Alexander Kielland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexander Kielland
Alexander Kielland by Emil Hohlenberg (cropped).jpg
FødtAlexander Lange Kielland
18. feb. 1849[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stavanger[5]Rediger på Wikidata
Død6. apr. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
Bergen[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Forfatter[7][8]Rediger på Wikidata
Embete
  • Statsforvalter i Møre og Romsdal (1902–1906) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Far Jens Zetlitz KiellandRediger på Wikidata
Søsken Kitty Kielland, Jacob Kielland, Tycho KiellandRediger på Wikidata
Barn Beate Kielland, Jens Zetlitz KiellandRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
SpråkNorsk[9]
Medlem av Norsk KvinnesaksforeningRediger på Wikidata
PeriodeSlutten av 1800-tallet
BevegelseRealismen
DebutNovelletter (1879)
Debuterte1879
Aktive år1879
IMDbIMDb
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden

Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.

Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill.[10] Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.[11]

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.

Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kjelland fra 1867. Vitnemålet finnes i Kiellandarkivet ved Statsarkivet i Stavanger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland var oldebarn av Jens Zetlitz, «Glædens muntre sanger»[12] og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.

Barndomshjemmet var Stavangers tidligere radesykehus og lå ved Breiavatnet. (Her ligger i dag Kiellandshagen.) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble unnfanget natten etter 17. mai i revolusjonsåret 1848, «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.[13]

Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn.[14] Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, og ønsket å gi sønnen del i andre verdier enn penger.

Kielland stod sine to eldre søsken nærmest: Jacob (1841-1945) og Kitty Kielland som ble kjent som malerinne, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), broren Tycho og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker Olaf Skavlan. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av hjertesvikt.[15]

Som gutt begynte Kielland på Kongsgaard skole i Stavanger, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i Udarbeidelse i Modersmaalet.[16] Han skulle senere, i boka Gift, ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder.

I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren.

Alt året etter, i 1863, giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde haugiansk bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.[17]

I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig utropstegn. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.[18]

Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.

Han var svært opptatt av filosofen Søren Kierkegaard, og kirkekritikken i Øieblikket kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av Øieblikket, og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme.[19]

I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverkMadla som han drev fram til 1881. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn.[20] Mens han drev teglverket, leste han mye, også filosofi, der han følte seg særlig inspirert av John Stuart Mill og Georg Brandes. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede».[21]

Sønnen med Lisa[rediger | rediger kilde]

14. oktober 1872, en måned etter Alexanders Kiellands bryllup, fødte bondedatteren Bertha Elisabeth «Lisa» Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til, Bernhard Aarre.[22] Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble den gang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter.

«Lisa» Aarre (f. 17. januar 1847) var eldste datter av Lisabeth og Rasmus Aarre. Hun og Kielland kjente hverandre gjennom hele oppveksten, «de lekte sammen fra de var små» under Kielland-familiens mange og lange ferieopphold. De to holdt kontakten hele livet. Lisa var det faste omdreiningspunkt i Kiellands omflakkende liv til hun døde i 1903. I 1890 skrev han: «Jeg føler i virkeligheten mest av alt trang til å gå her på Aarre og se på sjøen og holde munn. Jeg har for evigheten begravd mitt hjerte i sandet her.»[23]

Deres sønn ble født 14. oktober 1872 og hjemmedøpt. Dåpen ble stadfestet 10. desember i Orre kirke, med helt andre personer betalt for å innføres som foreldre i kirkeboken: Arbeidsmann Christian Christiansen, for øvrig gift, og «pige» Justine Olsdatter Orre. De fem fadderne hadde tilknytning til Aarre-gårdene. Justine Orre hadde født et barn utenfor ekteskap i oktober 1849, og døde av tuberkulose i april 1974. Kiellands sønn Bernhard vokste opp hos Rasmus Viby som var kjent for å ta inn fattiglemmer. Blant annet lånte han ut Bernhard til Rosland for arbeid mot betaling. Gutten ble konfirmert 3. oktober 1996 under navnet Bernt Rasmussen. Så ble han dreng hos sin fars gode venn Gabriel Aarre, som var gift med Bertha som var søster (og også navnesøster) til Lisa og altså Bernhards moster. Kielland har dermed møtt sin sønn de gangene han besøkte gården. Bernhard kalte seg Bernhard K. Aarre da han giftet seg inn i en av Ryfylkes beste familier. Han ble en velstående mann i Stavanger, eier av 14 hus og en fabrikk, og må ha fått økonomisk drahjelp av noen.[24]

26. mars 1885 giftet den 38-årige Lisa seg med den syv år eldre Tore Tønnesen på nabogården. Kanskje var det et fornuftsekteskap for holde gårdene samlet,[25] men våren 1887 fikk de en datter, Sina, som ble gift Thrane Skadsem. Kielland oppholdt se di Frankrike da hun ble født, og virker i brev til venner rystet over at barndomsvenninnen har fått barn. Sina ble senere gode venner med Kiellands to døtre, og kom alltid til Kielland-familiens begravelser.[26]

Kielland ba Sigbjørn Obstfelder hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også Gabriel Finne, så han fikk stipend. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette Lars Hertervigs kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet Ved smien[27] og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt,. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.[28]

Ekteskap, gjeld og alkoholmisbruk[rediger | rediger kilde]

Ekteskapet mellom Kielland og Beate Ramsland utviklet seg negativt. Beate ble syk og reiste på flere kuropphold i utlandet, mens Kielland tok seg av hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson skrev Kielland: «Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet».

Paret fikk fire barn: Jens Zetlits (1873), Alexander Lange (1874), Beate («Baby») (1876) og Else (1882). (Kielland hadde utgitt romanen Else året før datteren med samme navn ble født.)

Han fikk alkoholproblemer som forårsaket skrivesperre, og søkte seg i desperasjon inn i avholdslosjen Dovre 22. januar 1885. Han ble opptatt i losjen 28. januar, og det var mange fremmøtte til denne sensasjonen. På et senere møte skulle han stå for programmet, og valgte å fortelle om sine problemer da han skrev Skipper Worse. Alt var gått i lås for ham, til første setning slo ned i hodet hans en dag han var på vei gjennom Fogdesmauget i retning Øvre Strandgade: «Sara! - du går i forsamling i eftermiddag, sa Madam Torvestad til sin eldste datter.» Resten skrev seg nesten av seg selv. Avholdsløftet holdt han i to år, og det løste skrivesperren. Til broren Jacob sa han siden at da han brøt avholdsløftet, «brast noe av det beste i min sjel».[29]

Kielland tjente godt som forfatter - fra 7-10.000 kroner årlig, mer enn en amtmannsgasje som lå på kr 7.200. En professors årslønn var kr 4.500, biskopen i Kristiania tjente kr 12.200. Men for Kielland strakk pengene aldri til. Gjeld hadde han i alle år, men den vokste for alvor da han etablerte seg som forfatter, og i de to årene i København trakk han tusen kr hos sin forlegger Hegel i måneden, så han høsten 1886 skyldte nesten kr 14.000. I 1897 skrev han selv at det var i København han begynte «å legge grunn til min gjeld og økonomiske ruin».[30]

En gang inviterte Hegel Kielland hjem til seg. Hegel hadde da nettopp flyttet inn i et palé og viste Kielland rundt i stuene, med persiske tepper på gulvet, sølvtøy overalt og malerier i gullrammer. Kielland nikket anerkjennende og sa: «Ja, jeg ser De har plassert mine penger godt.» Hegel inviterte ham aldri hjem til seg igjen.[31]

Debut[rediger | rediger kilde]

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av Novelletter, foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra Camilla Collets Amtmandens Døtre og Kristian Elsters Tora Trondal fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på Garman & Worse.[32]

Garman & Worse utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og Edvard Brandes hadde anbefalt ham å lese Röda rummet som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst unionen. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.[33]

I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen Arbeidsfolk med fokus på fattigdom og sosial nedverdigelse, om høsten kom Else med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i Arbeidsfolk, skrev Kielland til sin bror: «Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.»[34]

At Else i undertittelen kalles en julefortelling, skar i øynene, for hovedpersonen er den foreldreløse Else, også kalt «Loppen», som har fått husly på loftet hos kvakksalversken madam Späckbom. Madammen har helbredet piken for en øyesykdom der dr Bentzen måtte gi tapt, noe som ikke gjør ham mildere stemt verken mot Späckbom eller pasienten. Leseren får videre høre at Else ble antastet og deretter vraket av konsul With, teglverkseier som Kielland selv, som også tilføyer at konsulen hadde gjort det Kierkegaard ville at Luther skulle gjort – nemlig giftet seg med et strykebrett. «Thi Fru With var visselig noget af det fladeste, man kunde se for sine Øine.» På selve julaften er Else med på å stjele julemat, men avkreftet som hun er av sult og kulde, dør hun samme natten. «Foreningen for faldne Kvinder i St. Petri menighet» avsløres av Kielland i alt sitt hykleri og bruk av veldedighet som personlig pynt, mens de i virkeligheten unnlot å hjelpe Else da de kunne - fordi hun ennå ikke var noen «falden» kvinne.[35]

I årene 1881-83 bodde Kielland og konen i Danmark. Trolig var det i kretsen rundt vennen Georg Brandes at de ble kjent med ekteparet Viggo og Louise Drewsen, de som hjalp Brandes med bolig da han kom hjem fra sitt eksil i Tyskland. Etter at Kielland flyttet hjem til Norge, brevvekslet han med Drewsens, og høsten 1883 betrodde Louise ham at hun var nedtrykt og lengtet ut. Kielland inviterte henne til Jæren når «luften er tindrende klar og havet slår øyet op - ja, for De skal Fanden gale mig her op, om saa Deres Dyd er tykk som papp». Etterhvert ble ektemannen Viggo, som Kielland kalte «onkel Viggo», sjalu - selv om han fortsatt likte Kielland. «Den Uunngaaelige», som Kielland også kalte ham, leste brevene hans kone fikk fra sin norske venn, og har kanskje lest mellom linjene.[36]

En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for Gift (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, latinskolen, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor.[37] En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham dikterlønn.[38]

Diktergasje og striden med Oftedal[rediger | rediger kilde]

Kiellands samfunnskritikk, særlig den som var rettet mot skolesystemet og kirken, gjorde at Stortinget nektet å innvilge ham diktergasje, selv om både Bjørnson og Lie talte hans sak, og Bjørnson sa fra seg sin egen diktergasje i protest. Saken bidro til å splitte Venstre.[39] En av hovedtalerne imot Kiellands diktergasje var hans bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfattet Kiellands forfatterskap som ugudelig.[40]

Norge unnlot å slutte seg til Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, ut fra lønnsomheten når Norge fritt kunne oversette fra verdenslitteraturen uten å betale for det. Men dermed gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske oversettelser, og som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav. I november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. I januar 1885 snakket han med Johan Sverdrup, men forgjeves. Nå skrev Bjørnson direkte til Stortinget og fikk med seg Jonas Lie i at også Kielland burde tilkjennes en godtgjørelse. Men det var valgår og utrygt for politikerne å legge seg ut med den kristne velgermassen som fryktet fritenkerne. Lars Oftedal manet i et brev Kielland til omvendelse, for troens nådegave «tilfaller enhver som ikke motstår den». 10. juni 1885 skulle Stortinget behandle Kiellands søknad, og folk stod i kø langt nedover gaten. Ibsen stilte, og saken vakte stor interesse i utlandet, men det ble 49 stemmer for og 60 imot. Også et forslag om en engangsbevilgning falt. Johan Sverdrup holdt siden en takketale for Oftedal om hvordan han satte «pris på denne virksomhet i åndens tjeneste». Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest mot avgjørelsen, og Venstre ble splittet i det rene Venstre og de moderate. Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke. I tillegg tok Hans Jæger og bohemkretsen rundt ham avstand fra Kielland, et hardt slag for Kielland som hadde vært positiv til Jæger. Først i 1896 sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen, men det fikk Kielland ingen glede av.[41]

I august 1887 skrev Kielland fra Frankrike: «Jeg tar straks fatt på en fortelling. Nå er det Oftedal som skal i gryten; han er moden.» Kielland våknet en morgen med sin «lille giftige fortelling» ferdig i hodet, og skrev den ned på ni uker, samtidig som han flyttet. Handlingen skal være basert på en virkelig hendelse, der Kiellands slektning Valentin Arentz hadde tatt initiativ til et ball for 214 av fiffen i Stavanger, og opplevd at Lars Oftedal dagen før ballet hadde uttalt seg strengt fordømmende om ball i en tid med arbeidsledighet. Kielland fant et nytt uttrykk for Oftedals tilhengere, «kaninene», basert på sine observasjoner av dyrene som grov sine hull rundt Cernay der han bodde i sin franske utlendighet. Han kalte boken «en avisartikkel i bokform», det var «en ganske eiendommelig fryd å stå sådan med en god hammer ferdig til å slå det intetanende uhyre, som just nu boltrer seg, tryggere og fetere enn noen gang.» Kielland skrev om Oftedal: «Jeg har truffet ham så aldeles i blinken etter min egen dom, at denne figur hører til mine stoltheter.» Til Bjørnson tilføyde han likevel at han ikke portretterte den virkelige Oftedal: «Jeg har kokt ham om til eget bruk.» Og han skrev med atskillig sympati om Oftedal i Stavanger Avis i 1889. Faktisk var det atskillige likhetspunkter mellom de to mennene, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap fordi han ikke hadde brutt en forlovelse. De to brukte attpåtil samme rorkaren, Asbjørn, når de fisket på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig.[42]

Oftedal på sin side skrev til redaktør Henrik Cavling i Verdens Gang 30. juli 1892: «Det er et hell for [Kielland] at han er blitt borgermester. Hittil har han ikke gjort annet enn å kalle meg en kanin og håne Gud.» For øvrig leste Oftedal gjerne Kiellands bøker «med fornøyelse», for han likte språket hans. Da Oftedal startet sin avis 1. september 1892, Stavanger Aftenblad, erklærte likevel borgermesteren at han «ikke averterer i Aftenbladet». Han ble intervjuet av Oftedal og presentert under overskriften «Kielland. En gammeldags mand» som fortsatte med at han var «den mest smålige figur som går i to sko». I 1894 utga Oftedal en roman han kalte Kaninkongen, et dårlig kamuflert portrett av Kielland, komplett med teglverk, alkoholproblemer og en søster som heter Kitty. Berge Furre kaller boken «ein mislykka karikatur», avlet i sjelens bitreste avkrok.[43]

Alexander Kielland.

Politiker, redaktør, borgermester og amtmann[rediger | rediger kilde]

Kielland var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.[44]

Venstre[rediger | rediger kilde]

Den siste boken han utgav før han kom hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på hans motstander Lars Oftedal og dennes tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger var utenfor rekkevidde.

Redaktør[rediger | rediger kilde]

Journalistikk var for Kielland ikke noe naturlig yrkesvalg. I november 1888 skrev han til sin bror Jacob, etter tilbakekomsten til en ruinert hjemby: «Jeg ser misbrukene og er kanskje den eneste som har mot og autoritet til å sette fingeren på det ømme sted...Nå vil mitt hode ikke lenger omdikte det iakttagne til kunst. Jeg er kommet så nær innpå livet, at min fine kunst er på randen av det jeg alltid har foraktet så dypt: Journalistikk.» Stavanger Avis var eid av brødrene Haabeth og med Kiellands ord «en skrekkelig sladank av en avis som skulle omgjøres, renses og bli et byblad for Stavanger; morsomt, europeisk og fryktelig for de små paver». Han inngikk avtale med brødrene Haabeth og overtok som redaktør 1. januar 1889. Nå kunne han ta fatt på det han hadde skrevet om til Strindberg, sitt ønske om å være like dristig som svensken, for «når jeg sitter fet og fornøyd og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer».[45]

Til Bjørnson skrev han: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet».[46] Men han fikk få allierte, selv om han forsøkte å gjøre avisen til Venstres talerør. Han følte seg mer og mer «hudløs» som uttrykt i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner».[47] På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok Kielland ikke et eneste telegram. Han slet også med store helseproblemer, blant annet søvnapné som ga ham konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Han fikk også diabetes.[40]

Kielland og motstanderen Lars Oftedal delte en levende interesse for arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens kår. Da det ble hevdet at arbeiderne ikke var modne nok til å ha stemmerett, skrev Kielland at modne arbeidere kunne man endelig se i de store nasjonene: «De er perset og pint av et kapitalisttyranni som ikke er kjent hos oss; de står skummende av hat og venter på oppgjørets dag.» Han fikk ikke lenger tid til overs til skjønnlitteratur, daglig skrev han rundt ti manusflak og fylte selv avisens forside. Her tok han til orde for offentlig eldreomsorg, pensjonsordning, trygdekasse og ulykkesforsikring. Om Lars Oftedal sa Kielland at han hadde «Gud i den ene lommen og Stavanger i den andre». I likhet med Kielland skrev Oftedal om arbeidernes nød, men i motsetning til ham samlet redaktør Oftedal også inn mat og klær til de trengende. Mens Kielland har fått statue på sokkel, er Oftedals monument avisen hans, Stavanger Aftenblad.[48]

Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, en kombinasjon av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted. Uro, mistrivsel og vanstell ble i økende grad knyttet til institusjonen. I en serie avisartikler rettet Alexander Kielland skarp kritikk mot stedet, og fremskyndet nedleggelsen i 1897.[49] Han fikk frem i lyset mishandlingen og brutaliteten som fant sted, samrøret av syke, gale og smittebærende med «tyfus og syfilis og all den sykdom, som tenkes kan» - og bare en eneste vaskegryte i et lite vaskehus i hjørnet ved utedoene. Kielland gjorde hjembyen en stor tjeneste da han bidro til å fjerne denne skampletten. Han tok også til orde mot uskikken at arbeidsgivere lønnet de ansatte med varer i stedet for penger. Syersker kunne i lønn få tøystykker, som de da selv måtte få prøve å selge eller få byttet mot matvarer.[50]

Borgermester[rediger | rediger kilde]

I 1891 ble Kielland utnevnt til borgermester i Stavanger.[51] Det var regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd å bli borgermester etter all sin kritikk av embetsstanden. Nå mente han det var bedre selv å gå inn i embetsverket og gjøre nytte for seg som «en folkelig Embedsmann».[52]

Embetet brakte ham i kontakt med folk fra alle lag, ikke minst i fattigkommisjonen. Men ryktene gikk om borgermesteren som skyldte penger overalt, som satt på Grand og skålte med seg selv, som iført nattskjorte oppsøkte tjenestepiken når hun hadde lagt seg. Barna var til bekymring. Jens og Alexander bare gikk og drev, men penger skulle de ha. Baby forlovet seg i mars 1894 med en danske Kielland ikke hadde møtt. Han trøstet seg med at han ble utnevnt til olavsridder, og forsøkte også å bli tildelt Dannebrogsordenen, men mislyktes.[53] Beate var ingen støtte, hun vantrivdes i Stavanger og ble stadig mer nervøs, kanskje av folkesnakket om mannens livsførsel. Av de fire barna var Kielland opptatt av Jens som hadde forfattertalent, men aldri slo igjennom, og Baby som var øyestenen. Alexander valgte å dra til USA og skape seg et liv der, mens Else ble i hjemmet. I 1897 forlovet Baby seg med Vilhelm Krag, og Kielland dro til Kristiansand for å se denne karen an. «Hadde jeg den gang hatt mot, hadde jeg løst ham fra forholdet.» Kielland ante det verste: «Jeg tenkte med redsel på et sånt fattigmannsliv, med sjampanje...» Ekteskap ble det, tre barn, og endelig skilsmisse.[54]

Amtmann[rediger | rediger kilde]

I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt med bolig i Molde. Men en kommende amtmann måtte ikke være konkurs. Kiellands bankgjeld var på kr 30.000, hans gjeld til Gyldendal på minst kr 10.000, pluss enda et krav på kr 10.000. Kreditorer i Stavanger truet med innfrielse, men Bjørnson trådte til midt under forberedelsene til sin egen 70-årsdag, og arrangerte en innsamling som våren 1903 innbrakte bortimot kr 10.000. Blant giverne var Christian Michelsen, som Kielland siden takket med en dedikasjon i sin Napoleon-biografi. Gyldendal forlag betalte gebyret for amtmann-utnevnelsen (kr 640), så Kielland sendte dem dokumentet som takk, «som en premie til et dyrskue».[55]

Natt til 23. januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og fikk senere ros fra Stortinget for sine presise rapporter fra katastrofen. Han var i sitt ess selv om kosten bestod av rugkavring og øl, og skrev senere til venner: «For meg var de fjorten branndager likefrem - ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg».[56]

Han organiserte utdeling av mat og klær, opprettet et lasarett, inspiserte katastrofeområdet, formidlet kontakt mellom myndigheter og ordensvesen, og snakket med alle han møtte for å skaffe seg overblikk og sette mot i folk. Noen aktiv amtmann var han ellers ikke, med sine lange sykefravær og ferier. I oktober 1904 søkte han om en måneds permisjon for å reise til Paris, og fikk i tillegg innvilget to uker ekstra fri for å komme seg etter hjemreisen. Hans siste embetshandling var - som republikaner - å be seg fritatt for å delta i kongekroningen i 1906, selv om han sendt et pinlig telegram til den nye kongen. I Kiellands fravær ble kontoret bestyrt av hans venn overrettssakfører Birger Stuevold-Hansen som også ryddet opp i hans økonomi da han var død.[57]

Vervene som embetsmann ble en økonomisk redning for Kielland. I fritiden leste han historie, og utga i 1905 Omkring Napoleon.[40] Den var lenge forberedt. Mellom februar 1894 og mai 1897 lånte han fra universitetsbiblioteket 73 verker på rundt 200 bind om Napoleon, hentet av fetteren Aksel og videresendt til Kielland med posten.[58]

Forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland-statuen på Torget i Stavanger, avduket på 6. mai 1928. Den er laget av Magnus Vigrestad.

Thomas Mann sa i 1926 at han planla Huset Buddenbrook etter kiellandsk mønster. Han sa senere at «Kiellands verker har bidradd til at jeg kunne skrive Buddenbrooks. Derfor kaller jeg alltid Norge for Kiellands land.»[59]

Noveller[rediger | rediger kilde]

Romaner[rediger | rediger kilde]

Skuespill[rediger | rediger kilde]

  • Paa Hjemvejen, 1878
  • Hans Majestæts Foged, 1880
  • Det hele er Ingenting, 1880
  • Tre par, 1886
  • Bettys Formynder, 1887
  • Professoren, 1888

Essays og sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • Forsvarssagen, 1890
  • Mennesker og Dyr, 1891
  • Omkring Napoleon, 1905
  • Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981
  • En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890, noen av dem samlet i en bok i 1983.[60]

Kiellands død[rediger | rediger kilde]

Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!».[61] Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo[56] - og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt.[62] Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpet forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de så mye igjen for.[63] Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av Jonas Collin i Tidens Tegn i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «Nei, en vifte er alt som er tilbake fra den tid.» Hun mente perlemorsviften som er utstilt på Ledaal, den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.[64]

Arven og minnet etter Kielland[rediger | rediger kilde]

Kielland-skulpturen i Molde. Skulpturen er laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer, og ble avduket i 1907.

Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»[65]

I 1907 ble Kiellands barndomshjem «Kiellandshuset» ved Breiavatnet revet for å gi plass til et posthus.

På Torget i Stavanger er det en statue som ble avduket på 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. I Molde er det en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.

På Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret[66] i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å «dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling».

Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner, og Alexander Kiellands plass (Oslo) bærer hans navn.

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

En murstein (teglstein) fra Alexander Kiellands teglverk på Madla. Han drev verket i perioden 1872-1881. Han brukte på denne tiden skrivemåten Kjelland.
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alexander Lange Kielland, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alexander-Lange-Kielland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alexander Lange Kielland, Proleksis enciklopedija ID 30866[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Alexander Lange Kielland, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035660[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 45215, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12159408p; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12159408p.
  10. ^ A. Kielland, Britannica
  11. ^ Bøker av Alexander Kielland; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  12. ^ Jens Zetlitz; Byhistorisk skilting, byhistoriskforening.org
  13. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 37), Cappelens forlag 1996, ISBN 9788202576783
  14. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 37)
  15. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 61)
  16. ^ Kiellands vitnemål fra examen artium fra 1867. Originalen er i Statsarkivet i Stavanger, privatarkiv 11, boks 13.
  17. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 47-50)
  18. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 77-78)
  19. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 127-28)
  20. ^ Alexander Kielland gifter seg med sin ungdomskjæreste Beate Ramsland; 18 september 1872; tidsaand.no
  21. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 222), Gyldendal forlag, Oslo 1964
  22. ^ DNA-bevis for at Kielland fikk barn utenfor ekteskapet; Stavanger Aftenblad, 8. november 2013
  23. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 60)
  24. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 90-92)
  25. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 260)
  26. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 96-98)
  27. ^ Hertervigs maleri Ved smien
  28. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 429)
  29. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 260)
  30. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 414-15)
  31. ^ Andreas Wiese: «Side 2», Dagbladet 12. juni 1995
  32. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 223)
  33. ^ Brevvekslingen med Strindberg; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  34. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 152), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962
  35. ^ Else, «373 norske klassikere»
  36. ^ Karsten Alnæs. «En kjærlighetshistorie?»; Dagbladet, 20. oktober 1998. Anmeldelse av To par : brevvekslingen mellom Alexander L. Kielland og Louise og Viggo Drewsen
  37. ^ Kiellands samfunnskritikk i Gift
  38. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 154)
  39. ^ Alexander Lange Kielland 1849-1906; gyldendal.no
  40. ^ a b c (no) Alexander Kielland i Norsk biografisk leksikon
  41. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 243-52)
  42. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 286-93)
  43. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 295-98)
  44. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  45. ^ Sven Egil Omdal: «Lapsen og småpaven» Klassekampen 23. mars 2013
  46. ^ Ambisjoner som redaktør; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  47. ^ Kielland, Alexander L. (1981). Brev 1869-1906. Oslo: Gyldendal. s. 57. ISBN 8205104573. 
  48. ^ Sven Egil Omdal: «Lapsen og småpaven» Klassekampen 23. mars 2013
  49. ^ Den kombinerede Indretning; stavangermuseum.no
  50. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 307-09)
  51. ^ Alexander L. Kielland 1849–1906; bokselskap.no
  52. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 228)
  53. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 370-72)
  54. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 374-75)
  55. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 429)
  56. ^ a b Mæleng, Per (1999). Jeg selv er den eneste, som skinner af festivitas : Alexander L. Kielland 150 år : utstilling i Nasjonalbiblioteket. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650016. 
  57. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 432)
  58. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 372)
  59. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 359)
  60. ^ Alexander Lange Kielland: ”En svøbe for byen… Artikler fra Stavanger Avis 1889”, redigert av Einar O. Risa, Universitetsforlaget, 1983.
  61. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. [Oslo]: Cappelen. s. 105. ISBN 8202028868. 
  62. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. Oslo: Cappelen. s. 217. ISBN 8202028868. 
  63. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 358)
  64. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 408-09)
  65. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 482
  66. ^ Stine Honoré (22. januar 2019). «Dette er Kiellandsenteret på Sølvberget». Besøkt 4. april 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Alexander Kielland – originaltekster av og om forfatteren