Norges berggrunn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over berggrunnen i Norden. De grønne områdene i vest omfatter den kaledonske fjellkjedefordingen, mens de rosa, orange og blå områdene er grunnfjell i det baltiske skjold.

Norges berggrunn omfatter de bergarter som finnes i Norge og geografisk fordeling av disse. Berggrunnskart over Norge fremstiller denne fordelingen.

Den kaledonske fjellkjedesone omfatter nær 2/3 av Norges berggrunn. Nær det resterende 1/3 består av tildels enda eldre, prekambriske bergarter. Dessuten finnes to yngre berggrunnsområder: Oslofeltet med sine permiske eruptivbergarter, og Trondheimsfeltet med sine devonske sandsteiner og konglomerater.

Grunnfjellsbergartene er enkelte steder mer enn 2800 millioner år gamle. Generelt er bergartene dannet i slutten av prekambriumtiden, og de består vesentlig av gneis. Lokalt finnes intrusiver av grannitt eller gabbro. I tillegg finnes det også kvartsitt, amfibolitt og marmor.

Kaledonidene består av kambrosilurske sedimentære bergarter som er sterkt omvandlet ved metamorfose. Dessuten lokale intrusiver av granitt, gabbro m.m. Denne lagpakken omfatter også eokambriske sparagmitter på Østlandet og i Finnmark.

Grunnfjellet[rediger | rediger kilde]

De eldste bergartene i Norge finnes i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde i Sør-Varanger.

På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose, og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning.

Grunnfjellet i Nord-Norge[rediger | rediger kilde]

Øst-Finnmarks grunnfjellsområde består av tre svært ulike bergartsgrupper: Nederst finnes Jarfjord-gruppen som er en over 2800 millioner år gammel serie av granittiske gneiser. Over denne gneisserien følger Bjørnevann-gruppens kvartsitter og glimmerskifre. Øverst ligger Petsamo-gruppen med grønnstein. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies.[1]

Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksviddas grunnfjellsområde; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset. Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen.

På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning.

Lofoten-eruptivene dekker omtrent halvparten av området Lofoten og Vesterålen. Dette er intrusive bergarter hvorav omtrent halvparten dekkes av Raftsund-mangeritten. Intrusivene er 1700 til 1800 millioner år gamle og sterkt forvitret.

Grunnfjellsvinduer i Nordland[rediger | rediger kilde]

Mange av fjellområdene i Nordland består av prekambriske bergarter som senere ble omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Rombakvinduet består av tonalittiske gneiser fra overgangen mellom arkeisk og tidligproterozoisk tid.

Det transskandinaviske intrusivbeltet[rediger | rediger kilde]

Øst for Mjøsa ligger granitter og vulkanske bergarter fra proterozoikumtiden som tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB). Bergarter: Trikolorgranitten er en variant av Trysilgranitten. Odalsgranitten. Kongsvingergruppen. Bergartene finnes i et 1500 km langt område fra Skåne i sør til Lofoten i nord, og de ble dannet for 1850-1650 millioner år siden.

Trysilsandsteinen[rediger | rediger kilde]

Sandavsetninger med innslag av vulkansk materiale kalles Trysilsandsteinen. Tilsvarende avsetninger i Sverige kalles Dalasandsteinen. Alderen på formasjonen er mellom 1500 og 1300 millioner år. Den kjent for sine godt bevarte bølgeslagsmerker.

Mylonittsoner[rediger | rediger kilde]

Grunnfjellet i Norge er for en stor del omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Fullstendig omvandlet bergart slik at opprinnelsen er nær ugjenkjennelig kalles mylonitt. Slike bergarter finnes bl.a. i Mjøsa-Magnor-mylonittsonen og Ørjemylonittsonen.

Den vestre gneisregionen[rediger | rediger kilde]

Vest for det kaledonske skyvedekke finnes et 25 000 kvadratkilometer stort området mellom Sogn og Nord-Trøndelag med prekambriske bergarter. Området kalles den vestre gneisregionen eller bare gneisregionen og består for en stor del av granittiske gneiser og migmatitter som ble dannet for 1500 til 1700 millioner år siden.

Det sørnorske grunnfjellsområdet[rediger | rediger kilde]

Sør-Norge og sørvestlige del av Sverige består av grunnfjell som ble dannet for 1500 til 1040 millioner år siden med innslag av det transskandinaviske intrusivbeltet i øst som ble dannet for mer enn 1650 millioner år siden.

Kambrosilur i Oslofeltet[rediger | rediger kilde]

Se også: Oslofeltet

Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord finnes en 2000 meter tykk lagrekke av mørke skifre, knollekalker og kalk. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden i Norge som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke.

Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. Sandstein som tilhører VangsåsformasjonenRingsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra seinkambriumtiden består for det meste av alunskifer. I Oslo sentrum danner alunskiferen en 50 meter tykk lagpakke som også finnes ved Oslo kretsfengsel, på Tøyen og langs Ekebergskrenten.

Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium.

Spesielt omkring Oslo finnes lag av gråhvit knollekalk, Ortocerkalk, fra ordoviciumtiden som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Denne lagrekken er 470 meter tykk hvorav halvparten ble dannet i øvre ordovicium. Knollekalken er typisk for veiskjæringer og øyene i Oslo-området. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium.

Devonfeltene på Vestlandet[rediger | rediger kilde]

Rester etter avsetninger fra devontiden finnes ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen.

Manglende karbonavsetninger[rediger | rediger kilde]

Avsetninger fra karbontiden finnes ikke på det norske fastlandet. Imidlertid finnes de i Nordsjøen og på Svalbard.

Vulkanske bergarter fra permtiden i Oslofeltet[rediger | rediger kilde]

Se også: Oslofeltet

Brunlanesbasaltene[rediger | rediger kilde]

De eldste og sørligste basaltene i Oslofeltet består av en 800 meter tykk lagpakke av nefelinitter og melilititter.

Skiensbasaltene[rediger | rediger kilde]

I Skien finnes en 1250 meter tykk lagpakke med flere hundre lavastrømmer av basanitter.

Holmestrand-Jeløya-basaltene[rediger | rediger kilde]

Alkali-olivinbasalter. På Jeløya og i Moss er basaltene 1200 meter tykke.

Krokskogen-Kolsås-Nittedal-basaltene[rediger | rediger kilde]

Den nordlige basalt provinsen inneholder vulkanoklastiske lag (Askergruppa) og bentonitter.

Rombeporfyrlava[rediger | rediger kilde]

Vestfold lavaplatå består av en mer enn to kilometer tykk lagpakke av rombeporfyrlava fordelt på over 50 ulike lavastrømmer.

Krokskogen lavaplatå er en 800 meter tykk lagpakke av rombeporfyrlava fordelt på 22 lavastrømmer.

Brumunddalssandstein[rediger | rediger kilde]

Brumunddal finnes den nordlige grense for rombeporfyrlavaene, og der er lavaene dekket av den 800 meter tykke Brumunddalssandsteinen.

Larvikitt[rediger | rediger kilde]

Larvikittene er en batolitt.

Sandstein og kull fra juratiden på Andøya[rediger | rediger kilde]

Avsetninger fra mesozoikum er nesten fraværende på det norske fastlandet. En kull- og sandsteinsforekomst fra juratiden finnes imidlertid på Andøya som tilhører Ramsåformasjonen.

Postglasiale avsetninger[rediger | rediger kilde]

Da isen trakk seg tilbake etter siste istid la den igjen morener og israndavsetninger. Mest kjent er Ra.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: Jordas urtid. De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]