Hjortedyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hjortedyr
Hjortedyr
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cervidae
Goldfuss, 1820
Norsk(e) navn: hjortedyr,
hjortefamilien,
hjorter
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Gruppe: Drøvtyggere
Antall arter: 50+
Habitat: terrestrisk, men fraværende i de store ørkenområdene
Utbredelse: alle kontinenter unntatt Australia og Antarktika
Delgrupper:

Hjortedyr eller hjortefamilien (Cervidae), av noen også kalt cervider, er en familie som består av sky og varsomme fluktdyr, som i størrelse varierer fra de minste på omkring 6–8 kg (sørlig pudu) til kjemper på mer enn 800 kg (alaskaelg). Familien deles inn i to eller tre underfamilier og består av cirka 50 nålevende arter. Hjortedyr er partåede hovdyr (Artiodactyla) og drøvtyggere (Ruminantia).

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Vannrådyret har hoggtenner, men mangler gevir, og tilhører trolig den mest basale nålevende linjen av hjortedyr

Hjortedyra dukker opp i fossile funn fra tidlig miocen i Eurasia. Derfra migrerte trolig familien til Nord-Afrika senere i samme periode, men i dag finnes det kun en naturlig underart igjen på dette kontinentet - berberhjort (Cervus elaphus barbarus). Under miocen migrerte så trolig familien til Nord-Amerika, og da Panamalandbrua oppsto under sen pliocen videre til Sør-Amerika.

Det har hersket forvirring omkring akkurat når Cervidae (hjortefamilien) oppsto. Det er nemlig enorm forskjell i alder på estimater av fossile funn og estimater gjort med moderne teknologi (mitokondrielt genom) av dagens arter. De fossile funnene peker mot en opprinnelse for omkring 20 millioner år siden (+/- 2 mya), mens moderne forskning peker mot en delingen for omkring 7,7–9,6 mya.[1] Det var derfor et stort gap mellom de fossile bevisene og de moderne molukylære estimatene for opprinnelsen. Den fossile arten som ble benyttet som kalibreringspunkt viste seg imidlertid ikke å være nært beslektet med dagens hjortedyr. Det var en art med et solitært gevir, i motsetning til dagens hjortedyr som alle enten har ett par eller ingen gevir. Det viste seg senere at den fossile arten ikke kunne plasseres i Cervidae.[2]

Gilbert et al. (2006) mente altså at delingen skjedde for omkring 7,7–9,6 mya.[1] Zhang & Zhang (2012) estimerer (gjennom sin studie med fullstendig mitokondrielt genom) imidlertid at det må ha skjedd noe tidligere, for omkring 6–8 mya.[2]

Zhang & Zhang (2012) estimerer at Cervidae delte seg i to distinkte klader (Plesiometacarpalia og Telemetacarpalia) for omkring 7,17 mya. Den ene linjen (Telemetacarpalia) førte til vannhjorter (Hydropotinae) og oppsto trolig for omkring 6,15 mya (den mest basale nålevende linjen av hjortedyr), rein (Rangifer) og mulhjorter (Odocoileus). De to sistnevnte splittet trolig lag med vannhjortene for omkring 3,91 mya. Den andre linjen (Plesiometacarpalia) førte til alle andre hjortedyr, men den separerte i to distinkte klader for omkring 6,13 mya. Den ene førte til duskhjorter (Elaphodus) for omkring 5,21 mya og muntjaker (Muntiacus) for omkring 2,48 mya, mens den andre førte til ekte hjorter (Cervus) for omkring 3,32 mya.[2]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Hjortedyrenes utbredelse

Hjortedyr finnes i dag naturlig på alle kontinenter, unntatt Australia og Antarktis. Det er dessuten få hjortedyr i Afrika og i de store ørkenområdene i verden. Noen arter har blitt introdusert til steder der de ikke lever naturlig eller var utdødd.

I Norge finnes rådyr, rein, hjort og elg naturlig. Dessuten er dåhjort introdusert hit. Viltlevende dåhjort er imidlertid et resultat av rømninger fra viltoppdrett. Arten har etablert seg med en vill bestand i Østfoldtraktene, blant annet på Hankø og øst for Glomma.[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Sørlig pudu er det minste av hjortedyrene

Hjortedyr er meget hurtige dyr. En fellesnevner for alle er lange, tynne lemmer som ender i klover. Kroppen er gjerne langstrakt og dyra har store øyne som sitter på siden av hodet, slik at de lett oppfanger bevegelse og raskt kan flykte fra eventuelle fiender. Derfor kalles de også fluktdyr.

Hjortedyr har hårkledde hornstilker på hodet som kalles et gevir. Geviret felles hvert år og vokser ut på nytt. Det består av beinvev. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, kalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst, tørker basten ut og hannen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot trær, busker og kratt. Som regel utvikler bare hannen gevir, men det finnes et par unntak. Hos reinsdyr har også hunnene gevir. De er imidlertid ikke like prangende som hos hannen. Vannrådyr (Hydropotes inermis) har ingen av kjønnene gevir, men hannen har støttenner.

Hjortedyr har firekamret mage. De jorter og har en bakterieflora som er spesielt innrettet på å fordøye plantevekster (planteetere).

Hjortedyra er stort sett å regne som flokkdyr. Flokkene består av alt fra noen få individer til mange titalls dyr, avhengig av art, kjønn, alder og årstid. Noen arter regnes også som solitære (lever ensomme). De fleste artene er polygame. Hannene sloss om retten til å pare seg og samler gjerne hunnene i såkalte haremlignende flokker. Den sterkestes rett sikrer artens framtid, gjennom at de største og sterkeste hannen som regel er de som får pare seg og føre genene videre.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under er i henhold til Hernandez-Fernandez og Vrba (2005)[4], som forutsetter tre underfamilier. Det hersker imidlertid usikkerhet om inndelingen, også med hensyn til antallet arter. I en nyere inndeling deles familien inn i kun to underfamilier; Cervinae (egentlig Plesiometacarpalia) og Capreolinae (egentlig Telemetacarpalia).[1][2][5] Da inngår gjerne Hydropotes (vannhjorter) under tribuset Capreolini (av og til som søstergruppen til eurasiske rådyr) i underfamilien Capreolinae, som da også inkluderer tribusene Alceini og Rangiferini.[1][5] Familien trenger revidering, siden mange arter fortsatt er svært lite forsket på. Det kommer blant annet klart til uttrykk i Colin Groves (2016) studie av Artiodactyla i Kina.[5] Zhang & Zhang (2012) slår imidlertid grundig fast at Cervidae er ei monofyletisk gruppe og at Hydropotes tilhører underfamilien Telemetacarpalia (også kalt Capreolinae).[2] Derfor må videre endringer påregnes når nye studier publiseres.

Treliste

Ny inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under er ny og følger Heckeberg et al. (2016).[6] Slektsnavn i „gåsetegn“ antyder at arten kanskje må bytte slektsnavn.

Cervidae 
 Cervinae 
 Cervini 


 Rucervus



 Axis






 Cervus




 Elaphurus



 Panolia





 Dama




 Muntiacini 

 Elaphodus



 Muntiacus




 Capreolinae 

 Capreolini 

 Hydropotes



 Capreolus



 Alceini 

 Alces





 Odocoileini 
 Blastocerina 





 Hippocamelus




 „Mazama“ gouazoubira



 „Mazama“ chunyi





 Blastocerus





 „Hippocamelus“ antisensis



 Ozotoceros





 „Mazama“ nemorivaga




 Pudu



 Odocoileina 


 Odocoileus



 Mazama




 „Mazama“ rufina




 Rangiferini 

 Rangifer




 „Pudu“ mephistophiles





Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gilbert, C.; Ropiquet, A.; Hassanin, A. (2006). Mitochondrial and nuclear phylogenies of Cervidae (Mammalia, Ruminantia): Systematics, morphology, and biogeography (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (1): 101–17. doi:10.1016/j.ympev.2006.02.017. PMID 16584894.
  2. ^ a b c d e W.-Q. Zhang and M.-H. Zhang (2012). Phylogeny and evolution of Cervidae based on complete mitochondrial genomes (PDF). Genetics and Molecular Research 11 (1): 628-635 (2012). DOI:10.4238/2012.March.14.6
  3. ^ Fakta om dåhjort. Norsk Hjortesenter.
  4. ^ Hernandez-Fernandez, M., and E. S. Vrba. 2005. A complete estimate of the phylogenetic relationships in Ruminantia: a dated species-level supertree of the extant ruminants. Biological Review; 80: 269-302.
  5. ^ a b c Colin Groves (2016). Systematics of the Artiodactyla of China in the 21st century. Zoological Research 37(3): 119-125, 2016. DOI:10.13918/j.issn.2095-8137.2016.3.119
  6. ^ Nicola S. Heckeberg, Dirk Erpenbeck, Gert Wörheide und Gertrud E. Rössner: Systematic relationships of five newly sequenced cervid species. PeerJ 4, 2016, S. e2307 doi:10.7717/peerj.2307

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]