Armenia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 40°16′46″N 44°55′23″Ø

Republikken Armenia
Hajastani Hanrapetutjun
Հայաստանի Հանրապետություն

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Mer Hajrenik («Vårt fedreland»)

Kart over Republikken Armenia

InnbyggernavnArmener/armenier, armensk
HovedstadJerevan (Երեւան i armensk)
TidssoneUTC+4
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 142
29 743[a] km²
4,7 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 135
3 056 382[b]
Bef.tetthet102,76 innb./km²
HDI0,730 (rangert som nr. 87)
StyreformRepublikk
PresidentArmen Sargsian
StatsministerNikol Pasjinjan
Offisielt språkArmensk
Uavhengighet fraSovjetunionen
21. september 1991
ValutaArmensk dram (AMD)
Nasjonaldag21. september
Nasjonalsang«Mer hajernik»
ISO 3166-kodeAM
Toppnivådomene.am

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Republikken Armenia (armensk: Hajastan (Հայաստան) eller Hajk (Հայք)) er en stat i Sør-Kaukasus i den nordlige delen av Vest-Asia,[1] mellom Svartehavet og Kaspihavet. Landet har ikke kystlinje, og grenser til Tyrkia i vest, Georgia i nord, Aserbajdsjan i øst, Iran i sør og Aserbajdsjans eksklave Nakhitsjevan i sørvest.

Armenia er et meget gammelt land med røtter som går flere tusen år tilbake, og det regnes å være et av verdens eldste, med bosetning som trolig går tilbake til vår sivilisasjons opprinnelse. Det armenske høylandet grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruk og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, og her ble metaller som bronse og jern tidlig tatt i bruk.

Landet blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder, som dateres tilbake til bronsealderen, men oppsto som stat etter at forløperen, kongedømmet Urartu (av noen ansett som en proto-armensk stat) falt på 600-tallet f.kr. Kongedømmet Armenia var ved slutten av 500-tallet f.Kr. vel etablert.

Landet befant seg fra første stund mellom flere imperier, inkludert det persiske, romerske, bysantinske, osmanske og til slutt det russiske og det påfølgende sovjetiske. Det har lidd under krig, invasjon og erobringer, folkemord og utrenskninger. Til tider var det langt større enn det er i dag, men vant sin endelige uavhengighet fra Sovjetunionen den 23. august 1990. Den 21. september 1991 ble den armenske republikk erklært, og den ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Armenerne taler et språk som tidligere ble kalt arisk, nå indoarisk. Ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet finnes blant annet i arev (sol), arpi (lys fra himmelen), ararich (gud eller skaper), Ararat (stedet for skapelsen), arta osv.

Eksonymet Armenia er registrert som Armina (Old Persian a.png Old Persian ra.png Old Persian mi.png Old Persian i.png Old Persian na.png) i den trespråklige persiske Behistun-inskripsjonen, skrevet for Darius den store av Persia fra 521/0 f.Kr. Her blir jernalderlandet referert til som Urartuassyrisk, som Arminiya på gammel-persisk, og som Harminuiaelamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammelpersiske men, som tilsvarer tu, og tillagt endelsen -ia. «Armenia», på Gammelgresk Αρμενια, og Αρμένιοι, «armenere», er først nevnt av Hekataios av Miletos i 476 f.Kr.

Ifølge både 400-talls historikeren Moses fra Khoren og Michael Chamchian er navnet Armenia avledet av navnet til Armenak eller Aram, som ifølge legender nedstammet direkte fra den armenske patriarken Hajk, tippoldebarnet til Noa, som ifølge Moses fra Khoren beseiret den babylonske kongen Bel i 2492 f.Kr. og etablerte Ararat-regionen[2] og ble stamfar til alle armenere. Hayer betyr far på armensk.

Armenerne kaller seg i dag Hajk eller Haj, og det armenske endonym for Armenia er Hajastan, som er avledet fra Hajk. Landets opprinnelige armenske navn var Hajk (Հայք). Det ble i middelalderen forlenget til Hajastan (Հայաստան) ved at den persiske endelsen -stan («sted») ble tilføyd.

Likheten mellom navnet Hajasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom de to kongedømmene Hajasa og Azzi i Det armenske høylandet, og endonymene for armenerne og deres land, har ført til at man antar at Hajasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Armenias geografi

Armenia ligger mellom 38° 51' og 41° 16' nordlig bredde, 43° 29' og 46° 37' østlig lengde. Nesten hele Armenia ligger i Kaukasus. Det er et fjelland, 90 % av landet ligger høyere enn 1000 moh. Fjellkjedene i nord er over 3000 m høye. I landet finnes det mange utdødde vulkaner. Den inaktive vulkanen Aragats (4090 m), som ligger i nordvest, er den høyeste toppen. Jordskjelv utgjør fremdeles en betydelig risiko i landet, og det inntreffer ofte jordskjelv der. Lenger øst ligger Armenias største innsjø Sevansjøen 1900 meter over havet og med en flate på 1 417 km². Elven Aras, som er den landets lengste, renner gjennom slettelandet i sørøstlig retning og danner grensen mot Tyrkia. Helt i sør ligger Iran.

Klima[rediger | rediger kilde]

Landet har et tørt klima med korte kalde vintre og lange varme somre på slettene. I fjellene er det kjøligere, og der kan vintrene dessuten være bitende kalde. Vegetasjonen i sør består hovedsakelig av gress, der det lever sjakaler, villkatter og leoparder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Armenian Highlands.jpg

Utdypende artikkel: Armenias historie

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Armenia er et meget gammelt land med røtter flere tusen år tilbake og regnes å være verdens eldste land. Moses fra Khoren krediteres for verket Armenernes historie, som beskriver landets historie tilbake til oldtiden.

Armenias historie dekker et større område enn dagens Armenia. Det omfattet blant annet store deler av dagens Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia. De tidligere områdene i dagens Tyrkia blir i politisk sammenheng omtalt som Vest-Armenia. Det armenske høylandet er også kjent som sivilisasjonens vugge. 

Høylandet Armenia grenser til Kaukasus i nord, Zagrosfjellene i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her her de første megalittiske bygningene ble reist, det var her jordbruk og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, og her ble metaller som kobber og jern tidlig utnyttet.

Göbekli Tepe, eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, var det første megalittiske tempelet og sies å være arnestedet for vestlige religioner og sivilisasjoner, i konkurranse med Levanten i det østre middelhavsområdet.

Armenia ble befolket av jegersamlere. De levde i landsbyer om vinteren fra omkring 10.000 f.Kr., før de gikk over til å bli bofaste. Påviste fornminner stammer ikke bare fra tiden før man begynte å lage keramikk og bruke metall, skrift og hjul. Mange er fra før den neolittiske revolusjonen, som som innførte jordbruket og dyreholdet. Før arkeologiske utgravninger begynte ble et så avansert tidlig kulturnivå sett på som umulig.[trenger referanse]

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen, og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.[trenger referanse] 

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området. Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med sentrum for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.[trenger referanse]

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira-regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok, og at dette so med rette kunne kalles «sivilisasjonens vugge».[trenger referanse]

Grunnlaget for dagens stat[rediger | rediger kilde]

Maps of the Armenian Empire of Tigranes.gif

Den armenske stat oppsto på 600-tallet f.Kr., da jernalderstaten Urartu, som kan betraktes som en protoarmensk stat, ble avløst av kongedømmet Armenia, som eksisterte fra 428 f.vt. til 321 f.vt. Det ble behersket av tre dynastier: Orontide-dynastiet, også kjent under endonymet Yervanduni (553–200 f.Kr.), artaxiade-dynastiet (189 f.Kr.–12 e.Kr.) og arsacide-dynastiet, også kjent som arshakuni-dynastiet (52–428). Landet omfattet til tider store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Under Orontidenes dynasti var landet noen ganger selvstendig og andre ganger under innflytelse av stormaktene omkring. Det armenske kongedømmet var selvstendig fra 190 f.Kr. til år 387. Det nådde sin største utstrekning under Tigranes den store i perioden 95-66 f.Kr., men tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.Kr. Uansett beholdt Tigranes makten som en alliert av Roma fram til sin død i 56 f.Kr.

Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sassanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia.

Det sassanidiske Persia okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den Store innsatt av romerne. Han kristnet Armenia, som ble det første i verden til å innføre kristendom som statsreligion i 301 e.Kr, tolv år før Roma. Den armenske kirke ble ifølge tradisjonen etablert av to av Jesu apostler: Taddeus og Bartolemeus, som skal ha misjonert i landet mellom år 40 og 60 e.Kr.

I 387 ble Armenia delt mellom Østromerriket og Persia. Mens Vest-Armenia falt under bysantinsk styre, falt Øst-Armenia under sassanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynastiets fall i 428.

Uansett fortsatte Armenia å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i enkelte perioder var det herskende dynastiet i Det bysantinske riket armensk.

Omveltningenes tid[rediger | rediger kilde]

Format: Denne siden trenger en opprydding. Gode artikler impliserer ofte at de aktuelle stilmanualene må konsulteres slik at format og utlegg følger interne standarder. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.

Islam og spredde seg på 600-tallet. Rashidun-kalifatet (632–661), en fellesbetegnelse for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun-kalifene, lanserte erobringskampanjer mot Det bysantinske riket og sassanideriket, som på denne tiden hersket i området, og på 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør.

Kurdisk, som er et nordvestiransk språk, utviklet seg med folk som utvandret fra det indoeuropeiske hjemlandet på de pontiske steppene i kobberalderen, 4500–3000 f.Kr. Dette er et stort område med gressland i det østlige Europa, nord for Svartehavet, Kaukasus og Det kaspiske hav, og det omfattet deler av det østlige Ukraina, det sørlige Russland og det nordvestlige Kasakhstan.

Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk, som kurdisk deler en del likheter med, i det sentrale Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars-provinsen i Sørvest-Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest-Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest-Luristan eller i Isfahan-provinsen.

Mens armenerne tidlig bekjente seg til kristendommen, gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianismen, over til islam. Stadig flere armenere konverterte frivillig til islam på grunn av privilegiene muslimene oppnådde under muslimsk herredømme. Armenere og kurdere utgjorde to adskilte folkegrupper. Armenerne var et bofast folk, mens kurderne var nomader, og de var stadig i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Da islam fant veien til det armenske høylandet på 700-tallet, erobret araberne de kurdiske regionene og omvendte gradvis kurderne til islam. Arabiske og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia. Samtidig migrerte kurdere etter muslimenes erobringer nordvestover som vasaller for større muslimske makter – fra Zagros til Øst-Syria og Sentral-Armenia, til Vest-Syria og Vest-Armenia, og i moderne tider inn i Vest-Tyrkia, Vest-Europa eller til USA.

Utover mot 800-tallet vokste særlig det armenske bagratuni-dynastiets makt, og landet utviklet seg til et føydalsamfunn under dette dynastiets ledelse. Kong Ashot I etablerte Bagratid-Armenia i 885. Etter 450 år med fremmed herredømme ble Armenia igjen selvstendig, og en ny hovedstad, Ani, ble anlagt i 964, ikke langt fra dagens Kars. Den hadde rundt 200.000 innbyggere og var også kjent som byen med de 1001 kirker.

Seldsjuk-tyrkerne, som regnes som forfedrene til de vestlige tyrkerne i dagens Tyrkia og Aserbajdsjan, innvandret på denne tiden fra Sentral-Asia i nord og inn i Persia, der de kjempet mot og underla seg forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en hovedgren av de historiske tyrkiske folkeslagene, med et dynasti som hersket over deler av Sentral- og Sørvest-Asia fra 1100-1400-tallet.

Armenia var på denne tiden i en oppgangsperiode og økte sin innflytelse på bekostning av naboområdene. Men som statsdannelse var landet ganske svakt og sårbart overfor sine to sterke naboer og tidligere okkupanter. Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratid-Armenia i 1045, og den påfølgende invasjonen av seldsjuk-tyrkerne i 1064, etablerte Bagratid-dynastiet senere den armenske staten Kilikia under Ruben I (1025/1035-1095), en slektning av kong Gagik II, som på den tiden befant seg i eksil.

På 1100-tallet forviste Det bysantinske riket deler av den armenske adelen fra deres hjemland til det vestlige Lilleasia. Det førte til tap av lokalt militær lederskap langs den østlige grensen, og det åpnet for tyrkiske erobrere. Etter at det bysantinske rikt tapte Slaget ved Manzikert i 1071, kom bølger av seldsjuk-tyrkiske nomader som bosatte seg i Armenia og Lilleasia.

Med støtte fra muslimer i områdene nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, og av europeiske eventyrere og konvertitter, også kjent i Vesten som renegater, overtok tyrkerne. Elitedominans og blandingsekteskap førte til en språklig tyrkifisering. Tyrkisk ble det dominerende språk i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, til tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

Tyrkiske erobrere fikk ektefeller fra den lokale befolkningen av anatolere, armenere, kaukasere, kurdere og assyrere, og mange konverterte til islam og ble tyrkiske. Resultatet er at dagens tyrkere består av ulike etniske typer, hvorav noen er fra Sentral-Asia, mens andre er lokale anatoliske typer og andre stammer fra slavere, albanere eller tjerkessere. En studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne fant at tyrkerne og armenerne var de to folkegruppene i verden som var genetisk nærmest hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.[trenger referanse]

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Ottoman small animation.gif

Det dukket etter hvert opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, det seldsjukkiske tyrkiske sultanatet som hersket i Anatolia fra 1077 til 1307. Blant dem Osmanoğlu, senere kjent som Det osmanske riket, som i begynnelsen var underlagt seldsjukk-tyrkerne. Men Osman I tok makten og erklærte rikets selvstendighet i 1299. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

I de følgende århundrer og fram til første verdenskrig brøt det ut stadige kriger mellom Persia, Russland og Det osmanske riket. Det gikk hardt utover Armenia, som befant seg i sentrum av konflikten. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt i presse, skolebøker og administrasjon, og ble erstattet med ord som Lilleasia eller Kurdistan, beholdt armenerne sin kulturarv. På 1800-tallet deltok armenerne i den nasjonale oppvåkningen som også andre nasjonale grupper hadde innen Det osmanske rike gjorde.[trenger referanse]

Det osmanske imperiet styrte ifølge islamsk lov, og kristne og jøder måtte betale en ekstra skatt for å opprettholde sin status som dhimmi og bli garantert religiøs autonomi. Men armenerne led under lokale kurdiske ledere og føydalherrer, og de ble plyndret av røvere fra nomadiske kurdiske stammer. De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av sine tyrkiske føydalherrer. Noen ble behandlet som slaver under tyrkiske eiere og kunne bli solgt som eiendom. Hvis en kurder drepte en slave, tok slavens herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen.[trenger referanse]

Kombinasjonen av russisk militær seir i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), Det osmanske rikets svekkede stilling og den globale finanskrisen, som rammet riket hardt på 1800-tallet, førte til økt fiendtlighet mot armenerne[trenger referanse], som krevde like rettigheter og autonomi. Det osmanske riket hadde tapt Balkan, og det fikk tyrkerne til å forsterke sin tyrkiske identitet, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet[trenger referanse], men heller videreføre pan-islamismen som statsideologi og styrke rikets territorielle integritet, oppfordret kurdiske militser, kjent som Hamidiye Alaylari («de som tilhører Hamid»), bevæpnet av staten, til å myrde og plyndre armenere. Under de såkalte hamidiske massakrene (1894-1896) ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept.[trenger referanse]

Senere, i 1909, fulgte massakren i Adana, hvor de tyrkiske pogromene mot byens armenerne den 13. april 1909 førte til at opptil 30.000 armenere mistet livet.[trenger referanse] Armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasunmotstanden i 1894 utført av Hunchakmilitsen i Sassounregionen, Zeitunopprøret i 1895, forsvaret av Van i 1896, Khanasorekspedisjonen i 1897, Sasunopprøret i 1904. Væpnede grupper av (Ֆէտայի Fedayi) eller frihetskjempere sluttet seg sammen og dannet en armensk milits.

Armenere før og under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over folkemordet, Jerevan.

Det bodde om lag 1-2 millioner armenere i hele det osmanske riket da første verdenskrig brøt ut[3]. Tallet endret seg drastisk i løpet av krigen.

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (Committee of Union and Progress)[4], gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II. De tok makten i den falmende osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918.

Ungtyrkernes ideologiske mål hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene, og med Russlands støtte ble det underskrevet en traktat den 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere med parolen «Frihet, likeverd og rettferd». Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.[trenger referanse] De kristne armenerne ble sett på som hedninger, og det ble satt i gang antiarmenske demonstrasjoner av unge islamske ekstremister. De endte av og til i voldelige sammenstøt, slik som i 1909, da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved middelhavskysten.[trenger referanse]

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pasjaene eller Det diktatoriske triumvirat[trenger referanse], som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasja (1881-1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk-revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913. De tre pasjaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen ved å utvide Tyrkias grenser østover gjennom Kaukasus og inn i Sentral-Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med ett språk og én religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.[trenger referanse]

24. april 1915 inntraff det som er kjent som folkemordet på armenerne[5], også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust. Den ungtyrkiske ledelsen av det osmanske riket arresterte omtrent 250 fremstående medlemmer av den armenske minoitet i Konstantinopel og deporterte dem til det sentrale Anatolia, hvor de fleste ble myrdet. I månedene som fulgte ble armenske menn systematisk massakrert overalt i hele riket. Yngre menn ble tvangsrekruttert til hæren, for senere å bli satt til tvangsarbeid. Deretter ble kvinner, barn og eldre menn fra landsbyene i Anatolia samlet i kolonner under militær bevoktning og tvunget til å gå til fots østover mot ørkenen i Syria. Underveis fikk de utilstrekkkelig mat, drikke og hvile, og de ble de utsatt for mishandling og angrep fra fiendtlige militser. De fleste omkom av påkjenningene eller ble til slutt drept.

Antall armenere som døde og dødsårsaken er omdiskutert, og varierer fra 55000 i tyrkiske kilder[6] til 2 millioner i armensk kilder, men det er vanlig å ta 600 000 - 1 500 000 som utgangspunkt.[3][7]

Tyrkia benekter at dette var en massakre.[8] I årene etter opprettelsen av den nye tyrkiske staten var ikke massakrene på armenere et tema. Etter militærregimet fra 1980 har Tyrkias offisielle forklaring på de høye dødstallene vært at anklagene om folkemord er grunnløse, at det er armensk propaganda, at det var langt færre armenere i Det ottomanske riket enn påstått, at armenerne samarbeidet med ottomanenes fiender og gjorde opprør, og at armenerne angrep og massakrerte tyrkere.[7][9] Tyrkisk nasjonalistisk litteratur rettferdiggjør det som skjedde med hensyn til nasjonal sikkerhet overfor trusselen fra armensk opprør.[10] Benektelse av folkemordet begrunnes også med at det er påståtte økonomiske/politiske motiv, at det ikke var noe folkemord bare en forflytting.[11] Tyrkiske myndigheter har i de østlige delene av landet satt opp et minnesmerke og museum over 80.000 etniske tyrkere som angivelig ble massakrert av etniske armenere.[12] Armenerne markerer massakrene hver 24. april som minnedag.[trenger referanse]

På den andre siden ble også tyrkere massakrert av armenere i stor skala.[13][14] Om lag 523 000 tyrkiske muslimer ble drept av armenske organisasjoner som ønsket å opprette en armensk stat [15]

Armenere har også utført massakrer og folkemord [16] på Aserbajdsjan-tyrkere i perioden 1905-1907 for å danne en stor armensk stat. I det som betegnes som mars-massakrene ble opptil 12 000[17][18] aserier og andre muslimer[19] drept i Baku og området rundt mellom 30. mars og 2. april 1918.[20]. Mars-massakrene karakteriseres som folkemord av Aserbajdsjan, mens Armenia benekter at det var et folkemord.

Etter sammenbruddet av Det osmanske riket ble en ny stat for armenere etablert i det østlige Anatolia og sørlige Kaukasus med stormaktenes hjelp. Kort etter våpenhvilen i november 1918 begynte væpnet motstand mot den vestlige okkupasjonen i Tyrkia. Dette førte til en flerfrontskrig mellom franske, armenske og greske styrker på den ene siden mot tyrkiske nasjonalister på den andre.[21]

Dagens situasjon[rediger | rediger kilde]

Mother Armenia, Yerevan, Day.jpg

Den demokratiske republikken Armenia ble opprettet i mai 1918, men i desember 1920 ble landet inntatt av Den røde armé og ble i 1936 gjort til sovjetrepublikk, først som en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk fram til 1936, deretter som Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den 23. august 1990 ble Armenia fri fra Sovjetunionen og den 21. september 1991 ble Den armenske republikk erklært. Denne ble internasjonalt anerkjent den 25. desember samme år. Landet har vært medlem av FN siden 1992.

Det har periodevis vært stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh med nabolandet Aserbajdsjan siden 1992. Området som i dag hovedsakelig er befolket av etniske armenere, løsrev seg fra det muslimske Aserbajdsjan etter at myndighetene i Aserbajdsjan hadde forsøkt å frata området dets autonome status. Enklaven har vært okkupert av Armenia siden 1993. Armenia har til tross for kritikk fra FN ikke vært villig til å trekke sine styrker ut av Nagorno-Karabakh, som internasjonalt regnes for å være en del av Aserbajdsjan [22].

Armensk[rediger | rediger kilde]

Armensk utgjør en egen gren innen de indoeuropeiske språkene, og ser ut til å ha sin opprinnelse i det armenske høylandet.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Armenia kan beskrives som en presidentstyrt representativ demokratisk republikk. Grunnloven sier at presidenten leder regjeringen og har utøvende makt. Lovgivende makt ligger både hos parlamentet og regjeringen. Armenia har et flerpartisystem og fem partier er representert i parlamentet. Internasjonale observatører fra Europarådet og USA har flere ganger satt spørsmålstegn med hvor frie valgene i Armenia er. Freedom House rangerer heller ikke Armenia som fritt og gir landet en frihetsscore på 5,21 av 7, der 7 er laveste demokratiske score. Det virker imidlertid som det er gjort stor fremgang de siste årene, og presidentvalget i 2008 ble hyllet av observatører fra OSSE og andre vestlige land som i all hovedsak fritt og demokratisk.

Armenia består av i elleve provinser, (marzer, մարզեր)

Utenriks- og sikkerhetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Armenia har et anstrengt forhold til nabolandet Aserbajdsjan på grunn av stridigheter om enklaven Nagorno-Karabakh og Nakhchivan, samt til Tyrkia av forskjellig historiske årsaker, og da spesielt folkemordet på armenerne i 1915, samt det at Tyrkia nekter å anerkjenne det, men fortsatt okkuperer det som armenere oppfatter som armensk jord frem til i dag.

Armenia har på den annen side opprettholdt gode relasjoner med Russland, som er Armenias største handelspartner og som etter forespørsel fra Armenia har en militærbase i landet som avskrekking mot Tyrkia. Landet er medlem i Samveldet av uavhengige stater. Og selv om landet geografisk ligger i Asia så har det tradisjonelt hatt nære kulturelle forbindelser med Europa. For eksempel er Armenia medlem av flere europeiske organisasjoner slik som Europarådet og fotballforbundet UEFA, og deltar også i Eurovision Song Contest.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 6,4 mrd $ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 14,0 % 2005, UNDP database
Industriproduksjon
Konsumpriser 6,0 % 2004, UNDP database
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet 36,0 % 1997, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2005 −0,65 mrd $ 2005, UNDP database
Handelsbalanse 2006 −0,77 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse 2005 −0,19 mrd $ 2005, UNDP database
Betalingsbalanse 2006 −0,25 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp 0,19 mrd $ 2005, UNDP database
Emigrantoverføringer 1,20 mrd US$ 19,0 % 2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb 1.614 $ 2005, UNDP database

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ They all place it in Asia: CIA World Factbook «Armenia». The World Factbook. CIA. Arkivert fra originalen 10. oktober 2010. Besøkt 2. september 2010.  «Armenia». National Geographic.  , «Armenia». Encyclopædia Britannica.  and Oxford Reference Online «Oxford Reference». Oxford Reference Online. Besøkt 20. oktober 2012.  also place Armenia in Asia.
  2. ^ Razmik Panossian. (2006). The Armenians: From Kings And Priests to Merchants And Commissars. Columbia University Press. ISBN 978-0-231-13926-7, s. 106.
  3. ^ a b http://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information
  4. ^ https://snl.no/ungtyrkerne
  5. ^ hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne[død lenke]
  6. ^ Haläçoğlu, Y. (2002). Facts on the Relocation of Armenians (1914-1918) (No. 94). Turkish Historical Society Printing House.
  7. ^ a b Dixon, J. M. (2010). Defending the nation? Maintaining Turkey's narrative of the Armenian genocide. South European Society and Politics, 15(3), 467-485.
  8. ^ Per Kristian Aale (25. april 2006). «Folkemordet forfølger armenerne». Aftenposten. Besøkt 10. september 2012. 
  9. ^ Bartov, Omer: Defining Enemies, Making Victims: Germans, Jews, and the Holocaust. American Historical Review, Vol. 103, No. 3 (Jun., 1998), pp. 771-816
  10. ^ Donald Bloxham. The Armenian Genocide of 1915-1916: Cumulative Radicalization and the Development of a Destruction Policy. Past & Present No. 181 (Nov., 2003), pp. 141-191.
  11. ^ Hovannisian, R. G. (1998). Remembrance and denial: The case of the Armenian genocide. Wayne State University Press.
  12. ^ Thomas W. Smith. Civic Nationalism and Ethnocultural Justice in Turkey. Human Rights Quarterly, Vol. 27, No. 2 (May, 2005), pp. 436-470
  13. ^ Lewy, Guenter. The Armenian massacres in Ottoman Turkey: a disputed genocide (2005), University of Utah Press, sf. 117
  14. ^ Ohandjanian. Österreich - Armenien, cilt 6, sf. 4675
  15. ^ Henham, Ralph J. The criminal law of genocide: international, comparative and contextual aspects (2007), Ashgate Publishing, sf. 25
  16. ^ «Recognition of the genocide perpetrated against the Azeri population by the Armenians» (engelsk). Europaparlamentet. 14. mai 2001. Besøkt 10. september 2012. 
  17. ^ Smith, Michael (2001). «Anatomy of Rumor: Murder Scandal, the Musavat Party and Narrative of the Russian Revolution in Baku, 1917-1920». Journal of Contemporary History. 36 (2): 22 8. «The results of the March events were immediate and total for the Musavat. Several hundreds of its members were killed in the fighting; up to 12,000 Muslim civilians perished; thousands of others fled Baku in a mass exodus» 
  18. ^ Minahan, James B. Miniature Empires: A Historical Dictionary of the Newly Independent States. s. 22. ISBN 0-313-30610-9. «The tensions and fighting between the Azeris and the Armenians in the federation culminated in the massacre of some 12,000 Azeris in Baku by radical Armenians and Bolshevik troops in March 1918» 
  19. ^ «New Republics in the Caucasus». The New York Times Current History. 11 (2): 492. 1920. 
  20. ^ Mal:Ru iconMichael Smith. «Pamiat' ob utratakh i Azerbaidzhanskoe obshchestvo/Traumatic Loss and Azerbaijani. National Memory». Azerbaidzhan i Rossiia: obshchestva i gosudarstva (Azerbaijan and Russia: Societies and States). Sakharov Center. Arkivert fra originalen 10. mars 2011. Besøkt 21. august 2011. 
  21. ^ Watenpaugh, K. D. (2010). The League of Nations' rescue of Armenian genocide survivors and the making of modern humanitarianism, 1920–1927. The American historical review, 115(5), 1315-1339.
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2012. Besøkt 7. september 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]