Suverenitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Suverenitet er en eksklusiv rett til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker, som en nasjon eller stamme. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.

Forskjellige betydninger av suverenitet[rediger | rediger kilde]

Innen folkeretten refererer det viktige suverenitetskonseptet til utøvelsen av en statsmakt. Innenfor området for en stats suverenitet har den enerett til å utøve jurisdiksjon, som andre stater plikter å respektere. Se territorialhøyhet. Staten har også enerett i å utøve jurisdiksjon på sine egne statsborgere i utlandet. Se personalhøyhet. Inngrep på en annen stats suverene område vil under normale omstendigheter utgjøre et brudd på folkeretten.

De jure suverenitet angår den lovbestemte retten til suveren maktsutøvelse, mens de facto suverentiet angår den faktiske evnen til å utøve suverenitet. (Dette er spesielt relevant i tilfeller der den vanlige oppfatningen om at de jure og de facto suverenitet eksisterer på et bestemt sted, til en bestemt tid og har sin kilde i en og samme organisasjon, viser seg å ikke stemme.) Andre lands myndigheter kan anerkjenne en stats suverenitet over et territorium, eller avstå fra å gjøre det.

Et eksempel: I teorien kan både Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan) anse seg selv som suverene myndigheter over både Fastlands-Kina og Taiwan. Noen stater anerkjenner Republikken Kina som den gyldige staten, mens de fleste nå anerkjenner Folkerepublikken Kina. Uansett er det Folkerepublikken Kina som de facto utøver suverenitet over Fastlands-Kina, mens Republikken Kina utøver suverenitet over Taiwan. Siden ambassadører bare utveksles mellom suverene organisasjoner, opprettholder land som anerkjenner Folkerepublikken de facto, men ikke de jure diplomatiske bånd med Taiwain ved å ha 'representasjonskontorer' i stedet for ambassader der.

Stammesuverenitet viser til den status som føderalt anerkjente amerikanske innfødte stammer har til å utøve begrenset jurisdiksjon innenfor, og noen ganger ut over, grensene til indianske reservater.

Forskjellige syn på suverenitet[rediger | rediger kilde]

Det finnes forskjellige syn på det moralske grunnlaget for suverenitet. Disse omsettes til forskjellige grunnlag for rettssystemer:

  • Tilhengere av prinsippet om kongers guddommelige rett tilkjennegir at monarken er suveren i kraft av en guddommelig rett, og ikke i kraft av folkets tilslutning. Dette medfører til syvende og sist et regime med absolutt monarki.
  • De fleste demokratier bygger på folkesuverenitetsprinsippet: i siste instans hviler suvereniteten hos folket, som frivillig overdrar utøvelsen av den til myndighetene eller herskeren.
  • Anarkister fornekter statenes og myndighetenes suverenitet.

En grunnforutsetning for suverenitet i legalistisk forstand er eksklusiv jurisdiksjon. Nærmere bestemt: når en beslutning fattes av en suveren, kan beslutningen ikke underkjennes av en høyere instans. Videre er det vanlig oppfatning at suverenitet ikke bare krever en rett til å utøve makt, men også en faktisk anvendelse av denne makten (ingen de jure suverenitet uten de facto suverenitet). Med andre ord er det ikke nok å kun hevde suverenitet eller kun å utøve suveren makt – suverenitet forlanger begge elementene.