Norge under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gunnar Knudsen var Norges statsminister under hele første verdenskrig

Norge under første verdenskrig var nøytralt, og måtte gå en ofte vanskelig balansegang mellom de krigførende maktenes krav og sine egne forpliktelser som nøytral stat. Selv om landet ikke deltok i verdenskrigen 1914–1918, led Norge likevel stor skade på menneskeliv og materiell gjennom senkningene av norske handelsskip. Over 2000 nordmenn omkom på havet under krigen. Gjennom hele krigen ble landet styrt av statsminister Gunnar Knudsen.

Norge i årene før krigen[rediger | rediger kilde]

Den tyske keiser Wilhelm II var ofte på besøk i Norge i årene før første verdenskrig. Like før krigsutbruddet befant han seg i landet på cruise. Her ses han sammen med kong Haakon VII.

Norge var først blitt selvstendig i 1905, men selv i de følgende årene hadde landet ikke egentlig ført noen selvstendig utenrikspolitikk. Først og fremst ønsket man å sikre Norges selvstendighet og unngå utenrikspolitiske vanskeligheter. For eksempel besluttet den norske regjeringen å holde seg utenfor Nordsjøtraktaten, enda denne direkte angikk Norges interesser. Men under den andre marokkokrisen i 1911 ble det klart at også det avsidesliggende Norge kunne komme til å bli trukket inn i storpolitikken. Da Storbritannias finansminister Lloyd George under krisen rettet en kraftig advarsel mot Tyskland, trakk den tyske høysjøflåten seg uventet inn i de norske fjordene.[1]

Disse hendelsene gjorde det klart at Norges nøytralitet kunne komme til å bli krenket dersom det brøt ut krig. Dessuten ble det klart at man kunne risikere at tilførselen fra utlandet kunne bli avbrutt. Norge var nemlig svært avhengig av tilførsler fra utlandet, særlig av korn og kull. Det norske militæret redegjorde derfor for nødvendigheten av en opprustning av det norske forsvaret. I de siste årene før krigsutbruddet ble det også drevet en del agitasjon i pressen for en styrking av forsvaret. Stortinget bevilget penger til kjøp av to nye panserskip, og våren 1914 ble tjenestetiden for de vernepliktige utvidet fra et halvt til ett år.[2]

Selv om enkelte stemmer advarte mot en kommende krig mellom stormaktene i Europa, var stemningen blant folk flest optimistisk helt frem til bare noen dager før krigsutbruddet. Også statsminister Gunnar Knudsen, som hadde dannet sin andre regjering i 1913, mente at den utenrikspolitiske himmelen var skyfri, slik han fremholdt i en berømt tale i februar 1914. Og da krigen først brøt ut, mente de fleste at den umulig kunne komme til å vare lenge.

Sitat For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år. Sitat
– Statsminister Gunnar Knudsen, februar 1914.[3]

Sommeren 1914 ble lenge husket for det gode været. Samtidig var det 100 år siden riksforsamlingen på Eidsvoll, et jubileum som ble feiret med en stor utstillingFrogner i Kristiania. I juli var det stor regattaKristianiafjorden.

Krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Panikken[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske tronfølgeren ble myrdet 28. juni 1914, men denne begivenheten vakte ikke synderlig bekymring i Norge. Først etter Østerrike-Ungarns krigserklæring til Serbia 28. juli begynte man å merke panikken. Fra 31. juli var det stor uro på børsene, og kornprisene skjøt voldsomt i været. Store menneskemengder sto utenfor Norges Bank i Kristiania for å veksle inn sedler i gull. Det ble hamstret mat og andre varer i butikkene.[4]

Norges nøytralitet[rediger | rediger kilde]

Kong Christian X av Danmark, kong Gustav V av Sverige og kong Haakon VII av Norge på balkongen under trekongemøtet i Malmö i 1914

Når det gjaldt forholdet til de krigførende maktene, var det selvsagt at Norge skulle være nøytralt. Sverige og Danmark hadde samme holdning. Alt 29. juli tok den svenske ambassadøren i Kristiania, Fredrik Ramel, initiativ til et svensk-norsk samarbeid, som ledet til en felles norsk og svensk nøytralitetserklæring av 8. august 1914.[5] Senere kom Danmark med i samarbeidet, som førte til trekongemøtet i Malmö i desember 1914. I løpet av krigen skulle det flere ganger bli arrangert møter mellom de tre landenes konger og utenriksministere.

Norsk nøytralitet skulle vise seg å bli vanskelig å balansere i løpet av første verdenskrig, og som et resultat har Norge ofte blitt omtalt som den nøytrale allierte.

Regjeringens foranstaltninger[rediger | rediger kilde]

I slutten av juli 1914 var statsminister Gunnar Knudsen på seiltur, og rakk ikke tilbake til hovedstaden før sent 2. august. Regjeringens første foranstaltninger ble derfor tatt uten ham i statsrådet 2. august. Da lot regjeringen nøytralitetsvernet innkalle, og man la grunnlaget for regjeringens økonomiske politikk under krigen. For å få orden i pengeforholdene under panikken ble Norges Banks seddelinnløsning stanset 4. august. Dessuten ble det innført en måneds moratorium for pengekrav. For å sikre statfinansene ble det opptatt to dyre statslån i Storbritannia og i USA.[6]

For å sikre tilførselen av forsyninger ble det innført utførselsforbud for en rekke varer, og det ble gitt anledning til å innføre maksimalpriser. En provianteringskommisjon ble nedsatt for å lede provianteringspolitikken. Denne kommisjonen innførte maksimalpriser på varer som korn, mais, kaffe, sukker, kull, koks, olje og bensin. Maksimalprisene ble imidlertid avskaffet etter at panikken hadde lagt seg utover høsten 1914. Det ble også opprettet en arbeidsledighetskomité, fordi man fryktet arbeidsledighet, men denne frykten viste seg å være ubegrunnet.[7]

Norge var helt avhengig av skipsforbindelsen med utlandet. Ved krigsutbruddet gikk imidlertid alle norske skip i havn, fordi det ble risikabelt å seile, og det var for dyrt å forsikre skipene mot krigsskader. Regjeringen nedsatte derfor en krigsforsikringskomité, som foreslo en gjensidig, men tvungen forsikring av norske skip. Krigsforsikringen ble opprettet ved lov av 21. august 1914, og førte til at norske skip snart kunne gå ut igjen og opprettholde skipsforbindelsen til Norge gjennom hele krigen.[8]

Regjeringen innkalte straks Stortinget, som kom sammen 8. august og ble sittende i noen uker for å godkjenne regjeringens forslag til foranstaltninger. I pressen ble det tatt til orde for å danne en samlingsregjering i stedet for Knudsens Venstre-regjering, men dette ble avvist av Venstre.

Norges forhold til de krigførende maktene[rediger | rediger kilde]

De krigførende og de nøytrale statene i Europa

Etter hvert som krigen trakk i langdrag, ble det vanskeligere for Norge å forholde seg fullstendig nøytralt. Norge var nemlig avhengig av tilførsler fra både Tyskland og Storbritannia, og ønsket å handle med begge to. Samtidig var de i de krigførende maktenes interesse at Norge handlet så lite som mulig med motparten. I begynnelsen av 1915 innførte Tyskland sin sperring av Nordsjøen, mens Storbritannia på sin side innførte blokade av Tyskland. Dermed kom kontrabandebestemmelsene og folkeretten til å stå sentralt. Hvilke varer kunne norske skip i egenskap av nøytrale frakte fritt omkring på havene? Storbritannia, som kontrollerte havene, var tilbøyelig til å hevde en temmelig bred definisjon av hva som var kontrabande, til protester fra Norge og andre nøytrale land.

Storbritannias blokade førte i praksis til at Norge ble helt avhengig av vestmaktene, siden det var de som kunne skaffe de fleste av de varene Norge trengte. For å få importere varer fra vestmaktene, måtte norske firmaer gå med på betingelser om ikke å selge til Tyskland. Disse uoffisielle avtalene ble kalt bransjeavtalene. Ordningen førte til at Norge ble forsynt med varer, men var til stor skade for forholdet til Tyskland, selv om regjeringen formelt ikke hadde noe med dem å gjøre.

Fiskepolitikken[rediger | rediger kilde]

Vestmaktenes blokade førte til matmangel i Tyskland. Tyskerne var derfor meget interesserte i å kjøpe norsk fisk. I det første krigsåret kjøpte de all den fisk de kom over i Norge, slik at det ble høykonjunktur for det norske fisket. Men Storbritannia forsøkte snart å hindre dette salget, først og fremst ved å true med å stanse tilførselen av kull og olje. De norske myndighetene gikk da med på å la britene kjøpe fisken i stedet for tyskerne. Våren 1916 kjøpte de opp 70–80 % av den norske produksjonen.[9] Men i lengden ønsket ikke britene å kjøpe fisk de ikke trengte til markedspriser. 5. august måtte Norge gå med på en hemmelig fiskeavtale, som krevde at den norske regjeringen innførte eksportforbud for norsk fisk. Til gjengjeld skulle Storbritannia kjøpe all norsk fiskeproduksjon til faste priser. Da avtalen lekket ut, vakte den stor forbitrelse i Tyskland.

Kobbereksporten og kullforbudet[rediger | rediger kilde]

I tillegg til fisk ønsket Tyskland å kjøpe norsk kobberkis og svovelkis, som de trengte til ammunisjonsfabrikkene sine. Samtidig var Norge helt avhengig av raffinert kobber, og markedet for dette var kontrollert av Storbritannia. Norge måtte derfor i august 1916 gå med på kobberavtalen og etter uenighet om ordlyden i denne avtalen Rio Tinto-avtalen av oktober 1916. Norge innførte eksportforbud for kobberkis og svovelkis, og for å dekke importen av raffinert kobber måtte norsk kis selges gjennom det britisk-spanske selskapet Rio Tinto. Avtalen stred mot løfter Norge tidligere hadde gitt Tyskland, og førte til en rekke diplomatiske vanskeligheter. 2. januar 1917 innførte Storbritannia forbud mot eksport av kull til Norge, en vare Norge var helt avhengig av. På omtrent samme tid innførte tyskerne sin uinnskrenkede ubåtkrig, og det så ut som om forholdet til Tyskland ville bli kraftig forverret. Men 23. januar 1917 lyktes det å inngå en handelsavtale med Tyskland, samtidig som Norge 14. februar ga etter for Storbritannias krav. Dermed ble kullforbudet opphevet 17. februar.[10]

Spionasje[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Spionasje i Norge under første verdenskrig

Forholdet til Tyskland ble også forsuret av flere store spionsaker, som også bidro til å vende opinionen mot sentralmaktene. Den største av disse var Rautenfels-affæren i 1917, da det ble oppdaget et stort bombelager på Grünerløkka i Kristiania, og den tyske diplomatkureren baron von Rautenfels ble avslørt som ansvarlig. Tyske agenter ble mistenkt for å spionere på tyske handelsskip eller for regelrett sabotasje. Tysk etterretningstjeneste brukte det nøytrale Norge som en kanal for spioner og meldinger inn og ut av Storbritannia. Ved flere anledninger ble også nordmenn rekruttert som spion, det mest kjent tilfellet var maleren Alfred Hagn. Tyskerne hadde også agenter som holdt øye med skipstrafikken i norske havner, særlig etter at Tyskland erklærte ubegrenset ubåtkrig i 1917. Britene hadde imidlertid også agenter i Norge, som førte kontroll med norske firmaer.[11]

Norsk deltakelse[rediger | rediger kilde]

Omkring 15.000 menn og kvinner fra Norge deltok i de krigførende landenes militære styrker eller på sykehusene. Ved fronten var det stort sett menn som deltok i kamphandlinger, mens norske kvinner arbeidet som leger eller pleiere på sykehusene bak fronten. Noen av dem arbeidet for Røde Kors.[12]

Den norske handelsflåten og den uinnskrenkede ubåtkrigen[rediger | rediger kilde]

Minnehallen over de omkomne sjøfolkene utenfor Stavern, innviet i 1926

Alt den første krigshøsten gikk norske handelsskip tapt. I 1914 ble åtte norske dampskip senket av miner, og 28 mennesker omkom. Enkelte handelsskip ble også stanset av tyskerne og senket. Etter at Tyskland innførte blokade mot vestmaktene, ble flere skip senket ved direkte angrep. I 1915 ble ni dampskip minesprengt, mens 24 damp- og motorskip og 25 seilskip ble senket. I 1916 ble enda flere senket, slik at 135 skip var gått tapt og 144 mennesker var omkommet innen august 1916.[13] Etter den norske fiskeavtalen med Storbritannia i august 1916 foretok forøvrig Tyskland represalier mot Norge ved å senke elleve skip utenfor kysten av Nord-Norge med ubåter. Disse senkningene vakte stor forargelse både i Norge og i andre nøytrale land. Norge protesterte overfor Tyskland med den såkalte ubåtresolusjonen av 13. oktober 1916.[14] Utover høsten dette året steg antallet senkede skip betraktelig.

Ubåtsenkningene var et forvarsel om det som skulle komme. 31. januar 1917 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig overfor alle skip i et område som blant annet besto av farvannet mellom Norge, Færøyene og England.[15] Våren 1917 led skipsfarten enorme tap, for eksempel ble 68 norske skip senket bare i april.[16] De britiske myndighetene bestemte da at all trafikk til og fra Norge skulle gå i konvoi, beskyttet av britiske militærskip. På denne måten gikk skipstapene etter hvert tilbake. Men under første verdenskrig ble i alt 1 162 nordmenn drept, mens 943 forsvant sporløst på sjøen.[17]

Dyrtid og rasjonering[rediger | rediger kilde]

Rasjoneringskort for brød og skillemynt av papir (1917-19). Én-kronene ble kalt «bolsjevik» og to-kronene «rødgardist».[18]
Amerika-kommisjonen, hvor Fridtjof Nansen (foran, nr. 2 fra venstre) var formann. Johan Throne Holst ses foran ytterst til høyre.

Alt fra 1914 førte krigen til at prisene steg på en rekke varer, på grunn av mangelfull tilførsel og dyre fraktepriser. Det ble dyrtid, selv om myndighetene forsøkte å håndheve maksimalpriser. Utover 1916 begynte varemangelen virkelig å gjøre seg gjeldende.

Asker og Bærums budstikke trykket 25. juli 1916 denne notisen:

«Observer!

Vi er anmodet om at henstille til folk at medbringe kurv eller indpakningspapir i forretningerne, da det for tiden er meget vanskelig for mange forretninger at skaffe saavel papir som hyssing.»[19]

I samme avis stod det også et leserbrev som vitner om varemangelen:

«Til Bærums provianteringsraad.

Hvorlænge skal man vente paa det av provianteringsraadet bestilte sukker? Nu har jeg i 4 uker efter hinanden dels i telefon, dels ved brevkort forespurt hos Ødegaard, naar jeg kan forvente at faa det for ca. 2 maaneder siden hos ham skriftlig bestilte sukker.

Som regel har jeg faat det svar, at en av de første dage kunde jeg vente at faa et bestemt svar om, naar jeg kunde faa sukkeret. Nu brister min taalmodighed, og derfor henvender jeg mig til raadet med forespørsel, om vi, der har bestilt sukker gjennem raadet, idetheletat kan faa noget, og om vi kan faa det, naar vi har bruk for det.

Familiefar[20]

Varemangelen ble særlig ille under kullforbudet i januar 1917. Da beslagla provianteringsrådet alle private butikkers beholdninger av kull, og det ble innført innskrenkninger på butikkenes åpningstider. I februar ble det rasjonering på olje. Brenselssituasjonen bedret seg utover sommeren, men samtidig ble mat-situasjonen verre. Norge begynte å kjøpe tilbake noe av den fisken som ble solgt til Storbritannia.

Varemangelen førte til at det i april 1917 ble det opprettet et eget industriforsyningsdepartement, som i løpet av få måneder sørget for sterkere statlig kontroll med og sentralisering av forsyningene. Av frykt for matmangel ble ble Amerikakommisjonen, med Fridtjof Nansen som leder, oppnevnt i juni 1917, for å forsøke å forhandle frem en avtale om forsyninger med USA. Mens forhandlingene pågikk, ble det forberedt rasjonering av korn og mel fra 1. februar 1918. I Amerika trakk forhandlingene i langdrag. USA var nemlig kommet med i krigen på vestmaktenes side i 1917, og ønsket ikke å selge Norge råvarer som kunne komme Tyskland til gode. Norge oppga da nærmest hele nøytralitetsvakten, og i april 1918 undertegnet Nansen en avtale som skaffet landet store leveranser av korn, mais, sukker, kaffe, olje, kobber, jernmalm, kjøtt, mot at Norges leveranser til sentralmaktene ble begrenset, og Norge skaffet de allierte råvarer som nitrater, aluminium, sink, svovelkis, trelast og papir. På denne måten ble matmangelen unngått, og rasjoneringen ble mindre merkbar.[21]

Styrking av statsmakten[rediger | rediger kilde]

Verdenskrigen førte i Norge til en styrking av statsmakten, ved at staten kom til å gripe inn på mange områder som tidligere var blitt overlatt til private. Dette gjaldt først og fremst sikringen av forsyningene og skipsfarten. Dessuten ble det innført maksimalpriser, rasjonering og husleiereguleringer. Under krigen kom dessuten begynnelsen på alkoholforbudet, som skulle bli et viktig stridstema på 1920-tallet.

Jobbetiden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jobbetiden

Etter hvert som krigen trakk i langdrag, ble det klart at de nøytrale landene kunne ha visse fordeler av krigen. For Norges vedkommende gjaldt det først og fremst de høye fraktprisene, som skyldtes en skrikende mangel på skipstonnasje på verdensmarkedet. Man så en første antydning til jobbetid tidlig i 1915, fulgt av en stille periode om sommeren, før jobbetiden virkelig tok seg opp utover høsten 1915 og vinteren 1915–1916. Det ble dannet en mengde aksjeselskaper, samtidig som frakt- og skipsprisene bare steg. Spekulasjon i skipsaksjer grep om seg, og mange tjente seg rike i en fei. Også industrien gikk godt i disse årene. Mange virksomheter ble opprettet og gamle utvidet.[22] Selv om det var gode tider i industrien, førte imidlertid dyrtiden til at det ble vanskeligere tider for dem som hadde faste lønninger, slik som embetsmenn og funksjonærer.

De høye fraktene og tonnasjeprisene, samt stigningen i skipsaksjenes kurs, fortsatte gjennom 1916 og 1917, og fortsatte ut i 1918. Da det utpå høsten 1918 ble klart at krigen ville ta slutt, sank imidlertid kursene på få dager. Ekspansjonsperioden i industrien var over i 1917, bremset av den store råvaremangelen. Fisket ble hemmet av mangelen på olje. Miljøet som var skapt av jobbetiden eksisterte imidlertid helt til 1920, da nedgangstidene nådde Norge.[23]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gunnar Knudsens andre regjering

Gunnar Knudsen satt som statsminister under hele krigen, og hadde hele tiden Nils Claus Ihlen som utenriksminister. Det ble holdt en slags borgfred mellom partiene for å unngå stridigheter i en vanskelig tid for landet, men regjeringens politikk var likevel omstridt. Flere av regjeringsmedlemmene var upopulære, særlig Lars Abrahamsen, som var tilhenger av alkoholforbud, målmannen Jørgen Løvland og provianteringsminister Oddmund Vik. Vik måtte da også gå av i 1917. Under krisen i forbindelse med kullforbudet var kritikken mot regjeringen og dens utenrikspolitikk særlig sterk. Det ble da besluttet å opprette en egen utenrikskomité, hvor alle partier skulle være representert, men slik at Venstre fikk flertall. Det ble flere ganger foreslått at det skulle dannes en samlingsregjering av alle partiene i stedet for Venstre-regjeringen, men forslagene ble hver gang avvist av Venstre. Midt under krigen, i 1915, ble det holdt stortingsvalg. Venstre gikk da litt frem, mens Høyre og Arbeiderpartiet gikk noe tilbake. Dermed ble Gunnar Knudsens regjering sittende.

Arbeiderbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Dyrtiden førte til misnøye blant arbeiderne, og arbeidskampen våren 1916 førte til storlockout, som igjen nær hadde ført til generalstreik.[24] På grunn av de gode tidene var det mindre uro i det følgende året, men mot slutten av krigen vokste den sosiale uroen omkring på arbeidsplassen. I 1917 og i 1918 var det store demonstrasjoner mot dyrtiden i Kristiania. Etter februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i Russland ble mange arbeidere påvirket i radikal retning. I april 1918 var det arbeideropptøyer i Sulitjelma, hvor soldater fra Trondheim måtte gjenopprette ro og orden. I Kirkenes var det i flere måneder et regelrett arbeiderdiktatur under et råd med fire medlemmer. På Arbeiderpartiets landsmøte i påsken 1918 fikk den revolusjonære opposisjonen flertall, og Kyrre Grepp ble valgt til leder.[25]

Meningene i Norge[rediger | rediger kilde]

Selv om Norge offisielt var nøytralt, holdt mange nordmenn med den ene eller den andre av de krigførende maktene. I handels- og skipsfartsmiljøene langs kysten, blant yngre akademikere hadde man ofte i utgangspunktet sympati for Storbritannia, mens eldre akademikere, embetsmenn og offiserer gjerne var knyttet til Tyskland. Flertallet blant befolkningen var nok ententevennlige, særlig fordi man anså Tyskland som den angripende part i krigen. Den tyske ubåtkrigen, de mange senkningene av norske handelsskip og de store spionsakene førte også til at mange nordmenn ble ententevennlige, selv om episoder slik som det britiske kullforbudet kunne føre til svingninger i stemningen. Blant de intellektuelle var Christen Collin en ivrig forkjemper for ententens sak, mens Sigurd Ibsen, Fredrik Paasche, Hjalmar Christensen og Nils Kjær var tyskvennlige.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keilhau (1927), s. 1–3.
  2. ^ Keilhau (1927), s. 3–4.
  3. ^ Vogt (1938), s. 17.
  4. ^ Keilhau (1927), s. 11–19.
  5. ^ Keilhau (1927), s. 21.
  6. ^ Keilhau (1927), s. 31.
  7. ^ Keilhau (1927), s. 36–37.
  8. ^ Keilhau (1927), s. 32–35.
  9. ^ Vogt (1938), s. 58–62.
  10. ^ Keilhau (1927), s. 153–78.
  11. ^ Vogt (1938), s. 130–140.
  12. ^ «Dette er de norske kvinnene som deltok under første verdenskrig». Aftenposten. 11. september 2014. 
  13. ^ Keilhau (1927), s. 61–62.
  14. ^ Vogt (1938), s. 103–105.
  15. ^ Vogt (1938), s. 107–108.
  16. ^ Vogt (1938), s. 147.
  17. ^ Vogt (1938), s. 146–148.
  18. ^ Vogt (1938), s. 65
  19. ^ Observer!. Norge, Akershus, Sandvika: Asker og Bærums Budstikke. 25. juli 1916. 
  20. ^ Til Bærums provianteringsraad. Norge, Akershus, Sandvika: Asker og Bærums Budstikke. 25. juli 1916. 
  21. ^ Vogt (1938), s. 122–126.
  22. ^ Vogt (1938), s. 64–72.
  23. ^ Vogt (1938), s. 142–157.
  24. ^ Vogt (1938), s. 80.
  25. ^ Vogt (1938), s. 161.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Keilhau, Wilhelm: Norge og verdenskrigen. Oslo: Aschehoug, 1927.
  • Vogt, Per: Jerntid og jobbetid. En skildring av Norge under verdenskrigen. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1938.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Christensen, Chr. A. R.: Vårt folks historie, bind VIII. Fra verdenskrig til verdenskrig. Oslo: Aschehoug, 1961.
  • Fasting, Kåre: Nils Claus Ihlen. Oslo: Gyldendal, 1955.
  • Fuglum, Per: Norges historie, bind 12. Norge i støpeskjeen 1884–1920. Oslo: Cappelen, 1978.
  • Fuglum, Per: Én skute – én skipper. Gunnar Knudsen som statsminister. Trondheim: Tapir, 1989.
  • Hambro, C. J.: Under den første verdenskrig. Oslo: Gyldendal, 1958.
  • Keilhau, Wilhelm: Det norske folks liv og historie gjennem tidene, bind X. Tidsrummet fra omkring 1875 til omkring 1920. Oslo: Aschehoug, 1935.
  • Kjelstadli, Knut: Aschehougs Norgeshistorie, bind 10. Et splittet samfunn 1905–35. Oslo: Aschehoug, 1994.
  • Riste, Olav: The neutral ally : Norway's relations with belligerent powers in the first world war. Oslo: Universitetsforlaget, 1965.
  • Brøgger, Kr. Fr.: Gullfeber, En Advokats Optegnelser fra siste Jobbetid Oslo: Aschehoug & Co, 1932:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]