Norges domstoler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norges domstoler utgjør landets dømmende makt. To domstoler er særskilt omtalt i GrunnlovenRiksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved formell lov.

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Det er en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil blant annet si at hverken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets. I Norge er den dømmende makt instituert i Grunnloven.

Domstolene[rediger | rediger kilde]

Domstoladministrasjonen er et norsk forvaltningsorgan med ansvar for administrativ støtte for alle landets domstoler samt jordskiftedomstolene (jordskifterettene og jordskifteoverrettene).

Tingrettene er det første nivået i domstolssystemet i Norge. Det er ca. 60 tingretter og de er lokalisert i de større byer og tettsteder. Hver tingrett har domsmyndighet i en eller flere kommuner hver. Lederen i tingretten har tittelen sorenskriver, mens de øvrige kalles tingrettsdommere. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med én juridisk dommer, eventuelt to lekdommere og eventuelle fagkyndige dommere. De fleste saker starter for tingretten. Lekdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.

Lagmannsrettene er andre nivå det norske domstolssystemet og ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og finnes seks steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser.. I den enkelte sak settes retten med tre juridiske dommere (lagdommere). Ved ankebehandling av straffesaker hvor strafferammen er mer enn seks år, settes retten med en lagrette – en jury – med ti medlemmer, fem av hvert kjønn. Denne juryen avgjør skyldspørsmålet, men for å domfelle kreves det at syv eller flere av juryens medlemmer stemmer for det. Juryordningen ble vedtatt avsluttet med virkning fra 2018 og Eirik Jensen saken vil bli siste straffesak der jury vil avgjøre skyldspørsmålet.[1]

Høyesteretts ankeutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i ankeutvalget. Frem til 2008 var navnet Høyesteretts Kjæremålsutvalg og ordningen ble innført i 1887.

Høyesterett[rediger | rediger kilde]

Høyesterett er landets øverste domstol, dømmer i siste instans og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett består av 20 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et ankeutvalget.

Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815 etter hjemmel i Grunnlovens § 88, som sier at «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 19 dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere, men spesielt viktige saker behandles av elleve dommer i storkammer eller av alle dommerne i plenum.

Konvensjonene om menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Om en persons rettigheter i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon er krenket, kan man saksøke den norske stat for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dette kan man gjøre selv om Høyesterett har avsagt dom om spørsmålet.

Militære domstoler i Norge[rediger | rediger kilde]

Straffesaker om militærpersoners brudd på militær straffelov reguleres spesielt. De alminnelige domstoler behandler i Norge både militære og sivile straffesaker[2], men i krigstid er det begrenset hvilke tingretter som kan behandle militære saker[3]. I slike saker skal det oppnevnes militære meddommere, dvs. personer som har fullført førstegangstjeneste eller tilsvarende militær grunnutdannelse, har fylt 25 år, og har bodd minst tre år i riket. Det gjelder også særlige krav til hvem som kan være militær meddommer i en gitt sak - minst én meddommer skal være menig, grenader, eller konstabel, minst én meddommer skal ha samme eller høyere grad som den tiltalte, og meddommerne skal tas fra samme forsvarsgren.

Frem til 1994 erstattet krigsrett og militær forhørsrett tingretten som første instans i militære straffesaker. Krigsrettene besto av en eller flere krigsdommere, som var alminnelige embedsdommere særskilt utnevnt til å delta i krigsrettene. Da ordningen ble opphevet i 1994 hadde vi to krigsretter: krigsretten for Sør-Norge og krigsretten for Nord-Norge[4]. Eidsivating lagmannsrett var militær lagmannsrett for Sør-Norge, og Hålogaland lagmannsrett var militær lagmannsrett for Nord-Norge. Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde de samme funksjonene som i sivile saker. Ordningen med militære meddommere også i Høyesterett ble opphevet i 1920[5].

Særdomstoler i Norge[rediger | rediger kilde]

Organer som Trygderetten og Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er ikke domstoler, men domstolslignende forvaltningsorganer.

Domstoladministrasjonen har det administrative ansvaret for alle landets domstoler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eirik Jensen får norgeshistoriens siste jury». Dagbladet.no (norsk). 21. august 2018. Besøkt 6. oktober 2018. 
  2. ^ Straffeprosessloven § 466
  3. ^ «Forskrift om stedlig virkekrets for tingretter som skal behandle militære straffesaker etter krigstidsreglene». Besøkt 6. desember 2019. 
  4. ^ Ot.prp.nr. 43 (1993-1994) s. 17
  5. ^ Grunnlovsbeslutning 14. desember 1920 kunngjort 17. desember 1920, Grunnloven § 89 opphevet. Se også Morten Ruud: Gjennomgang av ordningen med generaladvokat og krigsadvokater s. 4: https://www.regjeringen.no/contentassets/547d367209d844fa82799d2e9b41867d/utredning-av-morten-ruud-01.10.2015.pdf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]