Høy- og senmiddelalder i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Høy- og senmiddelalderen betegner perioden i Norges historie mellom ca. 1130 og til reformasjonen kom til landet i 1537. Norge fikk på denne tiden både en enhetlig statsmakt og en selvstendig kirkeorganisasjon, og perioden er preget av økonomisk fremgang og vekst.

Høymiddelalderen regnes vanligvis fra 1130 til ca. 1350. Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt 1350, og perioden kalles ofte Norges storhetstid.

I senmiddelalderen falt Norge under utenlandsk overherredømme gjennom Kalmarunionen. I løpet av perioden ble den politiske makten stadig mer sentralisert, og ved senmiddelalderens slutt på 1500-tallet var Norge i praksis blitt til en dansk provins.

Borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borgerkrigstiden

Borgerkrigene, eller innbyrdeskrigene, var en periode med interne stridigheter mellom 1130 og 1240. Det var imidlertid ikke konstant krig i 110 år; det var også fredelige perioder. Konfliktene begynte da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, og både sønnen Magnus Blinde og halvbroren Harald Gille mente de hadde rett på å bli norsk konge. Før 1130 hadde det vært flere perioder med samkongedømmer; flere konger som styrte sammen. Denne tiden var imidlertid over med Sigurd Jorsalfares død, og stadig nye kongsemner kjempet om retten til den norske tronen. Da Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 syntes krigene å være over, men i 1177 kom Sverre Sigurdsson og birkebeinerne og utkjempet nærmest en geriljakrig mot Magnus, som endte med at Magnus falt i slaget ved Fimreite i 1184.

Fra 1196 måtte Sverre og birkebeinerne kjempe mot baglerne. Baglerne hadde støtte på Østlandet, spesielt i Viken, og de ble også støttet av kirken; først og fremst biskopene Nikolas Arnesson og Eirik Ivarsson. Striden mellom kong Sverre og Eirik første til at Sverre ble bannlyst i 1198. Dette var en del av en langvarig konflikt mellom kirken og kongen om hvem som skulle bestemme over kirkelige forhold; kongen eller biskopene. Baglerne og birkebeinerne inngikk et forlik, Kvitsøyforliket i 1208, og baglerne la ned flokken etter baglerkongen Filippus Simonssons død i 1217. Noen av baglerne fortsatte motstanden i en ny flokk, ribbungene, frem til 1227. Det siste opprøret, hertug Skules opprør mot sin svigersønn, kong Håkon Håkonsson, ble slått ned i 1240, da hertugen ble drept og Håkon endelig kunne legge under seg hele Norge.

Det er vanlig å mene at borgerkrigene skyldes en ressurskrise. Andreas Holmsen mente at ressurskrisen rammet bøndene hardest, som følge av at befolkningen vokste uten at ressursene vokste tilsvarende. Dette førte til at bøndene gikk fra å være selveiere til å bli leilendinger. Mot dette har Sverre Bagge hevdet at ressurskrisen heller rammet aristokratiet, som fikk færre ressurser etter at vikingferdene opphørte. En tredje forklaring er at konfliktene skyl­d­tes ytre faktorer, for eksempel de dan­ske­ kon­g­e­ne, som begynte å blande seg inn i norske forhold grunn av indre konflikter i Danmark.[1]

«Norges storhetstid»[rediger | rediger kilde]

Magnus Lagabøtes landslov var den første loven som gjaldt hele Norge.

Utdypende artikkel: Norgesveldet

Tiden etter borgerkrigene er ofte kalt Norges storhetstid. På 1200-tallet nådde det norske riket sin største utstrekning. Fast­lands­om­råd­ene inkluderte Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. I 1261 ble Grønland lagt under Norge, og i 1262-1264 Island. Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Sudrøyene (Hebridene) og Man var også en del av det norske riket, men de to sistnevnte gikk tapt i 1266.

I 1274 fikk Norge en egen landslov, Magnus Lagabøtes landslov. Dette var den første loven som gjaldt hele landet, i motsetning til de tidligere landskapslovene, som bare gjaldt for én landsdel, slik at det var ulike lover i de forskjellige landsdelene. I tillegg ble ættehevn forbudt. Forholdet mellom konge- og kirkemakt ble avgjort og formalisert med Sættargjerden i Tønsberg i 1177. I lokaladministrasjonen ble lendmenn og årmenn avløst av sysselmenn. Hirden, som før hadde vært et omreisende krigerfølge, ble etterhvert mer som et hoff og et sivilt kongelig administrasjonsapparat.[1]

Sosiale og økonomiske omveltninger[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen på seinmiddelalderen i Norge er preget av store sosiale og økonomiske omveltninger på grunn av Svartedauden. Fra 1350 til ca. 1450 ble befolkningen i Norge nesten halvert. Dette førte til at etterspørselen etter jord sank drastisk, og landskylda konge, kirke og adel kunne ta for jord også sank drastisk. Dette førte igjen til at man fikk sosial utjevning der de som hadde dårligst kår fikk mye bedre kår, og de som hadde mest fikk mindre. Mange gårder ble avfolket (ødegårder) og store områder ble ikke brukt til landbruk før flere hundre år senere.[2]

Norge gikk inn i kongefellesskap med Sverige i 1319, da kong Håkon V Magnusson døde uten mannlige arvinger. Hans dattersønn Magnus Eriksson ble da konge i både Norge og Sverige. Magnus' sønn Håkon VI Magnusson giftet seg i 1363 med den danske kongsdatteren Margrete, og dermed var grunnlaget for en felles skandinavisk union lagt.[3]

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kalmarunionen

Kalmarunionen var en personalunion mellom Norge, Sverige og Danmark som varte fra 1397 til 1523. Unionen tjente som en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Hansaen ønsket fri ferdsel gjennom Øresund, Nordens viktigste knutepunkt. Dette var det mest sannsynlig at de fikk med ulike konger på hver side av stredet, og hansaen ønsket derfor ikke én sterk unionskonge fordi de fryktet det betydde for høye tollsatser.[3]

Dronning Margrete[rediger | rediger kilde]

Brevet hvor det norske riksrådet velger Margrete til dronning den 2. februar 1388. Riksarkivet. Brevet er en del av Norges dokumentarv

Det var Margrete som først fikk i stand en personalunion mellom Norge og Danmark ved at hennes og Håkons sønn, Olav IV Håkonsson ble konge i begge rikene. Da Olav døde i 1387 ble Margrete først anerkjent som regent av Danmark og året etter av Norge. Strid i Sverige mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen førte til at Margrete også ble valgt til regent av Sverige. Dermed var hele Norden samlet i en union.

Margrete greide også å få gjennomslag for at arverekkefølgen til de skandinaviske kongerikene nå skulle regnes fra henne. Siden hennes eneste sønn var død, valgte hun sin grandnevø, søsteren Ingeborgs dattersønn Erik av Pommern, som sin etterfølger. Da Kalmarunionen ble inngått i 1397 var det med Erik som konge, men Margrete var den reelle regenten frem til hun døde i 1412.[4]

Sverige bryter ut[rediger | rediger kilde]

Danmark var i begynnelsen av unionstiden det sterkeste riket i Norden, men utover 1400-tallet ble Sverige en rival. De kom stadig med egne kandidater når det var kongevalg, selv om det endte med at den danske kandidaten vant. Kong Christian II ville slå ned det svenske opprøret en gang for alle. Han beseiret Sverige i krig og bad de fremste svenske stormennene til gjestebud i Stockholm høsten 1521. Christian henrettet 90 av dem og brente likene på torget. Denne hendelsen, kalt Stockholms blodbad, førte ikke til at svenskene underordnet seg, slik Christian hadde håpet. Svenskene brøt derimot ut av unionen og valgte Gustav Vasa til konge.[5]

Unionen Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dansketiden

Etter at Kalmarunionen ble oppløst forble Norge i unionen sammen med Danmark og var formelt sett likestilt. De danske unionskongene overkjørte ofte det norske riksrådet og innsatte dansker i norske embeter. Både danske kong Frederik og svenske kong Gustav Vasa motarbeidet den katolske kirken, mens i Norge var alle katolikker. De norske selvstyretilhengerne ble dermed motarbeidet av både den svenske og den danske kongen. Den avsatte kongen Christian II forsøkte å få tilbake makten sin ved å opptre som konge i Norge, og de norske selvstendighetstilhengerne gav sin støtte. Christian II måtte imidlertid gi tapt for kong Frederik. Etter Frederiks død brøt det ut borgerkrig i Danmark, som Christian III gikk seirende ut av. Christian III var protestant, og vedtok å innføre en luthersk kirke i Norge og fjerne det norske riksrådet og siste rest av norsk selvstyre i 1537. Norge ble dermed innlemmet som lydrike under Danmark.[6]

Erkebiskop Olav Engelbrektson[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen i Norge

Den katolske erkebiskop Olav Engelbrektson var Norges mektigste mann, i kraft av å være både erkebiskop og leder for det norske riksrådet. Han var sterk motstander av reformasjonen og jobbet med å hindre den protestantiske kongen Christian III å få makten i Norge. Han forsøkte blant annet å vekke nasjonalistiske følelser i folket uten å lykkes. Man regner med at aktivitetene til erkebiskopen bidrog til at Norge ble innlemmet i Danmark som lydrike. Olav måtte rømme landet, og døde året etter i Lier i dagens Belgia.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Et norsk rike: borgerkrigene i Norge». Hentet 28. nov. 2016
  2. ^ Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Ødegårdene». Hentet 1. des. 2016
  3. ^ a b Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Maktbalanse i dansketiden». Hentet 1. des. 2016
  4. ^ Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Kalmarunionen». Hentet 1. des. 2016
  5. ^ a b Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Norge blir et lydrike». Hentet 1. des. 2016
  6. ^ Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Da det norske riket bukket under 1502–1537». Hentet 1. des. 2016

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]