EØS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra EØS-avtalen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kartskisse over EØS, EUs stater i blå og EØS-stater i grønt, dvs. Norge, Island og Liechtenstein
EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser EØS plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), engelsk: European Economic Area (EEA), er en folkerettslig avtale mellom EU og tre av medlemsstatene i EFTA (Norge, Island og Liechtenstein). Avtalen har som hovedmål å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De to felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de to rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS, som representerer partene i arbeidslivet.[1][2]

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til EU-land til økonomisk og sosial utjevning i EØS. I perioden 2014–2021 ble det bevilget ca. 2,8 milliarder euro som EØS-midler, hvorav Norge dekket ca. 98 %.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

EFTA ble etablert i 1960 for å verne om handelsinteressene til de europeiske landene som ikke var medlemmer av EU. Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer.[1][3]

Europakommisjonen ved sin president Jaques Delors, inviterte i 1989 EFTA-landene til et «strukturert partnerskap». Delors fryktet at en utvidelse av EU utover de tolv daværende medlemslandene, ville føre til mindre fordypning av den europeiske integrasjon enn ønskelig. Østerrike oppfattet dette som en et forsøk på å hindre fullt medlemskap for andre land. Landet søkte derfor sommeren 1989 om fullt medlemskap. Østerrike og senere også Finland, Sverige og Norge, anså EØS som et forstadium til fullt medlemskap i EU.[4]

EØS-avtalen ble undertegnet av EU og EFTA-landene i Porto 2. mai 1992, og trådte i kraft 1. januar 1994.[5]

Tilslutning[rediger | rediger kilde]

Sveits vedtok ved folkeavstemning i 1992 å holde seg utenfor EØS.[4] Landet har knyttet seg til EØS gjennom bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning.[6] Liechtenstein trakk seg første omgang, da landet var i tollunion med Sveits. Nye forhandlinger måtte til, og dette førte til forsinkelse med avtalen.[4]

I 1992 ble EØS-avtalen vedtatt av Stortinget med 3/4 flertall, i samsvar med Grunnlovens § 93 (nå § 115).[7]Det skyldtes at avtalen overførte suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen med hensyn til håndhevelse av konkurransereglene. Stortingets vedtak ble gjort med 130 mot 35 stemmer. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet mot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

I 1994 ble det holdt folkeavstemninger om medlemskap i EU, i søkerlandene Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Samtlige land sa ja til medlemskap, bortsett fra Norge.[4]

Omfang[rediger | rediger kilde]

Det europeiske helsetrygdkortet reguleres av EØS-avtalen. Prøveeksemplar av et østerriksk (AT) europeisk helsetrygdkort.[8]

EØS-avtalen er sett fra EU-rettens side, en assosieringsavtale etter TEUV artikkel 217.[5]

EØS-avtalens innhold[rediger | rediger kilde]

Store deler av EU-retten er innlemmet i EØS-avtalen. Det gjelder blant annet bestemmelsene om de fire friheter og konkurransebestemmelsene. I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet energi, miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.[9][10]

En rekke land utenfor EU deltar i EUs byråer og programmer gjennom EØS-avtalen, men også på bilateralt grunnlag. Norge deltok per 2017 i 31 av disse byråene. Som hovedregel har norske styrerepresentanter møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett i byråene Norge deltar i. Norge deltok også i tolv av EUs programmer (2014–2020), som for eksempel Erasmus-programmet og Galileo og Egnos-programmene.[11] Norge er i 2021–2027 tilknyttet Horisont Europa, EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, samt Erasmus+, EUs rammeprogram for ungdom, utdannelse og sport.[12] Det europeiske helsetrygdkortet gir EØS-borgere rett til helsehjelp i EØS/EU-land og Sveits.[13]

Politikkområder som ikke omfattes[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalen omfatter ikke Den økonomiske og monetære union, EUs handelspolitikk, EUs bistandspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeri­politikken, EUs justis- og innenrikspolitikk eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[9]

Handel med fisk og landbruksvarer er regulert i egne bestemmelser i EØS-avtalen.[9]

Avtalens karakter[rediger | rediger kilde]

Hoveddelen av EØS-avtalen er statisk og finnes på lovdata. Avtalens vedlegg og protokoller, som finnes på Efta-sekretariatets hjemmeside, er dynamiske, og det foreligger ingen offisiell norsk oversettelse av disse.[9]

Organer[rediger | rediger kilde]

EØS-samarbeidet bygger på to pilarer, der EU og Efta utgjør de to pilarene. Samarbeidet har fire felles organer, hvor representanter fra Efta/EØS-landene og representanter for EU møtes. Det dreier seg om EØS-rådet og EØS-komiteen, som kan betraktes som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg kommer Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS (arbeidslivets parter).

Topilar-systemet i EØS[14]
EFTA Den europeiske union
Overbyggende organer
Island, Liechtenstein, Norge EØS-rådet Presidentskapet i Rådet/

Den europeiske utenrikstjeneste

EFTAs faste komite EØS-komiteen Den europeiske utenrikstjeneste
Parallelle organer for overvåking og kontroll
EFTAs overvåkningsorgan ESA (Utøvende organer) Europakommisjonen
EFTA-domstolen (Domstoler) Den europeiske unions domstol
Rådgivende organer
EFTAs parlamentarikerkomité Parlamentarikerkomiteen for EØS Europaparlamentet
EFTAs konsultative komite Den konsultative komité for EØS Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg

Utforming av regler[rediger | rediger kilde]

EFTA/EØS-landene kan ikke delta i EUs beslutningsprosess. Disse landene får imidlertid lov til å delta i saksbehandlingen når Europakommisjonen skal fremsette forslag til nye rettsakter som skal innlemmes i avtalen.[9]

EFTA-landene behandler sakene i sine nasjonale politiske systemer. I Norge konsulterer regjeringen Stortinget ved å forelegge saken for Europautvalget.[15]

For at en rettsakt skal kunne innføres i EFTA-landenes rettssystemer, må forslaget vedtas behandles i EØS-komiteen son består av medlemmer fra EFTA og EU. Komiteen møtes normalt sju ganger i året i Brussel. Vedtaket i komiteen gjøres ved enighet. Dersom partene ikke blir enige, foreligger intet vedtak. Hvert EFTA-land har vetorett i EFTAs faste komité. Den samme vetoretten gjelder ikke for landene på EU-siden. EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU.[16]

Dersom EØS-komiteen ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet reservasjonsretten i avtalen.[trenger referanse]

Stortinget kan nedlegge veto mot en rettsakt som er vedtatt i EØS-komiteen, dersom nasjonale statsrettslige vilkår ikke er oppfylt.[17] Det vil typisk være dersom traktaten er av særlig viktighet og derfor krever samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26 (2).[18]

EØS-avtalen og EU-utvidelser[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalens artikkel 28 sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å bli part i EØS-avtalen. På samme måte kan Sveits, og enhver europeisk stat som blir medlem av EFTA søke om å bli part i avtalen. Vilkårene for tiltredelse fastsettes i en avtale mellom søkerstaten og avtalepartene.[19]

I forbindelse med utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 ble vilkårene for disse landenes tiltredelse forhandlet i EØS-avtalen. Utvidelsen av EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen, som fikk kun én stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt, og avtalen ble til slutt vedtatt mot Kystpartiets ene stemme.

1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.[20]

EØS-midlene[rediger | rediger kilde]

Nedslagsfeltet (lyseblått) for EØS-midlene i perioden 2009-2014.

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet mellom EØS- og EU-land. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter fordelt på 15 mottakerland. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom EØS, derav betegnelsen. For inneværende periode (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro, hvorav Norge bidrar med ca 2,738 milliarder. Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder.

Norge deltar i et av EUs regionale utviklingsprogram, Interreg Sverige-Norge, og betaler samme bidrag som andre EU-land. Det var 26 millioner euro i 2016.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 6, 20. Besøkt 17. februar 2019. 
  2. ^ regjeringen.no (26. juni 2013). «EØS-organene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. mars 2021. 
  3. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Freihandelszone (EFTA) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  4. ^ a b c d «"Un espace économique européen de l'Arctique à la Méditerranée" dans Frankfurter Allgemeine Zeitung (4 janvier 1994)». CVCE.EU by UNI.LU (Universitetet i Luxembourg) (fransk). Artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 4. januar 1994. 19. september 2012. Besøkt 15. mars 2021. 
  5. ^ a b Weerth, Dr Carsten. «Definition: EWR». Gabler Wirtschaftslexikon (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  6. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 7. Besøkt 17. februar 2019. 
  7. ^ Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) uttalte:
    «Flertallet viser til at Grunnlovens § 93 ikke kommer til anvendelse der avtalene binder statene, og avtalen ikke får virkning for borgere og selskaper før reglene er gjennomført ved nasjonal beslutning. Det vises til EØS-avtalens artikkel 103, der det bl.a. heter:
    «Dersom en beslutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, ...»
    Grunnlovens § 93 blir først aktuell hvis Stortinget skal tillate vedtak i overnasjonale organer får direkte rettsvirkning for norske borgere og selskaper. Det er viktig å legge merke til at i forhold til EØS-avtalen er det avgivelse av en viss myndighet til EFTAs eget organ for overvåkning, håndhevelse av konkurransereglene og til EFTA-domstolen når det gjelder overprøving av beslutninger i overvåkningsorganet på dette området som faller inn under Grunnlovens § 93. På alle andre punkter er EØS en folkerettslig avtale.
    Flertallet understreker at utvikling av EØS-reglene forutsetter enstemmighet mellom avtalepartnerne [sic]. EØS-samarbeidet bygger ikke på bindende flertallsvedtak.»
    (Innst. S. nr. 248 (1991–92). Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992. side 84.)
  8. ^ «Europeisk helsetrygdkort». www.helsenorge.no (norsk). 31. januar 2020. Besøkt 4. september 2021. 
  9. ^ a b c d e regjeringen.no (17. mars 2021). «Hva EØS-avtalen omfatter». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 11. september 2021. 
  10. ^ energidepartementet, Olje-og (15. juni 2006). «EU/EØS og energi». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. september 2021. 
  11. ^ regjeringen.no (7. juni 2017). «Byrå- og programsamarbeid». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. desember 2019. 
  12. ^ «Regjeringen sier ja til norsk deltakelse i Horisont Europa og Erasmus+». Kunnskapsdepartementet. 2019. Besøkt 19. april 2021. 
  13. ^ «Europeisk helsetrygdkort». www.helsenorge.no (norsk). 31. januar 2020. Besøkt 4. september 2021. 
  14. ^ regjeringen.no (26. juni 2013). «EØS-organene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. august 2021. 
  15. ^ «Europautvalget». Stortinget (norsk). 22. august 2018. Besøkt 11. september 2021. 
  16. ^ regjeringen.no (4. mars 2021). «EØS-komiteen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 11. september 2021. 
  17. ^ «Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 11. september 2021. «Artikkel 103» 
  18. ^ EØS-rett. Oslo: Senter for Europa-rett, Universitetet i Oslo. s. 103. ISBN 82-00-22469-4. OCLC 37293452. 
  19. ^ «Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 3. desember 2020. 
  20. ^ Kroatia med i EØS
  21. ^ Budget (Interreg Sverige-Norge)

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]