Kosovo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 42°36′06″N 20°51′07″Ø

Republikken Kosovo
Republika e Kosovës

Република Косово

Republika Kosovo

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Kosovo

Innbyggernavnkosovar
HovedstadPrishtinë / Prishtina
TidssoneUTC+1
Areal
 – Totalt
Rangert som nr. 168
10887
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 150
1 739 825[1] Ekskludert Nord Kosovo
Bef.tetthet171,85 innb./km²
StyreformParlamentarisk republikk
PresidentHashim Thaçi
StatsministerRamush Haradinaj
Offisielle språkAlbansk og serbisk[2][3]
Uavhengighet fraSerbia
(erklært) 17. februar 2008
ValutaEuro (EUR)
Nasjonalsang«Europa»

1Ikke anerkjent av Serbia, men anerkjent av 101 av FNs 193 medlemsland per 27. Juli 2019.[trenger referanse] Kosovo er ikke medlem av FN.
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Kosovo (albansk: Kosovë/Kosova, serbisk: Косово/Kosovo) er en delvis anerkjent republikk i Europa som erklærte seg som uavhengig stat den 17. februar 2008. Kosovo grenser til Montenegro i nordvest, til Albania i sørvest, Nord-Makedonia i sør og Serbia i nord og øst. Landet har 1,8 millioner innbyggere. Hovedstaden er Prishtina, hvor de fleste av Kosovos universiteter og høyskoler ligger. Mesteparten av Kosovos innbyggere identifiserer seg som muslimer, men det finnes også en del ortodokse og katolske kristne. [4] Kosovo har ikke noen offentlig religion.

Kosovo var frem til den ensidige uavhengighetserklæringen formelt ansett som en provins i Serbia med navnet Kosovo og Metohija (serbisk: Косово и Метохија/Kosovo i Metohija). Ifølge FN resolusjonen 1244 så anses Kosovo fortsatt som en provins av Serbia under FN styre.[5] Etter Kosovokrigen i 1999 ble området i realiteten styrt av FN gjennom UNMIK i samsvar med FN resolusjon 1244.[6] NATO fikk ansvar for sikkerhetene gjennom KFOR styrken.[7] I senere tid fikk EU gjennom EULEX ansvar for en del av den sivilrettslige styringen etter en avtale mellom FN, EU og Serbia.[8] Kosovos nasjonalforsamling vedtok i en ensidig uavhengighetserklæring den 17. februar 2008 at Kosovo er en suveren og demokratisk stat og dermed uavhengig av Serbia. Kosovo er anerkjent som stat gjennom bilaterale avtaler av de aller fleste vestlige land og 101 av FNs 193 medlemsland, men er ikke medlem i FN. Antallet land som har anerkjent Kosovos uavhengighet er omdiskutert. Dette medfører at listen over land som anerkjenner Kosovo ikke er endelig. Det er 15 land som har trukket tilbake anerkjennelsen, eller som har presisert at de i utgangspunktet ikke har anerkjent uavhengighetserklæringen.[9] Serbia og landets støttespillere Russland, Kina, India m.fl. gjorde det ved uavhengighetserklæringen klart at de «aldri» ville anerkjenne Kosovos uavhengighetserklæring.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovos geografi

Kosovo har et areal på 10 887 km². Landet er omgitt av land og har dermed ingen kystlinje. Landegrensene er totalt på 702 km og landene Kosovo grenser mot, er Serbia i nord og øst, Nord-Makedonia i sør, Albania i sørvest og Montenegro i vest. Plasseringen på Balkan, mellom Middelhavet og fjellområdene i Sørøst-Europa, gir landet et fuktig innlandsklima med store variasjoner i temperatur gjennom året, med varme, tørre somre og en kald høst og vinter med store snømengder.

Store deler av Kosovo er fjellkledd, og høydene går fra 297 moh. ved Hvite Drin til Deravicas 2 565 moh.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Etnisk sammensetning i Kosovo.

Ifølge en offisiell undersøkelse i 2005 fra det statistiske kontoret i Kosovo[10][11][12] ble den totale befolkningen i Kosovo estimert til ca. 2 millioner fordelt på følgende etnisk sammensetning:

Islam er den dominerende religionen blant majoriteten av den albanske, bosnjakiske, goraniske og tyrkiske befolkningen, og hos noen av Romani-folket. Religiøs retorikk var stort sett fraværende fra det offentlige liv i de muslimske samfunnene, oppmøtet i moskeene var lavt, og offentlig bruk av konservativ islamsk påkledning og kultur var minimal. Den serbiske befolkningen, estimert til 100 000 til 120 000 personer, er hovedsakelig serbisk-ortodokse. Anslagsvis 3 prosent av de etniske albanerne er romersk-katolske. Katolske samfunn er konserterte rundt de katolske kirkene i Prizren, Klina, og Gjakova. Protestanter utgjør mindre enn én prosent av befolkningen, og er stort lokalisert i byer, med de fleste finnes i Prishtina. Der finnes ingen synagoger eller jødiske institusjoner, og det er kun to kjente familier med jødisk avstamning. Antallet ateister eller de som ikke praktiserer noen religion er vanskelig å bestemme, og estimater er stort sett ikke troverdige.[13][14][15] I grunnloven som er vedtatt den 9. april 2008, artikkel 8 heter det at Republikken Kosovo er sekulær, og at staten skal forholde seg nøytral i religiøse anliggender.[16] Den kosovoiske sekulariteten viser seg bl.a. gjennom et fobud mot hijabskoler (men ikke på universiteter, siden man da er over 18 og kan ta egne valg).[17]

Etniske albanere i Kosovo har den største befolkningsveksten i Europa.[18] Vekstraten er på 1,3 %. Regnet over en 82 år lang periode (1921–2003) ble befolkningen 4,6 ganger så stor. Hvis veksten fortsetter vil befolkningensstørrelsen, basert på noen estimater, øke til 4,5 millioner innen 2050.[19]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovos historie

Etniske albanere antas å ha bakgrunn i illyrere som befolket store deler av det vestlige Balkan.[20]. I middelalderen var Kosovo en del av det serbiske riket. I 1389 ble slaget ved Kosovo Polje utkjempet mellom det osmanske rike (det tyrkiske rike) og det serbiske rike. Serberne ble nedkjempet og innen 70 år var hele Kosovo under ottomansk styre.

På grunn av mange viktig hendelser i Serbias historie har Kosovo en viktig plass serbisk nasjonal bevissthet.[21][22]

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Under ottomanske styrke begynte etniske albanere fra høylandet å slå seg ned på flatlandet samtidig som serbiske føydalherrer trakk nordover. På 1400-tallet gjorde albanere under ledelse av Gjergj Kastriot, kjent som Skanderbeg, opprør mot ottomanene. Etter Skenderbegs død ble motstanden svekket og ottomanen styrket sitt herredømme over området.[20] I 1690 utvandret den serbisk ortodokse patriarken i Peć og stor deler av de etniske serberne i Kosovo (kildene oppgir både 30.000 personer og 37.000 familier) til det daværende Ungarn innenfor Habsburgmonarkiet. Folkevandringen skjedde under Den store tyrkiske krig da Habsburgernes styrker inntok Beograd, Niš, Kosovo og Skopje i 1689 og ble drevet tilbake av sultanen året etter. Habsburgerne kontrollerte Kosovo i to måneder vinteren 1689-1690 og ottomanske styrker gikk til motangrep og drev habsburgske styrker tilbake til Novi Pazar og Niš fra januar 1690. Omstendighetene ellers er omstridte og utgjør deler av grunnlaget for både serbisk og albansk nasjonalisme. Det er uklart om patriarken og andre som forlot Kosovo hadde alliert seg med habsburgerne eller om de bare fryktet konsekvensene av ottomansk gjenerobring i 1690.[22]

Kosovo var under Det osmanske rike frem til utbruddet av den første Balkankrigen i 1912[23]. I oktober 1912 erklærte SerbiaBulgaria og Hellas krig mot osmanene, og serbiske styrker tok raskt kontroll over Kosovo. Beograd anså Kosovo som serbisk eiendom og erobringen som en frigjøring, mens albanerne så det som en okkupasjon, serbiske styrker brente landsbyer og drev sivile på flukt.[24] Med fredsavtalen i 1913 ble Kosovo delt mellom Serbia og Montenegro. Et år senere 28. juli 1914 gikk Østerrike-Ungarn til krig mot Serbia, og Bulgaria okkuperte områder i sørøst.[24] Serbiske styrker flyktet over fjellet til Montenegro, men et stort antall soldater døde eller ble tatt til fange av den østerrikske hæren. Kosovo ble delt i en østerriksk og en bulgarsk okkupasjonssone, som i 1918 ble avløst av franske og italienske styrker.[24]

Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Etter at den serbiske hæren igjen inntok Kosovo høsten 1918, ble Kosovo en del av det nye Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (Jugoslavia fra 1919).[24] Albanerne utgjorde en av de største ikke-slaviske minoritetene i riket, men ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet. Ved nyordningen av Jugoslavia 1946 ble provinsen Kosovo (albansk: Kosova) opprettet med tanke på den albanske minoritet.[24] Før provinsen Kosovo ble opprettet i 1946 ble området ansett som to regioner: Kosovo/Kosovo (Fusha e Kosovo eller Kosovosletten) og Metohija. Fra 1960 til 1980 forlot mange etniske serbere og etniske montenegrinere provinsen blant annet som resultat av politisk press. Omkring 1990 var etniske albanere kommet opp i 90 % av befolkningen.[20] I 1974 ble Kosovo en autonom provins innenfor Serbia, og fikk dermed omtrent like utstrakt selvstyre som de andre republikkene i Jugoslavia. I begynnelsen av 1980-årene brøt det ut omfattende demonstrasjoner blant albanerne i Kosovo, med blant annet krav om full republikkstatus.[24]

Kosovo og oppløsningen av Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

I 1981, like etter Titos død, økte spenningen i Kosovo. Kosovoalbanerne ønsket større selvstyre. Situasjonen førte til store opptøyer og hæravdelinger fra andre republikker ble sendt inn i området. Ni mennesker skal ha blitt drept og rundt 50 ble såret. Konsekvensene av uroen ble at formannen og viseformannen i Kosovo ble avskjediget. I tillegg måtte formannen i Kosovos kommunistparti gå av, 210 professorer, lærere mistet jobben og 900 personer ble ekskludert fra kommunistpartiet. Jugoslaviske myndigheter arresterte i tillegg over 200 unge albanere.[25] Opptøyene startet opprinnelig som et studentopprør Prishtina der studentene klagde på forholdene og maten ved Universitetet i Prishtina.[26] I perioden 1981 - 1987 ble rundt 8000 kosovoalbanere fengslet i Jugoslavia av politiske årsaker.[26] Mye av spenningen og uroen som oppstod på begynnelsen av 1980-tallet hadde sin bakgrunn i en stor økonomisk krise som rammet Jugoslavia i 1981. Ettersom Den autonome provinsen Kosovo og Metohija som det da het var landets minst utviklede område, fikk de størstedelen av redistribusjonsfondet som var satt opp i landet. Dette fondet tok ressurser og finanser fra de mer utviklede områdene i daverende Jugoslavia og fordelte disse pengene nedover til de fattigere områdene. Denne resesjonen rammet dermed hardest i Kosovo og Metohija og eliten der som tidligere nøt godt av disse overføringene da denne stoppet opp.[27] I tiåret før opptøyene hadde 57.000 serbere forlatt provinsen etter trakasseringer. Dette medførte at andelen serbere sank fra 18,4 til 13,2 prosent av befolkningen. Etter opptøyene i 1981 følte serberne seg enda mer undertrykket av det albanske flertallet i Kosovo. Episoder av vold og trakasseringer førte til at nærmere 100 000 serbere forlot provinsen i perioden 1981 til -87.[28] Dette førte til at sentralmyndighetene i Beograd oppmuntret serberne til å bli i Kosovo ved gi dem økonomiske fordeler, og i noen tilfeller opprette fabrikker og industri der for det meste serbere ble ansatt. Dette forholdet bidro til å skape ytterligere spenning mellom de to folkegruppene.[26]

Inter-etnisk spenning fortsatte å vokse i Kosovo utover 1980-tallet. Spesielt klagde den serbiske minoritetsbefolkningen i området over mishandling fra det albanske flertallet. Milošević brukte denne misnøyen til å konsolidere sin stilling internt i Serbia. Milošević ble sendt av Ivan Stabolić for å møte lokale ledere, fordi de truet med å arrangere en demonstrasjon i Beograd.[29] Men en stor demonstrasjon av serbiske nasjonalister ble lagt samtidig med Miloševićs besøk. Da demonstrantene brøyt gjennom politisperringene, brukte politiet køller og situasjonen tilspisset seg. På dette tidspunktet gikk Milošević til et vindu og deklarerte: «Ingen har lov til å slå dere.» («Niko ne sme da vas bije» på originalspråket) Etter det gikk han med på å lytte til representanter for serberne som luftet sin misnøye, noe som fortsatte til dagen etterpå.[30] Fra dette øyeblikket, brukte Milošević Kosovo i sin ferd mot makt i Jugoslavia.[31]

28. juni 1989 holdt Milošević en tale i Gazimestan, foran en stor gruppe med serbere ved feiringen av 600-årsjubileumet av slaget ved Kosovo. Mange[hvem?] mener at denne talen var med på å konsolidere Milošević sin autoritet i Serbia.[32]

Etter urolighetene i 1989 reduserte myndighetene i Beograd Kosovos spesielle autonome status.[33] Kosovo ble på dette tidspunkt nærmest beleiret av serbiske soldater og portforbud, unntakslover og hyppige kontroller av folk og kjøretøyer preget store deler av provinsen.[34]

Like etter det, organiserte kosovoalbanere en separatistbevegelse som tok i bruk sivil ulydighet med et uttrykt mål om å oppnå uavhengighet for Kosovo. Kosovoalbanerne boikottet statlige institusjoner og valg, og etablerte egne albanske skoler og politiske institusjoner. 2. juli 1990, erklærte et ukonstitusjonelt parlament i Kosovo området som uavhengig stat, noe som ikke ble anerkjent av noen land. Nesten to år senere (26. september 1991) organiserte parlamentet en uoffisiell folkeavstemning, som ble overvåket av internasjonale observatører, men som ikke oppnådde internasjonalt anerkjennelse. Med et oppmøte på 87 %, stemte 99 % for at Kosovo skulle bli uavhengig.[35]

Kosovokrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kosovokrigen

Kosovokrigen startet som borgerkrig, og utviklet seg til en internasjonal storkonflikt. Albanske separatister startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Serbia og NATO. Etter serberne nektet å underskrive Rambouillet-avtalen, fulgte en omfattende bombekrig fra NATOs side, samtidig som væpnede albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Krigen endte etter at regjeringen i Beograd godtok betingelser som var fremforhandlet av en finsk-russisk meglingsgruppe. Alle serbiske tropper ble trukket tilbake fra Kosovo, og NATO og FN gikk inn med fredsbevarende styrker.

Straffeforfølgelse[rediger | rediger kilde]

I juli 2006 startet rettssaken i krigsforbryterdomstolen i Haag mot Serbias tidligere president Milan Milutinović, tidligere statsminister Nikola Šainović, tidligere forsvarsminister og generalstabssjef Dragoljub Ojdanić, sikkerhetssjef Sreten Lukić, samt militærsjefene Nebojsa Pavković og Vladimir Lazarević. Anklagen lød på forbrytelser mot menneskeheten og en rekke krigsforbrytelser, deriblant drap og seksuelle overgrep utført av serbiske soldater.[36]

Selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Kart over stater som har anerkjent Kosovos selvstendighet

██ Kosovo

██ Stater som formelt anerkjenner Kosovos selvstendighet

██ Andre stater

Forhandlingene rundt Kosovos endelige status pågikk og ble avsluttet i løpet av de første månedene i 2008. Albanerne, som utgjør om lag 92 %, krevde full selvstendighet, mens serberne, som er i mindretall, ville at Kosovo fortsatt skal være en del av Serbia. EU har lagt frem et forslag forfattet av Slovenia. I dette forslaget vil Kosovo erklære selvstendighet etter valget i Serbia er avsluttet i mars 2008. Planen innebærer også at Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland vil anerkjenne Kosovo innen 48 timer.[37] Kosovos president Fatmir Sejdiu, uttalte i desember 2007 at Kosovo «var kun dager fra selvstendighet», uten å spesifisere en dato.[38] Thaçi sa 10. januar 2008 at «datoen for selvstendighetserklæringen er fastsatt, men at den ikke vil bli offentliggjort før etter at andre runde av presidentvalget i Serbia er avviklet 3. februar»,[39] og fulgte opp to uker senere med å si at uavhengighet bare var «dager unna», men at det var noen prosedyrer og konsultasjoner som måtte foretas.[40]

Statsminister Hashim Thaçi sendte brev til 192 stater og ba dem om å anerkjenne Kosovo som uavhengig stat.[41] Thaçi innkalte parlamentet i Kosovo til et ekstraordinært møte 17. februar 2008 for å erklære provinsen som uavhengig,[42] og parlamentet vedtok med overveldende flertall å erklære Kosovo som en uavhengig stat.[43] De elleve parlamentarikerne som representerte etniske minoriteter, boikottet avstemningen.[44] I april 2008 vedtok nasjonalforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til den albanske flertallsregjeringen, etter ni år med FN-styre.[45]

Regjeringene i Kosovo og Serbia inngikk i april 2013 en avtale om å «normalisere» forbindelsene mellom de to landene.[46] I henhold til den femten punkter lange avtalen skal kommunene i Nord-Kosovo, der serberne er i flertall, utgjøre en region med selvstyre i saker som gjelder økonomisk utvikling, arealplanlegging, skolevesen og helse. Regionen skal underlegges Kosovos lover og integreres i Kosovos politi- og rettssystem, men med en regional ankedomstol og en serbisk, regional politisjef utpekt av Kosovos innenriksdepartement og godkjent av regionen.[47] Regjeringene i Serbia og Kosovo ble også enige om at de ikke skal hindre hverandre i å søke medlemskap i EU.[48]

Per 13. desember 2017 hadde 111 av FNs 193 medlemsland formelt anerkjent Kosovo som suveren stat:

I tillegg er Kosovo anerkjent av Republikken Kina (Taiwan)[171] og Malteserordenen.[172]

Av de landene som står på listen av land som har anerkjent Kosovo har 15 trukket tilbake anerkjennelsen eller presisert at de aldri har anerkjent uavhengigheten. Disse landene er: Komorene, São Tomé og Príncipe, Republikken Guinea-Bissao, Burundi, Liberia, Lesotho, Grenada, Madagaskar, Dominica, Surinam Papua Ny-Guinea, Salomonøyene, Palau, Den sentralafrikanske republikk, Togo.[173][174][175]

De fem EU-landene Spania, Hellas, Romania, Kypros og Slovakia motsetter seg anerkjennelse av Kosovo.[176]

Den internasjonale domstolen, FNs juridiske organ som gir rådgivende meninger i internasjonale saker, avgjorde i 2010 at Kosovos uavhengighetserklæring ikke brøt med folkeretten. Presidenten i den Internasjonale domstolen Hisashi Owada presisert at Internasjonale lover ikke har noen "forbud mot uavhengighetserklæringer" og at disse entitetene ikke er å anse som medlem av FN og dermed ikke omfattes av de internasjonale lovene som omhandler slike situasjoner.[177][178] Den rådgivende avgjørelsen kom etter spørsmål fra regjeringen i Serbia som lød «Er den ensidige uavhengighetserklæringen av den midlertidige selstyre regjeringen i Kosovo og Metohija i samsvar med internasjonal lov?»[179] Avgjørelsen ble i Kosovo ansett som seier, mens den i Serbia ble ansett som et nederlag i den forstand at domstolen ikke tok stilling til om det var en lovlig erklæring eller ikke, da FN i denne situasjonen ikke fordømte en slik erklæring, men samtidig ikke støttet den.[180] I Sikkerhetsrådet blokkerer både Russland og Kina, som begge har vetorett. I FNs Generalforsamling kreves to tredjedelers flertall for at Kosovo skal få status som fast observatør i kraft av å være et ikke-medlemsland. En slik tittel ville gitt Kosovo mulighet for tilstedeværelse på alle generalforsamlinger og ikke på invitasjon som ikke-medlemmer har. Andre entiteter som har denne statusen er Palestina og Vatikanstaten.[181][182] Forskjellen på ikke-medlem og ikke-medlemsland er at generalforsamlingen enten anerkjenner deres status som land eller ikke.

Politikk[rediger | rediger kilde]

17. november 2001 ble det gjennomført valg til en provinsforsamling, Kosovoforsamlingen (serbisk Скупштина Косова, albansk Kuvendi i Kosovës). Partiet til Ibrahim Rugova, LDK, ble det største partiet, og Nexhat Daci ble partiets leder i Kuvendi. Rugova ble innsatt som president i mars 2002, men døde av lungekreft 21. januar 2006. Rugovas etterfølger ble valgt i februar 2006, og det ble Fatmir Sejdiu, fra partiet LDK. Ved valget i 2016 ble Hashim Thaçi valgt til president.

Partier[rediger | rediger kilde]

De tre største partiene etter valget er:

Lidhja Demokratike e Kosovës (LDK), Kosovos demokratiske liga. LDK, det eldste partiet, var ledet av Ibrahim Rugova frem til hans død i 2006. Han hadde da i nesten 10 år arbeidet for at Kosovo skulle bryte ut av Serbia med fredelige midler, som blant annet inkluderte boikott av statlige valg og institusjoner og oppbygging av et separat albansk skolevesen. Fatmir Sejdiu tok over etter Rugova døde.

Partia Demokratike e Kosovës (PDK), Kosovos demokratiske parti stammer fra den politiske fløyen til UÇK (Ushtria Çlirimtare e Kosovës – Kosovos frigjøringshær, også forkortet KLA) under ledelse av Hashim Thaçi.

Vetëvendosje (VV)

Aleanca për Ardhmërinë e Kosovës (AAK), Alliansen for Kosovos fremtid regnes som det tredje største partiet. AAK er en allianse mellom flere nasjonalistiske småpartier under ledelse av Ramush Haradinaj, tidligere UÇK-kommandant for Dukagjin-regionen vest i Kosovo. Haradinaj er anklaget for å ha begått krigsforbrytelser og har blitt forhørt av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.

Til tross for dette ble han den 3. desember 2004 utnevnt til statsminister i Kosovos regjering. I mars 2005 meddelte han sin avgang som statsminister i grunnet disse anklagene og i påvente av en forventet rettssak i Haag. Han ble avløst som statsminister av Bajram Kosumi, som hadde oppgaven i ett år, til mars 2006. Fra 2007 var Agim Çeku statsminister i Kosovo, men ble avløst av tidligere KLA-leder Hashim Thaçi i desember 2007.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kosovo er et av de fattigste områdene i Europa. I 2001 var arbeidsledigheten på 57 %. Kosovos bruttonasjonalprodukt per innbygger var 3000 US dollar i 2002. En stor del av inntektene består av overføringer fra utlandet. I 2003 var importen 969 millioner euro, eksporten kun 36 millioner euro. Arbeidsløsheten ble i desember 2007 anslått til 60–70 prosent.

Media[rediger | rediger kilde]

Dagsavisen Koha Ditore ble grunnlagt i 1997 og var fram til 1999 den eneste albanske avisen som kom ut i Kosovo.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Kosovos olympiske komité er landets nasjonale olympiske komité. Den ble anerkjent av Den internasjonale olympiske komité i desember 2014.[183] [184]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Agjencia e Statistikave të Kosovës -». Arkivert fra originalen 25 November 2013. Besøkt 29 August 2017.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  2. ^ CIA World Factbook om Republikken Kosovo (besøkt 9. oktober 2008)
  3. ^ Constitution of Kosovo Article 5.
  4. ^ U.S. Department of State (10. juni 1999). «International Religious Freedom Report 2007» (engelsk). U.S. Department of State. Besøkt 17. september 2019. 
  5. ^ United Nations (10. juni 1999). «United Nations - Digital library» (engelsk). United Nations. Besøkt 21. august 2019. 
  6. ^ UNMIK (10. juni 1999). «United Nations Mission in Kosovo». United Nations. Besøkt 21. august 2019. 
  7. ^ KFOR (12. juni 1999). «Kosovo Force - KFOR» (engelsk). NATO. Besøkt 21. august 2019. 
  8. ^ EULEX (2008). «European union rule of law mission in Kosovo - EULEX» (engelsk). EULEX. Besøkt 21. august 2019. 
  9. ^ European Parliament (5. desember 2018). «Withdrawal of recognition of Kosovo» (engelsk). Europaparlamentet. Besøkt 21. august 2019. 
  10. ^ UNMIK. «Kosovo in figures 2005» (PDF) (engelsk). Ministry of Public Services. Arkivert fra originalen (PDF) 9. mars 2008. 
  11. ^ BBC News (23/12/05). «Muslims in Europe: Country guide» (engelsk).  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  12. ^ BBC News (20. november 2007). «Regions and territories: Kosovo» (engelsk). 
  13. ^ International Crisis Group (31. januar 2001). «Religion in Kosovo» (engelsk). Arkivert fra originalen 8. juli 2008. 
  14. ^ International Religious Freedom Report 2007 (U.S. Department of States) – Serbia (includes Kosovo)
  15. ^ International Religious Freedom Report 2006 (U.S. Department of States) – Serbia and Montenegro (includes Kosovo)
  16. ^ Kosovo Constitution Arkivert 21. november 2013 hos Wayback Machine.
  17. ^ BBC News (24. august 2010). «Headscarf ban sparks debate over Kosovo's identity». Besøkt 24. august 2010. 
  18. ^ Albanian Population Growth Arkivert 18. august 2010 hos Wayback Machine.
  19. ^ Kosovo-Hotels, Prishtina – Kosova-Hotels, Prishtinë Arkivert 12. februar 2008 hos Wayback Machine.
  20. ^ a b c Reineck, J. (1993). Seizing the past, forging the present: Changing visions of self and nation among the Kosova Albanians. Anthropology of East Europe Review, 11(1 & 2), 100-109.
  21. ^ Gellner, Ernest (1998). Nasjonalisme. Oslo: Spartacus. ISBN 8243001336. 
  22. ^ a b Ancsombe, F. F. (2006). The Ottoman empire in recent international politics-II: the case of Kosovo. The International History Review, 28(4), 758-793.
  23. ^ «Kosovo - Globalis.no». www.globalis.no. Arkivert fra originalen 16. september 2016. Besøkt 7. september 2016. 
  24. ^ a b c d e f «Kosovos historie – Store norske leksikon». Besøkt 7. september 2016. 
  25. ^ VG - Uro i albansk grenseprovins (06.10.1981)
  26. ^ a b c VG - Ett land, to folk (16.10.1987, s.17)
  27. ^ Milica Uvalic (27. mars 2018). «The rise and fall of market socialism in Yugoslavia». DOC Reasearch Institute. Besøkt 4. september 2019. 
  28. ^ Marvin Howe (12. juli 1982). «Exodus of serbians stirs province in Yugoslavia». The New York Times. Besøkt 4. september 2019. 
  29. ^ The Serbs Tim Judah p162
  30. ^ Yugoslavia's Ethnic Nightmare. Ed Jasminka Udovićka and James Ridgeway p. 82
  31. ^ The Serbs Tim Judah p. 162
  32. ^ The Economist, 5. juni 1999, What's next for Slobodan Milošević?
  33. ^ Reuters 1988-07-30, Yugoslav Leaders Call for Control in Kosovo, Protests Loom
  34. ^ VG - Beleiret provins (31.03.1989, s.18)
  35. ^ University of Maryland, 2004, Minorities at Risk Project, "Chronology for Kosovo Albanians in Yugoslavia", «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 21. januar 2013. 
  36. ^ http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.704425
  37. ^ «EU proposal lays out steps on Kosovo independence». International Herald Tribune. 12. desember 2007. Arkivert fra originalen 13. desember 2007. Besøkt 2. januar 2008. 
  38. ^ «Serbian key presidential elections set for Jan. 20». International Herald Tribune. 12. desember 2007. Arkivert fra originalen 21. januar 2008. Besøkt 2. januar 2008. 
  39. ^ Dagsavisen: Kosovo skal anerkjennes Arkivert 13. januar 2008 hos Wayback Machine., presentert 12. januar 2008
  40. ^ BBC News: Kosovo's independence 'in days', presentert 24. januar 2008
  41. ^ Aftenposten: Nå blir Kosovo en egen stat, presentert 17. februar 2008
  42. ^ Nettavisen: Kosovo holder ekstraordinært møte, presentert 17. februar 2008
  43. ^ Nettavisen: Kosovo MPs proclaim independence, presentert 17. februar 2008
  44. ^ VG: 109 av 109 stemte for et uavhengig Kosovo, presentert 17. februar 2008
  45. ^ Store norske leksikon - Kosovos historie, selvstendighetsprosessen
  46. ^ «Serbia and Kosovo reach EU-brokered landmark accord», BBC News, 19. april 2013.
  47. ^ Historic agreement could pave way for Kosovo and Serbia, Southeast European Times, 20. april 2013.
  48. ^ Majorities in Kosovo, Serbia support new deal, Deutsche Welle, 19. april 2013.
  49. ^ International Herald Tribune: Afghanistan recognizes Kosovo's independence, 18. februar 2008
  50. ^ nasdaq.com: Albania Recognizes Kosovo As Independent State, 18. februar 2008
  51. ^ The Principality of Andorra recognizes Kosovo’s independence, Kosovos utenriksdepartement, 8. juni 2011.
  52. ^ Margarita Skenderaj (20.05.2015). «Kosovo recognized by Caribbean State of Antigua and Barbuda». Agjencia Telegrafike Shqiptare. Besøkt 13.12.2017. 
  53. ^ [1], 19. februar 2008
  54. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mai 2009. Besøkt 19. mai 2009. , 19. mai 2009
  55. ^ «Bangladesh officially recognises Kosovo as an independent state | Dhaka Tribune». www.dhakatribune.com (engelsk). Besøkt 13. desember 2017. 
  56. ^ «Serbia withdraws its ambassadors from Belgium, Peru». Focus News Information Agency. 25. februar 2008. Besøkt 25. februar 2008. 
  57. ^ [2], 7. august 2008
  58. ^ The Republic of Benin is the 80th state to recognize Kosovo’s independence , Kosovos utenriksdepartement, 18. august 2011.
  59. ^ Brunei Darussalam recognizes Kosovo independence, Kosovos utenriksdepartement, 25. april 2012.
  60. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. april 2008. Besøkt 24. april 2008. , 25. april 2008
  61. ^ [3], 19. mars 2008
  62. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. mars 2008. Besøkt 18. mars 2008. , 18. mars 2008
  63. ^ [4], 6. august 2008 (spansk)
  64. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 18. februar 2008. , 17. februar 2008
  65. ^ «Denmark recognises Kosovo» (English). Ministry of Foreign Affairs of Denmark. 21. februar 2008. Arkivert fra originalen 24. april 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  66. ^ Central African Republic recognized Kosovo independence, Kosovos utenriksdepartement, 22. juli 2011.
  67. ^ «Recognition is confirmed by Djibouti». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 12. mai 2010. Besøkt 12. mai 2010. 
  68. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. juli 2009. Besøkt 11. juli 2009. , 11. juli 2009
  69. ^ «State of Dominica Recognizes Kosovo» Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine., M-mag, 11. desember 2012.
  70. ^ «Dominica recognizes Kosovo’s independence», Kosovos utenriksdepartement, 11. desember 2012.
  71. ^ Republika e Egjiptit njeh Kosovën shtet të pavarur e sovran, Kosovos utenriksdepartement, 26. juni 2013.
  72. ^ Ivory Coast recognizes Kosovo Arkivert 1. mars 2012 hos Wayback Machine., Top Channel, 21. september 2011..
  73. ^ El Salvador njeh Kosovën, 30. juni 2013.
  74. ^ «Estonia recognises Republic of Kosovo». Estonian Ministry of Foreign Affairs. 21. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  75. ^ «Pavarësia e Kosovës njihet nga shteti i Fixhit» Arkivert 16. august 2014 hos Wayback Machine., BalkanWeb, 19. november 2012.
  76. ^ «Fixhi njeh pavarësinë e Kosovës», Kosovo News Network, 19. november 2012.
  77. ^ VG: Finland anerkjenner Kosovo, 7. mars 2008
  78. ^ a b c Nettavisen: Venter på verden, 18. februar 2008
  79. ^ [5] Arkivert 22. oktober 2008 hos Wayback Machine., 14. oktober 2008
  80. ^ Kosovo’s recognition confirmed by the Republic of Gabon, Kosovos utenriksdepartement, 13. oktober 2011.
  81. ^ Ghana Republic – the 86th country recognising the Independence of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 23. januar 2012.
  82. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2009. Besøkt 8. april 2009. 
  83. ^ Prime Minister Thaçi meets the Foreign Minister of Grenada, Nickolas Steele – he officially accepts recognition of Kosovo by Grenada, Office of the Prime Minister, Republic of Kosovo, 25. september 2013.
  84. ^ a b The Republic of Niger and the Republic of Guinea Conakry recognize Kosovo’s independence , Kosovos utenriksdepartement, 16. august 2011.
  85. ^ The Republic of Guinea-Bissau Recognized the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 14. januar 2011.
  86. ^ «Guyana Recognises Kosovo as Independent State», Balkan Insight, 18. mars 2013.
  87. ^ Haiti’s recognition of Kosovo confirmed during Minister Hoxhaj’s visit to this state, Kosovos utenriksdepartement, 10. februar 2012.
  88. ^ Honduras recognizes Kosovo
  89. ^ iht.com
  90. ^ [6]
  91. ^ «"L'Italia riconosce il Kosovo"» (italiensk). 21. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  92. ^ [7]
  93. ^ Le Yémen reconnaît l'indépendance du Kosovo, RIANovosti, 12. juni 2013.
  94. ^ [8]
  95. ^ Kiribati recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 25. oktober 2010.
  96. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. mai 2009. Besøkt 18. mai 2009. , 18. mai 2009
  97. ^ [9], 19. mars 2008
  98. ^ Kuwait formally recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 11. oktober 2011.
  99. ^ «Announcement by Minister of Foreign Affairs of Republic of Latvia on recognition of Kosovo's independence». Besøkt 20. februar 2008. 
  100. ^ «Anniversary of declaration of Kosovo's independence», B92, 17. februar 2014.
  101. ^ «The Kingdom of Lesotho is 106th state to recognize Kosovo» Arkivert 28. februar 2014 hos Wayback Machine., In Serbia, 11. februar 2014.
  102. ^ "Liberia Recognizes Kosovo" Arkivert 18. februar 2009 hos Wayback Machine. liberianobserver.com, 30. mai 2008
  103. ^ Today, in New York, the Prime Minister of the Republic of Kosovo, Hashim Thaçi met the Prime Minister of Libya, Ali Zeidan in a private meeting, Office of the Prime Minister, Republic of Kosovo, 25. september 2013.
  104. ^ Libya officially recognises Kosovo, Libya Herald, 26. september 2013.
  105. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. april 2008. Besøkt 28. mars 2008. , 25. mars 2008
  106. ^ [10] Arkivert 3. juni 2008 hos Wayback Machine., 6. mai 2008
  107. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. , 20. februar 2008
  108. ^ «Madagaskari e njeh shtetin e Kosovës - Telegrafi». Telegrafi (engelsk). 25. november 2017. Besøkt 13. desember 2017. 
  109. ^ [11], 01. november 2008
  110. ^ «Republika e Malavit njohu Kosovën, shtet të pavarur dhe Sovran» (Albanian). Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 16. desember 2009. Besøkt 29. mars 2010. 
  111. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 19. februar 2009. , 19. februar 2009
  112. ^ [12], 21. august 2008
  113. ^ http://www.newkosovareport.com/20080417889/Politics/Republic-of-the-Marshall-Islands-has-recognized-Kosovo.html
  114. ^ [13], 9. oktober 2008
  115. ^ «The Islamic Republic of Mauritania recognized the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 14. januar 2010. Besøkt 29. mars 2010. 
  116. ^ [14], 6. desember 2008
  117. ^ [15], 19. mars 2008
  118. ^ [16], 09. oktober 2008
  119. ^ [17] Arkivert 16. september 2009 hos Wayback Machine., 23. april 2008
  120. ^ [18], 04. mars 2008
  121. ^ «New Zealand recognizes the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 9. november 2009. Besøkt 29. mars 2010. 
  122. ^ Nigeria recognizes Kosovo Independence Arkivert 9. juli 2013 hos Wayback Machine., Top Channel, 12. september 2011.
  123. ^ Norge anerkjenner Kosovo som selvstendig stat (28. mars 2008)
  124. ^ Republic of Kosovo Established Diplomatic Relations with Sultanate of Oman, Kosovos utenriksdepartement, 4. februar 2011
  125. ^ «Kosovo Comes Close to 100th Recognition», BalkanInsight, 25. desember 2012.
  126. ^ «Recognition to the Republic of Kosovo», Pakistans utenriksdepartement, 24. desember 2012.
  127. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 19. mars 2009. Besøkt 11. mars 2009. , 11. jmars 2009
  128. ^ [19], 16. januar 2009
  129. ^ PNG links with Kosovo Arkivert 23. februar 2013 hos Wayback Machine., Post-Courier, 3. oktober 2012.
  130. ^ Papua New Guinea confirms recognition of Kosovo Arkivert 10. oktober 2013 hos Wayback Machine., M-Magazine, 3. oktober 2012.
  131. ^ «Perú decide reconocer independencia de Kósovoe». Peruvian Ministry of External Relations. 22. februar 2008. Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 22. februar 2008. 
  132. ^ Portugal recognizes independent Kosovo 7. oktober
  133. ^ «Rząd uznał niepodległość Kosowa» (Polish). TVN24 Agency. 26. februar 2008. Besøkt 26. februar 2008. 
  134. ^ Qatar recognized the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 7. januar 2010.
  135. ^ Editor. «Solomon Islands recognizes Kosovo as independent state - Solomon Star News» (engelsk). Arkivert fra originalen 14. desember 2017. Besøkt 13. desember 2017. 
  136. ^ Verbalnote fra São Tomé og Príncipes regjering Arkivert 16. oktober 2013 hos Wayback Machine., 13. mars 2012..
  137. ^ «Saint Kitts dhe Nevis njeh pavarësinë e Kosovës» Arkivert 16. august 2014 hos Wayback Machine., 14. november 2012.
  138. ^ «Saint Kitts dhe Nevis njohin pavarësinë e Kosovës», Kosovo News Network, 14. november 2012.
  139. ^ Santa Lucia is the 81st UN member state to recognize the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 19. august 2011.
  140. ^ [20], 15. september 2008
  141. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. mai 2008. Besøkt 13. mai 2008. ] 11. mai
  142. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. september 2009. Besøkt 21. april 2009. , 20. april 2009
  143. ^ «Senegal recognises Kosovo's independence: ministry». IC Publications. 19. februar 2008. Arkivert fra originalen 27. februar 2008. Besøkt 19. februar 2008. 
  144. ^ "SIERRA LEONE RECOGNIZED KOSOVA" Arkivert 13. februar 2009 hos Wayback Machine. kosovapress.com, 13. juni 2008
  145. ^ «Singapore Recognizes Kosovo as an Independent State and Diplomatic Relations are Established». Ministry of Foreign Affairs - Republic of Kosovo. Besøkt 13. desember 2017. 
  146. ^ Nettavisen: Slovenia anerkjenner Kosovo, 5. mars 2008
  147. ^ «Somalia recognized the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 21. mai 2010. Besøkt 21. mai 2010. 
  148. ^ «The Republic of Suriname recognizes Kosovo’s passports». Ministry of Foreign Affairs - Republic of Kosovo. Besøkt 13. desember 2017. 
  149. ^ regjeringen.se Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine., 4. mars 2008
  150. ^ kln.gov.my, 27. februar 2008
  151. ^ «Recognition of the Republic of Kosovo by the Kingdom of Swaziland». Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Kosovo. 12. april 2010. Besøkt 13. april 2010. 
  152. ^ «Recognition of the Republic of Kosovo». Ministry of Foreign Affairs and Trade of the Republic of Korea. 28. mars 2008. Arkivert fra originalen 9. april 2008. Besøkt 28. mars 2008. 
  153. ^ Pacolli: Tanzania na njohu, merita është e imja , telegrafi.com, 30. mai 2013.
  154. ^ Kosovo wins recognition from over half United Nations states, Foreign & Commonwealth Office, Storbritannia, 21. juni 2013.
  155. ^ Prime Minister Thaçi officially receives Thailand recognition of Kosovo in a meeting with Thailand Deputy Prime Minister Dr. Surapong Tovichakchaikul, Office of the Prime Minister, Republic of Kosovo, 26. september 2013.
  156. ^ Kosovo opens talks for more recognition, Southeast European Times, 10. oktober 2013.
  157. ^ «Togo recognized Kosovo». Ministry of Foreign Affairs - Republic of Kosovo. Besøkt 13. desember 2017. 
  158. ^ «Tonga recognises Kosovo», Focus Information Agency, 19. januar 2014.
  159. ^ Chad recognizes the Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 1. juni 2012.
  160. ^ Czech Ministry of Foreign Affairs: The Czech Republic has recognized independence of Kosovo, 23. februar 2008
  161. ^ Tuvalu recognises Republic of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 19. november 2010.
  162. ^ Nettavisen: Viktig med norsk anerkjenning, 20. februar 2008
  163. ^ The Republic of Uganda recognizes the independence of Kosovo, Kosovos utenriksdepartement, 17. februar 2012.
  164. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2008. Besøkt 19. mars 2008. , 19. mars 2008
  165. ^ Dagbladet: Kosovo er selvstendig, 18. februar 2008
  166. ^ «AKR: Vanuatu e ka njohur Kosovën» (Albanian). Kohanet. 28. april 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  167. ^ «Austrian government recognises Kosovo's independence». EUbusiness.com. 2008. Besøkt 22. februar 2008. 
  168. ^ «Österreich erkennt das Kosovo an» (German). Der Standard. 27. februar 2008. Besøkt 27. februar 2008. 
  169. ^ "Austria moves forward with recognition of Kosovo", Monsters & Critics, 27. februar 2008. Link accesseed 2008-02-07.
  170. ^ «Timori Lindor njeh pavarësinë e Kosovës», Kosovos utenriksdepartement, 9. november 2012.
  171. ^ The Republic of Kosovo officially declared independence on February 17, 2008. As of today, the Republic of China (Taiwan) formally recognizes the Republic of Kosovo, Republikken Kinas utenriksdepartement, 21. februar 2008.
  172. ^ Deputy Prime Minister Selimi received in a meeting Malta’s Order of Templars, Kosovos utenriksdepartement, 26. oktober 2011.
  173. ^ «Togo withdraws recognition of Kosovo claims Serbia’s foreign minister». s. 1. 
  174. ^ «Serbia to continue pursuing revocation of Kosovo independence, says expert». s. 1. 
  175. ^ «Radio Free Europe on the 'Russian connection' in Kosovo recognition withdrawal» (engelsk). s. 1. 
  176. ^ «Kosovo is still locked out of the EU ten years after declaring independence – why?» (engelsk). s. 1. 
  177. ^ «Court settles legal question of Kosovo independence, but not the political issue». CSMonitor.com. Besøkt 21. august 2019. 
  178. ^ http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/spania-vil-fortsatt-ikke-anerkjenne-kosovo-3253697.html
  179. ^ «Introductory Note from the UN Secretary-General to the ICJ» (PDF). s. 1. 
  180. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-fndomstolens-kjennelse-gir-kosovo-full-stoette-3253356.html
  181. ^ «Non-member states» (engelsk). s. 1. 
  182. ^ «Why Palestine Won Big at the U.N.» (engelsk). s. 1. 
  183. ^ «Kosovo can send Olympic teams», ESPN, 9. desember 2014. Lest 11. desember 2014.
  184. ^ «127th IOC Session comes to close in Monaco», Den internasjonale olympiske komité, 9. desember 2014. Lest 11. desember 2014.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]