Fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En annen betydning av oppslagsordet er Fotball (ball)
Landskamp for kvinner mellom USA og Tyskland
Jenter spiller fotball i Colombia.
Martin Ødegaard spilte i privatlandskamp Norge-Sverige på Ullevaal stadion 8. juni 2015.

Fotball er et spill hvor to lag, hvert bestående av elleve spillere på en bane prøver å vinne ved å skåre flere mål enn motstanderen. Et mål defineres ved at ballen havner i motstanderens mål. Hele ballen må over mållinja for at det skal være godkjent. Det er en keeper som prøver å forsvare målet. Fotball kan også spilles med tre, fem, syv eller ni spillere på hvert lag. Dette er spesielt vanlig i ungdomsfotballen. Ved fem eller syv spillere på hvert lag, er offsideregelen tatt bort.

Som navnet tilsier, spilles fotball først og fremst ved hjelp av føttene. Spillerne kan imidlertid bruke alle deler av kroppen, bortsett fra hendene og armene, til å berøre ballen. Kun målvakten har lov til å benytte hendene, og da bare innenfor et avgrenset område foran sitt eget mål kalt sekstenmeteren. Dessuten skal utespillere bruke (begge) hendene ved innkast, med andre ord når spillet settes i gang etter at ballen har kommet utenfor sidelinjene. Et innkast er utført korrekt når spilleren bruker begge hender i kastet like mye, det vil si at ballen ikke skal ha en sidespinn, men kastes rett frem. Det er også påkrevd at begge ben er i bakken når ballen forlater kasterens hender. Følges ikke de regler blir kastet idømt motstanderen.

Ifølge en undersøkelse foretatt av Fédération Internationale de Football Association (FIFA), som er sportens øverste organ, publisert våren 2001, spiller over 240 millioner mennesker i over 200 land og stater fotball. Sportens enkle regler og minimale krav til utstyr har uten tvil vært hovedfaktorer for dens utspredning og popularitet. Flere steder i verden, spesielt i Europa, Sør-Amerika og i økende grad i Afrika, utgjør sporten en livsstil for en stor del av tilhengerne til det enkelte fotballag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Keiser Taizu spiller cuju med sine ministre.
Gresk ballspiller, ikke avbildning fra lekyth, men attisk gravrelieff, nå i Akropolismuseet.

I henhold til FIFA er det kinesiske konkurransespillet cuju (蹴鞠, bokstavelig «sparke ball»), den eldste formen for fotball som kan bevises.[1] Cujuspillere kunne benytte alle deler av kroppen, unntatt hendene, og hensikten var å sparke en ball gjennom en åpning inn i et nett. Det var bemerkelsesverdig likt moderne fotball.[2] Under Han-dynastiet (206 f.Kr.–220 e.Kr.) ble cujuspill standardisert og faste regler ble etablert.[2]

Episkyros (gresk: ἐπίσκυρος) og/eller faininda (φαινίνδα) var ballspill bedrevet i antikkens Hellas.[3][4] To lag med opp til 14 spillere hver, og reglene tillot å bruke hendene. Det kunne bli svært voldelig, i det minste i Sparta. Athenaios, som skrev i 228 e.Kr., uttalte at det romerske ballspillet harpastum at «... som pleide å bli kalt for faininda, er det spill som jeg liker mest av alt.»[5] Det romerske ballspillet var, som Athenaios sier, en romersk versjon av det greske ballspillet.[6] Lite er kjent om reglene, bortsett fra at det involverte en ball og to lag som kjempet om den, og at det var ganske voldelig.

Disse europeiske ballspillene, faininda, episkyros og harpastum, involverte bruk av både hender og mer eller mindre grov vold, og således minnet vel så mye om rugbyfotball, bryting og volleyball (eller en primitiv kombinasjon av alle disse) enn det som kan gjenkjennes som moderne fotball.[2][7][8] Som med førregulerte middelalderfotball (eller «mobb-fotball», «folkelig fotball», «primitiv fotball» og lignende betegnelser)[9] forgjengere til all moderne fotballregler, involverte disse spillene mer mangfoldig håndteringen av ballen enn kun å sparke den.[10][11] Av ikke-kunkurrerende spill eksisterte kemari, populært ballspill i Japan under heian-perioden (794-1185), nevnte cuju i Kina, tilsvarende chuk-guk i Korea, woggabaliri hos aboriginere fra tiden før europeere ankom kontinentet.[12]

Primitiv fotball i Europa var uorganisert, mer voldelig, mer spontant og som oftest spilt uten noe klart begrep om hvor mange som kunne delta samtidig. Jevnlig skjedde slike primitiv fotballkamper i form av en opphetet konkurranse mellom hele landsbyer, gjennom gatene og markedsplassene, over marker og hekker. Sparking var tillatt, og stort sett hva som helst annet også. Som kamp betraktet minnet det vel så mye om middelalderens krigskuespill og hvor sparking like gjerne hadde til hensikt å uskadeliggjøre motstanderen som å treffe ballen.[13]

Vanlig fotball i seg selv har ikke en gammel historie.[14] Uten å vurdere likheter med andre ballspill verden over har FIFA fastslått at det er ingen historisk forbindelse med noe annet ballspill i antikken utenfor Europa.[13] De moderne reglene for vanlig fotball, slik fotball spilles i dag, er basert på anstrengelser på midten av 1800-tallet i å standardisere en rekke ulike former for fotballspill som ble praktisert i britiske kostskoler.

Moderne fotball[rediger | rediger kilde]

Regulert fotball: en spiller tar frispark mens motstanderne stiller opp en mur for å forsøke å blokkere ballen.

Det første utkastet til regler som kan sammenlignes med dagens regler, ble laget ved Trinity College ved University of Cambridge i 1848. Disse reglene ble imidlertid ikke tatt inn i varmen sånn uten videre, da rivaliserende og/eller reviderte forslag straks ble utgitt.

Anstrengelsene forbundet med å innføre et standardisert sett med regler førte imidlertid til opprettelsen av The Football Association (FA) i 1863, som hadde sitt første møte om kvelden den 26. oktober 1863 i London. I perioden fra oktober til desember dette året møttes representantene fem ganger, og de ble til slutt enige om et utvidet sett med regler.

I dag blir reglene bestemt av International Football Association Board (IFAB). Organet ble opprettet i 1882 etter et møte i Manchester hvor FA og fotballforbundene fra Skottland, Wales og Irland deltok. FIFA ble opprettet i Paris i 1904 og bestemte at de ville føye seg etter reglene som IFAB påla dem. Den økende populariteten for sporten førte til at representanter fra FIFA fikk innpass i IFAB i 1913. I dag er organet representert med fire representanter fra FIFA, og én representant fra hver av de fire britiske forbundene.

Fotball for kvinner ble, med unntak av noen sporadiske kamper, for første gang systematisert i kjølvannet av første verdenskrig, da flere kvinner som jobbet på verksteder for krigsproduksjon startet egne bedriftslag. På tross (eller grunn) av veldig stor popularitet, ble kvinnefotball forbudt av FA den 5. desember 1921. FIFA anerkjente først kvinnefotball i 1970, og FA året etter.

Spillet[rediger | rediger kilde]

Regler[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de sytten reglene nedenfor, finnes det en rekke andre regler og direktiver som bidrar til å regulere kampforløpet.[15][16]

  1. Banen
  2. Ballen
  3. Antall spillere
  4. Spillernes utstyr
  5. Dommeren
  6. Assistentdommere
  7. Lengden på kampen
  8. Start og fortsettelse av spillet
  9. Når ballen er i spill eller ikke
  10. Mål
  11. Offside
  12. Feil og overtredelser
  13. Frispark
  14. Straffespark
  15. Innkast
  16. Utspill fra målvakt
  17. Hjørnespark

Dommere[rediger | rediger kilde]

Spillet overvåkes av en dommer som har «full autoritet i forhold til å opprettholde spillets regler forbundet med den aktuelle kampen han/hun er satt til å dømme» (lov 5). Dommerens avgjørelser i løpet av en kamp er endelige og kan ikke omgjøres etter at spillet er satt igang igjen. Unntak oppstår ved hendelser i løpet av kampen som spillere kan bli både etterforsket og anmeldt for ved en senere gjennomgang. Eksempler på slike tilfeller kan være angrep på dommer, uforsvarlig takling/felling av motstander, usportslig opptreden, upassende ordbruk osv.

Dommeren assisteres av to assistentdommere og en fjerdedommer. Assistentdommerne skal hjelpe dommeren med å avgjøre offside og kan også signalisere til dommeren om straffespark, frispark, corner, innkast og ved situasjoner hvor det er tvil om ballen har vært over mållinja. Fjerdedommeren står på sidelinja, mellom hvert av lagenes benk. Fjerdedommeren kan ta over som hoveddommer hvis hoveddommeren blir skadd eller må gi seg.

Lagene[rediger | rediger kilde]

Hvert lag består av maksimum elleve spillere, hvorav én må være en målvakt. Minste antall spillere er fem for å kunne spille kamp. Fem og syv spillere forekommer mest i ungdomsfotball.

Hvert lag kan stille med et antall spillere som fungerer som innbyttere som kan erstatte et begrenset antall av de opprinnelige spillerne for hvert lag i løpet av en kamp. Antallet innbyttere – og antallet bytter som kan foretas – avhenger av liga og nasjon. En spiller som er blitt byttet ut, kan ikke bli byttet inn igjen i løpet av samme kamp.

Banen[rediger | rediger kilde]

Ifølge IFAB sine regler skal en fotballbane være 100–110 meter lang og 64–75 meter bred ved internasjonale kamper. For andre kamper er ikke dette fullt så viktig; 90–120 meter lang og 45–90 meter bred. Disse tallene justeres i mange tilfeller i forhold til alderen til fotballspillerne; yngre utøvere benytter i de fleste tilfeller mindre fotballbaner. Uansett så skal banen alltid være lengre enn hva den er bred (rektangulær), og arealet skal aldri være mer enn et hektar(10 000 m²).

Fotballbanen er delt i to på midten av den lengste siden, kalt midtbanen. Midt på midtbanen – i forhold til de korteste sidene av banen – finner man et punkt hvor avspark foretas. Avspark foretas når kampen startes (også etter pausen), og når et av lagene har scoret mål. Ved avspark må spillerne på det andre laget holde seg minst 9,15 meter unna (som markeres av midtsirkelen, en sirkel som går rundt midtpunktet på banen).

Styrende organer[rediger | rediger kilde]

Organiseringen av internasjonal fotball (og lignende spill, som futsal og sandfotball) skjer i gjennom Det internasjonale fotballforbundet (FIFA). FIFAs hovedkvarter ligger i Zürich i Sveits.

Seks underorganisasjoner er organisert i FIFA; disse er:

Norsk fotball[rediger | rediger kilde]

Norges Fotballforbund ble stiftet 30. april 1902. Samme år ble det første Norgesmesterskapet arrangert, og hele 4 lag deltok. Norge åpnet for profesjonelle fotballspillere i 1984, nesten ett hundre år etter Storbritannia. Fra fotballen ble organisert i et eget forbund i 1902, tok det knappe 20 år før fotball ble organisert i Nord-Norge. Nordland Fotballkrets var først ute. I 1919 ble den aller første seriekampen spilt i Nord-Norge mellom Bodø/Glimt og Nor/Narvik.[17] I 1948 fikk Nord-Norge sin første gressbane på Bardufoss, og i 1977 Norges første kunstgressbane i Harstad.[17]

Inntektene for norsk fotball på 1970- og 1980-tallet kom i første rekke fra billettinntekter. Det er først på 1990-tallet at trekantforholdet mellom fotball, næringsliv og fjernsyn ble skikkelig etablert. Dermed har tv- og sponsoravtaler fått en mye viktigere posisjon enn antallet publikum. Det var lenge stor skepsis og motstand mot at man skulle tjene penger på fotball. Det fantes et eget amatørreglement som strengt regulerte forholdet mellom klubb og spiller. På 1980-tallet gikk utviklingen også på dette området svært fort. Lisens for såkalt «non-amatør» (det vil si profesjonell fotball) ble innført i 1984 og gjorde det mulig for spillere å ha inntil 40 prosent av inntekten fotballspill. Profflisensen ble innført i 1993, men i begynnelsen var det svært få spillere som fikk heltidskontrakt.[18]

På herresiden har Rosenborg Ballklub dominert norsk fotball siden begynnelsen av 1990-tallet, og vant Tippeligaen 13 år på rad i perioden 1992 til 2004, samt i 2006 og 2009. Vinnerrekken er de siste årene brutt av Vålerenga (2005), Brann (2007) , Stabæk (2008) og Molde (2011).

På kvinnesiden har det noe mer variasjon. Asker og Sprint Jeløy dominerte Toppserien på begynnelsen av 90-tallet, før Trondheims-Ørn tok over, og vant serien fra 1994 til 2003, bortsett fra i 1998 og 1999, da Asker vant, og i 2002, da Kolbotn vant. Siden 2004 har Røa og Kolbotn byttet om på å vinne.

Herrelandslaget[rediger | rediger kilde]

Se Norges herrelandslag i fotball

Kvinnelandslaget[rediger | rediger kilde]

Se Norges kvinnelandslag i fotball

Klubblag[rediger | rediger kilde]

Se Liste over fotballklubber i Norge

Utenlandsproffer[rediger | rediger kilde]

Se Liste over nåværende Norske fotballspillere i utlandet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «History of Football». FIFA.
  2. ^ a b c Murray, Scott (2010): Football For Dummies, John Wiley & Sons, upaginert
  3. ^ «Classic Football History of the Game». FIFA.
  4. ^ «A gripping Greek derby». FIFA.
  5. ^ Athenaios: «Deipnosophists», 1.14-15
  6. ^ Harris, H. A. (1972): Sport in Greece and Rome, Cornell University Press, s. 86
  7. ^ Wilson, Nigel (2005): Encyclopedia of Ancient Greece, Routledge, s. 310
  8. ^ Nardo, Don (1999): Greek and Roman Sport, Greenhaven Press, s. 83
  9. ^ Magoun, Francis Peabody (1929): «Football in Medieval England and Middle-English literature» i: The American Historical Review 35 (1).
  10. ^ «Rugby Football History». Rugby Football History.
  11. ^ «Classic Football History of the Game». FIFA.
  12. ^ Edwards, Ken (1999): Choopadoo: games from the dreamtime. QUT Publications. ISBN 1-86435-448-8.
  13. ^ a b «History of Football - Britain, the home of Football», FIFA
  14. ^ «Fury as FIFA finds a field of dreams in China». Bangkok Post. 5, juni 2014.
  15. ^ «Main Football Rules», Football Bible  : Soccer encyclopedia, guide for beginners & fans
  16. ^ «FIFA Rules», The Not So Common Laws of the Game
  17. ^ a b «Fra Hårfagre til Høgli», Fotball.no
  18. ^ Eriksen, Ulrik (4. april 2001): «Kamp om ball og kapital», Universitas

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til: