Polakker i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Polen er et land i Sentral-Europa
Noen polakker i Norge arbeider i bygg og anlegg
(illustrasjonsfoto)
Alex Naumik Sandøy er en polsk-norsk artist. Her sammen med Polens tidlligere president Lech Wałęsa.
Jan Garbarek er en nordmann med polsk far

Polakker i Norge, det vil si innvandrere i Norge fra Polen, er den største av innvandrergruppene i Norge[1][2], og den raskest økende. I 2006 var polakkene den sjette største innvandrergruppen, og den økte til å bli den største i løpet av 2007. Per 1. januar 2015 er det 91 000 polske innvandrere med etterkommere i Norge.[3] Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Sentral-Europa og Baltikum den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene.

Arbeidsinnvandrere[rediger | rediger kilde]

Størstedelen av de regulære innvandrerne fra Polen er unge menn[4], som regel håndverkere.[5] Det er også økende familieinnvandring fra Polen. I en undersøkelse i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet sier syv av ti arbeidsinnvandrere fra Polen og Baltikum at de ønsker å bosette seg i Norge. Hele seks av ti ønsker å ta med familien hit.[6]

Den raskt voksende innvandringen fra lavkostnadsland i Sentral-Europa og Baltikum har reist en diskusjon om lønnsdumping i Norge[7][8], og flere eksempler på kritikkverdige lønns- og boforhold for polske arbeidere i Norge har blitt avdekket.

Polen er et EØS-land, og EØS-borgere kan utøve sin rett til fri bevegelse etter EØS-regelverket, det vil si at slike borgere kan komme til Norge og oppholde seg der og lete etter arbeid, uten at deres antall kan fanges opp fullstendig statistisk.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Polsk innvandring har pågått i mange årtier. I lang tid var innvandringen svak. Fra slutten av 1800-tallet var det et lite innslag av jøder i den beskjedne tilstrømningen fra det polske kulturområde (den moderne statsdannelsen Polen er fra 1918, før dette var det polske hjemland fordelt mellom Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn). Blant jødenes beveggrunner for å komme til Norge var å bryte ut fra samfunn som diskriminerte og til tider forfulgte jøder, særlig i de østligere deler av det polske kulturområde.

Den første betydelige gruppe polske «innvandrere» var polske krigsfanger og tvangsrekrutterte arbeidere som under annen verdenskrig var bragt til landet som okkupasjonsmaktens arbeidskraft.[10] Etter freden ønsket de ikke å vende hjem til Polen, til dels på grunn av skepsis til det kommunistiske regimet som Sovjetunionen etablerte i deres hjemland. Disse utgjorde en gruppe på ca. 1200 personer, som hadde oppholdt seg i samleleirer i Mysen og Ystehede leir (Halden), begge i Østfold. Ved folketellingen i 1946 var det 1 280 polske statsborgere i Norge, 75% bodde i Østfold og 90% var menn.

Et mindre antall polakker hvis bosteder hadde vært i polskspråklige eller blandede områder øst i Tyskland og som var havnet i Norge som soldater i tysk uniform, klarte også å unngå repatriering.[trenger referanse]

De polakker som kom på denne måte under annen verdenskrig, eller var ankommet i årtiene tidligere, og deres barn og barnebarn, oppfattes nå (2008) av den flere generasjoner tilbake «rotnorske» befolkning som «helt vanlige nordmenn», selv om deres etternavn ofte minner om den polske herkomst.

Urolighetene i perioden knyttet til fagforeningen Solidarnosc skapte mange polske emigranter

Siden kom det gjennom en rekke større eller mindre flyktning- eller avhopperbølger polakker i forbindelse med nasjonale kriser i hjemlandet som i mange år var del av det Sovjetdominerte Øst-Europa. Særlig tiltakene i Polen mot fagforeningen Solidarnosc utløste tilstrømninger av flyktninger, ofte med mellomstasjon i flyktningleirer i Østerrike.

Det var også noen polakker som ble værende etter at de hadde fått anledning til å komme til Norge som studenter ved norske høyere læreinstitusjoner, og polakker som innvandret etter opphold i andre land. Den polske diaspora i Vesten har lange vært betydelig, om endel av disse innvandrerne hadde allerede et vestlig statsborgerskap, selv om de identifiserte seg selv som polske.

Etter den kalde krigen fulgte en mer vanlig innvandring enten av fagkrefter (som f.eks. sykepleiere) eller ved familiegjenforening (polakker i Norge henter sin familie eller gifter seg med landsmenn, norske medisinerstudenter og andre i Polen gifter seg polsk, osv.). Denne i seg selv sterke tilstrømningen har fortsatt også under den senere mer dominerende innvandring av folk til byggebransjen.

I mange år før 2004 var det mange polske gjeste- og sesongarbeidere i Norge, blant annet som jordbærplukkere.[11] Dette har skyldtes at forskjellene i lønnsnivået mellom Polen og Norge var dramatisk stort; polakker i høykvalifiserte og etter hjemlandets mål godt betalte stillinger kunne i løpet av noen flittige sommeruker i det norske landsbruket fordoble sin årsinntekt. Lønnsforskjellene er fremdeles store, men ikke lenger så enorme som i 1990-årene.

De aller fleste av polakkene er katolikker, og mange har vært og er svært opptatt av å pleie sitt religiøse liv. På den tiden da jordbærplukkerne var de dominerende, dro polske katolske prester tilhørende den katolske kirke i Norge land og strand rundt og holdt såkalte «jordbærmesser».[12] Etterhvert som tilstrømningen ikke er så sterkt sesongbetont, og svært store antall oppholder seg i Norge til enhver årstid, og stadig flere bosetter seg her, har kirken hatt økende søkning[13] året rundt som har ført til store omstillingskrav. Antallet gudstjenester på polsk som forrettes, er blitt mangedoblet, og det øvrige som følger med - religionsundervisning, hjelp til mennesker med problemer bl.a. i arbeidsforhold, vanlig sjelesorg på polsk - medfører store utfordringer. Til tross for et betydelig sterkere fokus i de senere år på den utnyttelse som polakker i en del tilfelle kan bli utsatt for, er det mange ganger kirken som oppsøkes ettersom det er den mange polakker tradisjonelt har størst tillit til, men kirken får lite håndfast støtte til å kunne håndtere sakene.[14] [15]

Det har vært rapportert om mislighold i mange år. Løfter som ikke blir innfridd: Polske arbeidere har fått muntlig eller skriftlig forespeilet en lønn, kontraktsperiode og arbeidstid. Når de dukket opp på arbeidsplassen, ble avtaleverket lagt til side. Det har vært flere slike saker innen bygg- og anleggsbransjen. Dårlige boforhold: Arbeidsgiver ordnet ofte bolig til arbeidstakerne. Leie var ofte overpriset, og boforholdene var dårlige. Spesielt gjaldt dette sesongarbeidere innen landbruket.[trenger referanse]

Kulturliv[rediger | rediger kilde]

Flere polakker som bor i Norge snakker ikke norsk godt og jobber bare med innvandrere. Derfor er deres deltakelse i det norske kulturlivet heller svak, og det har oppstått et polsk parallellsamfunn i Norge. Polsk-norske organisasjoner som Den Polske Klubben prøver å oppmuntre polakkene til å engasjere seg mer i kulturlivet.[16] Internett er et viktig møtested for polske innvandrere. Det største[trenger referanse] nettsamfunnet for polakker i Norge er MojaNorwegia.pl som har ca. 200 000 registrerte brukere.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]