Struves meridianbue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Struves meridianbue
UNESCO logo.svg   UNESCOs verdensarv   Welterbe.svg
Struves meridianbue
Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest
LandNorge Norge
Sverige Sverige
Finland Finland
Estland Estland
Latvia Latvia
Litauen Litauen
Russland Russland
Hviterussland Hviterussland
Moldova Moldova
Ukraina Ukraina
Innskrevet2005
Kriterium KULTUR II, III, IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Norden
ReferanseUNESCO nr. 1187

Struves meridianbue var astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struves prosjekt for nøyaktig å bestemme jordens form og størrelse. Christopher Hansteen (Norge) og Nils Haqvin Selander (Sverige) bisto Struve fra 1845 til avslutningen i 1855. Arbeidet besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkter (trigonometriske punkter), etablere 10 basiser for å få inn skala og beregne posisjoner i 13 målepunkter ved astronomiske observasjoner mot stjerner.

Målingene pågikk over 40 år. Det var et viktig vitenskapelig arbeid, og 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Oppmålingen[rediger | rediger kilde]

Oppmålingen omfattet trianguleringspunkter på 265 steder i tre land, Norge, Sverige og Russland (i dag ti land). Arbeidet startet i 1816 og ble ferdig 40 år senere, i 1855.

Punktene ligger langs en 282 mil lang bue som strekker seg fra Fuglenes i Norge (70º 40’11 N, 22º30 Ø), over Norrbottens län i Sverige, gjennom Finland, en russisk øy i Finskebukta, ned gjennom Estland, Latvia og Litauen og videre inn i Hviterussland og Moldova for å slutte i Izmail (45º 20 03 N, 30º Ø) ved Svartehavet i Ukraina.

Resultatet ble den første nøyaktige målingen av en stor del av en meridian. Dette gjorde det mulig å regne ut jordens størrelse og var et viktig steg i forskningen om jorden og for konstruksjon av kart. Samarbeidet om Struves meridianbue ble et eksempel på internasjonalt vitenskapelig samarbeid. I dag benyttes GPS for tilsvarende formål (landmåling, kartproduksjon).

Oversiktskart for Struves meridianbue

En del av verdensarven[rediger | rediger kilde]

Den 15. juli 2005 ble 34 av de opprinnelige målepunktene erklært av UNESCO å tilhøre verdensarven. Alle de nevnte punktene har en eller annen markering; et hull i fjellet, en jernbolt, ei steinrøys eller en obelisk. Oppføringa oppfyller de kulturelle kriteriene II, III og VI.[1]

Målepunktene som er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

  • Meridianstøtten på Fuglenes i Hammerfest. Representerer det nordligste målepunkt og var en av 13 steder hvor det ble foretatt astronomiske observasjoner.
  • Fjelltoppen Lille-Raipas (Unna Ráipásaš) i Alta. Representerer ekspansjonsnettet ut fra Alta basis, som gjorde at de fikk en målestokk inn i målingen av vinkler, slik at en kunne beregne sidene lengden mellom målepunktene.
  • Fjelltoppen Luvddiidčohkka (Lodiken) i Kautokeino. Representerer møtet mellom ekspansjonsnettet og hovedmålepunktene i trianguleringen.
  • Fjelltoppen Bealjášvárri i Kautokeino. Representerer punktet hvor meridianbuenettet går ut av Norge og inn i Finland.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Finland[rediger | rediger kilde]

Russland[rediger | rediger kilde]

Estland[rediger | rediger kilde]

Latvia[rediger | rediger kilde]

Litauen[rediger | rediger kilde]

Hviterussland[rediger | rediger kilde]

Moldova[rediger | rediger kilde]

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]