Luftforsvaret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Luftforsvaret
Luftforsvaret
Basisdata
Tidsperiode1912 (Hærens Flygevesen), sammenslått med Marinens Flygevesen i 1944–
LandNorge
Størrelse57 F-16 Fighting Falcon kampfly[1]
KrigerWW2, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Afghanistan og Libya.
Kjennetegn
Luftforsvaret
Emblem
Luftforsvaret
Flytyper
AngrepsflyKun multirolle
MultirolleF-16 og F-35
JagerflyKun multirolle
PatruljeflyP-3 Orion
TreningsflySaab Safari
TransportflyC-130J Hercules

Luftforsvaret er den grenen av Norges forsvar som leverer luftmakt som hovedprodukt.

Luftforsvarets historie[rediger | rediger kilde]

Hærens flyvevesen ble opprettet i 1912, Marinens flyvevesen i 1916. I 1941 ble de to våpnene underlagt Flyvåpnenes Felleskommando. De to våpen ble 10. november 1944 forenet til en egen forsvarsgren, Luftforsvaret.[2]

Navnet på forsvarsgrenen har endret seg noen ganger siden opprettelsen, alt etter som Luftvernartilleriet (LVA) har blitt inkludert eller utskilt. I 1946 ble LVA utskilt fra Hæren og inngikk i Luftforsvaret. Fra 1953 ble LVA tilbakeført til Hæren, og Luftforsvaret ble Det kongelige norske flyvåpen, eller Flyvåpnet. En stortingsproposisjon fra 1957 ble vedtatt i 1959, og LVA inngikk atter en gang i forsvarsgrenen som siden har vært hetende Luftforsvaret.[3]

Luftforsvarets oppgaver[rediger | rediger kilde]

  • Overvåking, kontroll og varsling av luftrommet over norsk territorium og tilstøtende havområder
  • Politimessig inngripen og kontroll av ukjente fly i fred
  • Luftforsvar mot angrep på Norges territorium
  • Offensive flyoperasjoner mot angripers invasjonsstyrke til sjøs, land og i luften
  • Maritim flyrekognosering over Norges territorialfarvann og tilstøtende havområder
  • Lufttransport av personell med utstyr for innsetting, fred-krise-krig
  • Opprettholde og forsvare en baseorganisasjon for egen virksomhet og for mottak av alliert hjelp
  • Deltakelse i norske beredsskapsstyrker i FN
  • Søk-, redning- og ambulansetjeneste og lufttransport til støtte for det sivile samfunn og som ledd i internasjonal hjelp.

Styrke i fred: 1 430 personer er ansatt i Luftforsvaret, i tillegg kommer ca. 100 befalselever og 600 vernepliktige soldater[1]. Styrke ved mobilisering: 5 518 personer[1].

Luftforsvaret består av fire flystasjoner, to Luftforsvarets baser, fem luftvinger, en kontroll- og varslingsstasjon, ett utdanningssenter, elleve skvadroner samt en luftvernartilleribataljon.

Flystasjoner og luftvinger med underlagte baser[rediger | rediger kilde]

F-16B
NASAMSII
P-3N Orion
Sea King redningshelikopter

På hver av flystasjonene er det stasjonert en luftving. Luftvingen består av operative avdelinger – selve spydspissen i Luftforsvaret - og ledes av en luftvingsjef. Ved flystasjonene er det en rekke lokale avdelinger tilknyttet større organisasjoner som Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarsbygg, Cyberforsvaret, som alle stiller infrastruktur og støtte tilgjengelig for at blant annet luftvingen skal kunne utføre sine operative bidrag.

Ørland flystasjon Motto: Innsats Gjennom Samarbeid

  • 132 luftving
  • Redningshelikopterdetasjement (330 skvadron) (Detasjement underlagt 139 luftving)
  • E-3A (Fremre oprerasjonsbase (Forward Operating Location) for NATOs E-3A AWACS)

Luftforsvarets base Bodø Motto: Fred Ved Styrke

  • Stasjonsgruppe stab underlagt 132 luftving

Bardufoss flystasjon Motto: For Fred og Frihet

Luftforsvarets base Rygge Motto: På Vakt For Frihet

Detasjement Sola Motto: Trygghet i vest

  • 330 skvadron
    • Redningshelikopterbaser på Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge

Stasjonsgruppe Banak (tidligere Banak flystasjon)

Andøya flystasjon Motto: Forsvar i Fellesskap

Gardermoen flystasjon Motto: I Felles Løft

Ikke-operative flystasjoner[rediger | rediger kilde]

Flystasjonene er ikke nedlagt, men det eksisterer ingen militær flyoperativ aktivitet ved disse flystasjonene.

Nedlagte flystasjoner[rediger | rediger kilde]

Ingen militær aktivitet ved disse flystasjonene.

Kontroll- og varslingsstasjoner[rediger | rediger kilde]

Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjoner sørger for å overvåke luftrommet over norsk territorium, og er en del av NATOs luftvarslingstjeneste.

  • Luftforsvarets stasjon Sørreisa[5] - 131 luftving
    • Radarhode Vardø
    • Radarhode Iskuras
    • Radarhode Honningsvåg
    • Radarhode Kautokeino (Utfases/erstattes av radarhode Njunis)
    • Radarhode Njunis
    • Radarhode Senja
    • Radarhode Vestvågøy

Nedlagte kontroll- og varslingsstasjoner[rediger | rediger kilde]

Materiell[rediger | rediger kilde]

Dagens materiell[rediger | rediger kilde]

Bell 412SP helikopter på NATO-øvelse ved Orkanger i 2002
Norsk F-16 i Roma 2004

Luftforsvaret er i 2015 oppsatt med følgende fly og helikoptre:[7]

Materiell Prod. Type Versjon Antall Notater
Bell 412 USA USA Transporthelikopter 412SP/412HP 18 [8] Kan utstyres med maskingevær.
Dassault Falcon 20 Frankrike Frankrike Passasjerfly Falcon 20C-5 3 [9] Flyene betegnes av Forsvaret som DA-20. To fly er innredet for elektronisk signalinnhenting, og ett fly er innredet for persontransport.
Lockheed Martin C-130 Hercules USA USA Transportfly C-130J-30[10] 4 Fire fly levert mellom november 2008 og juni 2010. Ett erstatningsfly levert september 2012.[11]
Lockheed Martin F-35 Lightning II USA USA Kampfly F-35A 4 Regjeringen bestemte den 20. november 2008 at F-35 skulle erstatte F-16-flåten.[12] Levering av nye fly startet i 2015.[13]
General Dynamics F-16A/B USA USA Kampfly F-16 block 10
F-16 block 15
24
33
Utstyrt for missiler og kanon for angrep mot luftmål og bomber for angrep mot bakkemål[14]. Forsvaret har 47 stk F-16A (ensetere) og 10 stk F-16B (tosetere). Med unntak av to erstatningsfly (levert 1989) ble samtlige norske F-16 montert av Fokker i Nederland og levert 1980-1984.
Lockheed P-3 Orion USA USA Overvåkningsfly P-3C
P-3N
4
2
Brukes i fredstid til kartlegging av utenlandske ubåter og overvåkning av aktivitet i havområder. Ubåtjakt med synkebomber og torpedeoer i krigstid. [15][16]
NHIndustries NH90 EU EU Helikopter NFH 6 [17]
SAAB Safari Sverige Sverige Skolefly MFI-15 16 [18]
Westland Sea King Storbritannia Storbritannia Redningshelikopter Sea King Mk.43B 12 Eies av Justisdepartementet og disponeres av Redningstjenesten[19]. Kan også benyttes for støtte til militære oppdrag til politiet.

I andre land med vesentlig større militære styrker enn Norge har gjerne hæren og marinen egne avdelinger for luftfartøyene de bruker, men i Norge er det kun Luftforsvaret som opererer luftfartøyer. Et unntak er MUAS-droner, som opereres av Hæren.

Fremtidig materiell[rediger | rediger kilde]

Den første norske F-35, her testet 10. november 2015 i Arizona.

Luftforsvaret skal i årene som kommer få en del nytt materiell[20]

  • 5 stk P-8 Poseidon vil erstatte dagens seks P-3 Orion og tre DA-20 Jet Falcon. Samtlige planlagt levert i 2022.[22]

Tidligere materiell[rediger | rediger kilde]

Historisk har Luftforsvaret brukt følgende materiell. Tallene er sammenlagt, og ikke i tjeneste på én gang. Listen er ikke uttømmende.

Et tidligere Canadair CF-104 Starfighter fra 334 skvadron
En C-130H i 1984
Northrop N-3PB
Vampire F. III

Fly[rediger | rediger kilde]

Type Ant. Tidsrom Diverse
Airspeed Oxford I/II 22 1947-1953
Avro Anson I 10 1947-1951
Cessna L-19A (O-1A) 27 1960-1992
Consolidated Catalina IV A: (3)
IV B: 12
PBY-5A: 6
1945-1946
1945-1954
1954-1961
de Havilland Canada DHC-3 Otter 10 1953-1968
de Havilland Canada DHC-6 Twin Otter 5 1967-2001
de Havilland Mosquito T.III: 3
FB VI: 19
1947-1952
1945-1952
de Havilland Vampire T.55: 6
F.III: 20
FB 52: 36
1952-1955
1948-1957
1949-1957
Douglas C-47A 7
10
1945-1946
1950-1974
Douglas C-53D 3 1945-1946
Fairchild M-62 74 1945-1957
Fairchild C-119G Flying Boxcar 8 1956-1969
Fieseler Fi 156 Storch 30 1945-1954
Grumman HU-16B (ASW) Albatross 18 1961-1969
Junkers Ju 52/3m 18 1945-1951
Lockheed C-56B/C-60A Lodestar 7 1945-1950
Lockheed C-130E/H Hercules 6 1969-2008
Lockheed F-104G Starfighter

Canadair CF-104 Starfighter

F-104G: 19
TF-104G: 4
CF-104: 19
CF-104D: 3
1963-1981
1963-1983
1973-1983
1973-1983
Lockheed T-33A 22 1953-1968
Noorduyn Norseman IV/VI 24 1945-1959
North American Harvard II/IIB/SNJ3/4 39 1945-1956
North American F-86 Sabre F-86F: 115
F-86K: 64
1957-1967
1955-1967
Northrop N-3PB 2 1945-1956
Northrop F-5 Freedom Fighter A: 78
B: 14
RF-5A: 16
1966-2000
1966-2000
1969-2000
Piper L-18C 16 1955-1992
Republic F-84 Thunderjet

Republic RF-84F Thunderflash

F-84E: 6
F-84G: 200
RF-84F: 35
1951-1956
1952-1960
1956-1970
SAAB 91B/B-2 Safir 30 1956-1988
Short Sunderland Mk V (11) 1945
Supermarine Spitfire LF.IXe: 73
PR XI: 3
1945-1952
1946-1954
Focke-Wulf Fw 189A-2 1 1945-1946
Messerschmitt Bf 108 Taifun 2 1945
Junkers W 34 1 1945-1946


Helikoptre[rediger | rediger kilde]

Westland Lynx ble benyttet av Kystvakten frem til 2014.
Type Ant. Tidsrom Diverse
Agusta-Bell 47J/J-2
Bell 47D-1
Bell 47G-3
5
6
3
1958-1967
1953-1971
1954-1970
Bell UH-1B 37 1963-1990
Sikorsky H-19D-4 4 1958-1967
Westland Lynx Mk. 86: 6 1981-2014


Luftvernbatterier[rediger | rediger kilde]

Utdanningsinstitusjoner[rediger | rediger kilde]

Luftforsvarets skoler og utdanningssentre sørger for utdanning og kompetanseheving til både Forsvarets fellesavdelinger og til Luftforsvarets organisasjon.

Merking av fly[rediger | rediger kilde]

I perioden 1946-1951 ble flyene merket etter typen.

  • Spitfire:A
  • Mosquito:F
  • Vampire: B
  • Lodestar:T
  • Dakota: T
  • Norseman:R
  • Ju52: Y
  • Catalina:K
  • Cornell: L
  • Harvard: M
  • Oxford: V
  • Anson: W
  • Storch: N
  • N-3PB: S (ble ikke tatt i bruk)

Fra 1952 gikk man tilbake til to-bokstavers skvadronmerking som ble innført av skvadronene i Storbritannia under krigen, og videreførte denne tradisjonen også for skvadroner som ble opprettet etterpå.

  • 330: WH
  • 331: FN
  • 332: AH
  • 333: KK
  • 334: RI
  • 335: BW
  • 336: PX
  • 337: ZK
  • 338: MU
  • 339: SI
  • 717: T3, AZ
  • 718: DP
  • 719: XJ
  • 720: JT

Merkingen av fly med bokstavkoder opphørte i 1972.

Norske militære luftfartøyer merkes skal med rondellen. I tillegg skal et luftfartøy identifiseres ved at de siste sifrene i luftfartøyets serienummer er utvendig merket. [23]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]