Norges geologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart som viser geologiske hovedsoner i Norden.
Røde, oransje og rosa områder er grunnfjell fra prekambrium før 570 millioner år siden (mya).
Grønne områder er avsetningsbergarter fra fanerozoikum etter 570 millioner år siden.
Brungrønne områder markerer den kaledonske fjellkjedefolding.
Tidligere vulkaner er markert med brun sirkel og alder i kursiv.

Norges geologi omfatter historien for jordens utvikling som kan tolkes ut ifra bergarter i Norge, og avsetningshistorien til sedimenter og bergarter i Norge.[1] I første rekke er det Norges fastland som omfattes av denne historien, men størst areal av norske territorier finnes utenfor dette fastlandet. Disse områdene har egne artikler, og vil bare unntaksvis nevnes i denne artikkelen.

Områder utenfor Norges fastland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges geografi

Den norske kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Norges fjorder gir landet et av verdens lengste kystlinjer. Øya Jan Mayen danner Norges nordvestlige grense mot Island. Dertil kommer øygruppen Svalbard som er en del av kongeriket.

Bouvetøya i Sydatlanteren er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis. På delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet finnes den såkalte Gråsonen.

Historie og litteratur om Norges geologi[rediger | rediger kilde]

Oversiktskart over geologien i det sydlige Norge, utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1878.

Allerede for flere hundre år siden var utforskingen av den norske berggrunnen omfattende - først og fremst av økonomiske interesser. Geologer fra Tyskland kom tidlig med i kartleggingen av Norges geologi.

Den første boken om Norges geologi beskrev et jordskjelv den 24. april 1657. Boken er skrevet av Mickel Pedersen Escholt som var prest ved Akershus Slot og heter Geologia Norvegica. På 1700-tallet ble norsk natur beskrevet av flere forfattere. Biskop J. E. Gunnerus skrev geologiske avhandlinger. Sogneprest Hans Strøm beskrev for første gang fossiler i Norge i boken Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Eger Præstegjeld fra 1784. Etter etableringen av BergseminaretKongsberg i 1757 ble forskningen mer systematisk.

Jordens urtid i Norge[rediger | rediger kilde]

Nordøstlige Fennoskandia ble dannet for 2800 millioner år siden. Etter at det var dannet en stabil arkeisk jordskorpe, ble den for 2750 millioner år siden utsatt for høyt trykk og temperatur ved begynnende folding. Fennoskandia var da en del av superkontinentet Columbia. Ortogneis er funnet øst for Jarfjord i Sør-Varanger. Jarfjordgneisen er delvis smeltet til migmatitt. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies.[2] Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksvidda; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset.

Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen.

I overgangen fra arkeisk til proterozoisk tid ble det dannet flere store kropper med lagdelt gabbro som markerer begynnelsen på strekking av jordskorpen og riftdannelse. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen.

Kunnskaper om de geologiske prosesser for dannelse av bergartene som er nevnt over, er svært begrenset. Den geologiske historien går tilbake til jordens yngste urtid for 750 millioner år siden og den siste av sikkert mange fjellkjedefoldinger. Baltica var en kontinental litosfæreplate som rev seg løs fra superkontinentet Rodinia i slutten av prekambriumtiden og kambriumtiden. Platen besto av Skandinavia, Finland og Øst-Europa vest for Uralfjellene og utgjør i dag et grunnfjellsområde. Mot vest grenser Baltica til den kaledonske fjellkjede. Baltica gjennomgikk minst tre sykler av fjellkjededannelse og dannelse av ny litosfære.

Jordens eldste oldtid i Norge[rediger | rediger kilde]

Første halvdel av jordens oldtid var i Norge karakterisert av den kaledonske fjellkjedefolding. Tidligere dannete bergarter ble sterkt omdannet i denne tidsperioden.

Landområdene var samlet i et superkontinent uten liv, mens de første tegn til planter og dyr oppsto i havet i denne såkalte kambrosilurtiden.[3] Mesteparten av Norge var dekket av havområder der det ble avsatt tynne lagpakker av leirskifre. Mesteparten av sedimentene er senere erodert bort, spesielt i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. Kambrosilurske avsetninger finnes imidlertid på Vestlandet, i Trøndelag og en relativt komplett lagrekke i Oslofeltet.

Kambrosilur i Oslofeltet[rediger | rediger kilde]

Se også: Oslofeltet
Geologisk kart over Oslofeltet.

Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke.

Kambriumtiden[rediger | rediger kilde]

Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. VangsåsformasjonenRingsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra kambriumtiden består for det meste av alunskifer.

Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium.

Ordoviciumtiden[rediger | rediger kilde]

Gradvis bedre vannsirkulasjon i havet gav etterhvert avsetning av lysere leire, selv om leiren fra begynnelsen av ordoviciumtiden var svart. I ordoviciumtiden ble det også dannet kalklag, og spesielt omkring Oslo finnes lag av knollekalk. Kalken kalles Ortocerkalk, som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium.

Silurtiden[rediger | rediger kilde]

Ringerikssandstein utgjør en opptil 1000 meter tykk lagrekke av rødlig og grønnlig sandstein.

Trondheimsfeltet[rediger | rediger kilde]

Trøndelag har avsetninger fra kambrosilur, men i dette såkalte Trondheimsfeltet har lagrekken gjennomgått metamorfose under den fennoskandiske fjellkjedefolding. Lagrekken inneholder også en del vulkansk materiale.

Nordlandsprovinsen[rediger | rediger kilde]

Lagrekken i Trøndelag fortsetter nordover og inn i sørlige del av Nordland, som også vesentlig består av kaledonske skifre. Sentralt i Nordlandsprovinsen finnes fire skyvedekker som består av skifre med lag av marmor.

Jordens yngste oldtid i Norge[rediger | rediger kilde]

I sein-devon var Nord-Amerika, Grønland og Baltika samlet i kontinentet Laurasia. Tidlig i permtiden kolliderte Laurasia og Gondwanaland og dannet superkontinentet Pangea. Kaledonidene eroderes i devontiden da Grønland og Norge begynte å gli fra hverandre, og sedimentene ble ført til forlandsområdet på det baltiske skjoldet. Enkelte avsetningsbassenger finnes også på Vestlandet, langs Trondheimsfjorden, på Fosen og ved Røros. Ved slutten av karbontiden og i permtiden sprakk jordskorpa opp flere steder og Osloriften ble dannet med avsetning av vulkansk lava. Vulkanske bergarter fra denne tiden finnes også på Vestlandet.


I Norge finnes rester etter avsetningene i devontiden i Devonfeltene på Vestlandet ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Dette var forlandet til det baltiske skjold som sannsynligvis lå over havnivå og ble erodert.

Ved slutten av karbontiden ble det utviklet et sedimentasjonsbasseng i Osloregionen med avsetning av Askergruppa. I permtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Det er identifisert seks riftstadier og fire lavaprovinser: Brunlanes, Skien-Porsgrunn, Holmestrand-Jeløya og Krokskogen-Kolsås-Nittedal.

Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet. Disse lavaene strømmet ut av spaltevulkaner og er bevart i to store og mange mindre områder.

Mot slutten av tidlig-permtiden endret den vulkanske aktiviteten karakter, og mer enn 1000 meter høye polygenetiske sentralvulkaner reiste seg på rekke og rad langs Osloriften. Alle sammen kollapset senere og er bevart som kalderaer. I Vestfoldriften finnes Ramneskalderaen lengst i sør, Hillestadkalderaen, Sandekalderaen, Drammenskalderaen og Glitrevannskalderaen. I Akershusriften finnes Bærumskalderaen og Nittedalskalderaen.

Jordens mellomalder i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nordsjøens geologi

Avsetninger fra mesozoikum er nær fraværende på det norske fastlandet. Lokale forekomster fra jura- og krittiden finnes blant annet på Andøya. Utenfor norskekysten finnes mektige sedimentære avsetninger blant annet i det store Brentdeltaet.

Kvartærtiden[rediger | rediger kilde]

Norge gjennomgikk i kvartærtiden flere istider.

Da isen trakk seg tilbake for 11 000–9 000 år siden, var det pauser i tilbaketrekningen da iskanten lå stille mens løsmasser ble avsatt fra isflak og smeltevann. Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper

Det er på Østlandet en får det mest sammenhengende bildet av hvordan issmeltingen foregikk. Den største oppholdslinjen er Raet som har nesten sammenhengende utstrekning over Halden - Moss - Horten - Larvik - Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Andre sammenhengede endemorener er Tjøme-Hvaler-trinnet, avsetningene mellom Drøbak og Svelvik i sammenheng med Storesand i Hurum, Akertrinnet i Groruddalen foran Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset. På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterassen i Norge.

10 300–9 900 år før nåtid var det en kuldeperiode med breframrykk. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før nåtid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  2. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: Jordas urtid. De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  3. ^ H. A. Nakrem og D. Worsley: Jordens eldste oldtid. Kambrium, ordovicium og silur – et yrende liv i havet; 542-416 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  4. ^ GEO nr. 5/2004[død lenke]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O. Holtedahl: Hvordan landet vårt ble til; en oversikt over Norges geologi. Ny omarbeidet utg. Oslo. Cappelen. 199 s. 1951.
  • S. Skjeseth: Norge blir til; Norges geologiske historie. Ny rev. og utvidet utg. Oslo. Schibsted. 88 s. 1996.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]