Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 42°N 12°Ø

Repubblica italiana
Republikken Italia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Repubblica italiana

Innbyggernavn Italiener, italiensk
Hovedstad Roma
Tidssone UTC+1
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 71
301 230[a] km²
2,4 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 23
58 090 681[b]
Bef.tetthet 192,84 innb./km²
HDI 0,874 (rangert som nr. 23)
Styreform Demokratisk republikk
President Giorgio Napolitano
Statsminister Matteo Renzi
Offisielt språk Italiensk1
Uavhengighet fra -
17. mars 1861
Valuta Euro2 (EUR)
Nasjonaldag 2. juni
Nasjonalsang Fratelli d'Italia
ISO 3166-kode IT
Toppnivådomene .it
Kart over Republikken Italia
Kart over Republikken Italia

1Fransk er også offisielt språk i Aostadalen
og tysk er det samme i Sør-Tirol

2Før 1999: Italiensk lira
a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Italia, offisielt Republikken Italia (italiensk: Repubblica italiana) er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias geografi

Italia består hovedsakelig av Appenninerhalvøya, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.

Fjellkjeden Appenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Appenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiber, Adige og Arno.

Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4 810 moh., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli, og den aktive Etna på Sicilia.

Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007)[1]:
Roma 4 010 000 innbyggere
Milano 3 890 000 innbyggere
Napoli 3 090 000 innbyggere
Torino 2 250 000 innbyggere
Palermo 1 240 000 innbyggere


Største øyer:
Sicilia 25 708 km²
Sardinia 24 090 km²
Elba 223 km²

Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km

Største innsjøer:
Gardasjøen 370 km²
Lago Maggiore 212 km²
Lago di Como 146 km²

Høyeste fjell:
Monte Bianco 4 810 moh.
Monte Rosa 4 634 moh.
Monte Cervino 4 478 moh.
Gran Paradiso 4 061 moh.

Største vulkaner:
Etna 3 323 moh.
Vesuv 1 277 moh.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias demografi

Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tyrol, den nordligste halvparten av Trentino-Sør-Tyrol, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen AlgheroSardinia snakkes det katalansk.

I Italia snakker man mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, f.eks. er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språk har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet» med litt komisk bismak. Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.

Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige deler av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.

Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.

Folketettheten er den 5. høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias historie

Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000-500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte Punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Fram til 1300-tallet vokste flere byer fram, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. I sistnevnte oppsto i løpet av 1400-tallet renessansen, noe som utløste en enestående kulturell blomstring. På 1500-tallet startet imidlertid en nedgangstid, og store deler av landet ble fram til 1700-tallet suksessivt kontrollert av Frankrike, Spania og Østerrike. Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp som førte til at Italia i 1861 ble forent (risorgimento). I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse fram og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som førte til internasjonal isolering, men samtidig en tilnærming til Tyskland. Under andre verdenskrig gikk Italia inn på Tysklands side og kjempet i Frankrike og Nord-Afrika. I 1943 invaderte de allierte Sicilia og Roma falt i 1944. I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt fram til 1980-tallet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias politiske system

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica).[2] Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet Democratici di Sinistra har vært republikkens president siden 2006.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Se også: Byer i Italia
Regioner og provinser

Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):

  1. Abruzzo (L'Aquila)
  2. Basilicata (Potenza)
  3. Calabria (Catanzaro)
  4. Campania (Napoli)
  5. Emilia-Romagna (Bologna)
  6. Friuli-Venezia Giulia* (Trieste)
  7. Lazio (Roma)
  8. Liguria (Genova)
  9. Lombardia (Milano)
  10. Marche (Ancona)
  11. Molise (Campobasso)
  12. Piemonte (Torino)
  13. Puglia (Bari)
  14. Sardegna* (Cagliari)
  15. Valle d'Aosta * (Aosta)
  16. Toscana (Firenze)
  17. Trentino-Alto Adige* (Trento)
  18. Umbria (Perugia)
  19. Sicilia* (Palermo)
  20. Veneto (Venezia)

* Autonome regioner

På neste nivå er regionene delt i tilsammen 95 provinser (provincie). To av provinsene (Bolzano og Trento) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene (comuni) – ca. 8000 i tallet.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.

Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra.

De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.

Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 1.844,7 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) -0,5 % Q3 2007, The Economist apr 2009
Industriproduksjon 3,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 2,2 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 2,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 3,38 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 4,60 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 -10,4 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 6,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse -15,0 mrd $ Q3 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse -51,4 mrd $ -2,4 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Budsjettbalanse -2,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp - 2,46 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 30.339 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI)[3] har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.

På 1980-tallet eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. I 2006 kom den internasjonale kommersielle kanalen SKY, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april .

Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Landet har heller ingen sensasjonsaviser som for eksempel VG og Dagbladet[trenger referanse]. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica[4], Il Messaggero[5], Il Sole 24 Ore[6], Corriere della Sera[7] og La Stampa.[8]

Som mange andre steder i Europa, har internettet fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]