Nordenfjells

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nordenfjells, eller nordafjells og nordenfjelsk eller nordafjelsk,[1] (riksmål: nordenfjells)[2] er et historisk geografisk begrep benyttet om riksdelene av Norge beliggende nord for Dovrefjell,[3] og vest for Langfjellene.[4] I dag brukes betegnelsen om Norge nord for Dovrefjell.[5]

Den administrative inndelingen av Norge i nordenfjellske og sønnenfjellske deler var særlig i bruk fra middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet, og dengang ble Åna-Sira eller Lindesnes, Langfjellene og Dovrefjell brukt som grensedragning.[6]

Frem til omkring 1800 omfattet det «nordenfjeldske» alt vest og nord for Langfjella. Til 1700-1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan var en av de første til å omtale «vestenfields» som en egen del av det nordafjeldske og Pontoppidan noterte blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. Hans Strøm brukte den gamle inndelingen der Vestlandet var «nordafjells». Hansteen reiste over Hardangervidda i 1821 og noterte at kompassnålen syntes ha en misvisning på 90°: østlendingene reiste «nord på» når de skulle til Hardanger og folk som kom vestfra over fjellet ble kalt «nordmenn». Jens Edvard Kraft beskrev det vestafjelske som en egen landsdel, og William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark[7]) og hele Bergen stift. Christian Magnus Falsen brukte i 1822 «vestlandet» mest om Agder og Jæren. Ivar Aasens ordbøker fra 1850 og 1873 bruker vestlending og Vestlandet omtrent som i dag.[4]

Norge og nordmenn var i vikingtid og tidlig middelalder navn på kystområdene fra Agder til Hålogaland, slik det fremgår av Ottars beretning. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene i vest, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn».[8].[4][9]

For eksempel ble det i Danmark-Norge i 1732 opprettet to skiløperbataljoner, det sønnenfjeldske (med kompanier knyttet til Solør, Elverum og Aamot) og nordenfjeldske (Meråker, Holtålen og Snåsa).[10] I en kongelig forordning fra 5. mai 1579 om «vekt og overvekt nordafjells» heter det at «innbyggerne i Bergenhus len, Trondheim len, Vardøhus len og hele Nordlandene...».[11] Kong Fredrik I utvidet 14. oktober 1528 Bergens privilegier der det i punkt 2 heter «Rådmennene skal være fritatt for leidang, utbud og alle andre tyngsler fra kongen så de dess bedre kan hjelpe folk i Bergen og andre steder nordafjells til lov og rett.»[12] I 1665 ble Nicolaus Helvaderus utnevnt til generalvegmester nordenfjells med ansvar for Hordaland til og med Trøndelag (Nord-Norge hadde ikke veier av betydning). Generalvegmesteren søndenfjells hadde ansvar for de områdene som nå kalles Østlandet, Sørlandet og Rogaland.[13] I tollvesenets historie omtales Stavanger og Ryfylke tidlig på 1600-tallet under det nordenfjelske, fra 1660 var Stavanger med ladestedet Sogndal det sørligste tolldistriktet nordenfjells, de seks andre var Ryfylke, Sunnhordland, Bergen, Romsdal, Nordmøre og Trondheim. De sønnafjellske tolldistriktene gikk fra Flekkefjord til Svinesund/Fredrikshald.[14] N.F. Krogh ble i 1770 utnevnt til «generalveimester nordenfjells, altså i Trondhjems og Bergens stifter».[15][16] Militæret var på 1700-tallet inndelt i to generalkommandoer, sønnafjells og nordafjells, her var Bergen ikke med i det nordafjelske.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk språkråds skrifter nr. 6. Side 72. Besøkt 4. mai 2017.
  2. ^ Riksmålsforbundet. Binde-e og navn på bregnevinger. Besøkt 4. mai 2017.
  3. ^ Guttu, Tor, red. (1998). Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner : riksmål og moderat bokmål (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 594. ISBN 82-573-0912-5. 
  4. ^ a b c Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
  5. ^ Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982. 
  6. ^ Imsen, Steinar; Winge, Harald, red. (1999). Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800 (2 utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 82-456-0552-2. 
  7. ^ Fossen, Christian. «Regionene». www.ntnu.no. Besøkt 25. februar 2017. 
  8. ^ Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.
  9. ^ Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» Klassekampen, 18. februar 2013.
  10. ^ Rasch-Engh, Rolf (1997). Den Nordenfjeldske Skieløberbattailon: om militær skiløping nordafjells 1747-1826. Oslo: Elanders forl. ISBN 8290545770. 
  11. ^ Lover og forordninger 1537-1605: norsk lovstoff i sammendrag. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt. 1988. ISBN 8290176333. 
  12. ^ Norges gamle love. Oslo: Riksarkivet. 1995. s. 113. 
  13. ^ Paulsrud, Geir (1998). Veghistorisk skisse. [Oslo]: Statens vegvesen. 
  14. ^ Det Norske tollvesens historie. Oslo: Tolldirektoratet. 1969. 
  15. ^ Broch, Just (1937). Veier og veivesen i Norge: fra de eldste tider til veiloven av 1851. Oslo: [s.n.] 
  16. ^ «Statsarkivet i Bergen - Arkivet etter Generalvegmester i Bergen stift - Arkivverket». Arkivverket (norsk). Besøkt 25. februar 2017. 
  17. ^ Administrasjon i Norden på 1700-talet. Oslo: Universitetsforlaget. 1985. ISBN 8200074811. 

Se også[rediger | rediger kilde]