Løvsanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Løvsanger
«Norges mest tallrike sangfugl»
«Norges mest tallrike sangfugl»
Vitenskapelig(e)
navn: 		Phylloscopus trochilus
(Linnaeus, 1758)
Motacilla trochilus
Norsk(e) navn: løvsanger,[1]
lauvsanger[2]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Bladsangerfamilien
Slekt: Bladsangere
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, åpen løvskog og blandingsskog med mer
Utbredelse: Den gamle verden
Utbredelseskart for løvsanger

Løvsanger (Phylloscopus trochilus) er en liten langdistansetrekkfugl i bladsangerfamilien (Phylloscopidae), som ellers teller cirka 77 arter i slekten bladsangere (Phylloscopus).[3] Arten består som tre underarter.[4] Ifølge Bokmålsordboka er lauvsanger en sidestilt uttale- og skriveform av det norske artsnavnet.[2]

Løvsanger regnes som Norges mest tallrike hekkefugl,[5] med en hekkebestand på omkring 4,5–11 millioner par per 2015.[6] Dernest følger heipiplerke og bokfink. Den suverent største andelen av den europeiske populasjonen hekker imidlertid i Sverige.[4] Arten forveksles lett med gransanger og bøksanger.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Løvsanger/lauvsanger

Løvsanger blir cirka 11–12,5 cm lang og veier typisk 6,3–14,6 g.[4] Det er altså en ganske liten og nett fugl med ei relativt uanselig olivengrønn og grålig fjærdrakt.

Det mest karakteristiske med løvsangeren er den hvite eller gulhvite øyenbrynstripa. Brystet og strupen er gulhvit, hvitere på buken. På oversiden er den grålig olivengrønn. De tynne beina er som oftest grårosa, men kan iblant være mørk brungrå. Løvsangeren er knapt mulig å skjelne fra gransanger i felten, bare på utseende. Sangen er imidlertid svært ulik, og lokketonen – et tostavet huit – kan med noe trening skilles fra gransangerens en-stavelses lokketone.

Løvsangere nærer seg i hovedsak insekter og deres egg og larver, i tillegg til noe plantemateriale, som frukt og frø.[4] Fuglene leter etter mat alene eller i små grupper. De nærer seg hovedsakelig ved å ta insekter fra bladverket på trær, mest i trekronene, men også på lavere nivåer, busker og annen lav vegetasjon; i kaldt eller vått vær kan også de også nære seg på bakken. Likeledes kan fuglene sveve og fange insekter i flukt.[4]

Arten hekker i perioden april–juli og har normalt kun ett kull årlig, men hannene er ofte polygame. Territoriet forsvares aktivt og slåsskamper er vanlig i denne tiden. Hekketettheten varierer, med anslagsvis 55 000 par på 50 km² i Skandinavia.[4] Redet bygges av hunnen, mens hannen kan hjelpe til med innsamling av materiale; en kule med tørt gress, blader, plantefibre, mose, barkstrimler, dyrehår og fjær, plassert på bakken, vanligvis godt skjult i vegetasjon, under busk eller tre, eller i gresstuer, eller opp til 4,8 m over bakken i et tre, en sprekk eller lignende.[4] hunnen legger 4–8 egg som hun ruger i 12–14 dager alene. Ungene mates for det meste av hunnen, men hannen kan assistere noe. Flygedyktig fjærdrakt får ungene etter cirka 11–15 dager, og de er uavhengige 12–16 dager etter at de har forlatt redet. Forventet levetid regnes normalt som 1–4 år.[4]

Arten er langdistansetrekker, og de aller fleste fuglene overvintrer i Afrika sør for Sahara, selv om noen få også overvintrer langs den nordlige kysten av Afrika. Den sørskandinaviske bestanden overvintrer for det meste i Marokko, dit den flyr via Frankrike og Den iberiske halvøya. Den nordskandinaviske og finske bestanden overvintrer langs det sørlige, sørøstre og østre Middelhavet. Fuglene lengst øst i utbredelsen kan migrere 12 000 km mellom hekkeplassene og overvintringsstedene.[4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][7] Navn i parentes er midlertidige og mangler et offisielt norsk navn.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b «løvsanger». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/34575/l%C3%B8vsanger> (hentet 09.02.2022).
  3. ^ a b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Leaf Warblers (Phylloscopidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phyllo4.01
  4. ^ a b c d e f g h i Clement, P. (2020). Willow Warbler (Phylloscopus trochilus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.wlwwar.01
  5. ^ Peter Sjolte Ranke (2020) Sånn lærer du noen av vårfuglene. Gemini.no, 09.04.2020. https://gemini.no/2020/04/vanlige-varfugler-du-lett-kan-laere/
  6. ^ Ingar Jostein Øien og Paul Shimmings (2015) NOF med bestandstall for alle norske hekkefugler. Norsk Ornitologisk Forening, 17.11.2015
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Løvsanger&oldid=23188573»