Luftforsvaret
| Luftforsvaret | |||||
|---|---|---|---|---|---|
.jpg) | |||||
| Basisdata | |||||
| Tidsperiode | 1912 (Hærens Flygevesen), sammenslått med Marinens Flygevesen i 1944– | ||||
| Land | Norge | ||||
| Størrelse | 4751 personell per 2020[1] | ||||
| Kriger | Andre verdenskrig, Kosovokrigen, Operation Enduring Freedom og Den libyske flyforbudssonen. | ||||
| Kjennetegn | |||||
 | |||||
| Emblem | |||||
 | |||||
| Flytyper | |||||
| Multirolle | F-35A | ||||
| Jagerfly | Multirolle | ||||
| Patruljefly | P-3 Orion og P-8A Poseidon | ||||
| Treningsfly | Saab Safari | ||||
| Transportfly | C-130J Super Hercules | ||||
| Tankfly | Airbus A330 MRTT (i samarbeid med Multinational Multi-Role Tanker Transport Fleet) | ||||
Luftforsvaret er Norges flyvåpen, organisert som en forsvarsgren i Forsvaret. Luftforsvaret overvåker, kontrollerer og hevder suverenitet i luftrommet over norsk territorium og tilstøtende områder.
Historie[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Luftforsvarets historie
Hærens flyvevesen ble opprettet i 1912, Marinens flyvevesen i 1916. I 1941 ble de to våpnene underlagt Flyvåpnenes Felleskommando. De to våpen ble 10. november 1944 forenet til en egen forsvarsgren, Luftforsvaret.[2]
Navnet på forsvarsgrenen har endret seg noen ganger siden opprettelsen, alt etter som Luftvernartilleriet (LVA) har blitt inkludert eller utskilt. I 1946 ble LVA utskilt fra Hæren og inngikk i Luftforsvaret. Fra 1953 ble LVA tilbakeført til Hæren, og Luftforsvaret ble Det kongelige norske flyvåpen, eller Flyvåpnet. En stortingsproposisjon fra 1957 ble vedtatt i 1959, og LVA inngikk atter en gang i forsvarsgrenen som siden har vært hetende Luftforsvaret.[3]
Oppgaver[rediger | rediger kilde]
- Overvåking, kontroll og varsling av luftrommet over norsk territorium og tilstøtende havområder
- Politimessig inngripen og kontroll av ukjente fly i fred
- Luftforsvar mot angrep på Norges territorium
- Offensive flyoperasjoner mot angripers invasjonsstyrke til sjøs, land og i luften
- Maritim flyrekognosering over Norges territorialfarvann og tilstøtende havområder
- Lufttransport av personell med utstyr for innsetting, fred-krise-krig
- Opprettholde og forsvare en baseorganisasjon for egen virksomhet og for mottak av alliert hjelp
- Deltakelse i norske beredsskapsstyrker i FN
- Søk-, redning- og ambulansetjeneste og lufttransport til støtte for det sivile samfunn og som ledd i internasjonal hjelp.
Styrke i fred: 1 430 personer er ansatt i Luftforsvaret, i tillegg kommer ca. 100 befalselever og 600 vernepliktige soldater[4]. Styrke ved mobilisering: 5 518 personer[4].
Luftforsvaret består av fire flystasjoner, to Luftforsvarets baser, fem luftvinger, en kontroll- og varslingsstasjon, ett utdanningssenter, elleve skvadroner samt en luftvernartilleribataljon.
Organisering[rediger | rediger kilde]
Luftforsvarets ledelse[rediger | rediger kilde]
- Luftforsvarsstaben
- Luftoperativt inspektorat (LOI): Fagutvikling innen lufttjeneste, luftovervåkning og stridsledelse. LOI utgjør det øverste faglige nivået med hensyn til: Taktikkutvikling (fly), koordinerte luftoperasjoner, luftovervåkning og stridsledelse.[5]
- Nasjonalt luftoperasjonssenter: Organisering og planlegging for bruk av norsk luftrom.[6]
- Flytryggingsinspektoratet[7]
Sjef Luftforsvaret har syv underliggende enheter:
- 131 luftving (hovedkvarter på Luftforsvarets stasjon Sørreisa)
- 132 luftving (hovedkvarter på Ørland flystasjon)
- 133 luftving (hovedkvarter på Evenes flystasjon)
- 134 luftving (hovedkvarter på Rygge flystasjon)
- Maritim helikopterving (hovedkvarter på Bardufoss flystasjon)
- Redningshelikoptertjenesten (hovedkvarter på Sola flystasjon)
- Luftforsvarets skoler (hovedkvarter på Kjevik)
Materiell[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Luftforsvarets materiell
Luftforsvaret er i 2022 oppsatt med følgende fly og helikoptre:[8] Kampfly: Lockheed Martin F-35 Lightning II; Fly for overvåkning: Lockheed P-3 Orion som skal erstattes med Boeing P-8 Poseidon, som er under levering; Transportfly: Lockheed Martin C-130 Hercules; Helikopter: Bell 412, redningshelikopter: AgustaWestland AW101 som erstatter Westland Sea King. Dessuten brukes SAAB Safari som skolefly.
I andre land med vesentlig større militære styrker enn Norge har gjerne hæren og marinen egne avdelinger for luftfartøyene de bruker, men i Norge er det kun Luftforsvaret som opererer luftfartøyer. Et unntak er MUAS-droner, som opereres av Hæren.
Transport- og tankfly via NATO-samarbeid[rediger | rediger kilde]
Norge har tre Boeing C-17 Globemaster III tunge militære transportfly tilgjengelige via Heavy Airlift Wing.
Airbus A330 MRTT (i samarbeid med Multinational Multi Role Tanker Transport Fleet).[9]
Luftvern[rediger | rediger kilde]
Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (NASAMS)
Baser[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Luftforsvarets baser og installasjoner
- Andøya flystasjon
- Banak flystasjon
- Bardufoss flystasjon
- Luftforsvarsbase Bodø
- Evenes flystasjon
- Gardermoen flystasjon
- Luftforsvarets stasjon Sørreisa
- Luftforsvarets skoler på Kjevik
- Rygge flystasjon
- Sola flystasjon
- Værnes garnison
- Ørland flystasjon
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/forsvaret-i-tall/personell
- ^ Arheim, Hafsten, Olsen, Thuve (1994)
- ^ Arheim, Hafsten, Olsen, Thuve (1994) s. 37
- ^ a b «Om Luftforsvaret». Forsvarsnett (http://forsvaret.no). Arkivert fra originalen 11. desember 2010. Besøkt 15. juli 2007.
- ^ https://www.folkogforsvar.no/leksikon/luftoperativt-inspektorat/
- ^ https://forsvaret.no/aktuelt/fellesoperativ-planlegging-pa-naoc[død lenke]
- ^ https://forsvaretsforum.mpublish.no/04-2018/files/basic-html/page87.html
- ^ Forsvaret.no Arkivert 15. februar 2015 hos Wayback Machine. - Utstyrsfakta Luftforsvaret
- ^ Forsvaret. «Første tankfly levert». Arkivert fra originalen 7. august 2020. Besøkt 22. august 2020.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Fredrik Meyer (1973). Hærens og marinens flyvåpen : 1912–1945. Gyldendal. ISBN 8205056080.
- Vera Henriksen (1994). Luftforsvarets historie : Fra opptakt til nederlag (juni 1912 – juni 1940). 1. Aschehoug. ISBN 8203220681.
- Tom Arheim, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Sverre Thuve (1994). Fra Spitfire til F-16 : Luftforsvaret 50 år 1944–1994. Oslo: Sem & Stenersen. ISBN 82-7046-068-0.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Royal Norwegian Air Force – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Avdelinger i Luftforsvaret | |||
|---|---|---|---|
 | Flystasjoner | | |
| Luftvinger | |||
| Skvadroner | |||
| Etater1 | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Ledelse | |||||||||
| Enheter | |||||||||
| Utdanning |
| ||||||||
| Kultur | |||||||||
| |||||||||
