Portugal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Republikken Portugal
República Portuguesa

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Portugal

InnbyggernavnPortugiser, portugisisk
HovedstadLisboa
TidssoneUTC0
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 110
92391
0,5 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 80
10 566 212
Bef.tetthet117,17 innb./km²
HDI0,822 (rangert som nr. 41)
StyreformRepublikk
PresidentMarcelo Rebelo de Sousa
StatsministerAntónio Costa
Offisielt språkPortugisisk
Uavhengighet fra-
5. oktober 1143
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag10. juni
NasjonalsangA Portuguesa
ISO 3166-kodePT
Toppnivådomene.pt

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Portugal, offisielt Republikken Portugal (portugisisk: República Portuguesa) er et land i det sydvestlige Europa. Fastlandet utgjør sammen med Gibraltar og nabolandene Spania og Andorra Den iberiske halvøya, og har også en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Portugal omfatter de delvis selvstyrte øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet. Hovedstad er Lisboa. Portugal dekker et areal på 92 391 km², og har 10 707 924 innbyggere (pr. juli 2009).

Portugals historie som selvstendig land strekker seg tilbake til Reconquista, og fastlandsdelen av Portugal har stort sett hatt de samme grensene siden midten av 1200-tallet. Portugal er en av Europas eldste statsdannelser. Portugal var Europas første kolonimakt og den siste som ga koloniene uavhengighet, med unntak av Brasil ble uavhengig i 1822.[1] Fra 1400-tallet var Det portugisiske imperiet et av verdens største, og omfattet blant annet Brasil, Portugisisk India og store områder i Afrika. Portugals grep om koloniene løsnet gjennom den portugisiske kolonikrigen og Indias erobring av Goa på 1960- og 70-tallet. Øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet er Portugals eneste gjenværende oversjøiske besittelser.

Oktoberrevolusjonen i 1910 gjorde Portugal til republikk, men fra 1926 ble landet et diktatur under António de Oliveira Salazars ledelse. Salazars Estado Novo bestod til nellikrevolusjonen i 1974, og Portugal har siden den gang vært et stabilt demokrati. Landet ble med i det daværende EF i 1986, og ble med i eurosamarbeidet ved innføringen i 1999. Portugal er et av de opprinnelige medlemslandene i NATO, ble med i FN i 1955, og er også med i Samveldet av portugisiskspråklige land.

Etter den første koloniseringsbølgen på 1400-1500-tallet ha Portugal ligget bak resten av Vest-Europa i utvikling. Portugal hadde lenge Vest-Europas fattigste og minste utdannede befolkning. Landet har få naturressurer.[2]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «Portugal» kommer fra det romerske stedsnavnet Portus Cale, en havneby beliggende ved dagens Porto. Navnet ble trolig først brukt om Grevskapet Portugal i området mellom elvene Miño og Douro.[3] Området kom under romersk innflytelse ca. 200 f.Kr. i forbindelse med andre punerkrig, og i den forbindelse ble den eldre kartagiske byen Cale omdøpt til Portus Cale. Gjennom folkevandringstiden ble området vest på Den iberiske halvøya kjent som Portucale, mens formen Portugal ble brukt fra det ellevte århundre.

Inntil 1714 var «Spania» bare en geografisk betegnelse for den iberiske halvøy inkludert Portugal. I ettertid har det blitt vanlig å bruke navnet «Spania» eller «de spanske rikene» om de statsdannelsene som dekket det samme territoriet som Spania.[4]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Portugals geografi

Portugal ligger i Europas sydvestre hjørne, og utgjør sammen med Spania Den iberiske halvøy. Det portugisiske fastlandet er formet omtrent som et rektangel, med Atlanterhavet i vest og syd og Spania i nord og øst. Kystlinjen mot Atlanterhavet er 837 km lang, mens nordgrensen og østgrensen mot Spania er henholdsvis 336 og 839 km. Inkludert Asorene og Madeira har Portugal et areal på 92 080 km². Det portugisiske fastlandets vestligste punkt er Kapp Roca38°47′N 9°30′V, og dette punktet er også det vestligste på det europeiske fastlandet.

Hovedelven Tejo deler landet i to områder som er ulike i landskap, klima og vegetasjon. Det er få naturlige barrierer av betydning langs grensen mot Spania.[5]

Landskapstyper og geologi[rediger | rediger kilde]

Rent geografisk er Portugal et heterogent land. Naturgeografien varierer sterkt mellom de forskjellige delene av landet, noe som igjen har bidratt til å forme lokalsamfunn og næringsliv. Nord for Tejo er landskapet dominert av fjellplatåer, dype elvedaler og noen fjell. Sør for Tejo er landet flatere og mindre variert, der mest sletter og slakke åser. De store elvene går stort sett fra øst til Atlanterhavet i vest. Kysten er litt over 800 km lang og er variert med både store klipper og skjermede sandstrender som langs Algarve.[6] Det nordlige Portugal er et fjellrikt område med mye regn, og karakteriseres av mange små gårder og vinmarker. Det er her nasjonalstaten Portugal har sin opprinnelse. I disse avsidesliggende områdene har folk rykte på seg for å være hardtarbeidende, tradisjonalistiske og fromme katolikker.[7] Hovedelvene Douro og Tejo har opphav i Spania.

Det sentrale Portugal, mellom elvene Douro og Tejo, har for det meste sanddyner og barskog langs kysten. Dette er områder der fiske har vært den tradisjonelle næringsveien. Lenger inn i landet domineres landskapet av små og mellomstore gårder. Hovedstaden Lisboa ligger ved kysten i det sentrale Portugal, og står for mesteparten av landets industri og handel.[7]

Eik i åker, typisk for landskapet i Alentejo i det sydlige Portugal.

Det sydlige Portugal kalles Alentejo, og domineres av åslandskap og sletter med store gods og landbruk i stor skala, der dyrkes det blant annet hvete. Dette området har tradisjonelt vært et arnested for radikale politiske bevegelser. Den sydligste regionen i landet er kjent som Algarve, og består av svært tørre områder. Dette er det sted i landet hvor den mauriske innflytelsen er mest merkbar, noe som merkes både på arkitekturen og den lokale dialekten.[7]

Geologisk er Portugal en del av Det iberiske massiv. Landet danner grensesonen mellom Pyreneerhalvøyens indre og kystslettene langs Atlanterhavet. Fjellområdene i det nordlige Portugal hører til den hercynske foldning, oppsprukket og forkastet i tertiær, mens senkningene har tertiære og kvartære avleiringer. Det sydlige Portugal består av lave platåer med skiferbergarter, kalk- og sandstein. Øygruppene Asorene og Madeira er av vulkansk opprinnelse.[8]

Klima[rediger | rediger kilde]

Stratovulkanen Ponta do PicoAsorene er Portugals høyeste punkt med sine 2351 moh. På fastlandet er Serra da Estrela høyest med 1993 moh.

Portugal møter ofte lavtrykk fra Atlanterhavet om vinteren. Lavtrykkene streifer vanligvis bare innom de sørligere områdene, som Faro og Beja, og her regner det gjerne bare et par ganger i uka om vinteren. Vintertemperaturene langs kysten er omtrent som langs kysten av Spania, men i fjellene er det vesentlig kaldere.[trenger referanse] Atlanterhavet virker noe kjølende på kyststrøkene om sommeren og litt oppvarmende om vinteren, i innlandet er temperaturforskjellene mellom sommer og vinter større. Det er generelt lite nedbør om sommeren. Høylandet nord for Douro har over 1000 mm i gjennomsnittlig årlig nedbør, det meste kommer om vinteren fra november til mars. Sør for Tejo er det tilnærmet middelhavsklima og det indre av Alentejo er utsatt for tørke ved at det ofte ikke faller regn mai og november. Algarve er skjermet mot værforholdene i Alentejo og har et klima og en vegetasjon som minner om Nord-Afrika.[9] Madeira har et mildt klima med liten forskjell på sommer og vinter. Middeltemperaturen om vinteren er omkring 16°C.[10]

Om somrene er det som regel fint vær, men Atlanterhavet fører av og til med seg litt fukt over land. Temperaturene når vanligvis 24-30 ºC på ettermiddagen langs kysten, mens det er litt lavere temperaturer i fjellområdene. De nordlige områdene kan få en og annen regnbyge om sommeren, mens det stort sett er tørt lenger sør. Temperaturene er også behagelige om våren og høsten, og nedbøren holder seg på et minimum fra mai til november. Lisboa har en normal årsnedbør på 708 mm, og bare 17 mm av dette kommer i perioden juni-august. Porto, som ligger lenger nord på kysten, får derimot 1150 mm i året, mens Faro bare får 521 mm (7 mm fra juni til august).

I Serra da Estrela faller det nok snø til at det drives skisport.[11]

Vegetasjon[rediger | rediger kilde]

Vegetasjonen varierer på grunn av varierende klima og jordsmonn. I høyden i nord er bjørk, kastanje, eik og lønn vanlig, med bregner og lyng på bakken - en vegetasjon som ligner på den som finnes i Nord-Europa. I sør er eukalyptus, korkeik og oliventre vanlig. I Alentejo er store sletter dekket med korkeik og Portugal har 30 % av verdens forekomst av dette treslaget og er verdens største produsent av kork. I sør vokser typiske middelhavsurter som rosmarin, timian og lavendel. I sør trives også tropiske og subtropiske vekster som fiken, mandel, sitron, appelsin og granateple.[12] I det nordlige og sentrale Portugal er det store skogsområder.[13]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Folketettheten i Portugal er klart høyest langs kysten i de sentrale og nordlige delene av landet (mørk rødt).

Portugal hadde pr. juli 2009 et innbyggertall på 10 707 924, noe som gjorde landet til verdens 76. mest folkerike. Til samme tid var den årlige befolkningsveksten på 0,275 %. Befolkningens medianalder var 39,4 år, og befolkningen som helhet hadde 0,95 menn pr. kvinne.[14]

På 1900-tallet reiste mange portugisere utenlands på jakt etter arbeid. I Frankrike var det på 1980-tallet opp til 1 million portugisere.[15]

Årstall Folketall[16]
1527 1,2 millioner
1768 2,4 milllioner
1864 4,23 millionera
1890 5,05 millioner
1911 5,96 millioner
1930 6,83 millioner
1950 8,51 millioner
1970 8,67 millioner
1991 9,86 millioner
2006 10,64 millioner

a)Første folketelling, eldre tall er anslag.

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Portugals befolkning består i overveldende grad av etniske portugisere; disse teller mellom 10 og 10,2 millioner mennesker. De største minoritetsgruppene i Portugal er personer fra Brasil (ca. 73 000) og Kapp Verde (ca. 68 000); folk fra andre tidligere portugisiske kolonier som Angola, Guinea-Bissau, São Tomé og Príncipe og Mosambik er også viktige minoritetsgrupper. Av folk fra landene som ikke har vært portugisiske kolonier utgjør ukrainere (ca. 42 000) den største gruppen.[17]

Fra 1500 til 1800 ble et betydelig antall afrikanere hentet til Portugal som slaver og senere absorbert i befolkningen. Siden 1950 har det kommet arbeidsinnvandrere fra Kapp Verde. Fastlandet har også tatt i mot flyktninger fra Afrika, Goa og Øst-Timor. Omkring 750 000 «hjemvendte» (retornados) kom til Portugal etter oppløsningen av koloniriket i 1974 og 1975.[18]

Språk[rediger | rediger kilde]

Portugisisk er offisielt språk i Portugal, men fra 1999 har også mirandesisk hatt offisiell status i et lite område nordøst i landet. Portugisisk forstås av praktisk talt alle landets innbyggere, og er også til en viss grad gjensidig forståelig med andre vestiberiske språk slik som spansk. Portugisisk har sin opprinnelse i vulgærlatin.[trenger referanse] Innbyggerne er stolte av det portugisiske språket som er nært beslektet med og klart ulikt kastiljansk.[19]

Den gruppe portugisiske dialekter som tales i Portugal kalles europeisk portugisisk, og avviker noe når det gjelder ordforråd, rettskrivning og uttale fra brasiliansk portugisisk. Dialektene i Portugal kan grovt sett deles i to hovedgrupper: De sørlige/sentrale dialektene, og de nordlige dialektene. De sørlige/sentrale kjennetegnes gjerne ved at man har bevart skillet mellom /b/ og /v/, og ved tendensen til å gjøre diftongene [ei] og [ou] om til monoftongene [e] og [o]. Gruppa inkluderer dialekten i hovedstaden Lisboa og dialektene på øygruppene Asorene og Madeira. I de nordlige dialektene har man bevart [ei] og [ou] som diftonger, mens /v/-lyden har smeltet sammen med /b/ (som på spansk). Gruppa inkluderer dialekten i Porto.

Religion[rediger | rediger kilde]

Portugal er et overveidende romersk-katolsk land, der over 70 % av befolkningen definerer seg som katolikker. Omtrent en tredel går jevnlig til gudstjeneste, mens stort sett hele befolkningen benytter kirken til ritualer som dåp og vigsel. Landet har et formelt skille mellom kirke og stat; men det portugisiske samfunnslivet har likevel svært tette uformelle bånd til den katolske kirken.[20]

Siden 1976-grunnloven har Portugal hatt full religionsfrihet. Andre trossamfunn enn den katolske kirke har likevel hatt liten suksess i landet, og Portugal hadde på 1990-tallet kun ca. 50 000 protestantiske kristne. Portugal har også en muslimsk minoritet, hovedsakelig gjestearbeidere fra Nord-Afrika, spesielt Marokko.[21] Det jødiske samfunnet i Portugal teller omtrent 600 personer, i tillegg til ca. 100 såkalte «marranos».[22]

Ifølge den katolske kirke åpenbarte Jomfru Maria seg for tre barn i byen Fátima i 1917. Byen ble deretter et betydelig pilgrimsmål.[23]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Portugals historie

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Hispania etter Diokletians reorganisering 298 e.Kr.

Fønikiske og greske handelsstasjoner vokste fram omkring Tejos munning. Romerske styrker erobret fra år 200 f.Kr. den sørlige delen av dagens Portugal. Etter beseiringen av Karthago fortsatte romerske styrker erobring av områdene nord for Tejo.[24] I Romertiden utgjorde den iberiske halvøy, Hispania, et rike hvor Lusitania var en provins. Da Romerriket gikk i oppløsning i folkevandringstiden ble det latinske språket bevart på halvøya.[25]

Maurerne som kom til den iberiske halvøy i år 711 erobret raskt den sørlige delen av halvøya inkludert (fra år 714) store deler av det som senere ble Portugal. «Algarve» er et maurisk ord som betyr «vesten». Algarve ble et maurisk kongedømme og den arabiske innflytelsen spores fortsatt i mat, byggestil og folkeliv. Maurerne innførte nye nyttevekster som bomull, ris, sitron, appelsin, fiken og mandler. De innførte også avanserte vanningsteknikker som ga jordbruket store avlinger.[26] Etter den mauriske erobringen pågikk det i flere hundre en kamp med kristne riker i nord om kontrollen over den iberiske halvøy, Reconquista. Før år 1000 hadde kristne riker kontrollen sør til Douro. Området mellom Miño og Douro ble kalt Portucalense. På 1000-tallet ble lokale kristne styrker forsterket med franske og anglesaksiske korsfarere. Montemor ved Mondego ble erobret i 1034 og Coimbra i 1064. Kongen av Castilla og Léon ga det erobrede området, «Portucale», i len til den burgundisk fyrste Henrik. Dette området ble skilt ut fra Kongedømmet Galicia og Grevskapet Portugal.[27]

Politisk kart over den iberiske halvøy i år 1037 etter at kalifatet i Cordoba gikk i oppløsning. De mauriske taifa er i grønt.

Grevskapet Portugal[28] var to påfølgende grevskap i middelalderen rundt byene Braga og Porto. Det første grevskapet eksisterte fra midten av 800-tallet og fram til midten av 1000-tallet som et vasallrike eller føydalt len av kongedømmet Asturias, og senere underlagt kongedømmene Galicia og León.

På 900-tallet etablerte maurerne på den iberiske halvøy sitt eget kalifat uavhengig av det øvrige islamske riket.[29] På 1000- og 1100-tallet besto det mauriske Iberia av mange små, dels rivaliserende kongedømmer, taifa. For eksempel Badajoz-taifaen omfattet store deler av det som ble Portugal. Fra 1250 regjerte maurerne bare Granada med omland og de var ingen mauriske herskere igjen i det området som ble Portugal.[30]

Portugisisk statsdannelse[rediger | rediger kilde]

Portugal sporer sin nasjonale opprinnelse tilbake til 24. juni 1128 med slaget ved São Mamede. Den burgundiske fyrsten Afonso Henriques, kjent som Afonso I av Portugal, utropte seg selv som fyrste av Portugal, og deretter i 1139 som konge av Portugal. Året 1139 blir angitt som da det ble eget kongerike kalt Portugal i området rundt Porto og Braga. Lisboa ble erobret fra maurerne i 1147 og Portugal ble anerkjent av paven i 1179.[4][31] I 1143 ble han anerkjent av kongedømmet León som konge av Portugal ved traktaten i Zamora. I 1179 i pavelig bulle, Manifestis Probatum, datert 23. mai 1179, anerkjente pave Alexander III Portugal som kongedømme og Afonso som dets konge. I 1226 innledet Portugal felttog mot det mauriske styret i Alentejo. Portugisiske styrker inntok Silves, den siste mauriskkontrollerte by, i 1249.[32]

Ferdinand I av Portugal døde barnløs i 1383 og i den politisk uklare situasjon hadde Juan I av Castilla planer om å slå Portugal sammen med Castilla. I slaget ved Aljubarrota i 1385 beseiret portugisiske styrker under Johan I, støttet av engelske bueskyttere, kastiljanske styrker. Dette ga Portugal uavhengighet fra Castilla. Johan I (portugisisk: João) ble den første kongen i Avis-dynastiet. Den fremvoksende kjøpmannsstanden i Lisboa og Porto støttet kongens planer om å utvide Reconquista til Nord-Afrika for tilgang til ressurser og handelsruter. Ekspansjonen til Afrika begynte med erobringen av Ceuta i 1415 der blant andre Henrik Sjøfareren (da 21 år gammel) deltok.[33]

På slutten av middelalderen vokste Lisboa frem som en viktig havn for handel. Italienske handelsfolk seilte stadig mer til Nord-Europa, særlig Flandern og England, og gikk som regel innom Lisboa for å proviantere.[34] På 1400-tallet var de norditalienske bystatene Genova og Venezia samt Flandern økonomisk dominerende i Europa.[4]:116

Fra omkring 1300 var de mange kristne smårikene i Iberia samlet i tre store kongedømmer: Portugal, Castilla og Aragon. Granada var sentrum for et lite maurisk rike.[35] Midt på 1400-tallet var den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikene Castilla, Aragón, Navarra, Granada og Portugal. Spania var derimot ikke etablert som en politisk enhet. Castilla omfattet på den tiden Galicia som språklig er nært beslektet med portugisisk. Halvøyen hadde da omkring 7 millioner innbyggere, sammenlignet med Englands anslagsvis 3 millioner og Frankrikes befolkning som kan ha vært over 20 millioner. Det var ett felles myntsystem på den iberiske halvøy, ett skattesystem og felles skriftspråk (kastiljansk var dominerende fra senmiddelalderen). Etter slaget ved Toro i 1476 presset Castilla og Aragon Portugal til å avstå Kanariøyene som viste seg å være strategisk mellomstasjon for trafikken til Amerika. Castilla koloniserte Kanariøyene fra 1480-årene. De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon samt Navarra) under en hersker. Granada ble erobret i 1492 (som også innledet den spanske erobringen av Amerika og fordrivelsen av jødene) og Navarra ble annektert av Castilla i 1512.[4]

Imperiet[rediger | rediger kilde]

Kongedømmene på den iberiske halvøy på 1400-tallet. Grensene er omtrentlig inntegnet.

Sjøfarten har alltid vært viktig for Portugals økonomi og på 1400-tallet begynte en ekspansiv periode da landet organiserte flere oppdagelsesferder. Portugal ble Europas første kolonimakt. Den oversjøiske ekspansjonen begynte da Portugal i 1415 erobret Ceuta i Marokko. Madeira (Ilha da Madeira) ble oppdaget i 1419 og Asorene ble påvist i 1427. De første slavene fra Vest-Afrika ankom Portugal i 1441.[36]

Henrik Sjøfareren medvirket til Portugals oversjøiske ekspansjon. Han etablert blant annet en sjømannsskole i Sagres der ekspedisjoner ble forberedt og planlagt.[37] En bakgrunn for ekspansjon og ekspedisjoner langs Afrika var at det osmanske riket hadde gjort handel med østen til et monopol for arabere.[29] Portugisiske skip beveget seg gradvis lenger sørover langs Afrikas vestkyst og skaffet seg handelsstøttepunkter der, og i 1488 rundet et skip ledet av Bartolomeu Dias for første gang Kapp det gode håp. Disse ekspedisjonene gjorde at Portugal kunne sikre seg kolonier i Brasil og i Det indiske hav.[trenger referanse]

Martin Behaim laget i 1492 verdens første globus basert på kunnskaper fra Portugal. Samme år krysset Christofer Columbus og seilte innom Asorene og Portugals fastland på tilbaketuren. Pedro Alvares Cabrals ekspedisjon krysset Atlanterhavet i 1500 og kom til det som ble Brasil og gjorde krav på området på vegne av Portugal. Vasco da Gamas ekspedisjon i årene 1497-1499 gikk rundt Kapp det god håp, langs Øst-Afrika (til det som er Tanzania) og til Goa i India. Goa blir kolonisert i 1510, Afonso de Albuquerque erobret Malakka i 1511. Ferdinand Magellan la ut for å seile jorden rundt i 1519. Portugisiske handelsfolk nådde Japan i 1543 og fikk i 1557 etablere seg på Macao som var under portugisisk styre til 1999.[38][39] Rikdommene som disse reisene innbragte gjorde de portugisiske kongene til de rikeste i verden.[40] Den store kolonien Brasil var til å begynne med lite verdt. Det var ikke påvist edle metaller eller andre produkter av høy verdi. Matjord var Brasils viktigste ressurs. Dyrking og raffinering av sukker ble snart den viktigste virksomheten i Brasil og kolonien ble verdens største sukkerprodusent til ut på 1600-tallet. Sukkervirksomheten ble finansiert og til dels drevet av flamske og hollandske forretningsfolk. Kunsten å raffinere sukker hadde portugiserne trolig lært av Venezia og på 1400-tallet ble det produsert sukker på Madeira.[41]

Den spanske kongen var bekymret for Portugals oversjøiske ekspansjon og suksess på havet, og støttet utrustning av spanske ekspedisjoner. Koloniseringen av Amerika ble fulgt av slavehandel fra Afrika. Portugal hadde allerede drevet salg av afrikanske slaver i hjemlandet. Ved en avtale inngått i 1494, Tordesillastraktaten, delte Spania og Portugal, med pavens støtte, verden mellom seg: Alt øst for en delelinje tilhørte Portugal og det viste seg at området som ble Brasil lå øst for denne linjen og det ble Portugals store koloni i Amerika. Etter lang strid ga Portugal fra seg Guyana-området til England, Frankrike og Nederland. Brasil var tynt befolket og mye av urbefolkningen rømte inn i jungelen for å unnslippe koloniherrene. Koloniseringen begynte ikke for fullt før på 1700-tallet. Mangel på lokal arbeidskraft i Brasil gjorde at portugiserne hentet slaver fra Afrika i langt større antall enn spanjolene i sine kolonier.[29]

Jordskjelvet i 1755 raserte kirken i Convento da Ordem do Carmo (midt i Lisboa) og den har siden stått uten tak. Dette er det viktigste minnesmerket etter jordskjelvet.

De katolske monarker utviste ved Alhambra-dekretet (1492) jødene fra Castilla og Aragon. En stor del av jødene flyktet da til Portugal og ble etter en tid også forfulgt der (blant annet etter etableringen av Den portugisiske inkvisisjonen i 1536). Jøder som flyktet til Balkan og Nord-Afrika ble beskyttet av de muslimske regimene der.[42] Noen jøder flyktet til Nederland og Belgia, blant annet kom Spinozas familie fra Portugal til Amsterdam på den måten. Jødene på den iberiske halvøya, sefardiske jøder, brukte arabisk som skriftspråk på grunn av utstrakt kontakt med islam og arabere og brukte den spansk-hebraiske dialekten ladino.[43] Den jødiske befolkningen på den iberiske halvøy hadde opphav i romertiden.[4]

Nedgang[rediger | rediger kilde]

I andre halvdel av 1500-tallet begynte en nedgangstid for Portugal med epidemier og minkende befolkningstall. Både Spania og Portugal hadde globale imperier, samtidig som herskerne i begge land ønsket å kontrollere Nord-Afrika.[4]:86 I et katastrofalt felttog i Marokko i 1578 ble kongen, Sebastian I, og mesteparten av adelen drept i Slaget ved Alcácer Quibir.[4]:101-102 I 1580 invaderte Spania det svekkede Portugal og[44] landet havnet i en personalunion med Spania under kong Filip II av Spania (med navnet Filipe I av Portugal).[4] Spanjolene behandlet Portugal dårlig,[trenger referanse] og i 1640, under Tredveårskrigen, brøt det ut et opprør som førte til at landet ble selvstendig. Et samtidig og tilsvarende opprør i Katalonia mislyktes. Løsrivelsen fra Spania ble fulgt av en krig som med avbrudd varte til 1668. Grenseområdet Extremadura ble lagt nesten øde i den langvarige krigen.[4]:107 England støttet Portugals løsrivelse fra Spania og det innledet en langvarig allianse mellom de to landene.[25] Økonomien var imidlertid dårlig og på 1700-tallet var landet nært knyttet til England. Dette var også en periode med politisk ustabilitet.[trenger referanse] Portugals kolonier spredt i tre verdensdeler var kostbart å beskytte militært. I Øst-Asia fortrengte etter hvert hollandske handelsfolk portugiserne.[41] Omkring år 1600 sto England, Frankrike og Nederland frem som de dominerende landene i Europa og i den videre kolonisering av oversjøiske områder.[29]:168

Lisboa og omland ble 1. november (allehelgensdag) 1755 rammet av et kraftig jordskjelv. Store deler av hovedstaden ble lagt i ruiner dels av branner som oppsto. En stor tsunami skyllet over land og oppover elven Tejo. Omkring 60 000 mennesker omkom. Sebastião José de Carvalho e Melo, markien av Pombal og en av landets viktigste reformatorer, gjenoppbygget omskapte Lisboa.[45] Jordskjelvet ble bredt diskutert i Europa og omfattende hjelpetiltak ble satt i gang blant annet med en stor bevilgning fra Storbritannias parlament.[46] Pombal regjerte med tilnærmet diktatorisk makt i 27 år. Hans ambisjon var å styrke Portugals økonomi og imperium (med Brasil i sentrum), og økonomisk uavhengighet fra Storbritannia, Portugals tradisjonelle allierte. Pombal svekket kirkens stilling og styrket kongemakten. Under Pombal ble jesuittene kastet ut av landet og slaveriet ble opphevet i selve Portugal i 1761.[47]

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Under Napoleonskrigene ville ikke Portugal delta i handelsblokaden av Storbritannia. En fransk styrke marsjerte i 1807 gjennom Spania og inntok Portugal. Kongefamilien og sentraladministrasjonen flyktet med britiske skip før den franske styrken nådde Lisboa.[4]:140 Kongefamilien reiste til Brasil der de ble værende til 1821. Rio de Janeiro ble da imperiets hovedstad og Brasil ble snart formelt likestilt med selve Portugal som del av «det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve». Franske styrker trakk seg i 1808 ut av Portugal etter Wellingtons seier.[4]:146 Under Wienerkongressen ble Bragança-dynastiet formelt gjeninnsatt.[25] William Beresford, britiske general og øverstkommanderende for Portugals hær, regjerte landet fra 1817. Etter de politiske urolighetene i 1820 (Revolução Liberal) kom kongen tilbake fra Brasil i 1821 og et konstitusjonelt monarki erstattet enevelde.[48]

I Portugal ble Brasils status som koloni forsøkt gjenopprettet. Den 7. september 1822 erklærte Dom Pedro I Brasils uavhengighet og ble utropt til keiser av Brasil. I 1825 anerkjente Portugal Brasil som en selvstendig nasjon. Brasil var da blitt langt større enn selve Portugal både i folketall og i økonomi.[49][50] Etter uavhengigheten fortsatte utvandringen fra Portugal til Brasil.[51]

Den første republikken[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet kjempet reformvillige og konservative grupper mot hverandre. Tiltagende misnøye med kongestyret og en republikansk opinion vokste fram og i et attentat i 1908 ble kongen og kronprinsen drept. Landet erklærte seg som en republikk i 1910 etter at hæren og marinen tok kontroll over Lisboa 4. oktober 1910. Kongetro avdelinger i hæren ble slått ned i løpet av få timer.[52][53] Portugal var det tredje landet i Europa som avskaffet monarkiet, tidligere var Frankrike og Sveits blitt republikker.[54] Regjeringene var svake på grunn av den dårlige økonomien.[trenger referanse] Det republikanske styret ville skille kirke og stat, klostrene ble oppløst og tillate skilsmisse. De bygget ut skolevesenet for at alle skulle lære å lese og skrive.[55] Kongefamilien ble forvist og adelen oppløst.[53] I perioden 1910-1925 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk. Det var voldelige opprør og borgerkrigslignende episoder. Monarkister forsøkte i 1919 å gjenopprette kongedømmet. Portugal ble også trukket inn i siste del av første verdenskrig.[56]

På slutten av 1800-tallet var Portugal et av Europas minst industrialiserte land. Landbruket var gammeldags og landsbygda dominert av noen få store jordeiere. Landet var stadig svært avhengig av Storbritannia. Institusjonene var gammeldags og dominert av den katolske kirken. Analfabetismen var blant de høyeste i Europa.[25]

Minneplate på kirkegården Cemitério dos Prazeres i Lisboa over én av mange aksjoner mot Salazar-regimet; Vagô-operasjonen med spredning av flygeblader fra et TAP-rutefly i 1961. Påskriften lyder «Når diktaturet er et faktum, er revolusjonen en rettighet».

Koloniene i det tropiske Afrika ble utvidet fra 1870. I 1890 presset Storbritannia Portugal til å trekke tilbake sine styrker fra det som senere ble Malawi og Zimbabwe. I Windsor-traktaten av 1899 fornyet Portugal og Storbritannia sin forsvarsallianse.[57] I 1914 hadde Portugal åtte kolonier med samlet areal på over 2 millioner kvadratkilometer og en befolkning på 10 millioner (sammenlignet med Storbritannias 55 kolonier med nær 400 millioner innbyggere og Frankrikes 29 kolonier med 63 millioner).[58] Tyskland erklærte krig mot Portugal 9. mars 1916 etter at tyske skip i portugisiske havner ble beslaglagt på bestilling fra Storbritannia. Portugisiske styrker deltok på vestfronten i 1917-1918, og det var trefninger mellom portugisiske og tyske styrker i Mosambik.[53][59]

Diktaturet[rediger | rediger kilde]

Nellikrevolusjonen var et ublodig kupp der unge offiserer 25. april 1974 avsatte Salazars etterfølgere og innledet demokratisering av landet. Bildet viser minnesmerke over Salgueiro Maia, kaptein i hæren og en av lederne for operasjonen.

I 1926 skjedde nok et militærkupp og Portugal utviklet seg til et diktatur under Estado Novo og Antonio de Oliveira Salazar som i 1968 ble etterfulgt av Marcello Caetano frem til 1974.[53] Salazar hadde Hitler og Mussolini som forbilder uten å drive en så ytterliggående politikk. Under Salazar ble liberale reformer fra 1800-tallet reversert, arbeidernes rettigheter ble innskrenket og utdanningsbudsjettene ble skåret ned. Den politiske opposisjonen ble undertrykt blant annet gjennom det hemmelige politiet og det var pressesensur. Salazar ga den katolske kirken større makt.[60] Under Salazar ble regjeringen dominert av sivile blant annet Salazars akademikerkollegaer. Salazar baserte i liten grad sin makt på propaganda og massemobilisering. Hans støttespillere var blant annet i industrien, blant de store jordeierne og i byråkratiet, mens opposisjonen fantes hos arbeidere i landbruket og industrien og blant intellektuelle.[25]

Den militære balansen på den iberiske halvøy, alliansen med Storbritannia, nøytralitet i verdenskrigene og opprettholdelse av koloniimperiet var de avgjørende punktene i Portugals politikk før 1948.[25] Salazar støttet Franco under den spanske borgerkrigen.[4] Under andre verdenskrig var Portugal nøytralt. USA og Storbritannia leide en flybase (Base Aérea das Lajes) og marinebase på Asorene til bruk ved slaget om Atlanterhavet og som støttepunkt ved landgangen i Normandie. Tyskland protesterte mot brudd på Portugals nøytralitet.[53][61] Forsøk på militærkupp i 1947 ble raskt slått ned av regimet. Etter andre verdenskrig gled Portugal inn i USAs interessesfære. Landet inngikk militæravtale med USA blant annet om baser på Asorene.[25][62] Utover på 1950-tallet var fortsatt kontroll over koloniene og videreføring av regimet sentrale mål for Salazar-regimet som var relativt isolert internasjonalt.[25]:192

Portugal gikk inn i NATO straks alliansen var opprettet. Sovjetunionen blokkerte lenge for at Portugal skulle bli medlem av FN og Portugal ble medlem i 1955. Striden med India om Goa tilspisset seg på 1950-tallet.[53] Portugal var i 1960 med ved stiftelsen av EFTA sammen med Norge, Storbritannia og andre land utenfor EEC. Samme år gikk Portugal inn i OECD.[58]

Demokratisering og EU[rediger | rediger kilde]

Diktaturet ble styrtet i et militærkupp 25. april 1974 og demokratiske reformer og avkolonisering ble innledet. Portugal var fortsatt en kolonimakt mens andre europeiske land ga koloniene uavhengighet. Sterk misnøye med kolonikrigen var viktig bakgrunn for at restene av Salazar-regimet ble felt. Politiske fanger ble straks løslatt, og avisene kom for første gang ut uten sensur.[53] Denne avgjørende begivenheten i Portugals moderne historie kalles nellikrevolusjonen etter de sivile innbyggerne hadde gitt røde nelliker til de regjeringslojale soldater for å få dem til å overgi seg.[trenger referanse] General Spinola, som sto i spissen for det nye regimet, mislyktes med et militærkupp våren 1975. I mars 1976 ble en ny forfatning vedtatt. Det første ordinære parlamentsvalget ble holdt 25. april 1976, og sosialistpartiet (PS) fikk flest seter i parlamentet.[53][63] Perioden fra revolusjonen til 1976 var preget av stor politisk usikkerhet med skiftende regjeringer og uklare veivalg. Etter 1976 og fremover hadde sosialisten Mário Sóares en stor del av ansvaret for den stabile demokratiske utviklingen. Landet ble medlem av Europarådet i 1976. Portugal fikk økonomisk hjelp fra andre europeiske land, og revisjon av grunnloven i 1982 holdt de militære helt ute av politikken. I perioden 1977-1985 beveget det politiske tyngdepunktet seg mot sentrum og sentrum-høyre, og det sosialdemokratiske partiet (PSD) ble dominerende i parlamentet.[25]:198 I 1987 fikk PSD over 50 % ved valg til nasjonalforsamlingen. Sóares ble president i 1986 da landet gikk inn i EF. I 1992 ble toll mot øvrige EF-land fjernet da Portugal ble del av det indre markedet. I 1993 sluttet Portugal seg til Maastricht-traktaten som skapte EU.[64]

Statsgjeldskrisen[rediger | rediger kilde]

Portugal innførte euro som valuta i 1999 og escudo gikk ut av bruk i januar 2002. Ved statsgjeldskrisen i Eurosonen fra rundt 2010 hadde Portugal (sammen med Hellas, Spania, Irland og Kypros) problemer med å betale en statsgjeld på opp mot 130 % av BNP. Samtidig hadde husholdningene økt sin gjeld fra 50 til 150 % av disponibel inntekt. En internasjonal finansiell hjelpepakke til Portugal (på omkring 78 milliarder euro) ble satt sammen. Kraftige innstramminger i offentlige budsjetter til og med 2014 ble fulgt av økte budsjetter under statsminister António Costa.[65][66][67] Det ble i 2018 anslått at det portugisiske statsbudsjettet for først gang på 25 år vil gå i overskudd i 2020. I 2017 var budsjettunderskuddet på 1 % av BNP.[68] Veksten fra 2014 skriver seg blant annet fra sterk vekst i reiselivsnæringen samt i vareproduserende industri. Fra år 2000 til 2017 vokste landets BNP med under 10 %, etter tilbakegang i forbindelse med finanskrisen og statsgjeldskrisen var Portugals BNP i 2017 tilbake på nivået i 2008. Krisen medvirket til stor utvandring av unge arbeidssøkende noe som har bidratt til å holde arbeidsledigheten nede.[69][65]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Portugal har siden 1976 vært en demokratisk republikk. Det politiske systemet er basert på parlamentarisme, med statsministeren som den viktigste politiske figuren.

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

António Costa (PS) har vært Portugals statsminister siden november 2015.

Den portugisiske presidenten velges for fem år, og har for det meste en seremoniell rolle. Sittende president er Marcelo Rebelo de Sousa, fra det kristeligdemokratiske partiet Partido Social Democrata. Presidenten utpeker regjeringen (basert på valgresultatet), og har makt til å utskrive nyvalg. Han er også øverste militære leder.

Regjeringen ledes av statsministeren. Denne utpeker og leder regjeringen. Fra 2011 til 2015 var Pedro Passos Coelho (Partido Social Democrata) Portugals statsminister. Han ble i november 2015 etterfulgt av sosialisten António Costa.

Parlament[rediger | rediger kilde]

Portugal har et ettkammersystem. Parlamentet heter Assembleia da República, består av inntil 230 representanter og møtes i Palácio de São Bento i Lisboa.

Representantene velges i 22 valgdistrikter (tilsvarende Portugals 18 distrikter, i tillegg til ett for hver av de to autonome regionene, og to for portugisere bosatt utenlands) for perioder på fire år. Portugal har forholdstallsvalg, der mandatfordelingen følger D'Hondts metode. Det er stor forskjell i størrelsen på valgdistriktene; og Lisboa-distriktet velger 48 representanter til parlamentet mens Portalegres to.

Assembleia da República ledes av en parlamentspresident, som typisk kommer fra den største partigruppen. Dette er det nest høyeste offentlige verv i Portugal etter presidenten, og parlamentspresidenten vil overta vervet som Portugals president midlertidig dersom presidenten skulle falle fra eller av andre grunner ikke kan fungere i sitt embete. Siden 2005 har Jaime Gama (PS) vært parlamentspresident.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Ved parlamentsvalget 4. oktober 2015[70] ble koalisjonspartiet Portugal à Frente (PàF), som består av Partido Social Democrata (PSD) og Centro Democrático e Social - Partido Popular (CDS-PP), størst med 38,6% av stemmene (107 parlamentsplasser). Partido Socialista (PS) kom på andreplass med 32,3% (86 plasser).

De tre mindre partiene i parlamentet er Bloco de Esquerda (B.E.) med 10,2% (11 plasser) og Coligação Democrática Unitária (CDU) med 8,3% (17 plasser). Pessoas-Animais-Natureza (PAN), et natur- og dyrevernparti, mottok 1,4% av stemmene (1 plass). CDS-PP er høyreorientert, B.E. er sosialistisk, mens CDU er en valgallianse mellom kommunistpartiet og det portugisiske grønne partiet.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Siden 1976 har Portugal vært inndelt i 18 distrikter (distritos). Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Distriktene spiller imidlertid liten rolle rent administrativt, og mesteparten av regional- og lokaldemokratiet skjer i landets 308 kommuner (concelhos). Den utøvende makten på kommunalt nivå ledes av et valgt Câmara Municipal, mens budsjetter og andre overordnede spørsmål også må godkjennes av kommunestyret (Assembleia Municipal). Kommunene er igjen delt inn i 4 261 sogn (freguesias), hver med egne lokaladministrasjoner.

Det finnes også to autonome regioner (regiões autónomas): Asorene (Açores) og Madeira. Disse er begge oversjøiske territorier, og har egne regionale parlamenter og regjeringer.

Portugals distrikter
Distrikt Administrasjonssentrum Innbyggertall
(2008 est.)
Areal (km²) PortugalNumbered (transparent).png
1 Lisboa Lisboa 2 238 484 2 800
2 Leiria Leiria 480 165 3 515
3 Santarém Santarém 465 867 6 747
4 Setúbal Setúbal 860 134 5 064
5 Beja Beja 151 599 10 225
6 Faro Faro 430 084 4 960
7 Évora Évora 168 893 7 393
8 Portalegre Portalegre 116 830 6 065
9 Castelo Branco Castelo Branco 197 185 6 675
10 Guarda Guarda 170 532 5 518
11 Coimbra Coimbra 432 555 3 947
12 Aveiro Averio 735 090 2 808
13 Viseu Viseu 392 479 5 007
14 Bragança Bragança 140 635 6 608
15 Vila Real Vila Real 215 521 4 328
16 Porto Porto 1 824 123 2 395
17 Braga Braga 864 182 2 673
18 Viana do Castelo Viana do Castelo 250 951 2 255

Kilde: Institudo Nacional de Estatística[71]

Næringsliv og økonomi[rediger | rediger kilde]

Portugal har en godt utviklet vinindustri, og er spesielt kjent for portvinen. Bildet viser elven Douro med vinmarker rundt.
Turisme er en sentral næringsvei i Portugal, og Algarve-området helt syd i landet er et populært reisemål for nordboere og briter.

Eksporten omfatter tekstiler, bekledning og sko, elektriske maskiner og kork samt fiskeprodukter og vin. Portugal er verdens største korkeksportør. Turismen har en stadig økende betydning for landets økonomi. Gruvedrift og industri er også viktige næringer og det utvinnes svovelkis, kaolin, sink, wolfram og andre mineraler.

Da Portugal ble medlem av EU i 1986 var det et av de fattigste landene i Vest-Europa. Tidlig på 1990-tallet hadde Portugal den største økonomiske veksten i Europa med over 5 % årlig. På 1980-tallet var Portugals BNP per innbygger bare halvparten av nabolandet Spanias. Fra 1980-tallet av har det vært investert mye i fabrikker, infrastruktur (veier, vannkraft) og boliger. Portugal har få mineralforekomster av verdi bortsett fra litt wolfram, kobber og tinn.[72] Lisboa og Porto-Braga-området er viktige industriområder med en del tungindustri. På 1990-tallet utgjøre klær, lær, skotøy og tekstiler omkring 40 % av eksporten.[73] På 1990-tallet sto tjenesteytende sektor inkludert turisme for vel 50 % av sysselsettingen.[74]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 192,6 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 1,2 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
BNP (vekst) (Eurostat) 1,8 % 2007, Eurostat (europa.eu)
Industriproduksjon 1,6 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2005 2,3 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 2006 3,0 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2006 3,38 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 4,60 % Q3 2007, Euro-renten
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 2005 -15,8 mrd $ 2005, UNDP Database
Handelsbalanse 2006 -15,6 mrd $ 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse -17,0 mrd $ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp -1,03 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse
BNP per innb 17.466 US$ 2005, UNDP Database

Jordbruk[rediger | rediger kilde]

Omtrent 60 % landets areal er dyrket jord, tradisjonelt drevet i liten skala som familiegårder. Portugal var til omkring nellikrevolusjonen i stor grad et jordbruksland. Portugals jordbruk var på slutten av 1900-tallet et av de minst moderne i Europa. Samtidig med modernisering av landets infrastruktur ble stadig flere gårder drevet kommersielt i stor skala. I volum er vin og poteter de største produktene, mais og hvete blir også dyrket i stort volum. Jordbruk som næringsvei dominerer i Alentejo. Oliven dyrkes flere steder og ris mest langs kysten. Vindruer produseres nord for Lisboa.[75] På 1990-tallet sto jordbruk, skogbruk og fiske for omkring 10 % av sysselsettingen.[76]

Fiske[rediger | rediger kilde]

Sardiner utgjør omkring en tredjedel av landets fiskefangst og sammen med tunfisk tatt utenfor Algarve utgjør dette størstedelen av landets fiskeeksport.[77] Fisk var lenge landets viktigste eksportprodukt. Mye fiske har foregått med små båter langs kysten og noen større båter har reist helt til Newfoundland. Hermetisering og foredling av fisk har vært en viktig industri på land.[78]

Reiseliv[rediger | rediger kilde]

Turisme ble en voksende næring av betydning fra 1960-tallet. Særlig Algarve med sitt middelhavsklima, strender og klipper har tiltrukket seg mange besøkende.[79] På 1980-1990-tallet økte antallet turister med over 10 % årlig og turismen utgjorde da 6 % av BNP.[80]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de «vanlige» kristne helligdagene (langfredag, påskedag og juledag) feires det flere katolske festdager i Portugal. 47 dager før påske feires Carnaval, mens 60 dager etter påske feires Corpus Christi. Jomfru Marias opptagelse i himmelen (Assunção de Maria) feires 15. august. Den 1. november feirer portugiserne Allehelgensdag (Todos os Santos), mens den 8. desember er Maria unnfangelsesdag (Imaculada Conceição).

Den portugisiske nasjonaldagen (Dia de Portugal) er 10. juni, og markerer Luís de Camões' død i 1580. I tillegg er frihetsdagen 25. april (Dia da Liberdade, til minne om nellikrevolusjonen), republikkens dag 5. oktober (Implantação da República, til minne om Den første portugisiske republikks grunnleggelse i 1910), uavhengighetsdagen 1. desember (Restauração da Independência, til minne om unionsoppløsningen med Spania i 1640), arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai og første nyttårsdag offentlige fridager.

Massemedia[rediger | rediger kilde]

I 2008 leste omtrent 40 % av Portugals befolkning aviser «daglig eller nesten daglig».[81] Likevel er opplagstallene lave for portugisiske dagsaviser; med kun 83 eksemplarer pr. 1000 innbyggere er dette blant det lavere i Europa.[82] De viktigste portugisiske dagsavisene omfatter Jornal de Notícias, Público, Diário de Notícias, Correio da Manhã og O Primeiro de Janeiro.

Den portugisiske allmennkringkasteren heter Rádio e Televisão de Portugal (RTP). Disse driver blant annet TV-kanalene RTP1 og RTP2, i tillegg til nyhetskanalen RTPN og regionalkanaler for Asorene og Madeira. Det første private alternativet til RTP kom i 1992 med Sociedade Independente de Comunicação (SIC). I tillegg til SICs vanlige kanal driver de også en nyhetskanal og flere underholdningskanaler. Televisão Independente (TVI) er et annet kommersielt alternativ, med kanalen simpelthen kjent som «4».

Helse[rediger | rediger kilde]

Portugiserne har en forventet levealder på 78,21 år, noe som plasserer dem på 47.-plass på verdensbasis. Spedbarnsdødeligheten er på 4,78 pr. 1000 levendefødte. Omtrent 34 000 portugisere lever med hiv/aids (2007 est.)[14]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Etter nellikrevolusjonen i 1974 ble det etablert fullverdig grunnskole for alle, på den tiden var det fortsatt mange analfabeter i landet og mange voksne hadde aldri gått på skole. På 1990-tallet var det fortsatt 20 % av befolkning som ikke kunne lese og skrive, noe som er svært mye i Europa. Det var lenge begrenset med biblioteker. Universitetet i Coimbra ble etablert i 1290 og er et av verdens eldste i kontinuerlig virksomhet. Universitetet i Lisboa og Universitetet i Porto ble etablert i 1911 etter den republikanske revolusjonen. Flere institusjoner for høyere utdanning er siden etablert andre steder (blant annet på Asorene og Madeira) for å dekke lokale behov.[83]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over byer i Portugal

Lisboa er med sine knapt 500 000 innbyggere Portugals hovedstad og største by.


De flatere regionene ved kysten er langt mer befolkningsrike enn det høyereliggende innlandet. Lisboa- og Porto-områdene er de klart mest urbaniserte, og Lisboa med forsteder er det største vekstområdet i landet. Likevel var 23 av portugisere på midten av nittitallet bosatt i det som ble klassifisert som rurale strøk.[84]

Portugals største byer
# Navn Distrikt Innbyggertall
2010 (est.)
1 Lisboa Lisboa 473 589
2 Porto Porto 234 147
3 Amadora Lisboa 181 506
4 Braga Braga 132 508
5 Queluz Lisboa 125 495
6 Setúbal Setúbal 122 716
7 Agualva-Cacém Lisboa 113 132
8 Coimbra Coimbra 111 658

Kilde: bevoelkerungsstatistik.de[85]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Luís de Camões (ca. 1524–1580) regnes som Portugals nasjonalpoet. Han er mest kjent for sitt epos Os Lusíadas.

Den portugisiske litteraturens gullalder var på 1500-tallet. Kjente poeter og dramatikere fra denne perioden er Gil Vicente, Bernardim Ribeiro, Francisco de Sá de Miranda, António Ferreira og Luís de Camões. Den portugisiske oversjøiske ekspansjonen i denne perioden gav også grobunn for en omfattende historieskriving og reiselitteratur, blant annet med João de Barros' Décadas da Ásia og Fernão Mendes Pintos Peregrinação.[86]

Gjennom barokken lå den portugisiske litteraturen nede, og det var ikke før i opplysningstiden at Portugal kom ut av Spanias kulturelle skygge. Luís António Verney kritiserte det portugisiske åndslivet kraftig med sin Verdadeiro Método de Estudar i 1746. Verneys ideer førte blant annet til opprettelsen av det kjente litteraturselskapet Arcádia Lusitana. Mot slutten av århundret kom Tomás Antônio Gonzagas Marília de Dirceu, en av de mest populære bøkene på portugisisk noensinne. Inn på 1800-tallet kom romantikken med Almeida Garrett, mens Camilo Castelo Branco og Júlio Dinis innledet realismen i portugisisk litteratur. Senere kom Eça de Queirós, vanligvis ansett som den viktigste realisten i portugisisk litteraturhistorie.[86]

På 1900-tallet var den såkalte Orpheu-gruppen med Fernando Pessoa, Mário de Sá-Carneiro og José de Almada Negreiros viktige drivkrefter i fornyelsen av den portugisiske litteraturen, sammen med skribenter som Raul Brandão og Aquilino Ribeiro. Senere kom en nyrealistisk bølge, med forfattere som Ferreira de Castro, Carlos de Oliveira og José Cardoso Pires. Den betydeligste portugisiske dramatikeren i nyere tid er nok likevel Bernardo Santareno, kjent for sin venstreradikale kritikk av staten og Kirken.[86] José Saramago er kjent for sine surrealistiske verk, han fikk Nobelprisen i litteratur i 1998.

Andre portugisiske forfattere og diktere er blant annet Alberto Estima de Oliveira, António Gedeão og Joaquim Veríssimo Serrão.

Musikk[rediger | rediger kilde]

En fadosanger akkompangeres av portugisisk gitar (til venstre) i en vinkjeller i Porto.

Fado og Cante Alentejano er to av Portugals særegne sangsjangre. Begge er inntatt på UNESCOS liste over immateriell kulturarv. Cante Alentejano en polyfon sangsjanger fra Alentejo der lyrikk fremføres a cappella av amatørkor på opp til 30 personer. Sangen er preget av særegne melodier og tekster. Tradisjonen er stadig levende i Alentejo.[87] «Grândola, Vila Morena» av Zeca Afonso er en av kjente sangene i denne stilen. Fado har folkelig opphav først og fremst i byene Lisboa (særlig de fattigere bydelene) og Coimbra, og trolig inspirert av musikk og sang i koloniene. Sangen er preget av sterk innlevelse og uttrykker ofte en sørgmodig lengsel.[88] Fado akkompagneres vanligvis av portugisisk og spansk gitar.[89][90] Sangeren Amália (Amália Rodrigues) var en av de store stjernene og dødsfallet ble fulgt av tre dager landesorg, hun fikk statsbegravelse og sarkofagen ble plassert i Panteão Nacional.[91]

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Den rikt dekorerte Igreja de São Roque, en av de første jeusitt-kirkene, Lisboa. Jesuittene ble kastet ut av Portugal og kolonien i 1759, under Pombals regjeringstid.

Portugal er stort sett og har lenge vært et katolsk land der kirken har hatt en sentral rolle i samfunnet, noe som spores i de mange og rikt utsmykkede kirkene.[92]

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Se også: Portugisisk vin

Det portugisiske kjøkken er i stor grad basert på fisk og annen sjømat.[93] Hver portugiser spiser årlig ca. 58,5 kg sjømat, noe som er høyest i Europa.[94] Den mest kjente portugisiske fiskeretten er bacalao, basert på klippfisk. Portugiserne spiser i gjennomsnitt 8 kg torsk i året (noe som trolig er mest i verden).[95] Andre kjente portugisiske retter er cozido, tripas og carne de porco à alentejana. Kjente portugisiske oster omfatter blant annet Queijo Serra da Estrela, Queijo de Castelo Branco, Queijo São Jorge og Queijo de Nisa.

Portugal har lange vintradisjoner, og allerede i middelalderen eksporterte portugiserne i stor stil til England.[trenger referanse] Taylors portvinshus i Villa Nova de Gaia ble grunnlagt i 1692 og er landets eldste. Engelske selskaper har dominert portvinsbransjen i mange hundre år, en bransje de også var å utvikle.[96] England ga på 1600-tallet Portugal enerett til salg av vin i England.[25] Portugal verdens femte største vineksportør målt i volum.[trenger referanse] Av portugisiske viner er kanskje portvinen best kjent, ved siden av Madeira og Vinho Verde.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Fotball er Portugals mest populære idrett. Landet har fostret en lang rekke toppspillere, blant annet Real Madrids Cristiano Ronaldo og «den sorte perle» Eusébio. Det portugisiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater det siste tiåret, blant annet med en andreplass på hjemmebane i EM i 2004 og en fjerdeplass i VM i 2006. På klubbnivå domineres portugisisk fotball av klubbene Benfica, Sporting og Porto, der sistnevnte også vant Mesterligaen 2003/2004. Portugal vant også EM i 2016.

Portugal deltok for første gang i de olympiske leker i Stockholm i 1912 og Oslo i 1952. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og pr. 2010 har portugiserne kun greid å vinne fire gullmedaljer: Carlos Lopes (maraton, Los Angeles 1984), Rosa Mota (også maraton, Los Angeles 1984), Fernanda Ribeiro (10 000 meter, Atlanta 1996) og Nelson Évora (tresteg, Beijing 2008).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wheeler (2010), s. 1
  2. ^ Wheeler (2010), s. 2
  3. ^ Nourry, Philippe (1995). Spania og Portugal: Spania, Andorra, Portugal. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102814. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Egge, Åsmund (1990). Spansk historie: et riss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200022836 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  5. ^ Wheeler (2010), s. 4
  6. ^ Champion (1998) s. 16
  7. ^ a b c «Portugal : The Physical Environment». Library of Congress. januar 1993. Arkivert fra originalen 5. april 2010. Besøkt 5. april 2010. 
  8. ^ «Portugal – geologi og landformer». Store norske leksikon. Besøkt 5. april 2010. 
  9. ^ Champion (1998) s. 17
  10. ^ Champion (1998) s. 19
  11. ^ Wheeler (2010), s. 4
  12. ^ Champion (1998) s. 18-19
  13. ^ Wheeler (2010), s. 4
  14. ^ a b «Portugal». The World Factbook. CIA. 24. mars 2010. Besøkt 5. april 2010. 
  15. ^ Notaker, Henry (1941-) (1982). Cæsars barnebarn: politisk liv i Frankrike, Italia og Spania. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257401927. 
  16. ^ Wheeler (2010), s. 5
  17. ^ «População Estrangeira em Portugal 2006» (pdf). Instituto Nacional de Estatística. 13. desember 2007. Besøkt 4. april 2010. 
  18. ^ Wheeler (2010), s. 5
  19. ^ Wheeler (2010), s. 3
  20. ^ «Portugal : Religion and the role of the Roman Catholic Church». Library of Congress. januar 1993. Arkivert fra originalen 4. april 2010. Besøkt 4. april 2010. 
  21. ^ «Portugal : Non-Catholic Religious Groups». Library of Congress. januar 1993. Arkivert fra originalen 4. april 2010. Besøkt 4. april 2010. 
  22. ^ Weiner, Rebecca. «The Virtual Jewish History Tour : Portugal». Jewish Virtual Library. Besøkt 4. april 2010. 
  23. ^ Bjerke, Peter Bernhard (1998). Mirakelet i Fátima 1917. Maximilian Kolbe utgivelser. ISBN 8291886016. 
  24. ^ Wheeler (2010), s. 6
  25. ^ a b c d e f g h i j Det Latinske Europa. Europa-programmet. 1999. ISBN 8291165203. 
  26. ^ Champion (1998), s. 11
  27. ^ Wheeler (2010), s. 6-7
  28. ^ Ribeiro, Ângelo; Hermano, José (2004): História de Portugal I — A Formação do Território, QuidNovi, ISBN 989-554-106-6
  29. ^ a b c d Verdshistorie før 1850. Oslo: Gyldendal. 1993. ISBN 8205200793. 
  30. ^ Moen, Kristian (1977). Historia i nærlys. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203081150. 
  31. ^ Wheeler (2010), s. xix
  32. ^ Wheeler (2010), s. xix
  33. ^ Wheeler (2010), s. 8
  34. ^ Verda fram til 1600. Oslo: Tanum-Norli. 1983. ISBN 8251817129. 
  35. ^ Imsen, Steinar (1984). Senmiddelalderen. Cappelen. ISBN 8202090903. 
  36. ^ Wheeler (2010), s. xx
  37. ^ Champion (1998), s. 12
  38. ^ Champion (1998), s. 12
  39. ^ Wheeler (2010), s. xx-xxi
  40. ^ Champion (1998), s. 13
  41. ^ a b Gerholm, Tomas (1971). Brasil. Oslo: Pax. 
  42. ^ Leirvik, Oddbjørn (2000). Abrahams barn: jødar, kristne og muslimar i historia. Oslo: Pax. ISBN 8253022131. 
  43. ^ Verdens religioner. [Oslo]: Bokklubben kunnskap og kultur. 1994. ISBN 8250420918. 
  44. ^ Champion (1998), s. 12
  45. ^ Champion (1998), s. 12
  46. ^ Wheeler (2010), s. 173
  47. ^ Wheeler (2010), s. 216
  48. ^ Wheeler (2010), s. xxii-xxiii
  49. ^ Wheeler (2010), s. xxiii
  50. ^ Verden i dag. Bonniers spesialblader og bøker. 1994. ISBN 8277480024. 
  51. ^ Wheeler (2010), s. 2
  52. ^ Champion (1998), s. 13
  53. ^ a b c d e f g h Århundrets krønike. Oslo: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  54. ^ Wheeler (2010), s. 3
  55. ^ Champion (1998), s. 13
  56. ^ Wheeler (2010), s. xxv
  57. ^ Wheeler (2010), s. xxiv
  58. ^ a b Karlsen, Willy (1970). Historisk verdensatlas. Oslo: Fabritius. 
  59. ^ Wheeler (2010), s. xxv
  60. ^ Champion (1998) s. 12-13
  61. ^ Wheeler (2010), s. xxvi
  62. ^ Wheeler (2010), s. xxvi
  63. ^ Wheeler (2010), s. xxviii
  64. ^ Wheeler (2010), s. xxix
  65. ^ a b «What's up with Portugal?». Financial Times. 4. april 2018. Besøkt 18. januar 2019. 
  66. ^ Alderman, Liz (22. juli 2018). «Portugal Dared to Cast Aside Austerity. It’s Having a Major Revival.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 18. januar 2019. 
  67. ^ «Moody’s lifts Portugal out of junk territory». Financial Times (engelsk). 12. oktober 2018. Besøkt 18. januar 2019. «Portugal’s government debt-to-GDP ratio slipped by 4.5 percentage points to 124.7 per cent of GDP in 2017, driven by strong economic growth and “healthy primary surplus”. Moody’s estimates the ratio will slip further to 116 per cent of GDP by 2021» 
  68. ^ Amaro, Silvia (11. april 2018). «Portugal is set to break away from a 25-year long budget deficit». www.cnbc.com. Besøkt 18. januar 2019. 
  69. ^ Inman, Phillip (16. juni 2018). «Ten years on, how countries that crashed are faring». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 18. januar 2019. 
  70. ^ Reuters (5. oktober 2015). «Portugal election: centre-right coalition retains power but could lose majority» (engelsk). The Guardian. Besøkt 24. oktober 2015.  Valgresultat oktober 2015
  71. ^ «Estimativas provisórias de população residente, 2008 : Portugal, NUTS II, NUTS III e municípios». Instituto Nacional de Estatística. 2009. Besøkt 4. april 2010. 
  72. ^ Champion (1998) s. 5-6
  73. ^ Champion (1998) s. 29-30
  74. ^ Champion (1998) s. 6
  75. ^ Champion (1998) s. 4, 21-24
  76. ^ Champion (1998) s. 6
  77. ^ Champion (1998) s. 25
  78. ^ Clozier, R. (1965). Vest-Europa. Oslo: Tiden. 
  79. ^ Champion (1998) s. 4
  80. ^ Champion (1998) s. 32
  81. ^ «Estatísticas da Cultura 2008». Instituto Nacional de Estatística. 2009. Besøkt 4. april 2010. 
  82. ^ «Media Landscape - Portugal». European Journalism Centre. oktober 2006. Arkivert fra originalen 8. april 2010. Besøkt 4. april 2010. 
  83. ^ Champion (1998), s. 37-40
  84. ^ «Portugal : Population Size and Structure». Library of Congress. januar 1993. Arkivert fra originalen 4. april 2010. Besøkt 4. april 2010. 
  85. ^ «Portugal: Die wichtigsten Orte mit Statistiken zu ihrer Bevölkerung». World Gazetteer. Besøkt 4. april 2010. 
  86. ^ a b c Lohse, Birger (2009). «Portugal - litteratur». Den Store Danske. Besøkt 5. april 2010. 
  87. ^ «UNESCO - Cante Alentejano, polyphonic singing from Alentejo, southern Portugal». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. «Cante Alentejano is a genre of traditional two-part singing performed by amateur choral groups in southern Portugal, characterized by distinctive melodies, lyrics and vocal styles, and performed without instrumentation. Groups consist of up to thirty singers divided into groups.» 
  88. ^ Gallop, R. (1933). The Fado (The Portuguese Song of Fate). The Musical Quarterly, 19(2), 199-213.
  89. ^ Cook, M. (2003). The woman in Portuguese fado-singing. International Journal of Iberian Studies, 16(1), 19-32.
  90. ^ «UNESCO - Fado, urban popular song of Portugal». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 14. januar 2019. «It represents a Portuguese multicultural synthesis of Afro-Brazilian sung dances, local traditional genres of song and dance, musical traditions from rural areas of the country brought by successive waves of internal immigration, and the cosmopolitan urban song patterns of the early nineteenth century. Fado songs are usually performed by a solo singer, male or female, traditionally accompanied by a wire-strung acoustic guitar and the Portuguese guitarra – a pear-shaped cittern with twelve wire strings, unique to Portugal, which also has an extensive solo repertoire.» 
  91. ^ «Amalia Rodrigues». The Economist. 14. oktober 1999. ISSN 0013-0613. Besøkt 18. februar 2017. «Amalia Rodrigues died last week, the government of Portugal declared three days of national morning. Political activity in the country's general election campaign came to a halt. The president was the chief mourner at the singer's state funeral. It was a singular expression of national grief and in some ways a peculiar one.» 
  92. ^ Champion (1998) s. 26
  93. ^ Champion (1998) s. 26
  94. ^ Pessoa, M. F., Mendes, B. e Oliveira, J. S. (2006). «Culturas marinhas em Portugal» (PDF). Cluster: 22-24. Arkivert fra originalen (PDF) 31. mai 2010. 
  95. ^ Champion (1998) s. 26
  96. ^ Champion (1998) s. 8-9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Portugal.