drept eller truet til stillhet, og de håndfaste bevisene dermed bare ble indisier på at noe kriminelt hadde skjedd, men ikke hvem som hadde utført dem.[56] For å ettergå anklagene fremsatt samt påstandene til Carla del Ponte bestemte europakommisjonen i 2008 at den skulle utføre en grundigere undersøkelse av saken, og overlot oppgaven til Dick Marty, en sveitsisk senator, og hans team. I 2010 kom rapporten ut hvor han kom med anklager mot blant annet Hashim Thaçi, som da var statsminister i Kosovo om deltakelse i en ulovlig organhandel ring som stod for grusomme kriminelle handlinger før, under og etter Kosovokrigen.[57] Rapporten kritiserte også den pragmatisk tilnærmingen til krigsforbrytelser etter krigen, hvor de involverte parter avstod fra etterforskning av grusomheter mot den serbiske befolkningen grunnet ønske om kortsiktig stabilitet.[58] Spørsmålet er ifølge rapporten derfor ikke om disse handlingene har skjedd, men heller hvem man skal tiltale. Man har aldri dømt noen i denne saken.

Selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Kart over stater som har anerkjent Kosovos selvstendighet

██ Kosovo

██ Stater som formelt anerkjenner Kosovos selvstendighet

██ Andre stater

Forhandlingene rundt Kosovos endelige status pågikk og ble avsluttet i løpet av de første månedene i 2008. Albanerne, som utgjør om lag 92 %, krevde full selvstendighet, mens serberne, som er i mindretall, ville at Kosovo fortsatt skal være en del av Serbia. EU har lagt frem et forslag forfattet av Slovenia. I dette forslaget vil Kosovo erklære selvstendighet etter valget i Serbia er avsluttet i mars 2008. Planen innebærer også at Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland vil anerkjenne Kosovo innen 48 timer.[59] Kosovos president Fatmir Sejdiu, uttalte i desember 2007 at Kosovo «var kun dager fra selvstendighet», uten å spesifisere en dato.[60] Thaçi sa 10. januar 2008 at «datoen for selvstendighetserklæringen er fastsatt, men at den ikke vil bli offentliggjort før etter at andre runde av presidentvalget i Serbia er avviklet 3. februar»,[61] og fulgte opp to uker senere med å si at uavhengighet bare var «dager unna», men at det var noen prosedyrer og konsultasjoner som måtte foretas.[62]

Statsminister Hashim Thaçi sendte brev til 192 stater og ba dem om å anerkjenne Kosovo som uavhengig stat.[63] Thaçi innkalte parlamentet i Kosovo til et ekstraordinært møte 17. februar 2008 for å erklære provinsen som uavhengig,[64] og parlamentet vedtok med overveldende flertall å erklære Kosovo som en uavhengig stat.[65] De elleve parlamentarikerne som representerte etniske minoriteter, boikottet avstemningen.[66] I april 2008 vedtok nasjonalforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til den albanske flertallsregjeringen, etter ni år med FN-styre.[67]

Regjeringene i Kosovo og Serbia inngikk i april 2013 en avtale om å «normalisere» forbindelsene mellom de to landene.[68] I henhold til den femten punkter lange avtalen skal kommunene i Nord-Kosovo, der serberne er i flertall, utgjøre en region med selvstyre i saker som gjelder økonomisk utvikling, arealplanlegging, skolevesen og helse. Regionen skal underlegges Kosovos lover og integreres i Kosovos politi- og rettssystem, men med en regional ankedomstol og en serbisk, regional politisjef utpekt av Kosovos innenriksdepartement og godkjent av regionen.[69] Regjeringene i Serbia og Kosovo ble også enige om at de ikke skal hindre hverandre i å søke medlemskap i EU.[70]

Per 3. mars 2020 har 97 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat:

I tillegg er Kosovo anerkjent av Republikken Kina (Taiwan)[173] og Malteserordenen.[174]

Det har vært en del kontroverser rundt disse anerkjennelsene. En del av landene som står på listen har formelt sett ikke utvekslet parlamentariske anerkjennelsesbrev eller hatt noen demokratiske prosesser rundt dette. Et av punktene som dras frem er at det har pågått lobbyvirksomhet i en del land som har blitt støttet gjennom korrupsjon i form av monetære og andre bestikkelser. Den fremste pådriveren for slik anerkjennelsesprosess har vært Behgjet Pacolli, og som er ansett som den rikeste mannen i Kosovo. På et tidspunkt ble han valgt som president i Kosovo i et valg som ble annulert. Han fikk senere funksjon som utenriksminister og det var i denne perioden han i flere land bestakk politikere for at deres land skal anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. [175][176] Den siste pr. november 2019 som omhandler disse anklagene er mot den tidligere utenriksministeren Dr. Ahmed Shaheed på Maldivene. Han er anklaget for å ha tatt imot en bestikkelse på 2 millioner dollar for at Maldivene skal anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. Skandalen har ført til store politiske rystninger på Maldivene og det er ytret ønske om at man skal reevaluere anerkjennelsen på dette grunnlag.[177][178]

Av de landene som har stått på listen av land som har anerkjent Kosovo har 18 trukket tilbake anerkjennelsen eller presisert at de aldri har anerkjent uavhengigheten. Disse landene er: Komorene, São Tomé og Príncipe, Republikken Guinnea-Bissao, Burundi, Liberia, Lesotho, Grenada, Madagaskar, Dominica, Surinam Papua Ny-Guinea, Salomonøyene, Palau, Den sentralafrikanske republikk, Togo, Ghana, Nauru, Sierra Leone.[179][180][181][182][183][184] Dette vil i prinsippet si at antall land fra listen som anerkjenner Kosovo som et selvstendig land har falt under halvparten av medlemmene i FN.

De fem EU-landene Spania, Hellas, Romania, Kypros og Slovakia motsetter seg anerkjennelse av Kosovo.[185]

Den internasjonale domstolen, FNs juridiske organ som gir rådgivende meninger i internasjonale saker, avgjorde i 2010 at Kosovos uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten. Presidenten i den Internasjonale domstolen Hisashi Owada presisert at Internasjonale lover ikke har noen "forbud mot uavhengighetserklæringer" og at disse entitetene ikke er å anse som medlem av FN og dermed ikke omfattes av de internasjonale lovene som omhandler slike situasjoner.[186][187] Den rådgivende avgjørelsen kom etter spørsmål fra regjeringen i Serbia som lød «Er den ensidige uavhengighetserklæringen av den midlertidige selstyre regjeringen i Kosovo og Metohija i samsvar med internasjonal lov?»[188] Avgjørelsen ble i Kosovo ansett som seier, mens den i Serbia ble ansett som et nederlag i den forstand at domstolen ikke tok stilling til om det var en lovlig erklæring eller ikke, da FN i denne situasjonen ikke fordømte en slik erklæring, men samtidig ikke støttet den.[189] I Sikkerhetsrådet blokkerer både Russland og Kina, som begge har vetorett. I FNs Generalforsamling kreves to tredjedelers flertall for at Kosovo skal få status som fast observatør i kraft av å være et ikke-medlemsland. En slik tittel ville gitt Kosovo mulighet for tilstedeværelse på alle generalforsamlinger og ikke på invitasjon som ikke-medlemmer har. Andre entiteter som har denne statusen er Palestina og Vatikanstaten.[190][191] Forskjellen på ikke-medlem og ikke-medlemsland er at generalforsamlingen enten anerkjenner deres status som land eller ikke.

Politikk[rediger | rediger kilde]

17. november 2001 ble det gjennomført valg til en provinsforsamling, Kosovoforsamlingen (serbisk Скупштина Косова, albansk Kuvendi i Kosovës). Partiet til Ibrahim Rugova, LDK, ble det største partiet, og Nexhat Daci ble partiets leder i Kuvendi. Rugova ble innsatt som president i mars 2002, men døde av lungekreft 21. januar 2006. Rugovas etterfølger ble valgt i februar 2006, og det ble Fatmir Sejdiu, fra partiet LDK. Ved valget i 2016 ble Hashim Thaçi valgt til president.

Partier[rediger | rediger kilde]

De tre største partiene etter valget er:

Lidhja Demokratike e Kosovës (LDK), Kosovos demokratiske liga. LDK, det eldste partiet, var ledet av Ibrahim Rugova frem til hans død i 2006. Han hadde da i nesten 10 år arbeidet for at Kosovo skulle bryte ut av Serbia med fredelige midler, som blant annet inkluderte boikott av statlige valg og institusjoner og oppbygging av et separat albansk skolevesen. Fatmir Sejdiu tok over etter Rugova døde.

Partia Demokratike e Kosovës (PDK), Kosovos demokratiske parti stammer fra den politiske fløyen til UÇK (Ushtria Çlirimtare e Kosovës – Kosovos frigjøringshær, også forkortet KLA) under ledelse av Hashim Thaçi.

Vetëvendosje (VV)

Aleanca për Ardhmërinë e Kosovës (AAK), Alliansen for Kosovos fremtid regnes som det tredje største partiet. AAK er en allianse mellom flere nasjonalistiske småpartier under ledelse av Ramush Haradinaj, tidligere UÇK-kommandant for Dukagjin-regionen vest i Kosovo. Haradinaj er anklaget for å ha begått krigsforbrytelser og har blitt forhørt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Til tross for dette ble han den 3. desember 2004 utnevnt til statsminister i Kosovos regjering. I mars 2005 meddelte han sin avgang som statsminister i grunnet disse anklagene og i påvente av en forventet rettssak i Haag. Han ble avløst som statsminister av Bajram Kosumi, som hadde oppgaven i ett år, til mars 2006. Fra 2007 var Agim Çeku statsminister i Kosovo, men ble avløst av tidligere KLA-leder Hashim Thaçi i desember 2007.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kosovo er et av de fattigste områdene i Europa. I 2001 var arbeidsledigheten på 57 %. Kosovos bruttonasjonalprodukt per innbygger var 3000 US dollar i 2002. En stor del av inntektene består av overføringer fra utlandet. I 2003 var importen 969 millioner euro, eksporten kun 36 millioner euro. Arbeidsløsheten ble i desember 2007 anslått til 60–70 prosent.

Media[rediger | rediger kilde]

Dagsavisen Koha Ditore ble grunnlagt i 1997 og var fram til 1999 den eneste albanske avisen som kom ut i Kosovo.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Kosovos olympiske komité er landets nasjonale olympiske komité. Den ble anerkjent av Den internasjonale olympiske komité i desember 2014.[192] [193]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Agjencia e Statistikave të Kosovës -». Arkivert fra originalen 25 November 2013. Besøkt 29 August 2017.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  2. ^ "Alarming levels of illiteracy in Kosovo"; utgiver: Independent Balkan News Agency; forfatternavn: Elton Tota; utgivelsesdato: 8. september 2014; besøksdato: 23. november 2019.
  3. ^ CIA World Factbook om Republikken Kosovo (besøkt 9. oktober 2008)
  4. ^ Constitution of Kosovo Article 5.
  5. ^ U.S. Department of State (10. juni 1999). «International Religious Freedom Report 2007» (engelsk). U.S. Department of State. Besøkt 17. september 2019. 
  6. ^ United Nations (10. juni 1999). «United Nations - Digital library» (engelsk). United Nations. Besøkt 21. august 2019. 
  7. ^ UNMIK (10. juni 1999). «United Nations Mission in Kosovo». United Nations. Besøkt 21. august 2019. 
  8. ^ KFOR (12. juni 1999). «Kosovo Force - KFOR» (engelsk). NATO. Besøkt 21. august 2019. 
  9. ^ EULEX (2008). «European union rule of law mission in Kosovo - EULEX» (engelsk). EULEX. Besøkt 21. august 2019. 
  10. ^ http://www.mfa.gov.rs/en/press-service/statements/19099-the-republic-of-nauru-becomes-the-17th-country-to-revoke-its-recognition-of-kosovo
  11. ^ European Parliament (5. desember 2018). «Withdrawal of recognition of Kosovo» (engelsk). Europaparlamentet. Besøkt 21. august 2019. 
  12. ^ J. Everett-Heath (1 August 2000). Place Names of the World - Europe: Historical Context, Meanings and Changes. Palgrave Macmillan UK. s. 373–. ISBN 978-0-230-28673-3.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  13. ^ Endresen, Cecilie (23. april 2020). «Kosovo». Store norske leksikon. Besøkt 12. juni 2020. 
  14. ^ Ivana Vidović, red. (2001). Drugi hrvatski slavistički kongres: zbornik radova. Hrvatsko filološko društvo. s. 72. ISBN 978-953-175-112-4. 
  15. ^ a b c d e f g h i Judah, T. (2008). Kosovo: What everyone needs to know. Oxford University Press.
  16. ^ «Kosovo | History, Map, Flag, Population, Languages, & Capital». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 23. november 2019. 
  17. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Albanerne i Jugoslavia. Oslo: Utlendingsdirektoratet. 1992. ISBN 8242701512. 
  18. ^ UNMIK. «Kosovo in figures 2005» (PDF) (engelsk). Ministry of Public Services. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2008. 
  19. ^ BBC News (23/12/05). «Muslims in Europe: Country guide» (engelsk).  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  20. ^ BBC News (20. november 2007). «Regions and territories: Kosovo» (engelsk). 
  21. ^ International Crisis Group (31. januar 2001). «Religion in Kosovo» (engelsk). Arkivert fra originalen 8. juli 2008. 
  22. ^ International Religious Freedom Report 2007 (U.S. Department of States) – Serbia (includes Kosovo)
  23. ^ International Religious Freedom Report 2006 (U.S. Department of States) – Serbia and Montenegro (includes Kosovo)
  24. ^ Kosovo Constitution Arkivert 21. november 2013 hos Wayback Machine.
  25. ^ a b c d e f g h Mønnesland, Svein (1994). Kosovo. Oslo: Sypress. ISBN 8291224064. 
  26. ^ BBC News (24. august 2010). «Headscarf ban sparks debate over Kosovo's identity». Besøkt 24. august 2010. 
  27. ^ Albanian Population Growth Arkivert 18. august 2010 hos Wayback Machine.
  28. ^ a b Reineck, J. (1993). Seizing the past, forging the present: Changing visions of self and nation among the Kosova Albanians. Anthropology of East Europe Review, 11(1 & 2), 100-109.
  29. ^ John Van Antwerp Fine (1991). The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century. University of Michigan Press. s. 11–12. ISBN 978-0-472-08149-3. «... the Albanians did not have a single ancestor in one or the other of these pre-Slavic peoples; the present-day Albanians, like all Balkan peoples, are an ethnic mixture and in addition to this main ancestor there is an admixture of Slavic, Greek, Vlach, and Romano-Italian ancestry. In addition to these three Indo-European peoples, each living its own zone of the pre-Slavic Balkans, other peoples had an impact as well. Large numbers of Celts had passed through earlier, leaving their contribution to the gene pool as well as a wide variety of cultural (particularly artistic) influences. Large numbers of Roman veterans were settled in the Balkans... Different Germanic peoples (Ostrogoths, Visigoths, and Gepids) raided and settled (both on their own and as Roman federate troops) in the Balkans in large numbers over three centuries (third to sixth)» 
  30. ^ Bonefoy, Yves (1993). American, African, and Old European mythologies. University of Chicago Press. s. 253. ISBN 978-0-226-06457-4. 
  31. ^ Mircea Eliade, Charles J. Adams, The Encyclopedia of religion, Macmillan, 1987, ISBN 978-0-02-909700-7, p. 179.
  32. ^ Gellner, Ernest (1998). Nasjonalisme. Oslo: Spartacus. ISBN 8243001336. 
  33. ^ a b Ancsombe, F. F. (2006). The Ottoman empire in recent international politics-II: the case of Kosovo. The International History Review, 28(4), 758-793.
  34. ^ «Kosovo - Globalis.no». www.globalis.no. Arkivert fra originalen 16. september 2016. Besøkt 7. september 2016. 
  35. ^ a b c d e f «Kosovos historie – Store norske leksikon». Besøkt 7. september 2016. «Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon. Serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt.» 
  36. ^ a b c Borchgrevink, Aage Storm (1999). Bakgrunnen for konflikten i Kosovo og OSSEs rolle. Oslo: Den norske Atlanterhavskomite. 
  37. ^ Endresen, Cecilie (8. august 2019). «Kosovos historie». Store norske leksikon. Besøkt 20. mai 2020. 
  38. ^ VG - Uro i albansk grenseprovins (06.10.1981)
  39. ^ a b c VG - Ett land, to folk (16.10.1987, s.17)
  40. ^ Milica Uvalic (27. mars 2018). «The rise and fall of market socialism in Yugoslavia». DOC Reasearch Institute. Besøkt 4. september 2019. 
  41. ^ Marvin Howe (12. juli 1982). «Exodus of serbians stirs province in Yugoslavia». The New York Times. Besøkt 4. september 2019. 
  42. ^ The Serbs Tim Judah p162
  43. ^ Yugoslavia's Ethnic Nightmare. Ed Jasminka Udovićka and James Ridgeway p. 82
  44. ^ The Serbs Tim Judah p. 162
  45. ^ The Economist, 5. juni 1999, What's next for Slobodan Milošević?
  46. ^ Reuters 1988-07-30, Yugoslav Leaders Call for Control in Kosovo, Protests Loom
  47. ^ VG - Beleiret provins (31.03.1989, s.18)
  48. ^ University of Maryland, 2004, Minorities at Risk Project, "Chronology for Kosovo Albanians in Yugoslavia", «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 21. januar 2013. 
  49. ^ http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.704425
  50. ^ NRK (26. februar 2009). «Serbisk ekspresident frikjent». NRK. Besøkt 24. november 2019. «Serbias tidligere president Milan Milutinovic er frikjent for krigsforbrytelser i Kosovo av Jugoslavia-domstolen i Haag. Fem andre er dømt til langvarige fengselsstraffer. … Visestatsminister Nikola Sainovic ble sammen med tidligere general i hæren Nebojsa Pavkovic og politigeneral Sreten Lukic dømt til 22 års fengsel, mens general Vladimir Lazarevic og generalstabssjef Dragoljub Ojdanic hver ble dømt til 15 års fengsel.» 
  51. ^ ICTY: Convictions for Kosovo crimes upheld for four senior Serbian officials
  52. ^ Sputnik News
  53. ^ «Inhuman treatment of people and illicit trafficking in human organs in Kosovo*» (PDF). Europakommisjonen (engelsk). 12. desember 2010. Besøkt 24. november 2019. «8. The ICTY, which had started to conduct an initial examination on the spot to establish the existence of traces of possible organ trafficking, dropped the investigation. The elements of proof taken in Rripe, in Albania, have been destroyed and cannot therefore be used for more detailed analyses. No subsequent investigation has been carried out into a case nevertheless considered sufficiently serious by the former ICTY Prosecutor for her to see the need to bring it to public attention through her book.» 
  54. ^ NRK (5. september 2015). «Kosovo Organ-Trafficking: How the Claims were Exposed». Balkaninsight (engelsk). Besøkt 24. november 2019. «The team found medical equipment, including syringes, intravenous drip bags, and stomach tranquilisers at the Yellow House. However, this evidence was later destroyed by the ICTY after the investigation was dropped because there was not enough proof to mount prosecutions.» 
  55. ^ «Bring up the boddies». The New Yorker (engelsk). 29. april 2013. Besøkt 24. november 2019. «In December, 2007, Del Ponte stepped down as the lead prosecutor, saying that it was “time to return to normal life.” She soon published a memoir, “Madame Prosecutor,” in which she recounted her successes in chasing Italian mobsters, Rwandan genocidaires, and Serbian generals. But she fumed about her inability to make charges stick against the K.L.A. The Limaj and Haradinaj investigations were “the most frustrating” part of her time in The Hague—and proof that “impunity shrouds powerful political and military figures” in Kosovo. She voiced her suspicion that the K.L.A. had trafficked the organs of prisoners, and offered an account of her team’s visit to the yellow house» 
  56. ^ «Bring up the boddies». The New Yorker (engelsk). 29. april 2013. Besøkt 24. november 2019. «Bllaca says that he participated in more than a dozen violent acts on behalf of former K.L.A. members, including murder, kidnapping, and witness intimidation. Now under witness protection, he has testified in two cases, both of which have led to convictions. “It was very simple,” he told me. “We worked in three lanes. Kill collaborators, kill Hague witnesses, and kill L.D.K. people”—members of the Democratic League of Kosovo, the chief rival of the party led by Thaci and Limaj. In the months after the war, many L.D.K. members were murdered; one was killed at home on his couch, and another was assassinated on a street in Pristina, in the middle of the day.» 
  57. ^ «Bring up the boddies». The New Yorker (engelsk). 29. april 2013. Besøkt 24. november 2019. «Thaci was the “boss” of a “network of unlawful activity”—one that included a constellation of detention camps in Albania, where some prisoners were subjected to abuse, including torture, murder, and organ harvesting. One of the “leading co-conspirators,” Marty suggested, was Shaip Muja, the surgeon who became Thaci’s health adviser. Marty identified four sites, among them the yellow house outside Burrel, that had served as “way stations” in an organ-trafficking trade. At the farmhouse near the Tirana airport, prisoners were killed, "usually by a gunshot to the head," before “being operated on.» 
  58. ^ «Inhuman treatment of people and illicit trafficking in human organs in Kosovo*» (PDF). Europakommisjonen (engelsk). 12. desember 2010. Besøkt 24. november 2019. «10. The international organisations in place in Kosovo favoured a pragmatic political approach, taking the view that they needed to promote short-term stability at any price, thereby sacrificing some important principles of justice. For a long time little was done to follow-up evidence implicating KLA members in crimes against the Serbian population and against certain Albanian Kosovars. Immediately after the conflict ended, in effect, when the KLA had virtually exclusive control on the ground, many scores were settled between different factions and against those considered, without any kind of trial, to be traitors because they were suspected of having collaborated with the Serbian authorities previously in place.» 
  59. ^ «EU proposal lays out steps on Kosovo independence». International Herald Tribune. 12. desember 2007. Arkivert fra originalen 13. desember 2007. Besøkt 2. januar 2008. 
  60. ^ «Serbian key presidential elections set for Jan. 20». International Herald Tribune. 12. desember 2007. Arkivert fra originalen 21. januar 2008. Besøkt 2. januar 2008. 
  61. ^ Dagsavisen: Kosovo skal anerkjennes Arkivert 13. januar 2008 hos Wayback Machine., presentert 12. januar 2008
  62. ^ BBC News: Kosovo's independence 'in days', presentert 24. januar 2008
  63. ^ Aftenposten: Nå blir Kosovo en egen stat, presentert 17. februar 2008
  64. ^ Nettavisen: Kosovo holder ekstraordinært møte, presentert 17. februar 2008
  65. ^ Nettavisen: Kosovo MPs proclaim independence, presentert 17. februar 2008
  66. ^ VG: 109 av 109 stemte for et uavhengig Kosovo, presentert 17. februar 2008
  67. ^ Store norske leksikon - Kosovos historie, selvstendighetsprosessen
  68. ^ «Serbia and Kosovo reach EU-brokered landmark accord», BBC News, 19. april 2013.
  69. ^ Historic agreement could pave way for Kosovo and Serbia, Southeast European Times, 20. april 2013.
  70. ^ Majorities in Kosovo, Serbia support new deal, Deutsche Welle, 19. april 2013.
  71. ^ International Herald Tribune: Afghanistan recognizes Kosovo's independence, 18. februar 2008
  72. ^ nasdaq.com: Albania Recognizes Kosovo As Independent State, 18. februar 2008
  73. ^ The Principality of Andorra recognizes Kosovo’s independence, Kosovos utenriksdepartement, 8. juni 2011.
  74. ^ Margarita Skenderaj (20.05.2015). «Kosovo recognized by Caribbean State of Antigua and Barbuda». Agjencia Telegrafike Shqiptare. Besøkt 13.12.2017. 
  75. ^ [1], 19. februar 2008
  76. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mai 2009. Besøkt 19. mai 2009. , 19. mai 2009
  77. ^ «Bangladesh officially recognises Kosovo as an independent state | Dhaka Tribune». www.dhakatribune.com (engelsk). Besøkt 13. desember 2017. 
  78. ^ «Serbia withdraws its ambassadors from Belgium, Peru». Focus News Information Agency. 25. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  79. ^ [2], 7. august 2008
  80. ^ The Republic of Benin is the 80th state to recognize Kosovo’s independence , Kosovos utenriksdepartement, 18. august 2011.
  81. ^ Brunei Darussalam recognizes Kosovo independence, Kosovos utenriksdepartement, 25. april 2012.
  82. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. april 2008. Besøkt 24. april 2008. , 25. april 2008
  83. ^ [3], 19. mars 2008
  84. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. mars 2008. Besøkt 18. mars 2008. , 18. mars 2008
  85. ^ [4], 6. august 2008 (spansk)
  86. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 18. februar 2008. , 17. februar 2008
  87. ^ «Denmark recognises Kosovo» (English). Ministry of Foreign Affairs of Denmark. 21. februar 2008. Arkivert fra originalen 24. april 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  88. ^ «Recognition is confirmed by Djibouti». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 12. mai 2010. Besøkt 12. mai 2010. 
  89. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. juli 2009. Besøkt 11. juli 2009. , 11. juli 2009
  90. ^ Republika e Egjiptit njeh Kosovën shtet të pavarur e sovran, Kosovos utenriksdepartement, 26. juni 2013.
  91. ^ Ivory Coast recognizes Kosovo Arkivert 1. mars 2012 hos Wayback Machine., Top Channel, 21. september 2011..
  92. ^ El Salvador njeh Kosovën, 30. juni 2013.
  93. ^ «Estonia recognises Republic of Kosovo». Estonian Ministry of Foreign Affairs. 21. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  94. ^ «Pavarësia e Kosovës njihet nga shteti i Fixhit» Arkivert 16. august 2014 hos Wayback Machine., BalkanWeb, 19. november 2012.
  95. ^ «Fixhi njeh pavarësinë e Kosovës», Kosovo News Network, 19. november 2012.
  96. ^ VG: Finland anerkjenner Kosovo, 7. mars 2008
  97. ^ a b c Nettavisen: Venter på verden, 18. februar 2008
  98. ^ [5] Arkivert 22. oktober 2008 hos Wayback Machine., 14. oktober 2008
  99. ^ Kosovo’s recognition confirmed by the Republic of Gabon, Kosovos utenriksdepartement, 13. oktober 2011.
  100. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2009. Besøkt 8. april 2009. 
  101. ^ a b The Republic of Niger and the Republic of Guinea Conakry recognize Kosovo’s independence , Kosovos utenriksdepartement, 16. august 2011.
  102. ^ «Guyana Recognises Kosovo as Independent State», Balkan Insight, 18. mars 2013.
  103. ^ Haiti’s recognition of Kosovo confirmed during Minister Hoxhaj’s visit to this state, Kosovos utenriksdepartement, 10. februar 2012.
  104. ^ Honduras recognizes Kosovo
  105. ^ iht.com
  106. ^ [6]
  107. ^ «"L'Italia riconosce il Kosovo"» (italiensk). 21. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  108. ^ [7]
  109. ^ Le Yémen reconnaît l'indépendance du Kosovo, RIANovosti, 12. juni 2013.
  110. ^ [8]
  111. ^ Kiribati recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 25. oktober 2010.
  112. ^ [9], 19. mars 2008
  113. ^ Kuwait formally recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 11. oktober 2011.
  114. ^ «Announcement by Minister of Foreign Affairs of Republic of Latvia on recognition of Kosovo's independence». Besøkt 20. februar 2008. 
  115. ^ Today, in New York, the Prime Minister of the Republic of Kosovo, Hashim Thaçi met the Prime Minister of Libya, Ali Zeidan in a private meeting, Office of the Prime Minister, Republic of Kosovo, 25. september 2013.
  116. ^ Libya officially recognises Kosovo, Libya Herald, 26. september 2013.
  117. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. april 2008. Besøkt 28. mars 2008. , 25. mars 2008
  118. ^ [10] Arkivert 3. juni 2008 hos Wayback Machine., 6. mai 2008
  119. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. , 20. februar 2008
  120. ^ [11], 01. november 2008
  121. ^ «Republika e Malavit njohu Kosovën, shtet të pavarur dhe Sovran» (Albanian). Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 16. desember 2009. Besøkt 29. mars 2010. 
  122. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 19. februar 2009. , 19. februar 2009
  123. ^ [12], 21. august 2008
  124. ^ http://www.newkosovareport.com/20080417889/Politics/Republic-of-the-Marshall-Islands-has-recognized-Kosovo.html
  125. ^ [13], 9. oktober 2008
  126. ^ «The Islamic Republic of Mauritania recognized the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 14. januar 2010. Besøkt 29. mars 2010. 
  127. ^ [14], 6. desember 2008
  128. ^ [15], 19. mars 2008
  129. ^ [16], 09. oktober 2008
  130. ^ [17], 04. mars 2008
  131. ^ «New Zealand recognizes the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 9. november 2009. Besøkt 29. mars 2010. 
  132. ^ Nigeria recognizes Kosovo Independence Arkivert 9. juli 2013 hos Wayback Machine., Top Channel, 12. september 2011.
  133. ^ Norge anerkjenner Kosovo som selvstendig stat (28. mars 2008)
  134. ^ Republic of Kosovo Established Diplomatic Relations with Sultanate of Oman, Kosovos utenriksdepartement, 4. februar 2011
  135. ^ «Kosovo Comes Close to 100th Recognition», BalkanInsight, 25. desember 2012.
  136. ^ «Recognition to the Republic of Kosovo», Pakistans utenriksdepartement, 24. desember 2012.
  137. ^ [18], 16. januar 2009
  138. ^ «Perú decide reconocer independencia de Kósovoe». Peruvian Ministry of External Relations. 22. februar 2008. Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 22. februar 2008. 
  139. ^ Portugal recognizes independent Kosovo 7. oktober
  140. ^ «Rząd uznał niepodległość Kosowa» (Polish). TVN24 Agency. 26. februar 2008. Besøkt 26. februar 2008. 
  141. ^ Qatar recognized the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 7. januar 2010.
  142. ^ «Saint Kitts dhe Nevis njeh pavarësinë e Kosovës» Arkivert 16. august 2014 hos Wayback Machine., 14. november 2012.
  143. ^ «Saint Kitts dhe Nevis njohin pavarësinë e Kosovës», Kosovo News Network, 14. november 2012.
  144. ^ Santa Lucia is the 81st UN member state to recognize the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 19. august 2011.
  145. ^ [19], 15. september 2008
  146. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. mai 2008. Besøkt 13. mai 2008. ] 11. mai
  147. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. september 2009. Besøkt 21. april 2009. , 20. april 2009
  148. ^ «Senegal recognises Kosovo's independence: ministry». IC Publications. 19. februar 2008. Arkivert fra originalen 27. februar 2008. Besøkt 19. februar 2008. 
  149. ^ «Singapore Recognizes Kosovo as an Independent State and Diplomatic Relations are Established». Ministry of Foreign Affairs - Republic of Kosovo. Besøkt 13. desember 2017. 
  150. ^ Nettavisen: Slovenia anerkjenner Kosovo, 5. mars 2008
  151. ^ «Somalia recognized the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 21. mai 2010. Besøkt 21. mai 2010. 
  152. ^ regjeringen.se Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine., 4. mars 2008
  153. ^ kln.gov.my, 27. februar 2008
  154. ^ «Recognition of the Republic of Kosovo by the Kingdom of Swaziland». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 12. april 2010. Besøkt 13. april 2010. 
  155. ^ «Recognition of the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs and Trade of the Republic of Korea. 28. mars 2008. Arkivert fra originalen 9. april 2008. Besøkt 28. mars 2008. 
  156. ^ Pacolli: Tanzania na njohu, merita është e imja , telegrafi.com, 30. mai 2013.
  157. ^ Kosovo wins recognition from over half United Nations states, Foreign & Commonwealth Office, Storbritannia, 21. juni 2013.
  158. ^ Prime Minister Thaçi officially receives Thailand recognition of Kosovo in a meeting with Thailand Deputy Prime Minister Dr. Surapong Tovichakchaikul, Office of the Prime Minister, Republic of Kosovo, 26. september 2013.
  159. ^ Kosovo opens talks for more recognition, Southeast European Times, 10. oktober 2013.
  160. ^ «Tonga recognises Kosovo», Focus Information Agency, 19. januar 2014.
  161. ^ Chad recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 1. juni 2012.
  162. ^ Czech Ministry of Foreign Affairs: The Czech Republic has recognized independence of Kosovo, 23. februar 2008
  163. ^ Tuvalu recognises Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 19. november 2010.
  164. ^ Nettavisen: Viktig med norsk anerkjenning, 20. februar 2008
  165. ^ The Republic of Uganda recognizes the independence of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 17. februar 2012.
  166. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2008. Besøkt 19. mars 2008. , 19. mars 2008
  167. ^ Dagbladet: Kosovo er selvstendig, 18. februar 2008
  168. ^ «AKR: Vanuatu e ka njohur Kosovën» (Albanian). Kohanet. 28. april 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  169. ^ «Austrian government recognises Kosovo's independence». EUbusiness.com. 2008. Besøkt 22. februar 2008. 
  170. ^ «Österreich erkennt das Kosovo an» (German). Der Standard. 27. februar 2008. Besøkt 27. februar 2008. 
  171. ^ "Austria moves forward with recognition of Kosovo", Monsters & Critics, 27. februar 2008. Link accesseed 2008-02-07.
  172. ^ «Timori Lindor njeh pavarësinë e Kosovës», Kosovos utenriksdepartement, 9. november 2012.
  173. ^ The Republic of Kosovo officially declared independence on February 17, 2008. As of today, the Republic of China (Taiwan) formally recognizes the Republic of Kosovo, Republikken Kinas utenriksdepartement, 21. februar 2008.
  174. ^ Deputy Prime Minister Selimi received in a meeting Malta’s Order of Templars, Kosovos utenriksdepartement, 26. oktober 2011.
  175. ^ «Kremlin Gold Paves Way to Billionaire Fortune for Tito Valet» (engelsk). s. 1. 
  176. ^ «Intensifying Battle Over Kosovo’s Recognition is Futile» (engelsk). s. 1. 
  177. ^ «Motion submitted on reviewing Maldives' recognition of Kosovo's independence» (engelsk). s. 1. 
  178. ^ «Kosovo: We Didn’t Bribe Maldives for Recognition» (engelsk). s. 1. 
  179. ^ «Togo withdraws recognition of Kosovo claims Serbia’s foreign minister». s. 1. 
  180. ^ «Serbia to continue pursuing revocation of Kosovo independence, says expert». s. 1. 
  181. ^ «Radio Free Europe on the 'Russian connection' in Kosovo recognition withdrawal» (engelsk). s. 1. 
  182. ^ «Ministry of foreign affairs and regional integration - recognition withdrawal for Kosovo» (PDF) (engelsk). s. 1. 
  183. ^ «Republic of Nauru - Note no. 702/2019 recognition withdrawal for Kosovo» (engelsk). s. 1. 
  184. ^ «Галерија слика - Дачић: „Сијера Леоне је 18. држава која је повукла признање тзв. Kосова“ - Ивица Дачић - Повлачење признања Косова, Сијера Леоне». www.mfa.gov.rs. Besøkt 3. mars 2020. 
  185. ^ «Kosovo is still locked out of the EU ten years after declaring independence – why?» (engelsk). s. 1. 
  186. ^ «Court settles legal question of Kosovo independence, but not the political issue». CSMonitor.com. Besøkt 21. august 2019. 
  187. ^ http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/spania-vil-fortsatt-ikke-anerkjenne-kosovo-3253697.html
  188. ^ «Introductory Note from the UN Secretary-General to the ICJ» (PDF). s. 1. 
  189. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-fndomstolens-kjennelse-gir-kosovo-full-stoette-3253356.html
  190. ^ «Non-member states» (engelsk). s. 1. 
  191. ^ «Why Palestine Won Big at the U.N.» (engelsk). s. 1. 
  192. ^ «Kosovo can send Olympic teams», ESPN, 9. desember 2014. Lest 11. desember 2014.
  193. ^ «127th IOC Session comes to close in Monaco», Den internasjonale olympiske komité, 9. desember 2014. Lest 11. desember 2014.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]