Den norske språkstriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Den norske språkstriden, sprogstriden eller målstriden er en norsk, kulturell og politisk kontrovers knyttet til den skriftlige rettskrivningen og også muntlig bruk av det norske språk. Bakgrunnen for språkstriden ligger i den dansk–norske unionen, hvor eldre tids mellomnorsk etterhvert ble erstattet av dansk som administrasjonsspråk, skriftspråk og elitespråk i Norge. Språkstriden var på 1800-tallet knyttet til forholdet mellom det danske skriftspråket og uttalen av dette i byene på den ene siden og de folkelige dialektene og etterhvert landsmålet på den andre. På 1900-tallet dreide fokuset i språkstriden seg i større grad i retning av normeringen av disse to skriftspråkene og spørsmålet om de skulle slås sammen til et tenkt samnorsk.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Gjennom den mer enn 400-årige unionen med Danmark ble gradvis det gamle norske skriftspråket erstattet av et blandingsspråk basert i hovedsak på dansk. Således ble det rådende skriftspråket i Norge i unionstiden etterhvert et dansk språk - hvilket var helt forskjellig fra det norrøne språket som var i bruk f.eks. av Magnus Lagabøte. Så da Norge ved unionsoppløsningen i 1814 ble adskilt fra det man kan kalle sitt kulturelle opphav, oppstod det et språklig vakuum - styringspråket var dansk, mens et stort flertall av befolkningen brukte ulike norske dialekter som tildels lå langt fra det klokkerdanske skriftspråket. Det kom snart spede forsøk på å utvikle et nasjonalt norsk språk, som skulle være forskjellig fra det rådende danske språket i styringsverket. Den første tilnærmelsen var den såkalte fornorskninglinjen som bl.a. Henrik Wergeland stod for, hvorved det danske kansellispråket skulle tilføres norske elementer og derved bli et norsk språk.[2] Denne linjen ble etterhvert formalisert gjennom Knud Knudsen og hans virke som førte til riksmålet.[3] På den annen side var det krefter som ønsket et norsk mål på såkalt folkemåls grunn, noe som ble til landsmålet, samlet fra såkalte ufordervede dialekter (ikke påvirket av dansk) av Ivar Aasen og som fra 1917 har blitt benevnt som nynorsk.[4]

De norske skiftnormene har vært gjennom en rekke skriftreformer og endringer i ordtilfanget. I sin ytterste konsekvens hadde dette fra politisk hold i perioden 1917-66 det mål for øye å føye sammen bokmål og nynorsk i det såkalte samnorsk.[5] Denne tanken ble forlatt i 1966, og senere reformer har ført bokmålet nærmere riksmålet, selv om det overordnede målet har vært å følge vanlig norsk talemål.[6]

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre argumenterte i 2017 for at den norske språkstriden er i ferd med å dø ut, som følge av at moderat bokmål har blitt den helt dominerende form for bokmål, samtidig som forskjellene mellom normert bokmål og riksmål er så godt som forsvunnet i løpet av 2000-årene.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (Jahr 1994), s.9
  2. ^ (Jahr 1994), s.9
  3. ^ (Jahr 1994), s.27-35
  4. ^ (Jahr 1994), s.13-19
  5. ^ (Jahr 1994), s.46-61
  6. ^ «Reformer fram og reformer tilbake». Språkrådet (norsk). Besøkt 24. oktober 2016. 
  7. ^ Å stjele et språk
Wikipedia
Du kan lese mer om dette emnet i en lengre artikkel om emnet på Nynorsk Wikipedia kalt «Den norske språkstriden». Du kan eventuelt også utvide denne artikkelen ved å oversette derifra.
språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.