Strandsnipe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Strandsnipe
Strandsnipe
Vitenskapelig(e)
navn
:
Actitis hypoleucos
(Linnaeus, 1758)
Tringa hypoleucos
Norsk(e) navn: strandsnipe[1][2][3]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Snipefamilien
Slekt: Actitis
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, ved vannkilder, helst ferskvann
Utbredelse: Eurasia, Afrika, Australasia
Utbredelseskart for strandsnipe

Strandsnipe (Actitis hypoleucos) er en monotypisk langdistansetrekkfugl i snipefamilien (Scolopacidae). Arten inngår i slekten Actitis, som kun teller to arter av ganske kortlemmede vadefugler. I Norge kan den lokalt også gå under flere andre navn, som fiskelite, laksetite, stranderle, strandvekke, tittivil, og åpip.[4] Et særlig karaktertrekk hos arten er den vippende eller nærmest gyngende bakparten. Arten hekker over store deler av Eurasia og overvintrer hovedsakelig i Afrika, i det sørlige Asia og Australasia. Både i den internasjonale IUCNs rødliste og i den nasjonale Artsdatabanken er den oppført som livskraftig.[5][6]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Strandsnipe ble tidligere regnet som konspesifikk med flekksnipe (A. macularius).[7] Det er registrert hybridisering mellom de to artene i Skottland.[8]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Strandsnipe på jakt etter føde.

Strandsnipe blir cirka 19–21 cm lang og veier typisk 33–93 g.[7] Vingespennet er cirka 38–41 cm.[7] Hunnen blir marginalt større enn hannen. Strandsnipa er ganske en liten snipe og har relativt korte nedre ekstremiteter. Overdelen av fjærdrakten er grønnaktig brun, mens underdelen er hvit med mørke laterale brystflekker.[7] Nebbet er rett, spisst og halvlangt. I forlengelsen av nebbet renner det ei mørk stripe gjennom øyet og bakover mot nakken på fuglen. De mørke øynene er omkranset av en blek øyering. Issen er noe mørkere enn resten oversiden.[7] Framhalsen og overbrystet er spraglete, og den hvite undersiden går opp langs siden av brystet bak den spraglete brystflekken. Vingene har mørk overgump og hvite vingebånd, som blir tydelige når fuglene flyr.[7]

Strandsnipe er vanlig i hele Norge, og arten hekker fra kysten og opp i fjellet.[6] Den forekommer i en rekke ulike forskjellige biotoper, som langs breddene av innsjøer, langs elver og bekker, også, om enn mye sjeldnere, på myrlendte steder og i våtmarksområder.[6] Mer sjelden kan den også hekke ved saltvann.[7] Den norske hekkebestanden er ganske stabil og ble anslått til omkring 200 000–300 000 individer i 2015.[9] Den svenske hekkebestanden er noe mindre enn den norske, mens den finske er noe større. Norge, Sverige og Finland (Fennoskandia) har til sammen cirka 96 % av den europeiske hekkebestanden, som ble estimert til cirka 885 000 par i 1986.[7]

Arten foretrekker marginer av vannmasser, for det meste elvebredder, helst med småstein, sand eller stein og flekker av tørre enger; også små dammer, innsjøbredder, skjermede kyster i hekketiden.[7] Når hekkingen er over trekker fuglene ofte ut til kysten, der den trives i en rekke ulike habitat.[7] I de franske Pyreneene har man registrert arten i høyder opp mot 1 720 moh, i Tyrkia opp mot 2 600 moh, men ellers har den blitt registrert helt opp mot 4 000 moh noen steder.[7]

Strandsnipe utstøter en karakteristisk, intens sang, ofte med fire raskt etterfølgende toner, og har en karakteristisk og forsterket vippende eller gyngene bevegelse på bakpartiet når den blir stresset eller forsvarer territoriet. Hva dette gyngende bevegelsen er godt for vet man ikke, men den er et særtrekk for arten og pågår jevnt over hele tiden, om enn ikke like intenst. Føden består i hovedsak av insekter, leddormer, små frosker, rumpetroll og småfisk. Under trekkene åt spanske fugler mest tanglus, flerbørstemarker, amfipoder og biller.[7] Fuglene gynger lett med bakkroppen når de går, og i flukt flyr de gjerne lavt over vannflaten med serier av pulserende vingeslag avløst av lynraske pauser.

Strandsnipe er som regel monogam, men polyandri skjer og kan være mer vanlig enn tidligere antatt. Hekketiden begynner gjerne i sent i april, men eggleggingen skjer som oftest i mai–juni. Arten hekker parvis solitært, i optimale habitat med en avstand på kun 60–70 m til andre par, men det er mer vanlig med omkring 600 m mellom parene. Redet legges gjerne til ei beskyttet grop i bakken, av og til også i kratt og trær, men bare sjelden i toppen av trær og av og til i kaninhuler. Reirplassen ligger nesten alltid nær vann. Hunnen legger kun én gang for sesongen, som regel 3–5 egg i løpet av 1–2 dager. Eggene inkuberes av begge kjønn og inkubasjonstiden er cirka 20–23 dager. Begge foreldrene sørger for avkommet, men hunnen drar som regel før ungene er fullt flygedyktige, etter cirka 22–28 dager.[7]

Strandsniper er trekkfugler, som kanskje er i stand til enkeltflyvninger på opptil 4 000 km om våren.[10] Den europeiske populasjonen overvintrer hovedsakelig i Vest-Afrika. De voksne fuglene trekker sørover fra midten av juli–august, mens ungfuglene følger etter 3–4 uker senere. Trekket foregår om natten. Det er indikasjoner på at noen hunner drar tidligere enn hannene. Fuglene trekker enkeltvis eller i små grupper. Mange norske fugler flyr via Storbritannia, mens svenske fugler gjerne flyr via Vest-Tyskland og finske fugler via Øst-Tyskland. Indikasjoner fra Sentral-Europa antyder at sandsnipene har begynt høsttrekket gradvis litt tidligere i de senere tiårene. Mange umodne fugler blir i de nordlige overvintringskvarterene hele året.[7] Vinterpopulasjonene i de sentrale, østlige og sørlige strøkene av Afrika hekker trolig for det meste i Russland.[7]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[11], som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[12] og klassifiseringen til Banks (2012)[13]. Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[1][2][3]

Treliste

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Varsler  
Hviler  
I flukt  
Matjakt i vannkanten  
Egg etter strandsnipe  
Lyden av strandsnipe  

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  4. ^ strandsnipe i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. juli 2021 fra https://snl.no/strandsnipe
  5. ^ BirdLife International. 2016. Actitis hypoleucos. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22693264A86678952. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22693264A86678952.en. Downloaded on 13 July 2021.
  6. ^ a b c Artsdatabanken (2015) Strandsnipe Actitis hypoleucos (Linnaeus, 1758).
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Van Gils, J., P. Wiersma, and G. M. Kirwan (2020). Common Sandpiper (Actitis hypoleucos), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A.rist Chie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.comsan.01
  8. ^ Lawrence, D. (1993). Spotted Sandpiper displaying to and mating with Common Sandpiper. British Birds. 86(12): 628.
  9. ^ Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2. https://www.birdlife.no/innhold/bilder/2015/11/17/3530/bestandsestimater_for_norske.pdf
  10. ^ Tree, A.J. (2008). The Common Sandpiper in Zimbabwe. Honeyguide. 54(1–2): 40–51.
  11. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
  12. ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
  13. ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]