Jøder i Norge

Jødenes synagoge i Oslo ligger i Bergstien 15 ved St. Hanshaugen. Gudshuset ble innviet av Det Mosaiske Trossamfund i 1920. Før 1851 kunne jøder ikke komme inn i Norge uten spesiell tillatelse

Jøder i Norge (hebraisk: יהודים נורבגים) er en av landets minste etniske og religiøse minoriteter. Jøder er en nasjonal minoritet i Norge. De første jødene innvandret til Norge fra midten av 1800 etter at jødeparagrafen ble opphevet. Under andre verdenskrig omkom omkring 760 av landets i alt 2 100 jøder etter deportasjon til Auschwitz.

Historie

Se også Norges historie

Jødisk Museum i Oslo ble etablert i 2008 i Calmeyers gate 15B. Der hadde Den israelittiske menighet, som brøyt ut av Det mosaiske trossamfunn i 1918, sin synagoge fra 1921 til 1942.

Interiør fra synagogen i Trondheim. Den ligger i en tidligere jernbanebygning i Arkitekt Christies gate og ble innviet 1925.

Olve Utne (1995)

Norges befolkning ble konvertert fra Norrøn religion til kristendom over et tidsrom på over hundre år, i perioder under tvang. I vedtak på tingene fra år 1000 og fram til 1030, ble kristendommen innført som statsreligion i Norge. Etterhvert ble alle ikke-kristne bannlyst fra Norge. Selv om vedtakene var rettet mot hedninger, utestengte de også jøder uten spesiell tillatelse fra landet fram til 1851.

Selv om det trolig var jødiske handelsmenn, sjømenn og andre som kom inn i Norge i løpet av de påfølgende århundrene, ble det aldri gjort noe organisert forsøk på å opprette et jødisk samfunn. Fra 1300-tallet ble Norge styrt av en kombinasjon av norske, svenske og danske konger sammen med enten Sverige eller Danmark, og grunnleggende rettsprinsipper ble i stor grad styrt av lover og kongelige forordninger.

Den første kjente omtale av jøder i offentlige dokumenter er i forbindelse med adgangsberettigelse for de såkalte iberiske eller portugisiske jøder (sefardím) som hadde blitt fordrevet fra Spania og Portugal i 1492 og 1497. Noen av disse fikk adgang til Norge gjennom en spesiell dispensasjon. Christian IV av Danmark-Norge ga jøder begrensede rettigheter til å reise i kongedømmet, og i 1641 ble askenasiske jøder gitt tilsvarende rettigheter. Den eldste kilden til jøder i Norge er fra 5. januar 1683, da Moses Först, jøde fra Altona, og hans tjener Levin Abraham viste fram sine pass i Stavanger.

Christian V avskaffet disse rettighetene i 1687 (Christian Vs Norske Lov) ved uttrykkelig å nekte jøder adgang til Norge, såfremt de ikke ble gitt en spesiell dispensasjon. Jøder som oppholdt seg ulovlig i riket, ble fengslet og utvist. Dette forbudet vedvarte fram til 1851.

Grunnloven og jødeparagrafen

Utdypende artikkel: Jødeparagrafen

I 17. mai 1814 ble Norges første grunnlov undertegnet. Denne grunnlovens §2 innførte et forbud mot jøder, munkeordener og jesuitter i riket med følgende ordlyd:

«Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Portugisiske jøder var unntatt fra dette forbudet, men det var tilsynelatende svært få som søkte om innreisetillatelse. Da Norge mot slutten av 1814 ble tvunget inn i en personalunion med Sverige, ble forbudet mot jøder opprettholdt, selv om det på dette tidspunktet allerede var flere etablerte jødiske samfunn i Sverige.

De viktigste pådriverne for jødeparagrafen var Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen. Begrunnelsen var politisk, ikke religiøs. Jødene ble sett på som en «stat i staten», noe man mente ikke tjente den norske statens interesser. Siden forbudet allerede eksisterte, kunne man også argumentere for det fortsatte forbudet med at man bare videreførte den eksisterende praksis.

4. november 1844 skjedde det en viss oppmykning da justisdepartementet erklærte følgende i Departementstidende:

«...at det antager, at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanseet Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa saa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligesom det stedse har været forudsat i de underdanigste Foredrag, der have været afgivne angaaende Meddelelse af Leidebrev til Jøder.»

Etter Henrik Wergelands innsats for «jødesaken», opphevet Stortinget forbudet mot jøder 21. juli 1851. I september samme år ble jødene også gitt religionsfrihet på linje med «avvikende» kristne ved at dissenterlovgivningen ble utvidet til også å omfatte jøder. Et av hovedargumentene mot å fjerne jødeparagrafen var at det ville forårsake masseinnvandring av jøder. Det ble sagt at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar til å seile fra Göteborg så snart paragrafen var opphevet. Dette viste seg å være skremselspropaganda, og ingen jøder slo seg ned i landet året etter at paragrafen var opphevet. I 1853 kom én, og 15 år etter bodde det totalt 25 jøder i Norge. «Jesuittparagrafen», forbudet mot jesuitter i grunnloven, ble opphevet i 1956.

Gammel jødisk gravlund på Sofienberg i Oslo.

Leif Knutsen (2005)

Den første innvandringen

I 1852 ankom de første jødene landet for å bosette seg, men det var ikke før i 1892 at det var nok jøder til å opprette en synagoge i Oslo.

De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom var gjerne handelsmenn, og i 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge. Pogromer i Det russiske keiserriket satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned i Kristiania (Oslo), men det utviklet seg også et jødisk miljø i Trondheim. Resten av jødene var spredt rundt om i landet. Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden. For eksempel var Moritz Rabinowitz, Leif Wolfberg og Moritz Nachtstern født i Øst-Europa, mens Charles Philipsons foreldre, familien Bodd, Robert Levins foreldre, og Kai Feinbergs besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.

Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etterhvert konsolidert til Det mosaiske trossamfund (DMT) og Den israelittiske menighet (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad bestod av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.

I Kristiania var det spesielt arbeiderklassestrøkene Hausmannskvartalene og nedre Grünerløkka som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå også DIMs synagoge. Fra 1885 var det i tillegg egen jødisk gravlund på Sofienberg. I Trondheim var det området Nerbyn som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger i Brattørgata. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen, og forretninger eid av jøder var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.

Norge fikk en ny fremmedlov i 1915. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter første verdenskrig, der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse. Norske jøder som mottok pakker fra utlandet havnet på kontraspionasjens overvåkningsliste. I 1917 satte Justisdepartementet i gang kartlegging av alle utenlandske jøder som opphold seg i Norge, på anmodning fra Storbritannias ambassade. Omreisende kramkarer ble holdt under spesiell oppsikt av politikamrene som også la hindringer i veien for deres virksomhet. I 1918 og 1919 ble flere norske jøder satt under overvåkning av politiet på oppfordring fra forsvaret. På oversiktene over utenlandske agenter og antatte bolsjeviker ble det anmerket spesielt om vedkommende var jøde. I forbindelse med første verdenskrig bygget det seg opp en motvilje mot å slippe inn utlendinger, spesielt jøder. Fremmedloven av 1927 ble immigrasjonsmulighetene strammet inn for alle. Justisminister Paal Berg uttalte samtidig at noen utlendinger var mindre ønsket enn andre, blant annet østeuropeere og «racer som er meget forskjellig fra nordmennene» og som ville utgjøre en meget uheldig tilvekst til befolkningen.

Disse jøder ernærer sig for en stor del ved ulovlig handel, (særlig urhandel) og tildels ved kortspil, er folk uten fædrelandssind, selv om de har opholdt sig i Norge i mange aar, tænker kun paa at gjøre forretninger og tjene penger, uansett forretningenes mer eller mindre honette eller endog lovlige art og jeg antar at ihvertfald en stor del av dem er til salgs til hva det skal være for god betaling.

Rapport til Justisdepartementet (1917)

De første jødiske bosetterne kom hovedsakelig fra Danmark eller Nord-Tyskland, men det kom store grupper med østeuropeiske jøder til Norge fra det russiske tsarriket i 1881. De østeuropeiske jødene som kom til Norge skilte seg fra de andre ved at de snakket jiddisk, hadde en beskjeden økonomi og ofte kom de med hele familien sin.^{[trenger referanse]}

I 1930 var det registrert 1 359 som hørte til de jødiske trossamfunnene i Norge, de aller fleste av disse i Oslo.

Det jødiske samfunnet vokste sakte fram til andre verdenskrig og fikk ytterligere tilskudd av flyktninger fra nasjonalsosialistene i slutten av 1930-årene. Det var til stor irritasjon for fremmedkontrollen at jøder hadde slått seg ned i Norge under første verdenskrig, og utover på 1930 klaget ledende menn i politiet over hvilken dumhet det var å la disse jødiske flyktningene bli værende i landet. Vidkun Quisling og kaptein Munthe advarte mot «bolsjevikjøden».

Mellomkrigstiden

Karikert «tysk jøde» tynget av et stort hakekors i russetoget i Stavanger i 1930-årene, kanskje så tidlig som i 1933. Gymnasiastenes lett satiriske tekstplakat «Endelig har også jødene fått et kors å bære» kan tolkes på ulike måter, men viser samtidens bevissthet om jødenes vanskelige situasjon i det nye Hitler-Tyskland.

Foto: Hans Henriksen (1893–1942), Nasjonalbibliotekets bildesamling

Etter Hitlers maktovertakelse og etableringen av det tredje riket i 1933, kom flere jøder til Norge, de fleste i 1938 og 1939. Dette ble møtt med skepsis, og politikere og politi fryktet «jødeinvasjon». De få jødene som slapp inn ble støttet av Nansenhjelpen og Jødisk hjelpeforening.

De jødiske flyktningene fra Tyskland og okkuperte områder utgjorde omkring halvparten av alle flyktninger som kom til Norge fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Politiske flyktninger fikk som regel innreise og opphold i Norge, mens jøder sjelden ble sluppet inn i landet.

Fra Hitlers maktovertagelse til sommeren 1938 emigrerte omkring 25.000 tyske jøder hvert år etter press og forfølgelse fra regimet. Sommeren og høsten 1938 ble situasjonen forverret for jødene på kontinentet, blant annet i forbindelse med Krystallnatten, og flyktningepresset tiltok.

Jødiske flyktninger som søkte seg til Norge, ble avvist av myndighetene dersom de ikke kunne forsørge seg selv. Nansenhjelpen fikk etter hvert en kvote på 200 jødiske flyktninger som de garanterte for økonomisk. I juni 1938 kom 20 jødiske barn til Norge, i 1939 kom 40 jødiske barn til. Helsedirektør Evang foreslo i 1939 at jødiske leger skulle få opphold i Norge for å praktisere i områder med legemangel, noe det var motstand mot i legeforeningen. Justisdepartementet motsatte seg innreise og opphold for jødiske flyktninger fordi gi opphav til et «spirende jødeproblem», økende jødehat i Norge og man fryktet en «regulær jødeinvasjon». Etter Anschluss ble det visumplikt for østerrikere og visumsøkere som oppga «mosaisk» som religion fikk avslag. I februar 1939 inngikk Norge en avtale med Tyskland slik at jøder med tysk pass hadde visumplikt til forskjell fra andre med tysk pass, tilsvarende avtalen mellom Sverige og Tyskland noen måneder før.

Ifølge Harald Skjønsberg var avisen Nationen spesielt fiendtlig innstilt, Aftenposten hadde en restriktiv holdning overfor jødiske flyktninger, mens Dagbladet hadde en liberal holdning årene før krigen. Skjønsberg skriver også at politikerne var litt opptatt av saken, med viktige unntak som C. J. Hambro og Johan Ludwig Mowinckel som begge hadde sterkt personlig engasjement. Johan Scharffenberg foreslo i 1936 å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, forslaget ble ikke tatt alvorlig. På slutten av 1930-årene la justisdepartementet til grunn at det skulle være svært vanskelig å få opphold i Norge på grunn av raseforfølgelse i vedkommendes hjemland. Danmark og Sverige tok i mot mange ungdommer for opplæring i landbruket med sikte på senere arbeid i Palestina, mens Norge ikke tok i mot noen på slike premisser. Sentralpasskontoret gikk i 1939 mot å ta i mot tjsekkiske barn fordi det var den "uheldigst tenkelige form for immigrasjon"

Andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge

«Jødisk forretning – Judisches Unternehmen». Skiltet ble satt opp ved Fredrikstad Varemagasin i mai 1940 av tyskerne, men ble snart tatt ned etter reaksjoner fra lokalbefolkningen. Nå en del av samlingene til Jødisk Museum i Oslo.

Jødehat malt på butikken til en jødisk skredder i Oslo tidlig i 1942.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2 100. Av dette antallet var rundt 290 statsløse som hadde bodd fast i Norge i mange år, mens 350 var flyktninger fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia (Harald Skjønsberg oppgir 430).

I den første tiden etter invasjonen gikk okkupasjonsmakten forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til Storbritannia, også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til Sverige.^{[trenger referanse]}

I mai 1940 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle radioapparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen i august 1941. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over så vel jøder i hele landet som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk propaganda mot jødene. I januar 1942 gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at passet til alle jøder i Norge skulle stemples med en J.

På en konferanse 20. januar 1942 i Wannsee utenfor Berlin gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» – den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge. I mars 1942 ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober 1942 vedtok okkupasjonsmyndighetene i Norge en lov som fastsatte at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder, skulle beslaglegges til fordel for statskassen. Quislings regjering opprettet Likvidasjonsstyret til å gjennomføre dette.

Den 25. oktober 1942 sendte statspolitisjef Karl Marthinsen ut et iltelegram til alle politikammer i landet med følgende ordre:

«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover [...] Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600 ...»

Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde telefon. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for. Det skulle gå akkurat en måned før en tilsvarende aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn.

Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 532 personer i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet DS «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte til Stettin, dit det ankom 30. november. Fangene ble lastet over på tog som dro til Auschwitz. Bare ni av fangene var i live da krigen var over.

I bladet Hirdspeilet stod det i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember samme år skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,»

Under krigen ble sykehus i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred.

De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50–60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen.^{[trenger referanse]}

Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass.

I løpet av krigen ble 772 personer av jødisk avstamning deportert – 34 av disse overlevde. I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1100 ble berget ved å flykte til Sverige.

Etterkrigstiden

Etter krigen, i 1946, var det 559 registrerte medlemmer i Det mosaiske trossamfunn.

I 1947 vedtok den norske regjering å motta 600 jødiske flyktninger, men de fleste av disse emigrerte til Israel eller andre land i 1948. Ved en flyulykke i 1949 (Hurum-ulykken) omkom 27 jødiske barn som var på vei til Norge, og skulle videre til Israel. I 1956 kom igjen en større gruppe i forbindelse med den sovjetiske invasjonen i Ungarn, og i 1967 kom en del polske jøder i forbindelse med antisemittiske utbrudd der.

Dagbladet 28. september 1945 klaget over at Aftenposten haddde brukt ordet «jødebutikk» i en annonse. Saken ble oppklart: Innringeren hadde sagt «hjørnebutikk», men dårlig forbindelse førte til at ordet ble misoppfattet som «jødebutikk». Dagbladet trykket 22. november 1951 et leserinnlegg, «Stans antisemittismen», vedrørende seks «jødehistorier» og karikaturer av jøder som var trykt i et nummer av ukebladet Skip O'hoi. J. Meyer Myklestad som var ansvarlig for spalten som omhandlet britiske ordtak og anekdoter, hadde presentert stoffet uten tanke på å fremme noe antisemittisk budskap.

Restitusjonsprosessen etter andre verdenskrig

For de hjemvendte jødene viste det seg å være svært vanskelig å få tilbakeført de inndradde formuene og eiendommene.

Først i mars 1996, nesten 51 år etter den tyske kapitulasjonen, oppnevnte justisdepartementet Skarpnes-utvalget «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».

I juni 1997 leverte utvalget en utredning som var delt i to – en flertalls- og en mindretallsutredning:

• Flertallet anslo at samlede tap etter dagens (mai 1997) kronekurs beløp seg til 108,8 millioner kroner.
• Mindretallet anslo samlede tap til 330 millioner kroner (mai 1997 kronekurs)

15. mai 1998 foreslo daværende statsminister Kjell Magne Bondevik en restitusjon på 450 millioner kroner, som inkluderte både et kollektivt og et individuelt oppgjør.

11. mars 1999 vedtok Stortinget den foreslåtte restitusjonen på 450 millioner kroner. Restitusjonen var oppdelt i en kollektiv del og en individuell del. Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på 3 områder:

1. 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
2. 60 millioner kroner, til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
3. 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Det individuelle oppgjøret ble estimert til å ikke overstige 200 millioner kroner. Dette oppgjøret tok form av 200 000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig.». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200 000 kroner hver.

Dagens jødiske samfunn

I dag bor det trolig minst 1 500 jøder i Norge, i hovedsak i Oslo. Det finnes også et mindre jødisk fellesskap i Trondheim. Ellers finnes det et mindre antall jøder spredt rundt i landet.

Jøder i Norge er godt integrert i det norske samfunnet, og det er en stor variasjon og mangfold blant jødene. Også når det gjelder tro og livssyn er det et stort spenn i den jødiske delen av befolkningen, fra de som praktiserer de strengeste trosreglene innen jødedommen til de som er overbeviste ateister. I Norge finnes det (per 2022) to synagoger. Synagogen i Oslo er den største av dem, i tillegg finnes det en mindre synagoge i Trondheim. Medlemstallet i jødiske trossamfunn har vært synkende de senere årene, og var på 747 i 2015.

Det finnes mindre grupper organisert i det chassidiske Chabad Lubavitch of Norway og i Foreningen for Progressiv Jødedom i Norge (PJN).

Antisemittisme i Norge

Religiøs og etnisk toleranse er sterke verdier i norsk samfunnsliv, selv om det finnes antisemittisme blant ulike grupper. Den antisemittisme som kan forbindes med nazisme, tas det sterk avstand fra i norsk politisk liv.

Synagogen i Oslo har også ved flere tilfeller blitt skjendet, og i juli 2006 gikk menigheten ut med en advarsel mot å bære kippa eller andre lettgjenkjennelige symboler, av frykt for trakassering eller overfall. I august 2006 trykket Aftenposten en kronikk av Jostein Gaarder, som av mange ble kritisert som antisemittisk for sitt innhold og litterære form. Gaarder rykket senere ut for å presisere hva han egentlig hadde ment. I 2014 blusset det opp en ny debatt i sosiale medier om Gaarders kronikk fra 2006.

Den 17. september 2006 ble synagogen i Oslo skutt på med automatvåpen. Dette var bare noen dager etter at det ble kjent at en terroristgruppe fra Algerie, GSPC, hadde planlagt bombeaksjoner i Oslo.^{[trenger referanse]} Synagogen i Oslo er i dag (per 2017) under kontinuerlig overvåkning og beskyttet med sperringer.^{[trenger referanse]}

HL-senteret publiserte i 2011 en rapport med resultater fra en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Resultatet viste at det eksisterer stereotype forestillinger om jøder i det norske samfunnet, og samlet hadde 12,5 prosent av befolkningen utpregede fordommer mot jøder.

Se også

• Det mosaiske trossamfunn
• Deportasjonen av de norske jødene

Litteratur

• Forland, Jon-M J.G. (2009): Menneske-dyr relasjoner i jødedommen : fem jødiske perspektiver på avlivning av dyr i lys av norske reguleringer av menneske-dyr relasjoner, Bergen
• Johansen, Per Ole (1984): Oss selv nærmest, Oslo
• Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, 1&2, 1969, 1986. ISBN 82-00-02523-3 og ISBN 82-00-02524-1
• Mendelsohn, Oskar (1987a). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 1. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025233. 
• Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241. 
• Mendelsohn, Oskar (1990). Jødeforfølgelsene i Norge under 2. verdenskrig. [Oslo]: Norges hjemmefrontmuseum. ISBN 8299102685. 
• Michelet, Marte (2014). Den største forbrytelsen : ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 9788205470446. 
• Ulstein, Ragnar (2006): Jødar på flukt, 2. utgave, ISBN 82-521-6988-0
• Westlie, Bjørn (2002): Oppgjør: I skyggen av holocaust.

Eksterne lenker

• (no) Det mosaiske trossamfunn i Oslo
• (no) Det mosaiske trossamfunn i Trondheim
• (en) Chabad i Norge
• (no) Foreningen Progressiv Jødedom i Norge
• (no) Da holocaust kom til Norge
• (no) Spørreskjema for norske jøder - Riksarkivets vårslipp 2010

Autoritetsdata