Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 62°N 7°V

Færøyene
Føroyar
Færøerne

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over

InnbyggernavnFærøying, færøysk[1]
Grunnlagt1. april 1948
HovedstadTórshavn
TidssoneUTC+0
Sommertid: +1
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 182
1 399 km²
0,5 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 211
48 574 (2011)
Bef.tetthet34,72 innb./km²
StyreformKonstitusjonelt monarki
MonarkMargrethe II av Danmark
StatsministerBárður á Steig Nielsen
Offisielle språkFærøysk og dansk
Avhengig avKongeriket Danmark
ValutaFærøysk krone[c] (DKK)
NasjonaldagÓlavsøka (29. juli)
Nasjonalsang«Tú alfagra land mítt»
ISO 3166-kodeFO
Toppnivådomene.fo

c^ Sedlene er danske kroner med færøyske motiver.
Myntene er de samme som i Danmark.

Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, betyr «fåreøyene»[2]) er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge og Island og nord for Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn og lå under Norgesveldet, men ble administrativt underlagt Sjællands stift i 1720, og har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har sitt eget folkevalgte Lagting med røtter tilbake til vikingtiden. Siden 1948 har øyene hatt indre selvstyre og en egen regjering (landsstyre). Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Administrativt er Færøyene inndelt i 30 kommuner. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.

Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i Den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, og det har vært drevet utstrakt fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Reiselivet er en stor næring. Saueholdet har betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk.

Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger av blandet skandinavisk og keltisk opphav. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Rundt halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes geografi. Se også: Liste over øyer på Færøyene, Liste over elver på Færøyene, Liste over fjell på Færøyene, Liste over fjorder på Færøyene og Liste over innsjøer på Færøyene.
Færøyene

Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform.[3] Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km².[3] Fra EnnibergViðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km.[3] Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved KaldbaksbotnurStreymoy.[4] Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km².

Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved FunningurEysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.).[5] Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved ViðareiðiViðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge.

Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar.[6] Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km).[7]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes geologi

Vestkysten av Suðuroy.

Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie.[8] Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland.[8] Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg, og har gjentatte ganger blitt krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning.

Gjennom erosjon forsvant det meste av høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning.[8] Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Enniberg.

Flora[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes flora

Skjørbuksurt på Færøyene.

Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler.

Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte.

Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse.

Fauna[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes fauna. Se også: Liste over Færøyenes fugler

Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.

Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.[9]

Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyinger. Se også: Liste over bosetninger på Færøyene

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1327 4 000
1350 2 000 −50,0%
1769 4 773 +138,7%
1801 5 255 +10,1%
1834 6 928 +31,8%
1845 7 782 +12,3%
1855 8 651 +11,2%
1880 11 220 +29,7%
1900 15 230 +35,7%
1916 19 617 +28,8%
1925 22 835 +16,4%
1950 31 781 +39,2%
1975 40 441 +27,2%
1985 45 749 +13,1%
1989 47 787 +4,5%
1995 43 358 −9,3%
2000 46 196 +6,5%
2010 48 541 +5,1%
2020 52 154 +7,4%
Kilde: Offentlig statistikk[10][11]
En færøysk folkedansgruppe.

Færøyene hadde 52 154 innbyggere den 1. januar 2020, fordelt på rundt 120 byer og bygder.[11] De fleste bosetningene ligger beskyttet i en vik eller fjord på østkysten. Halvparten av befolkningen bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger.

Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet.[12] I 2020 bodde 13 500 personer i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen 20 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 900 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med 3 800 innbyggere. Andre større steder er tvillingbygdene Miðvágur og Sandavágur, Tvøroyri, Fuglafjørður, Vágur og Vestmanna.[11]

I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark.[13] Lovgivningen betegner alle fastboende statsborgere på Færøyene som færøyinger. I kulturell forstand er færøyinger en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger.[14] Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).[15][16]

Den 1. januar 2020 bodde det 2 040 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia. Det bodde 107 norske statsborgere på Færøyene.[13] Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap med færøyinger.[17]

Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting.[18][19] Øyene har likevel fødselsoverskudd. I 2011/2012 var det samlede fruktbarhetstallet 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner var 25,9 år. Nyfødte hadde en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.[20][21]

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk

Færøysk er det vanligste dagligspråket på Færøyene. 94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.[22][23]

Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialekter. Færøysk og islandsk talespråk er ikke uten videre innbyrdes forståelige. Færøysk har, som islandsk og noen norske målfører, ennå de fire germanske kasusene.

Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Den fikk gjennomslag på bekostning av en enklere og mer lydnær rettskrivning. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har stått sentralt i den færøyske nasjonsbyggingen. Færøysk ble først godtatt som hjelpespråk i skolen og uformelt brukt i noen kirker, og ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938.[24] Alle færøyinger blir fortsatt undervist i dansk som nabospråk i folkeskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk.[24][25][26] Gode språkferdigheter bidrar til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.[24][25][27]

Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk.[25] Ved folketellingen i 2011 hadde 1 550 fastboende på Færøyene dansk som morsmål.[22] De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.[25]

Religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kirkehistorie

80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan.[28][29] Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære.[28][30][31] 10–15 % av befolkningen regner seg som hjemmehørende i Brøðrasamkoman, en lekmannsbevegelse med kalvinistiske trekk, inspirert av skotske Plymouth Brethren. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, som pinsevennene, adventistene og Frelsesarmeen.[28][30][31] Det finnes en katolsk menighet tilknyttet Mariukirkjan i Tórshavn.[31]

Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet.[30][31][32] En spørreundersøkelse i 2017 viste at 80 % av færøyingene har en gudstro.[33] 38 % av færøyingene går til gudstjeneste eller møte minst én gang i måneden, ifølge en spørreundersøkelse fra 2008.[34] Kirkene og forsamlingshusene er ikke bare viktige for troen, men som kulturbærere og sosiale møtesteder i lokalsamfunnene. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens den nordvestre delen av Færøyene – Eysturoy og Norðoyar – er et «bibelbelte», hvor frimenigheter innen Brøðrasamkoman og karismatiske bevegelser står spesielt sterkt.[35][36]

Det var Sigmundur Brestisson som på kongebud fra Olav Tryggvason forkynte den kristne læren på Tinganes rundt år 1000. Sagaen skildrer hvordan Sigmundur Brestisson påbegynte en omvendelse av færøyingene fra deres norrøne religion. Tinget settes fortsatt hvert år under Ólavsøka (Olsok), en religiøs og nasjonal høytid til minne om Olav den hellige. Bispesetet i Kirkjubøur ble opprettet i 1111, og var underlagt Nidaros erkebispedømme fra 1152 og frem til reformasjonen i 1537. Den eldste bevarte kirkebygningen på Færøyene er Ólavskirkjan i Kirkjubøur fra 1200-tallet, som er viet til Olav den hellige. Det var biskop Erlend av Færøyene som etter tradisjonen lot bygge Magnuskatedralen. Etter reformasjonen ble Færøyene integrert i en dansk kirketradisjon. Luthersk ortodoksi fikk sterkt fotfeste på Færøyene. Den lutherske statskirken hadde en monolittisk stilling i samfunnet frem til slutten av 1800-tallet, da kristne vekkelser og lekmannsbevegelser begynte å få innpass.

Historie[rediger | rediger kilde]

Irske munker bosetter seg på Færøyene[rediger | rediger kilde]

Et historisk kart over Færøyene fra 1673

Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

Norsk kolonisering[rediger | rediger kilde]

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.[37]

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Kristendommen innføres[rediger | rediger kilde]

I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i GøtaLagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.[38]

Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.

Færøyene blir norsk len[rediger | rediger kilde]

Fårebrevet fra 1298

Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

Færøyene blir mindre viktig for Norge[rediger | rediger kilde]

Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island.

Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjatland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.

Reformasjon og monopolhandel[rediger | rediger kilde]

Tjeld (Tjaldur på færøysk) ble øyenes nasjonalfugl etter at Nólsoyar Páll diktet "Fuglakvæði". Siden 1943 har Tjeldens dag blitt feiret 12. mars, etter initiativ fra S. Patursson. (Færøysk frimerke fra 1977).

Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.

I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.

Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.

I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.

Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.

Del av Danmark etter Kielfreden[rediger | rediger kilde]

Lagtingshuset (1906). I bakgrunnen det nåværende danske riksombudsmannens hus

Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.

Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske.[39] Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.

I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

Nasjonal vekkelse[rediger | rediger kilde]

Frimerke med den opprinnelige notisen i avisen om julemøtet i 1888
Flaggskandalen på Ólavsøka i 1930.

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».

Britisk okkupasjon under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Britiske soldater på Færøyene under andre verdenskrig vist på et frimerke fra 2005

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

Forfatningskrise og indre selvstyre[rediger | rediger kilde]

Kong Christian X oppløste det færøyske lagtinget etter at det ble flertall for løsrivelse fra Danmark

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.

Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.

Opprøret i Klaksvík[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klaksvíkstriden

I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes politiske system

Lagtingshuset i Tórshavn er en trebygning fra 1856.

Færøyenes statsrettslige stilling er juridisk og politisk omdiskutert.[40] Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige».[41] Det er et konstitusjonelt monarki med dronning Margrethe II av Danmark som statsoverhode. I 2005 ble det færøyske hjemmestyrets myndighet utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år.[42] Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýri er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en regjeringssjef (løgmaður, «lagmann»). Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresentert.[43][44] De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, samhørighet–selvstendighet, sentrum–periferi og religiøs–sekulær.[45]

Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, ansees som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland.[46] Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel (EU), London, Moskva og Reykjavík.[47] Flere stater har egne konsulater på Færøyene.[48]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes kommuner

Færøyenes inndeling i kommuner fra 1. januar 2017.

Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger.[49] De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.[50]

Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.

Flagg og symboler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Færøyenes flagg og Færøyenes riksvåpen

Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.

Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Trålere på Sandur på Sandoy.
Merder for fiskeoppdrett ved Vestmanna.

Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert.[51] Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring.

Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann.[52] Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord).[53] Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon.

Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål.

Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten.[54] Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.[55]

Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %.[56]

Energiforsyning og oljeleting[rediger | rediger kilde]

Bygging av rørledning for kraftverk i Vestmanna i 1950-årene.

Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen på Færøyene. Det meste av befolkningen er tilknyttet et hovedstrømnett, mens Suðuroy og noen av de små, ytre øyene har sine egne kraftnett.[57] De fleste strømkablene er lagt under bakken.[58] Færøyene har ingen strømkabler til utlandet som muliggjør kraftutveksling.[57] I 2018 hadde SEV en samlet produksjon på 352 003 MWh, hvorav 51 % kom fra termisk energi (fyring med tungolje), 30 % fra vannkraft og 18 % fra vindkraft.[59] Andelen fra fornybare energikilder er økende.[57][59] Det finnes flere hurtigladestasjoner for elbiler.[60]

Færøyene må importere all olje som forbrukes. I 2019 stod SEVs varmekraftverk for mindre enn en femtedel av oljeforbruket, mens skipsfarten stod for halvparten.[61] Siden 1990-årene har en rekke selskaper, deriblant Statoil/Equinor, blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lavastein. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felt vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen.

Tradisjonell småhvalfangst[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk hvalfangst

Grindadráp i Hvalba.

Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall.[62][63]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og forskning[rediger | rediger kilde]

Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde.[64] Elevene begynner på den niårige, obligatoriske folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Undervisning på de første alderstrinnene i folkeskolen er forsøkt opprettholdt selv i de minste bygdene, mens de tre siste alderstrinnene vanligvis blir undervist på større skoler. Ved siden de offentlige folkeskolene finnes noen privatdrevne skoler, men de er for det meste offentlig finansiert.[65][66]

Undervisningsspråket i det færøyske skoleverket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk.[65]

Færøyske avgangselever med nasjonaldrakt og studenterlue.

Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset fører frem til studentereksamen eller høyere forberedelseseksamen (HF), som gir adgang til å søke høyere utdannelse. Ettårig yrkesskole følges som regel av toårig læretid på arbeidsplass, og fører frem til fagbrev. Det finnes en rekke yrkesskoler og aftenskoler. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ble opprettet som et kurs i 1937 og utvidet til et reelt gymnas i 1964.[65] Det har siden blitt opprettet gymnas på Eysturoy og Suðuroy. I 2015 ble gymnaset, yrkesskolen og handelsskolen i Tórshavn slått sammen til den kombinerte videregående skolen Glasir.[67]

Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008.[65] I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %.[68] Antallet studenter ved Fróðskaparsetur Føroya økte fra 600 til 1 000 i samme periode.[69] Resten studerer for en stor del i Danmark. En overvekt av de færøyske studentene er kvinner, mens kvinner utgjør en desto større andel av de færøyske studentene i utlandet.[70]

Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole.[65]

Massemedier[rediger | rediger kilde]

Almenkringkasteren Kringvarp Føroyas hovedkvarter i Tórshavn.

Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).

De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.

Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.[71]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kultur. Se også: Færøysk kunst, Færøysk litteratur og Færøysk musikk.

Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet. Besøkt 7. juni 2020. 
  2. ^ Hovda, Per (1981). «Ymist om stadnamn på Færøyane». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 115–116. ISBN 82-990840-0-8. 
  3. ^ a b c «Oyggjastøddir» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014. 
  4. ^ «Miðdepilin í Føroyum» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014. 
  5. ^ «Fjøll í Føroyum flokkað eftir hædd» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014. 
  6. ^ «Størstu vøtn» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 3. januar 2014. 
  7. ^ Kort & Matrikelstyrelsen (2001). Føroyar. Topografiskt Atlas 1:100 000 (færøysk). København. ISBN 87-7866-010-6. 
  8. ^ a b c Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga (færøysk). 1. Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 9–11. ISBN 99918-0-545-1. 
  9. ^ Bloch, Dorete og Fuglø, Edward (1999). Villini súgdjór í Útnorðri (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-189-8. 
  10. ^ Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det (dansk). Forlagið Skúvanes. 
  11. ^ a b c «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar (1985–2020)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  12. ^ Hovgaard, Gestur og Kristiansen, Sámal Matras (2008). «Villages on the Move: From Places of Necessity to Places of Choice». I Bærenholdt, Jørgen Ole og Granås, Brynhild. Mobility and Place: Enacting Northern European Peripheries (engelsk). Hampshire og Burlington: Ashgate. s. 61–74. ISBN 978-0-7546-7141-1. 
  13. ^ a b «IB01050 Fólkið skift á ríkisborgaraskap, kyn og aldur, 1. januar (1985-2020)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  14. ^ «MT1.5.2 Fólk eftir tjóðskapi, faðir- og móðirføðilandi, ríkisborgaraskapi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  15. ^ Jørgensen, Tove H. m.fl. (2004). «The origin of the isolated population of the Faroe Islands investigated using Y chromosomal markers». Human Genetics (engelsk). 115 (1): 19–28. doi:10.1007/s00439-004-1117-7. 
  16. ^ Als, Thomas D. m.fl. (2006). «Highly discrepant proportions of female and male Scandinavian and British Isles ancestry within the isolated population of the Faroe Islands». European Journal of Human Genetics (engelsk). 14 (4): 497–504. doi:10.1038/sj.ejhg.5201578. 
  17. ^ Skov, Oliver Routhe (21. oktober 2013). «Kvinderne forsvinder fra Færøerne» (dansk). DR. Besøkt 3. juni 2020. 
  18. ^ Fólkaflyting og fólkavøkstur (PDF) (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. 2013. s. 9. Arkivert (PDF) fra originalen 1. september 2016. 
  19. ^ Hamilton, Lawrence C., Colocousis, Chris R. og Johansen, Sámal T.F. (2004). «Migration from Resource Depletion: The Case of the Faroe Islands». Society and Natural Resources (engelsk) (5): 443–453. doi:10.1080/08941920490430232. 
  20. ^ Joensen, Høgni Debes (2013). Sundhedsberetning for Færøerne 2012–2013 (dansk). Tórshavn: Landslægen på Færøerne. ISSN 0903-7772. 
  21. ^ Haagensen, Klaus Munch (red.) (2013). Nordic Statistical Yearbook 2013 (engelsk og svensk). København: Nordisk ministerråd. s. 38–39 og 44–45. ISBN 978-92-893-2481-6. 
  22. ^ a b «MT1.3.3 Fólk eftir fyrsta máli, føðilandi, faðir- og móðirføðilandi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  23. ^ «MT1.3.1 Fólk eftir føroysktførleika, føðiland, faðir- og móðirføðilandi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  24. ^ a b c Brunstad, Endre (1995). «Færøysk målreising». Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: Om nynorsk, frisisk og færøysk målreising. Skriftserie fra prosjektet for kultur- og tradisjonsformidlende forskning (KULT) (norsk). 36. Oslo: Norges forskningsråd. s. 135–185. ISBN 978-82-12-00527-3. 
  25. ^ a b c d Knudsen, Karin Jóhanna L. (2010). «Language use and linguistic nationalism in the Faroe Islands». International Journal of Multilingualism (engelsk). 7 (2): 128–146. doi:10.1080/14790710903518404. 
  26. ^ Petersen, Hjalmar P. (2008). «Væk af vejen, konge skrejen. Gøtudanskt or Dano-Faroese» (PDF). RASK: Internationalt tidsskrift for sprog og kommunikation (engelsk). 28 (1): 43–53. ISSN 0909-8976. 
  27. ^ Petersen, Hjalmar P. (2011). «Related Languages, Convergence and Replication: Faroese-Danish». International Journal of Bilingualism (engelsk). 15 (1): 101–120. doi:10.1177/1367006910397203. 
  28. ^ a b c «MT10.2.1 Samkomutilknýti eftir aldri, kyni og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  29. ^ «MM03010 Prestagjøldini, 1. januar (2000–2019)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  30. ^ a b c Hansen, Janna Egholm (2014). «Det religiøse landskab». Betwixt and Between. Religion og religiøsitet på Færøerne i det 21. århundrede. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (dansk). 60. Tórshavn: Fróðskapur. s. 35–67. ISBN 978-99918-65-65-2. 
  31. ^ a b c d Pons, Christophe (2011). «The Anthropology of Christianity in the Faroe Islands. What the fringes of the Faroe religious configuration have to say about Christianity». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 80–131. ISBN 978-99918-65-34-8. 
  32. ^ From, Lars og Svold, Mathias (29. august 2015). «På Færøerne styrer den kristne tro stadig mange ting». Jyllands-Posten (dansk). Besøkt 4. mai 2020.  (Abonnement påkrevet)
  33. ^ Skorini, Heini í (15. februar 2018). «Er Gud til? Fimti hvør er ikki sannførdur» (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  34. ^ Skorini, Heini í (12. august 2016). «Guds hevnd». Dimmalætting (færøysk). Arkivert fra originalen 13. august 2016. 
  35. ^ Midjord, Eyðbjørt Skylv (8. mars 2018). «Kjak: Norð- og Eysturoyingar øðrvísi trúarstøðu» (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  36. ^ Thomsen, Brynhild (15. februar 2018). «Radarin: Føroyska bíbliubeltið» (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  37. ^ Helle, Knut (1974). Norge blir en stat 1130–1319 (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 124. ISBN 82-00-01323-5. 
  38. ^ Færøyingesaga, s.31-32; jf. Young, G.V.C. (1979): From the Vings to the Reformation, Man: Shearwater Press, s. 20
  39. ^ Coull, James R. (1967). «A Comparison of Demographic Trends in the Faroe and Shetland Islands». Transactions of the Institute of British Geographers (engelsk) (41): 159–166. 
  40. ^ Sølvará, Hans Andrias (2003). «Færøernes statsretlige stilling i historisk belysning – mellem selvstyre og selvbestemmelse» (PDF). Føroyskt lógarrit (dansk). 3 (3): 145–181. ISSN 1601-0809. Arkivert (PDF) fra originalen 13. mars 2016. 
  41. ^ «Lov nr. 137 af 23. marts 1948 om Færøernes Hjemmestyre» (dansk). Statsministeriet. Besøkt 18. januar 2014. 
  42. ^ «Løgtingslóg nr. 49 frá 20. juni 1978 um val til Løgtingið» (færøysk). Lógasavn. Arkivert fra originalen 1. februar 2014. Besøkt 18. januar 2014. 
  43. ^ Hoff, Jens og West, Hallbera (2008). «Citizenship in the Faroe Islands: Participant, Parochial or Colonial?». Scandinavian Political Studies (engelsk). 31 (3): 311–332. doi:10.1111/j.1467-9477.2008.00208.x. 
  44. ^ Jákupsstovu, Beinta í (2013). «Kvinneunderskudd blant færøyske politikere – sett i lys av Norris’ traktmodell for rekruttering av politiske representanter». Tidsskrift for samfunnsforskning (norsk). 54 (3): 312–337. ISSN 0040-716X. 
  45. ^ Grímsson, Ólafur Ragnar (1978). «Peripheries and Nationalism: The Faroes and Greenland». Scandinavian Political Studies (engelsk). 1 (4): 315–327. doi:10.1111/j.1467-9477.1978.tb00181.x. 
  46. ^ «Uttanríkismál. Kunningarrit um uttanríkispolitiskt virksemi» (PDF) (færøysk). Løgmansskrivstovan. mars 2013. Besøkt 22. mai 2020. 
  47. ^ «Sendistovur Føroya» (færøysk). Uttanríkis- og mentamálaráðið. Besøkt 22. mai 2020. 
  48. ^ «Samband við ríkisumboðið og konsulát» (færøysk). Uttanríkis- og mentamálaráðið. Besøkt 22. mai 2020. 
  49. ^ Jákupsstovu, Beinta í og Kjersem, Eli (2007). Kommunesammenslåing og ny tenkning om kommunenes oppgaver på Færøyene (PDF). Paper til den 16. nordiske kommuneforskerkonferansen i Göteborg 23.–25. november 2007 (norsk). Høgskolen i Molde. 
  50. ^ Jákupsstovu, Beinta í og Kjersem, Eli (2005). Rekruttering av færøyske kommunepolitikere. Arbeidsnotat nr. 4/2005 (norsk). Høgskolen i Molde. ISBN 82-7962-059-1. 
  51. ^ Hansen, Jørn Astrup (2007). «Færøerne – fra planøkonomi til markedsøkonomi» (PDF). Samfundsøkonomen (dansk) (1). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2014. 
  52. ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden (dansk). Roskilde: Tek-Sam forlag. s. 111. ISBN 87-7753-142-6. 
  53. ^ Aarre, Einar og Sævig, Rune (14. januar 2018). «Norge var verdensledende på laks. Så kom Færøyene». Sysla. Besøkt 14. januar 2018. 
  54. ^ Lecercle, Doranne (red.) (2011). OECD Territorial Reviews. NORA Region 2011: The Faroe Islands, Greenland, Iceland and Coastal Norway (engelsk). OECD Publishing. s. 44. ISBN 978-92-64-09761-2. 
  55. ^ Nolsøe, Eir (3. mai 2017). «Faroese economy more independent than ever» (engelsk). faroeislands.fo. Besøkt 8. juni 2020. 
  56. ^ «AM02011 Arbeiðsloysi í tali og % skift á kyn (1995M04–2020M03)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 8. juni 2020. 
  57. ^ a b c Katsaprakakis, Dimitris Al, Thomsen, Bjarti, Dakanali, Irini og Tzirakis, Kostas (2019). «Faroe Islands: Towards 100% R.E.S. penetration». Renewable Energy (engelsk). 135: 473–484. doi:10.1016/j.renene.2018.12.042. 
  58. ^ «The majority of the power grid is now underground» (engelsk). SEV. 24. mars 2014. Besøkt 6. mai 2020. 
  59. ^ a b «UO03020 El-framleiðslan hjá SEV skift á vatn, vind og termiska orku í MWh (1990–2018)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 6. mai 2020. 
  60. ^ «Quick Charge stations in Faroe Islands» (engelsk). SEV. 12. juli 2016. Besøkt 6. mai 2020. 
  61. ^ «UO03010 Oljunýtslan í tonsum skift á brúkarabólkar og oljuslag (1992–2019)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 6. mai 2020. 
  62. ^ Joensen, Jóan Pauli (2009). Pilot Whaling in the Faroe Islands. History, Ethnography, Symbol (engelsk). Tórshavn: Faroe University Press. 
  63. ^ Kerins, Seán (2010). A Thousand Years of Whaling. A Faroese Common Property Regime (engelsk). Canadian Circumpolar Press. ISBN 978-1-896445-52-6. 
  64. ^ Jacobsen, Elin Súsanna (2004). «Skolevæsen og sundhedsvæsen på Færøerne − trang eller tvang» (PDF). Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (dansk) (2): 73–78. ISSN 1397-7431. 
  65. ^ a b c d e Sroka, Wendelin (2015). «Faroe Islands». I Hörner, Wolfgang m.fl. The Education Systems of Europe. Global Education Systems (engelsk) (2 utg.). Springer. s. 251–253. ISBN 978-3-319-07472-6. 
  66. ^ Gaïni, Firouz (2009). Family and Primary School in the Faroe Islands (PDF) (engelsk). Paper til den internasjonale grunnskolekonferansen i Hongkong. Arkivert (PDF) fra originalen 5. mars 2016. 
  67. ^ «Um skúlan» (færøysk). Glasir. Besøkt 2. juni 2020. 
  68. ^ Sæhl, Marie og Hybel, Mette (26. august 2018). «Færøske unge fravælger Danmark: Vi kan se en fremtid på Færøerne» (dansk). DR. Besøkt 5. mai 2020. 
  69. ^ «Radarin: Setrið í vøkstri» (færøysk). Kringvarp Føroya. 11. januar 2017. Besøkt 5. mai 2020. 
  70. ^ Fólkaflyting og fólkavøkstur (PDF) (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. 2013. s. 22–37. Arkivert (PDF) fra originalen 1. september 2016. 
  71. ^ Kersbergen, Kees van og Lindberg, Erla Leifsdóttir (2015). «Political Contestation, Secularization, and Religious Supply: Why is Morality Policy so Restrictive in the Faroe Islands?». Politics and Religion (engelsk). 8 (4): 782–784. ISSN 1755-0483. doi:10.1017/S1755048315000619. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne. Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4. 
  • Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1. 
  • Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3. 
  • Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8. 
  • Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X. 
  • Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0. 
  • Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4. 
  • Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6. 
  • Schei, Liv Kjørsvik (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5. 
  • Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur. En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8. 
  • Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne – et land i Norden (dansk). Risskov: Forlaget Klematis. ISBN 87-7905-728-4. 
  • West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal. 
  • Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7. 
  • Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Offentlige nettsteder
Diverse

Færøyske medier