Norsk hvalfangst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hvalfangst med harpun

Hvalfangst har vært drevet langs kysten av Norge og i Nordøst-Atlanterhavet av norske fangstfolk i århundrer. På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på større hval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet, da hvalbestandene stod på randen av utryddelse.

Fangstlangs norskekysten[rediger | rediger kilde]

Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet,[trenger referanse] fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet. På 1800-tallet var det mye hvalfangst langs Finnmarkskysten.

Fangst i andre farvann[rediger | rediger kilde]

I 1843 prøvde skipsreder Christian Stephansen fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.[1] Forsøket ble ikke vellykket økonomisk og det skulle gå flere ti år før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.

I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over, blant annet i Afrika. På begynnelsen av 1900-tallet skulle Vestfold og spesielt Sandefjord innta tronen som verdens hvalfangstmetropol. Vestfoldingene tjente store penger på fangst i Antarktis. Hvalfangst i dette området fortsatte helt frem til 1960-tallet. Avviklingen hang sammen med overbeskatning og internasjonale fangstrestriksjoner.

Fangstreguering[rediger | rediger kilde]

Hvalkomiteen (1924) og Hvalrådet (1929) ble opprettet for å koordinere norske interesser i internasjonal hvalfangst, spesielt i Antarktis. I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.

Ressurssituasjonen[rediger | rediger kilde]

I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987, i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.

I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentralatlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr – stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentralatlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen til 63 500 dyr.

Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i hvalfangstkonvensjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt.

De norske kvotene baseres på vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprosedyre, og var i 2012 på 1286 dyr.[2]

I januar 2007 fikk imidlertid en rekke hvalarter endret sin status på den internasjonale rødlista for truede arter og regnes nå som bærekraftige arter igjen. Dette kan føre til ny fangst på arter som lenge har vært totalfredet. Artene som omfattes av endringen er i tillegg til vågehval, også knølhval, hvithval, narhval, kvitnos, kvitskjeving og nise.[3]

Fangstmetode[rediger | rediger kilde]

Gammel kanon med kaldharpun

Hvalskuta er en vanlig fiskeskøyte rigget for hvalfangst, med et mannskap på 3–8 personer. Vågehvalfangst foregår som regel ved at båten enten legger seg til ro og venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang. Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene, og det er lagt ned et stort arbeid med å forbedre dem slik at dyret dør raskest mulig.

Foreløpige resultater indikerer at rundt 80% av dyrene dør momentant. Det er sannsynlig at flere av de dyrene som ikke er registrert momentant døde, har mistet bevisstheten momentant og dermed ikke kjent smerte. Under 0,5% måtte avlives med omskudd.[4] Hvert år, før fangsten begynner, må alle skyttere gjennomgå et kurs der skyting og avliving er et sentralt tema. I tillegg er det obligatoriske skyteprøver med både harpunkanon og rifle.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]