Gulatinget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bård Breiviks installasjon på Tusenårsstedet Gulatinget

Gulatinget er en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie. Ingen kan sikkert si når det første Gulatinget ble holdt, da Norges skrevne historie ikke går så langt tilbake i tid.

Gulating (egentlig Gulatingslag) er idag Gulating lagdømme, rettskretsen for Gulating lagmannsrett. Denne domstolen er en direkte arvtager etter det gamle Gulatinget.

Teori og historie[rediger | rediger kilde]

En teori er at Gulatinget opprinnelig var et lovsamfunn som var sammensatt av tre eller flere forhistoriske småland styrt av småkonger, slik Norge var før det ble samlet til ett rike. Tinget har fått navn etter stedet Gulen, eller muligens også gården Guløy, som tidligere tilhørte den nordligste bygden i Hordaland. I dag ligger imidlertid tingstedet i Sogn og Fjordane.

Snorre Sturlason skrev at Håkon den gode satte Gulatingsloven med råd av Torleiv Spake[1], men dette må i såfall være en revisjon. AlltingetIsland omkring 930 hadde Gulatinget som forbilde for Ulvljotsloven, og Robberstad mener Gulatinget ikke kan ha vært nytt på den tiden.[2] Norske historikere[hvem?] lærer gjerne at Harald Hårfagre sto for loven, men islendingene[hvem?] motsier dette og argumenterer for at de på den tiden gjerne ville så langt unna Hårfagre som mulig. Islendingene hevder at de trolig ønsket en lov lik den som var på Vestlandet før Hårfagres tid og slaget ved Hafrsfjord, og i såfall må loven være eldre enn fra 870. Det sammenfaller også med teorien om hvordan tinget opprinnelig var sammensatt, selv om det kan være vanskelig å bevise.[trenger referanse]

På sitt bredeste dekket tinget området fra Lyngør i sør, og nord til og med Sunnmøre. Gulatingsloven gjaldt også en tid for fjellbygdene i Valdres og Hallingdal, trolig også en tid i Numedal og Vest-Telemark, og vestover til Færøyene og Shetland. Kilder fra 1100-tallet sier at Gulatingsloven gjelder for mange bygder mellom «sjølandet» og «opplandet» slike som Valdres og Hallingdal. Valdres og Hallingdal må i følge Robberstad ha hørt under Gulatingsloven også tidligere fordi de ble lagt under Stavanger bispedømme i 1125 da det ble opprettet som Norges andre bispedømme. Landsloven av 1274 slo fast at Valdres, Hallingdal, Valle (i Setesdal) og «Otradal» (Bygland) skulle ha utsendinger til Gulating.[2] Til å begynne med var nok utbredelsen mindre, kanskje dagens Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er også noen[hvem?] forskere som hevder at Hordaland og Rogaland gikk sammen i et lovforbund de kalte Njardarlag før Gulatinget ble til.

Tusenårsstedet Gulatinget[rediger | rediger kilde]

Hvor selve tingstedet har vært er ikke helt sikkert. Det kan ha ligget i Eivindvik da det her er bevart to steinkors, eller det kan ha vært holdt andre steder. Flolid noen kilometer innenfor Eivindvik er en mulig plass der tinget kan ha vært holdt. Her er det reist et monument over tingstedet laget av billedhoggeren Bård Breivik. Det består av «Tingveggen», «Tinghella» og «Eldsirkelen», og ble høytidelig åpnet siste helgen i august 2005.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heimskringla, Håkon den gode, kap. 11
  2. ^ a b Robberstad, Knut: Gulatingslovi. Umsett av Knut Robberstad, innleiding ved Knut Robberstad. Oslo:Samlaget, 4. utg. 1981.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Den eldre Gulatingslova. Norrøne tekster nr 6, Oslo Riksarkivet 1994. ISBN 82-548-0036-7
  • Helle, Knut: Gulatinget og Gulatingslova, Leikanger 2001. ISBN 82-7959-022-6
  • Kværness, Gunhild: Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd : kristenrettane i Gulatingslova og Grágás og forholdet mellom dei, Oslo : Noregs forskingsråd, 1996. ISBN 82-12-00831-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Gulathingsloven - Norges gamle Love indtil 1387. Bind 1. - trykt 1846 – bilder, video eller lyd