Fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En annen betydning av oppslagsordet er Fotball (ball)
En fotballspiller forsøker å skåre mål

Fotball er en ballidrett mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, hvor formålet er å få ballen inn i motstanderlagets mål. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har skåret flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt nitti minutter. Hvis begge lag har skåret like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger eller straffesparkkonkurranse.

Av spillerne er det bare målvakten som har lov til å berøre ballen med hendene, og da bare innenfor egen straffefelt. De øvrige spillerne bruker hovedsakelig føttene til føre ballen, men kan også benytte hodet og overkroppen. Spillets regler ble første gang nedtegnet i England av The Football Association i 1863. Fotball reguleres i Norge av Norges Fotballforbund (NFF) og internasjonalt av det overnasjonale fotballforbundet FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFA arrangerer verdensmesterskap i fotball for menn og kvinner hvert fjerde år.

Fotball spilles på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag, og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett. Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere. Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i mer enn 200 land fotball jevnlig. Norges Fotballforbund hadde i 2014 registrert 375 000 aktive fotballspillere i Norge, og fotball er målt etter medlemstall Norges mest utbredte idrett.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fotballignende spill i oldtiden[rediger | rediger kilde]

Barn som spiller cuju
Episkyrosspiller på gravrelieff i det nasjonale arkeologiske museet i Athen

Ifølge FIFA er det kinesiske spillet cuju (蹴鞠, bokstavelig «sparke ball»), også kalt tsu chu,[1] den tidligste formen for fotball det finnes vitenskapelig evidens for.[1] De tidligste estimatene går så langt tilbake som 5000 f.Kr., men det er uenighet omkring tidfestelsen.[2] Utøvere av cuju kunne berøre ballen med alle deler av kroppen utenom hendene, og formålet med spillet var å sparke ballen inn i en åpning i et nett. Det var påfallende likt moderne fotball, men hadde også enkelte likhetstrekk med rugby.[1][3] Under Han-dynastiet (206 f.Kr220 e.Kr.) ble det etablert standardiserte regler for cuju.[3]

Episkyros (ἐπίσκυρος)[4] og faininda (φαινίνδα)[5] var to ballspill i antikkens Hellas.[1][6][3] En relieff av en episkyrosspiller på en vase ved det nasjonale arkeologiske museet i Athen[7] er gjengitt på trofeet som tildeles vinneren av herrenes europamesterskap i fotball.[8][9] Athenaios refererte i år 228 e.Kr. til det romerske ballspillet harpastum,[10] som var basert på episkyros.[11] I episkyros og harpastum brukte man både hender og voldsomhet, og begge virker å minne mer om rugby, amerikansk fotball, wrestling og volleyball enn moderne fotball.[12][3] I henholdsvis Japan, Korea og Australia finnes de tradisjonelle spillene kemari, jegi chagi og woggabaliri som alle har likhetstrekk med fotball, men mangler konkurransepreg; i disse er formålet å sende ballen videre uten at den berører bakken.[1][13][14]

Fotballens aner i Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Til tross for likheter med ballspill fra andre deler av verden ble moderne fotball ifølge FIFA utviklet i Storbritannia, hvor fotballens historie strekker seg tilbake til minst det 8. århundre.[15] Det er vanskelig å fastslå hvor og når spillet nøyaktig oppstod. I Kingston-upon-Thames og Chester sier for eksempel legenden at spillet første gang ble spilt der med hodet til en beseiret dansk prins som ball, mens det i Derby hevdes at spillet oppstund under feiringen etter seieren i et slag mot romerne i det tredje århundre.[15] Det eneste sporet fra perioden imidlertid fra en gælisk kilde.[15]

FIFA fremhever at før moderne fotballregler ble kodifisert i det 19. århundre, var spillet mer voldelig, uorganisert og ofte utkjempet mellom et ubegrenset antall spillere – gjerne som kamper mellom hele landsbyer og uten noen definert bane.[15][16] Styresmaktene forsøkte flere ganger å forby fotball fordi spillet førte til kaos og voldeligheter. I 1314 forbød den daværende Lord Mayor of London spillet i byen; brudd ble straffet med fengsel.[17] Under hundreårskrigen mellom England og Frankrike i perioden 13371453 gjorde kongene Edvard III, Rikard II, Henrik IV og Henrik V fotball straffbart fordi man ønsket at undersåttene skulle utøve mer militært nyttige disipliner, især bueskyting.[17][18][16]

Fotball var ifølge FIFA spesielt populært i elisabethansk tid (15581603).[17] En mulig årsak kan være den samtidige populariteten til fotballspillet calcio florentino i renessansens Italia.[17][3] Fotball er også referert til i Shakespeares Kong Lear.[19] Pedagogen Richard Mulcaster påpekte at fotball kunne ha positive helseeffekter, men at det ville ha vært en fordel om en hadde en strengere dommer og færre deltagere.[17][20] Med puritanismens fremmarsj fra slutten av 1500-tallet ble imidlertid fotballen kritisert for å være uanstendig og ble følgelig sammen med mange andre aktiviteter forbudt på søndager.[17] Forbudet ble først uoffisielt oppløst av The Football Association på 1800-tallet.[17]

Moderne fotballregler kodifiseres[rediger | rediger kilde]

Moderne fotballregler stammer fra arbeid i det 19. århundre med å standardisere reglene for en rekke varianter av fotball spilt på privatskoler i England.[21] Cambridge-reglene, som første gang ble nedtegnet under et møte ved Trinity College ved University of Cambridge i 1848, har hatt særlig stor innflytelse på videre utvikling av spillets regler.[21][22][23] På møtet deltok representanter fra privatskolene Eton, Harrow, Rugby, Winchester og Shrewsbury.[23] Reglene ble ikke innført overalt; i 1850-årene ble det i den engelskspråklige verden stiftet mange klubber uten tilknytning til skoler og universiteter som spilte ulike former for fotball. Noen la frem sine egne regler. Fremst av disse var Sheffield Football Club, som var med på å danne Sheffield FA i 1868.[24] Sheffield Football Club ble stiftet av en gruppe cricketspillere i 1857 og er verdens eldste fotballklubb.[25] I 1862 laget John Charles Thring ved Uppingham School et sett regler som ble kalt «The Simplest Game».[26]

Dette pågående arbeidet bidro til dannelsen av The Football Association (FA) i 1863, som møttes for første gang om morgenen 26. oktober 1863 på Freemasons’ Tavern i Great Queen Street i London.[26] Den eneste privatskolen som var representert ved denne anledningen, var Charterhouse.[27] Etter fem nye møter på Freemason’s Tavern mellom oktober og desember hadde man utarbeidet det første uttømmende sett med regler.[23] På det avsluttende møtet valgte FAs første kasserer, representanten fra Blackheath, å trekke sin klubb ut av FA som følge av at to regler i utkastet ble strøket: Regelen som tillot å løpe med ballen i hånden, og regelen som tillot å blokkere slike løp med sparking i skinnebenet («hacking»), hekting og holding.[21][23] Flere engelske rugbyklubber fulgte etter og dannet isteden Rugby Football Union i 1871.[28] De elleve gjenværende klubbene, under ledelse av Ebenezer Cobb Morley, ratifiserte det som ble de tretten opprinnelige reglene for fotball.[27] Reglene tillot imidlertid en viss ballbehandling med hendene: Om ballen ble fanget uhindret etter å ha vært i luften en viss avstand uten å ha vært i bakken («mark»), fikk vedkommende spiller frispark.[27] Sheffield FA fortsatte å spille etter sine egne regler frem til 1870-årene. FA tok senere inn en rekke av disse,[29] og reglene ble slått sammen i 1878.[30]

Den første landskampen i fotball foregikk mellom England og Skottland i 1872

Verdens eldste fotballturnering er FA-cupen, som ble grunnlagt av C. W. Alcock og har blitt spilt mellom engelske lag siden sesongen 187172.[27] Den første landskampen fant også sted i 1872 mellom Skottland og England i Glasgow, igjen etter initiativ fra Alcock.[27] Verdens første fotballiga ble også opprettet i England, nærmere bestemt i Birmingham i 1888 av Aston Villas direktør William McGregor.[27] I sin opprinnelige form bestod ligaen av tolv lag fra Midlands og Nord-England.[27]

Fotballens fremvekst i 1800-tallets Storbritannia må forstås i sammenheng med urbaniseringen og industrialiseringen av landet. Mange industriarbeidere hadde fri på lørdagene, og fotballen ble for mange en populær fritidssyssel, enten som tilskuer eller deltager.[31] Et betydelig stridsspørsmål var hvorvidt det skulle tillates profesjonelle spillere. Spillere fra arbeiderklassen var for profesjonalisering grunnet den ekstra inntekten dette kunne gi dem, mens aktører fra overklassen og øvre middelklasse strittet imot, da profesjonaliseringen kunne minske deres innflytelse over idretten.[31] Scots John Love og Fergus Suter på laget Darwin fra Lancashire skal være de første som fikk betalt for å spille fotball da de bidro til å slå Old Etonians F.C., et lag bestående av tidligere kostskoleelever fra Eton, i 1879.[21] Utviklingen lot seg ikke stoppe, og FA så seg nødt til å legalisere profesjonelle spillere allerede i 1885,[21] enda de så sent som året før hadde utstengt lag for å ha brukt profesjonelle spillere.[31]

Spillereglene i fotball blir i dag fastsatt av fotballens internasjonale lovkomité (engelsk: International Football Association Board, forkortet IFAB).[32] Komiteens første møte fant sted i London 2. juni 1886 med representanter fra FA og det skotske, walisiske og nord-irske fotballforbundet.[33] FIFA, det internasjonale fotballforbundet, ble stiftet i 1904 i Paris og kunngjorde at det ville rette seg etter reglene fastsatt av IFAB.[33] FIFA er representert i IFAB fra 1913.[33] Komiteen består etter dette av fire representanter fra FIFA og én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene.[32] Regelendringer krever tre fjerdedels flertall.[32] Reglene for dagens fotball bygger fortsatt på dem som ble vedtatt av IFAB i 1886, men det er blitt foretatt to større revideringer i 1937–38 og 1997.[21]

Fotballens spredning til resten av verden[rediger | rediger kilde]

Med britenes betydelige innflytelse internasjonalt på 1800-tallet ble fotball spredd også til resten av verden. Etter det engelske FA i 1863 var de nasjonale forbundene i Skottland (1873),[34] Wales (1876)[35] og Nord-Irland (1880)[36] de første som kom til, mens det nederlandske og danske fotballforbundet ble de første ikke-britiske forbundene da de ble stiftet i 1889.[21] Deretter fulgte land som New Zealand (1891), Argentina (1893), Chile (1895), Sveits (1895), Belgia (1895) og Italia (1898).[21] Norges Fotballforbund ble opprettet i 1902.[37] Det ble opprettet egne nasjonale turneringer etter britisk modell, typisk bestående av (minst) én årlig cupturnering samt et ligasystem der de dårligste lagene på det enkelte nivå hvert år blir ersattet med de beste lagene fra nivået under (nedrykk og opprykk).[31]

Hakoah Wien, østerriksk mester i fotball i 1925

Ved opprettelsen i 1904 bestod FIFA av syv nasjonale forbund: Frankrike, Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Sverige og Sveits.[21] De britiske forbundene ble først medlemmer i 1911, og forholdet mellom disse og det internasjonale forbundet var lenge turbulent.[31] I periodene 1920–24 og 1928–46 valgte de britiske forbundene å stå utenfor – første gang fordi flertallet tillot forbund fra de tapende sentralmaktene under første verdenskrig å være med, andre gang fordi britene ikke fikk flertallet til å stille seg bak en streng tolkning av reglene for amatørspillere, et spørsmål som hadde stor betydning i forbindelse med de olympiske leker, hvor amatørånden var spesielt sterk.[31] Fotball stod på det offisielle olympiske programmet første gang under OL i London i 1908 og har siden vært med i samtlige leker utenom i Los Angeles i 1932;[31] fotball for kvinner ble tatt inn på det olympiske programmet i 1996.

FIFA avholder verdensmesterskap i fotball for menn og kvinner. Verdensmesterskapet i fotball for menn ble første gang avholdt i Uruguay i 1930. Det er siden arrangert i 1934 og 1938 og deretter hvert fjerde år fra og med 1950. VM i fotball for menn er verdens største idrettsarrangement i seeroppslutning, også større enn de olympiske leker.[38][39] Det samlede antallet seere for kampene under fotball-VM i 2006 er estimert til 26,29 milliarder. Herav så 715,1 millioner finalen, den gang tilsvarende én niendedel av verdens befolkning.[39][40] Turneringen har siden starten vært dominert av lag fra Europa og Sør-Amerika og er bare blitt vunnet av land herfra. Mestvinnende er Brasil med fem seire, mens Tyskland og Italia står med fire triumfer hver. VM i fotball for kvinner ble først arrangert i Kina i 1991 og arrangeres også hvert fjerde år. Den første turneringen ble vunnet av USA, som også er mestvinnende nasjon med tre seire totalt. Tyskland har vunnet to ganger, mens Japan og Norge står med én seier hver.

Oppslutning og samfunnsmessig påvirkning[rediger | rediger kilde]

I dag spilles fotball på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag,[41] og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett.[42] Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i over 200 land fotball jevnlig.[43] Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere.[44]

I store deler av verden vekker fotball sterke følelser og har en viktig rolle i livet til den enkelte tilhenger,[45] men også i lokalmiljø og på nasjonalt nivå. Elfenbenskystens herrelandslag var med på å skaffe våpenhvile under borgerkrigen i landet i 2006 og bidro i 2007 ytterligere til å dempe stridighetene mellom myndigheter og opprørere gjennom å spille en kamp i opprørenes hovedsete Bouaké, noe som for første gang samlet styrkene på begge sider i fred.[46] Fotball er på den annen side allment ansett for å være utløsende faktor i fotballkrigen i juni 1969 mellom El Salvador og Honduras.[47] Idretten forsterket også spenninger under starten av borgerkrigen i Jugoslavia i 1990-årene da en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde stjerne Beograd endte i opptøyer.[48]

Fotballpøbler, ofte kalt hooligans, har til tider benyttet fotballkamper som en arena for vold i flere land. En av de mest kjente episodene er Heysel-tragedien under finalen i serievinnercupen mellom Liverpool og Juventus i 1985, hvor 39 mennesker ble drept,[49] og som førte til at engelske lag ble utestengt fra europeiske turneringer i fem år.[50] I Sverige i 2014 ble en uskyldig tilhenger av laget Djurgården drept i forkant av en kamp mot Helsingborg.[51]

Fotball for kvinner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fotball for kvinner

Kvinner har muligens spilt fotball så lenge spillet har eksistert. Det er belegg for at en tidlig versjon av tsu chu ble spilt av vinner under Han-dynastiet (25220 e.Kr.) ettersom to kvinneskikkelser er avbildet mens de spiller tsu chu, på fresker fra denne tiden.[52] Det finnes beretninger om årlige kamper spilt i Skottland så tidlig som i 1790-årene,[53] mens den første registrerte kampen i England fant sted i 1895.[54] Men siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler av verden (USA og Australia er to unntak), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent.[55]

British Ladies’ Football Club

Det første relativt vellykkede fotballinitiativet for kvinner ble satt i gang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym), som startet The British Ladies’ Football Club i 1894. Laget spilte året etter sin første kamp i London foran mange skuelystne og dro deretter på flere turneer rundt om i Storbritannia. Initiativet ble imidlertid kortvarig – siste registrerte kamp med laget er fra 1903.[56]

Kvinnefotballen fikk et nytt oppsving i Storbritannia under første verdenskrig. Mange kvinner arbeidet på ammunisjonsfabrikker under krigen, og flere av disse dannet bedriftsidrettslag som møtte hverandre. Mest kjent av disse er Dick, Kerr’s Ladies, som representerte England i en serie vennskapslandskamper mot Frankrike og vant et flertall av dem, blant annet en kamp 30. april 1920 spilt foran 22 000 tilskuere. Lagets manager Alfred Frankland omtalte dem som «verdensmestre» femti år før det første uoffisielle VM ble arrangert.[57] En legendarisk kamp mellom Dick, Kerr’s Ladies og St. Helen’s på Goodison Park ble sett av 53 000 tilskuere, og det antas at mellom 10 000 og 14 000 ikke fikk billett.[58] Den 5. desember 1921 forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuerantallene.[59] Dette medførte at Dick, Kerr’s Ladies ikke kunne spille fotball på FA-godkjente baner og måtte ty til rugbybaner og områder som ikke var beregnet for ballspill. Laget fortsatte å spille frem til 1965, da det ble lagt ned på grunn av få lag å spille mot.

Tyskland har et av verdens sterkeste landslag for kvinner

Først etter andre verdenskrig begynte interessen for kvinnefotball sakte å vokse frem. Mot slutten av 1960-årene ble det opprettet interne serier og avholdt uoffisielle landskamper i land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige. I 1970 var fotball allment godkjent over det meste av Europa, og ett år senere også i England; først i 2009 kom FA med en offisiell unnskyldning for å ha forbudt fotball for kvinner 88 år tidligere.[60] Norges kvinnelandslag i fotball ble imidlertid ikke startet før i 1978, to år etter at fotball for kvinner ble godkjent av Norges Fotballforbund. I 1975 ble det første offisielle kontentalmesterskapet i fotball for kvinner, Asiamesterskapet i fotball for kvinner, arrangert. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1984, om enn uoffisielt. De første offisielle EM og VM ble arrangert i 1991. Etter dette er det blitt arrangert kontinentale mesterskap i alle verdensdeler, og siden 1996 står fotball for kvinner på OL-programmet. I dag er det bare et fåtall land som ikke har mønstret eget kvinnelandslag.

På klubbnivå ble det arrangert regionale serier i flere land fra 1970-årene, mens nasjonale serier kom på plass senere: i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. Den japanske L-ligaen ble i 1992 den første halvprofesjonelle serien for kvinner.[61]

Spill[rediger | rediger kilde]

En målvakt redder et skudd inne i straffefeltet

I fotball foregår spillet mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, som skal forsøke å få en ball i motstanderens mål. Ballen som brukes, er 68,5–69,5 cm i diameter[62] og kalles simpelthen en fotball. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har skåret flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt nitti minutter. Hvis begge lag har skåret like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger eller straffesparkkonkurranse. Hvert lag ledes av en kaptein hvis eneste offisielle plikt under ordinært spill i henhold til spillreglementet er å ta del i myntkastet som avgjør hvilket lag som skal starte kampen.[a][64]

Hvert lag har én målvakt som kan berøre ballen med hendene, men bare innenfor egen straffefelt. De øvrige spillerne har ikke lov til å berøre ballen med hendene med vilje annet enn ved innkast, som foretas når ballen er gått ut av spill langs langsidene. Spillerne bruker primært føttene til å føre ballen, men de kan også bruke andre kroppsdeler (særlig «heading» av ballen med pannen) såfremt det ikke er hendene eller armene.[65] Under vanlig spill kan alle spillere sende ballen i alle retninger og bevege seg fritt omkring på banen, men spillet stanses om en spiller mottar ballen fra en medspiller etter å ha vært i offsideposisjon da ballen ble sendt. Offsideposisjon vil si å være nærmere motpartens mållinje enn både ballen og nest siste motstander, men regelen gjelder ikke om spilleren befinner seg på egen banehalvdel.[66]

En spiller sklitakler en motstander for å få kontroll over ballen

Under spillet forsøker hvert lag å ha kontroll over ballen for å komme til målsjanser. Dette gjør spillerne ved å drible med ballen, sende ballen til en medspiller (pasning) og skyte ballen mot motstanderens mål. Motstanderlaget vil forsøke å vinne ballen ved å bryte pasninger eller takle motspilleren som har ballen. Graden av kontakt som tillates mellom spillerne, er imidlertid begrenset. Spillet flyter relativt fritt og stanses bare når ballen er gått ut av banen eller dommeren har sett en forseelse mot spillereglene. Etter stans i spillet gjenopptas spillet etter angitte regler.[64]

På profesjonelt nivå skåres det få mål i løpet av en kamp; i sesongen 2005–2006 i den engelske Premier League var gjennomsnittlig antall mål per kamp 2,48.[67] Spillereglene spesifiserer ingen andre spillerroller enn målvakt,[68] men over tid har det utviklet seg en rekke flere slike roller knyttet til forskjellige posisjoner på banen.[69] Disse kan grovt deles inn i tre kategorier: Spisser eller angripere, som har som hovedoppgave å skåre mål; forsvarsspillere, som skal hindre motstanderen i å skåre mål; og midtbanespillere, som skal vinne ballen fra motstanderen og sende den videre til angriperne på eget lag.[70] Spillerne i disse posisjonene omtales gjerne som utespillere for å skille dem fra målvakten. De deles videre inn i undergrupper basert på hvor på banen de tilbringer mest tid; for forsvarsspillere skilles det mellom midtstoppere (som forsvarer området like foran eget mål) og backer (som forsvarer eget mål fra sidene). De ti utespillerne kan ordnes i en hvilken som helst kombinasjon, og hvilken kombinasjon som velges, sier noe om lagets spillestil: Lag bestående av mange angripere og få forsvarere antyder offensivt og aggressivt spill, mange forsvarere og få angripere det motsatte. Selv om spillerne normalt tilbringer det meste av sin tid i en bestemt posisjon, står den enkelte fritt til å bevege seg over hele banen, og utespillere kan under spillet når som helst bytte posisjon.[70] Oppsett med spillere og posisjoner kalles formasjoner.[69] Valg av formasjon og taktikk foretas normalt av lagets trener.[69]

Regler[rediger | rediger kilde]

Spillereglementet i fotball, på engelsk kalt Laws of the Game, består av i alt 17 regler. Reglene er utformet med tanke på å gjelde på alle nivåer, men det åpnes for modifikasjoner med hensyn til alder, kjønn og fysiske handikap, og reglene er ofte grovt utformet for å gi fleksibilitet i tolkningen. Reglene publiseres av FIFA, men blir utformet av fotballens internasjonale lovkomité (IFAB) – en komité bestående av én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene og fire representanter fra FIFA som helhet.[32] Endringer i spillereglene krever tre fjerdedels flertall.[32] Foruten de 17 reglene regulerer IFAB spillet også gjennom direktiver og andre avgjørelser.

Spillere, utstyr og dommere[rediger | rediger kilde]

Dommeren leder kampen

Hvert lag består av maksimalt elleve spillere (utenom innbyttere), hvorav én er målvakt. Reglene krever dessuten at et lag må bestå av minst syv spillere.[68] Målvaktene er de eneste spillerne som har lov til å behandle ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt; de øvrige spillerne bruker bare hendene til å ta innkast. Selv om treneren tildeler utespillerne (de øvrige spillerne utenom målvakten) bestemte posisjoner på banen, er disse rent strategiske og ikke definert eller påkrevd av reglene.[68]

Spillerne må å ha på seg trøye, shorts, sokker, sko og leggbeskyttere.[71] Medisinsk sakkyndige anbefaler at menn har på seg en beskyttende underbukse, susp.[72] Hjelm er ikke påkrevd utstyr, men spillere kan benytte det for å beskytte seg mot hodeskader.[73] Spillerne har ikke tillatelse til å ha på seg eller benytte seg av noe som kan skade en selv eller andre spillere, slik som smykker eller armbåndsur.[71] Målvakten må ha på seg klær som gjør vedkommende lett å skille fra de andre spillerne og dommerne.[71]

Et gitt antall spillere kan bli byttet ut i løpet av en kamp. Det maksimale antallet bytter per kamp i de fleste nasjonale og internasjonale ligakamper er tre, mens antallet kan variere sterkt i andre konkurranseformer og i vennskapskamper. Bytter foretas som følge av skader, tretthet, dårlig prestasjon og/eller taktiske hensyn, men også for å drøye tiden mot slutten av kamper. I vanlige kamper for voksne kan spillere som er blitt byttet ut, normalt ikke bli byttet inn igjen.[68]

Kampen ledes av en dommer, som i henhold til regel fem har «full myndighet til å håndheve spillereglene i forbindelse med den kamp han er oppnevnt til».[74] Dommerens avgjørelser er endelige.[74] Dommeren har to assistentdommere. I mange kamper på høyere nivå er det en fjerdedommer som også hjelper dommeren, og som kan erstatte en av de andre dommerne ved behov.[75]

Ball[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fotball (ball)

Selve fotballen er kuleformet med en diameter mellom 68 og 70 centimeter, vekt mellom 410 og 450 gram og trykk mellom 0,6 og 1,1 bar ved havnivå.[76][62][77] Tidligere bestod ballen av lærstykker som var sydd sammen, mens moderne fotballer er syntetiske.[78]

Bane[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fotballbane

En fotballbanes dimensjoner

Fotballbaner er rektangulære. Ettersom spillereglene ble utformet i England og i utgangspunktet administrert av de britiske fotballforbundene gjennom IFAB, ble dimensjonene for fotballbanen opprinnelig uttrykt i britiske måleenheter. I det norske regelsettet oppgis dimensjonene i metriske enheter.[79] Baner brukt i internasjonale kamper for voksne er mellom 100–110 m lange og 64–75 m brede.[79] I andre kamper kan banen være mellom 90–120 m lang og 45–90 m bred, forutsatt at banen ikke blir kvadratisk.[79] I 2008 gikk IFAB inn for en fast banestørrelse (105 m lang, 68 m bred) for internasjonale kamper, men denne avgjørelsen ble siden satt på vent og aldri implementert.[80][81]

De lange grenselinjene for banen kalles sidelinjer, mens de korte grenselinjene kalles mållinjer. Et rektangulært mål plasseres midt på hver mållinje. Innsiden av målstengene skal være 7,3 m fra hverandre, og undersiden av den vannrette tverrliggeren skal være 2,4 m over bakken. Det plasseres vanligvis nett bak målet, men dette er ikke påkrevd av reglene.[79]

Området foran målet kalles straffefeltet. Dette avgrenses av mållinjen og to linjer som står vinkelrett på mållinjen 16,5 meter fra hver av målstengene; disse strekker seg 16,5 m inn på banen, hvor de forbindes av en linje parallell med mållinjen. Straffefeltet er det området hvor forsvarende målvakt kan ta ballen med hendene, og hvor forseelser begått av forsvarende lag som ellers fører til direkte frispark, isteden medfører straffespark. På banen er det også markert hvor spillere og/eller ballen skal være ved avspark, målspark, straffespark og hjørnespark.[79]

Spillets varighet, ekstraomganger og straffesparkkonkurranse[rediger | rediger kilde]

En vanlig fotballkamp for voksne består av to omganger à 45 minutter, og kampuret går uavbrutt selv om ballen er ute av spill. Det er normalt en pause på 15 minutter mellom omgangene. Dommeren har mulighet til å legge til tilleggstid for tid som går tapt til bytter, skader og andre stopp i spillet. Hvor mye tid som eventuelt skal legges til, er opp til dommerens skjønn, og det er også dommeren som avslutter omgangene. I kamper med fjerdedommer gir dommeren denne mot slutten av omgangen beskjed hvor mye tid som han planlegger å legge til, slik at fjerdedommeren kan signalisere dette til spillere, tilskuere og støtteapparat med en lystavle. Reglene sier at en kamp ikke kan bli avsluttet før eventuelle idømte straffespark er blitt tatt.[82]

I utslagsturneringer kan uavgjorte kamper avgjøres ved straffesparkkonkurranse

Ved ligaspill kan kamper ende uavgjort. I utslagsturneringer hvor det hver runde må kåres en vinner, er det flere metoder som benyttes for å få gjort dette ved uavgjort resultat. Omkamp er én mulighet; en annen er å legge til to ekstraomganger à 15 minutter etter ordinær tid. Skulle det fremdeles være uavgjort etter ekstraomgangene, brukes gjerne straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Mål skåret i straffesparkkonkurranser teller imidlertid ikke med i kampens ordinære sluttresultat, men rapporteres separat.[83]

I noen turneringer går hver utslagsrunde over to kamper, slik at begge lag spiller hjemme én gang og borte én gang. Her er det det samlede resultatet over de to kampene som avgjør hvem som går videre. Om det står likt etter begge kamper, kan bortemålsregelen komme til anvendelse. Denne sier at ved likt resultat over to kamper teller mål skåret på bortebane dobbelt, slik at det laget som har skåret flest bortemål, vil gå videre. Er resultatet fremdeles likt, går oppgjøret videre til ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.[63]

Rundt årtusenskiftet eksperimenterte IFAB med reglene for å unngå at vinneren skulle bli kåret ved straffesparkkonkurranse. Man innførte «første målet vinner» som prinsipp i ekstraomgangene slik at kampen ble avsluttet så snart noen skåret i en av ekstraomgangene (golden goal), eventuelt etter første ekstraomgang dersom et av lagene ledet ved dennes slutt (silver goal). Oliver Bierhoff skåret tidenes første golden goal da Tyskland slo Tsjekkia i finalen i EM i 1996. Golden goal ble benyttet under VM for menn i 1998 og 2002, mens silver goal ble benyttet under EM for menn i 2004. Reglene med golden goal og silver goal er siden blitt forlatt.[84]

Ballen i og ute av spill[rediger | rediger kilde]

I henhold til reglene består spillet av to tilstander: ballen i spill og ballen ute av spill.[85] Fra avspark i starten av hver omgang til omgangen blåses av er ballen i spill til enhver tid bortsett fra når ballen måtte forlate banen eller spillet stanses av dommeren. Når ballen er gått ut av spill, gjenopptas spillet etter en av åtte metoder avhengig av hvordan ballen gikk ut av spill:

En spiller foretar et direkte frispark. Motstanderspillere danner mur foran eget mål
  • Avspark foretas i starten av hver omgang og etter at mål er blitt skåret.[64]
  • Innkast foretas av det lag som ikke var sist borti ballen når ballen har krysset en av sidelinjene.[86]
  • Målspark foretas av forsvarende lag når ballen har krysset mållinjen uten at det ble skåret mål, og ballen sist ble berørt av angripende lag.[87]
  • Hjørnespark foretas av angripende lag når ballen har krysset mållinjen uten at det ble skåret mål, og ballen sist ble berørt av forsvarende lag.[88]
  • Indirekte frispark tildeles motstanderlaget når en spiller begår mindre forseelser og ved visse tekniske feil, samt når spillet stoppes av dommeren for å gi en advarsel til eller utvise en spiller uten at det har skjedd en bestemt forseelse. Man kan ikke skåre mål fra indirekte frispark før ballen har vært borti en annen spiller enn den som tar det indirekte frisparket.[89]
  • Direkte frispark tildeles motstanderlaget ved bestemte forseelser. Mål kan skåres fra direkte frispark uten at ballen har vært borti en annen spiller enn den som tar det direkte frisparket.[89]
  • Straffespark tildeles motstanderlaget når forseelser som ellers fører til direkte frispark, begås i eget straffefelt.[90]
  • Dropping av ballen benyttes når dommeren har stoppet spillet av andre årsaker, så som ved alvorlige skader, om spillet ble forstyrret av utenforstående, eller om ballen ble ødelagt.[64]

Regelbrudd[rediger | rediger kilde]

På banen[rediger | rediger kilde]

Spilleren advares med et gult kort og blir utvist fra kampen med et rødt kort. Disse fargene ble først introdusert i VM i fotball 1970 og har blitt brukt konsekvent siden.[91] Spilleren advares med et gult kort og blir utvist fra kampen med et rødt kort. Disse fargene ble først introdusert i VM i fotball 1970 og har blitt brukt konsekvent siden.[91]
Spilleren advares med et gult kort og blir utvist fra kampen med et rødt kort. Disse fargene ble først introdusert i VM i fotball 1970 og har blitt brukt konsekvent siden.[91]

Regel tolv lister opp en rekke feil og overtredelser av regelene. Å berøre ballen med hendene med vilje og felling eller dytting av motstander er eksempler på regelbrudd som fører til direkte frispark eller straffespark til motstanderen avhengig av hvor på banen forseelsen begås. Ved en del andre forseelser idømmes isteden indirekte frispark.[65]

Dommeren kan straffe forseelser med en advarsel (gult kort) eller utvisning (rødt kort). To gule kort i samme kamp fører også til rødt kort og med det utvisning. Spillere som utvises, kan ikke erstattes av innbyttere. Selv om reglene lister opp regler for hvilke forseelser som fører til straff, er definisjonene vide, og særlig forseelsen «usportslig opptreden» kan benyttes av dommeren til å straffe adferd som er imot spillets ånd uten å være dekket av bestemte forseelser. Dommeren kan tildele gult eller rødt kort til samtlige spillere, herunder benyttede og ubenyttede reserver og spillere som er blitt byttet ut. Trenere og annet støtteapparat kan ikke få gult eller rødt kort, men kan bli bortvist fra det tekniske området om de ikke oppfører seg på en ansvarlig måte.[74]

Dommeren kan velge å la spillet gå videre uten stans etter en forseelse dersom dommeren mener det vil være til fordel for laget som forseelsen ble begått mot. Dommeren kan velge å gå tilbake på denne avgjørelsen dersom laget likevel ikke i løpet av noen sekunder skulle få fordelen dommeren så for seg. Selv om dommeren lot spillet gå videre, kan dommeren straffe den som begikk forseelsen, ved neste stans i spillet.[74]

Dommerens avgjørelser på banen er endelige. Sluttresultatet kan ikke endres i ettertid selv om det skulle vise seg at dommeravgjørelser (herunder vedrørende tildeling av mål) var feil.[74]

Utenfor banen[rediger | rediger kilde]

Fotballforbund og turneringsarrangører skal sørge for akseptabel adferd også i videre forstand, for eksempel med hensyn til kommentarer til pressen, klubbers finanser, doping, aldersbestemmelser og kampfiksing. I de fleste turneringer blir spillere som utvises, suspendert, og enkelte alvorlige forseelser på banen kan føre til ytterligere sanksjoner i etterkant utover de som automatisk er forbundet med rødt kort.[92] Noen fotballforbund tillater at suspenderinger av spillere ankes inn av klubbene dersom klubben mener at dommeren tok feil eller var for streng.[92]

Slike sanksjoner kan gjelde for enkeltspillere eller hele klubber og omfatte bøter, poengtrekk (ved ligaspill) eller utstengelse fra turneringer.[92] Klubber kan også tildeles gratisseire.[93]

Varianter[rediger | rediger kilde]

Futsalkamp

Det er også utarbeidet regler for fotball med mindre lag, fotball spilt andre steder enn på ordinære fotballbaner (for eksempel futsal, innefotball og strandfotball) og fotball for lag med funksjonshemmede spillere.

Et fremtredende trekk ved fotball er at det er egnet for uformelt, hverdagslig spill, idet det kan spilles med minimalt med utstyr såfremt man har et åpent område og en ball tilgjengelig. I slike tilfeller kan lagstørrelsen variere betydelig og reglene være betydelig forenklet, og reglene håndheves typisk av spillerne selv.

Styrende organer[rediger | rediger kilde]

Det styrende organet for fotball (og assosierte spill som futsal og strandfotball) er FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFAs hovedkvarter ligger i Zürich i Sveits. Underordnet FIFA er seks regionale (kontinentale) fotballforbund:

FIFAs hovedkvarter i Zürich i Sveits

De regionale forbundene er i sin tur sammenslutninger av nasjonale fotballforbund, som har ansvar for fotballen i sitt land. Disse tilsvarer i de fleste tilfeller nasjonalstater (slik som Norges Fotballforbund), men noen har også bare ansvar for mindre nasjonale regioner (slik som Skottlands fotballforbund). Per 2016 er det til sammen 211 nasjonale forbund som er tilknyttet både FIFA og de respektive kontinentale forbundene.[94]

Mens FIFA har ansvar for turneringer og de fleste regler omkring internasjonal konkurranse, blir reglene for selve spillet fastsatt av International Football Association Board (IFAB). Her har de fire britiske forbundene én stemme hver, mens FIFA samlet har fire stemmer.[32]

Internasjonale turneringer[rediger | rediger kilde]

Brasil spilte mot Nord-Korea under Fotball-VM for menn i 2010

De to største internasjonale turneringene er verdensmesterskapet i fotball for menn og kvinner, som er for landslag og organiseres av FIFA. I sluttspillet, som foregår over en fireukersperiode hvert fjerde år, deltar 32 lag i herrenes turnering, mens det tilsvarende tallet i kvinnenes er 24. I kvalifiseringsrundene, som organiseres av de kontinentale fotballforbundene, deltar til sammen omtrent 190–200 lag for herrer og 130–140 lag for kvinner.

Det har vært avholdt fotballturnering for herrer under hvert OL siden 1900 med unntak av 1932, men OL i London i 1908 var første gang fotball stod offisielt på OL-programmet.[95] Opprinnelig var OL-turneringen i fotball bare åpen for amatørspillere.[96] Det er blitt åpnet for profesjonelle spillere siden 1984, men med sterke restriksjoner, og i dag er OL-turneringen i fotball for menn primært for spillere som er 23 år eller yngre.[95] Fotball for kvinner står på OL-programmet siden 1996; her er det imidlertid ikke noen aldersrestriksjoner.[95]

Etter verdensmesterskapet er det de kontinentale mesterskapene som har størst prestisje. Disse organiseres av de kontinentale forbundene: Europamesterskapet for menn og kvinner (UEFA), Copa América for menn og Sudamericano Femenino for kvinner (CONMEBOL), Afrikamesterskapet for menn og kvinner (CAF), Asiamesterskapet for menn og kvinner (AFC), CONCACAF Gold Cup for menn og kvinner (CONCACAF) og Oseaniamesterskapet for menn og kvinner (OFC).

1. FFC Frankfurt vant Mesterligaen for kvinner i 2007–2008

Ett år før hvert verdensmesterskap i fotball for menn arrangeres FIFA Confederations Cup i det landet som skal arrangere sluttspillet i verdensmesterskapet. Her deltar vinneren i hvert av de seks kontinentale mesterskapene, regjerende verdensmester og vertsnasjonen for det kommende VM. Turneringen regnes imidlertid som et prøve-VM og har ikke samme prestisje som selve verdensmesterskapet.[97]

For klubblag er det de kontinentale klubbmesterskapene som har størst anseelse,[98] slik som Mesterligaen (menn, kvinner) i Europa og Copa Libertadores (menn, kvinner) i Sør-Amerika. På herresiden deltar vinnerne av de kontinentale turneringene i det årlige VM i fotball for klubblag. En tilsvarende turnering for kvinner er planlagt med start i 2017.[99]

Nasjonale turneringer[rediger | rediger kilde]

Fra en kamp i den tyske Bundesligaen

Det nasjonale forbundet i de enkelte land har ansvaret for ligasystemet i landet, som typisk omfatter flere divisjoner. De forskjellige divisjonene er normalt utformet som round robin-turneringer der lagene i divisjonen spiller mot hverandre to ganger hver sesong, én gang hjemme og én gang borte. Lagene får poeng basert på resultatene i kampene (normalt tre poeng for seier og ett poeng for uavgjort), hvilket i sin tur benyttes til å lage en tabell for divisjonen. For å skille ved poenglikhet benyttes gjerne målforskjell (totalt antall mål skåret fratrukket totalt antall mål sluppet inn) og innbyrdes oppgjør. Laget som er på toppen av tabellen ved sesongens slutt, vinner divisjonen. De best plasserte lagene blir neste sesong byttet ut med de dårligst plasserte lagene i divisjonen over, og tilsvarende de dårligste lagene med de beste lagene i divisjonen under.[100] De best plasserte lagene i et lands øverste divisjon blir gjerne kvalifisert for spill i internasjonale klubbturneringer påfølgende sesong.

I enkelte latinamerikanske ligaer er systemet noe annerledes: Her deler man fotballsesongen inn i to deler, apertura («åpning») og clausura («avslutning»), der det kåres en vinner i hver.[101]

De fleste land har videre én eller flere cupturneringer i tillegg til ligasystemet. Disse foregår etter utslagsmetoden. Alle lag tildeles en motstander i hver runde, og hver runde må ha en vinner. Halvparten av lagene i turneringen ryker dermed ut for hver runde, og vinneren er den som til slutt står igjen ubseiret.

I mange land er spillerne i de øverste divisjonene betalte profesjonelle spillere, mens spillerne i lavere divisjoner og i mindre lands ligasystemer er halvprofesjonelle og amatører. De fem største ligaene i europeisk herrefotball – Bundesliga (Tyskland), Premier League (England), Serie A (Italia), La Liga (Spania) og Ligue 1 (Frankrike) – tiltrekker seg de fleste av de beste spillerne i verden og hadde i 2008 totale lønnskostnader på snaut seks milliarder norske kroner.[102]

Fotball i Norge[rediger | rediger kilde]

Fotball i Norge reguleres av Norges Fotballforbund, som ble stiftet 30. april 1902.[103] Det er Norges største særidrettsforbund og hadde i 2014 29 453 tilknyttede lag og registrert 375 313 aktive spillere, hvorav 111 125 var kvinner.[104] Dette gjør fotball til Norges mest utbredte idrett målt etter medlemstall.[105]

Det er usikkert nøyaktig når fotballen kom til Norge. I boken Fotball fra 1924 foreslår P. Chr. Andersen at fotballen kan ha kommet «[…] hit til Norge kanske ved kapteiner og sjømænd på Wilsonbaatene, kanske ogsaa gjennem engelske ingeniører paa Borregaard og Skotfos, eller ved norske studenter paa engelske høiskoler og universiteter».[106] Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub, ble stiftet 28. mai 1885 av Emil Salvesen og John George Dahll, to hjemkomne studenter fra England og Skottland.[107]

Nasjonale turneringer[rediger | rediger kilde]

Fra eliteseriekampen mellom Viking og Haugesund i 2014

Norgesmesterskapet i fotball for herrer ble arrangert første gang i 1902, samme år som Norges Fotballforbund ble stiftet, og er en cupturnering med finale hver senhøst. Siden 1948 har finalearenaen vært Ullevaal stadion. Den norske fotballsesongen går fra april til november – dette i motsetning til de fleste andre land, hvor sesongen starter i august og avsluttes i mai året etter.[108] Siden starten er Odd mestvinnende klubb med tolv seire. Norgesmesterskapet i fotball for kvinner er blitt arrangert siden 1970-årene – først uoffisielt av Frigg i perioden 1971–77 før Norges Fotballforbund tok over arrangementet og gjorde det til offisielt norgesmesterskap fra og med 1978. Siden 1978 er Trondheims-Ørn mestvinnende lag med totalt åtte mesterskap. Vinnerne av NM i fotball tildeles kongepokalen.

Den øverste divisjonen innen herrefotballen i Norge er Eliteserien, som siden 2009 består av 16 lag. Serien ble startet i 1937 under navnet Norgesserien, men dekket den gang ikke de tre nordligste fylkene (Nordland, Troms og Finnmark) og Sogn og Fjordane; lag fra de tre nordligste fylkene fikk først være med i 1972. Store reiseavstander ble benyttet som argument mot at nordnorske lag skulle være inkludert. Fra 1948 til 1962 ble serien kalt Hovedserien, før navnet var 1. divisjon fra 1963 til 1989. I sesongene 19902016 har det offisielle navnet vært Tippeligaen som følge av en sponsoravtale med Norsk Tipping, men fra og med sesongen 2017 vil Eliteserien også være ligaens offisielle navn.[109] Det var lenge stor skepsis mot å profesjonalisere fotballen i Norge. Først i 1984 ble det innført en lisens («non-amatør») som gjorde det mulig for spillere å ha inntil 40 prosent av inntekten fra fotballspilling.[110] Profflisens (100 prosent) ble innført i 1993, men i begynnelsen var det svært få spillere som fikk heltidskontrakt.[110] Rosenborg er mestvinnende klubb med 23 titler per 2015. Toppserien er den øverste divisjonen innen norsk kvinnefotball og har siden 2007 bestått av tolv lag. Serien fikk offisiell status i 1987 og etterfulgte da et system med regionale serier. Frem til 1995 ble serien kalt 1. divisjon. Det mestvinnende laget er Trondheims-Ørn med til sammen åtte mesterskap per 2015.

En av verdens største fotballturneringer for barn og ungdom, Norway Cup, har siden 1972 blitt arrangert hver sommer på Ekebergsletta i Oslo.[111]

Internasjonale prestasjoner[rediger | rediger kilde]

Norge mot Tyskland under EM i 2009

Internasjonalt er det på kvinnesiden Norge har hevdet seg klart best innen fotball. Det norske fotballandslaget for kvinner har vunnet verdensmesterskapet (1995), europamesterskapet (1987 og 1993) og OL (2000). Det har også vunnet en rekke sølv- og bronsemedaljer. Hege Riise står med flest landskamper, med 188. Ada Hegerberg ble kåret av UEFA til Europas beste kvinnelige fotballspiller sesongen 2015/16.[112]

Det norske herrelandslagets største prestasjon er det såkalte bronselagets tredjeplass under OL i Berlin i 1936, og laget deltok også under VM-sluttspillet i 1938. I 1990-årene opplevde laget igjen en sportslig opptur og deltok under Egil «Drillo» Olsens ledelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998. Norge deltok også i EM-sluttspillet i 2000. John Arne Riise er den spilleren som har flest landskamper for herrer, 110.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kapteinen deltar også i myntkastet som avgjør hvilket lag som skal begynne en eventuell straffesparkkonkurranse.[63]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «History of Football - The Origins» (engelsk). FIFA. Besøkt 24. august 2016. 
  2. ^ «The Chinese and Tsu Chu». footballnetwork.org (engelsk). Besøkt 26. august 2016. 
  3. ^ a b c d e Murray, Scott (30. mars 2010). Football For Dummies (engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 9780470664407. 
  4. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert. «ἐπίσκυ_ρος». A Greek-English Lexicon (engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 27. august 2016. 
  5. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert. «φαινίνδα». A Greek-English Lexicon (engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 27. august 2016. 
  6. ^ FIFA.com (8. mars 2013). «A gripping Greek derby» (engelsk). Besøkt 26. august 2016. 
  7. ^ «National Archaeological Museum – 873» (engelsk). namuseum.gr. Besøkt 26. august 2016. 
  8. ^ Bywater, Alex (11. juli 2016). «Cristiano Ronaldo and Portugal continue Euro 2016 celebration party» (engelsk). Daily Mail. Besøkt 26. august 2016. 
  9. ^ Wingate, Brian (1. august 2006). Soccer: Rules, Tips, Strategy, and Safety (engelsk). The Rosen Publishing Group. s. 4. ISBN 9781404209954. 
  10. ^ Smith, Andrew. «Athenaeus: Deipnosophists - Book 1». www.attalus.org (engelsk). Besøkt 27. august 2016. 
  11. ^ Brown, Paul (29. mai 2013). The Victorian Football Miscellany (engelsk). Superelastic. s. 7. ISBN 9780956227058. 
  12. ^ Kennell, Nigel M. (1. januar 1995). The Gymnasium of Virtue: Education & Culture in Ancient Sparta (engelsk). Univ of North Carolina Press. ISBN 9780807822197. 
  13. ^ Encyclopedia of Korean Seasonal Customs: Encyclopedia of Korean Folklore and Traditional Culture Vol. 1 (engelsk). The National Folk Museum of Korea (South Korea). 2014. s. 291–292. ISBN 9788992128926. 
  14. ^ «Woggabaliri» (engelsk). Australian Sports Commission. 2008. Besøkt 28. august 2016. 
  15. ^ a b c d «History of Football - Britain, the home of Football» (engelsk). FIFA. Besøkt 28. august 2016. 
  16. ^ a b «History of Football» (engelsk). History.co.uk. 12. mars 2013. Besøkt 29. august 2016. 
  17. ^ a b c d e f g «History of Football - Opposition to the game» (engelsk). FIFA. Besøkt 28. august 2016. 
  18. ^ Mason, Emma (26. november 2013). «Bad sports? Puritan attempts to ban games in 17th-century England» (engelsk). Historyextra. Besøkt 29. august 2016. 
  19. ^ Andersen, P. Chr. (1924). Fotball. Kristiania: Aschehoug. s. 9. 
  20. ^ Lennox, Doug (1. juni 2009). Now You Know Soccer (engelsk). Dundurn. s. 19. ISBN 9781770704077. 
  21. ^ a b c d e f g h i «History of Football - The Global Growth». FIFA (engelsk). Besøkt 1. september 2016. 
  22. ^ «Cambridge... the birthplace of football?!» (engelsk). BBC. 22. september 2009. Besøkt 29. august 2016. 
  23. ^ a b c d Mittal, Pratibha (24. november 2015). Football: Rules and Regulations (engelsk). Neelkanth Prakashan. s. 15. 
  24. ^ Harvey, Adrian (1. januar 2005). Football: The First Hundred Years : the Untold Story (engelsk). Psychology Press. s. 125. ISBN 9780415350181. 
  25. ^ FIFA.com (24. oktober 2007). «Sheffield FC: Over 150 years of history» (engelsk). Besøkt 29. august 2016. 
  26. ^ a b Mittal, Pratibha (24. november 2015). Football: Rules and Regulations (engelsk). Neelkanth Prakashan. s. 14. 
  27. ^ a b c d e f g «The History of The FA» (engelsk). The Football Association. Besøkt 29. august 2016. 
  28. ^ «History of the RFU» (engelsk). England Rugby. Besøkt 29. august 2016. 
  29. ^ Harvey, Adrian (13. mai 2013). Football: The First Hundred Years: The Untold Story (engelsk). Routledge. s. 120. ISBN 9781134269129. 
  30. ^ «Early Rules of Soccer» (engelsk). www.soccer.mistral.co.uk. Besøkt 29. august 2016. 
  31. ^ a b c d e f g «Football» (engelsk). Encyclopædia Britannica Online. Besøkt 2. september 2016. 
  32. ^ a b c d e f «Overview» (engelsk). International Football Association Board. Besøkt 29. august 2016. 
  33. ^ a b c «History of IFAB» (engelsk). International Football Association Board. Besøkt 29. august 2016. 
  34. ^ «About» (engelsk). Scottish Football Association. Besøkt 2. september 2016. 
  35. ^ «FAW / About FAW» (engelsk). The Football Association of Wales. Besøkt 2. september 2016. 
  36. ^ «About the IFA» (engelsk). IFA. Besøkt 3. september 2016. 
  37. ^ «Member Association - Norway» (engelsk). FIFA. Besøkt 3. september 2016. 
  38. ^ Dunmore, Tom (16. september 2011). Historical Dictionary of Soccer (engelsk). Scarecrow Press. s. 235. ISBN 9780810871885. 
  39. ^ a b Wong, Glenn M. (8. mars 2012). The Comprehensive Guide to Careers in Sports (engelsk). Jones & Bartlett Publishers. s. 144. ISBN 9781449602031. 
  40. ^ «2006 FIFA World Cup™ broadcast wider, longer and farther than ever before» (engelsk). FIFA. 6. februar 2007. Besøkt 3. september 2016. 
  41. ^ Ingle, Sean; Glendenning, Barry (9. oktober 2003). «Baseball or Football: which sport gets the higher attendance?». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. september 2016. 
  42. ^ «TV Data» (engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen . Besøkt 3. september 2016. 
  43. ^ «FIFA Survey: approximately 250 million footballers worldwide» (engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen . Besøkt 3. september 2016. 
  44. ^ FIFA.com (6. februar 2007). «2006 FIFA World Cup™ broadcast wider, longer and farther than ever before» (engelsk). Besøkt 3. september 2016. 
  45. ^ Inglis, Simon (2002). «Sacred Soccer?» (engelsk). Footballculture.net. Arkivert fra originalen . Besøkt 3. september 2016. 
  46. ^ Austin, Merrill (10. juli 2007). «Best Feet Forward» (engelsk). Vanity Fair. Arkivert fra originalen . Besøkt 3. september 2016. 
  47. ^ Dart, James; Bandini, Paolo (21. februar 2007). «Has football ever started a war?». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. september 2016. 
  48. ^ Drezner, Daniel W. (4. juni 2006). «The Soccer Wars». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 3. september 2016. 
  49. ^ «Heysel: Liverpool and Juventus remember disaster that claimed 39 lives» (engelsk). Mirror Football. 29. mai 2012. Besøkt 5. september 2016. 
  50. ^ «Heysel disaster: English football's forgotten tragedy?» (engelsk). BBC. 29. mai 2015. Besøkt 5. september 2016. 
  51. ^ Rasmussen, John (30. mars 2014). «- Det var en vanlig supporter, en firebarnsfar som likte å se på fotball». Dagbladet. Besøkt 5. september 2016. 
  52. ^ «Scouring the past for ‘pony-tailed hooligans’». The Global Game – A Football Monthly (engelsk), s. 1. august 2003. Arkivert fra originalen . 
  53. ^ «A Brief History of Womens’s Football» (engelsk). The Scottish Football Association. 8. mars 2005. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. august 2016. 
  54. ^ «How women's football battled for survival» (engelsk). BBC. 3. juni 2005. Besøkt 4. september 2016. 
  55. ^ Williams, Jean (7. mars 2013). A Game for Rough Girls?: A History of Women's Football in Britian (engelsk). Routledge. ISBN 9781135136147. 
  56. ^ Brennan, Patrick. «The British Ladies' Football Club» (engelsk). www.donmouth.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
  57. ^ Brennan, Patrick. «The Dick, Kerr Ladies' FC» (engelsk). www.donmouth.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
  58. ^ «DICK, KERR LADIES FC 1917-1965 - Team's Highlights» (engelk). www.dickkerrladies.com. Besøkt 4. september 2016. 
  59. ^ «DICK, KERR LADIES FC 1917-1965 - Let's discuss the FA Ban» (engelsk). www.dickkerrladies.com. Besøkt 4. september 2016. 
  60. ^ «The Origins of the Modern Women’s Game» (engelsk). Webjam.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 5. september 2016. 
  61. ^ «History – TalkFootball» (engelsk). www.talkfootball.co.uk. Besøkt 4. september 2016. 
  62. ^ a b «Circumference - FIFA Quality Programme» (engelsk). FIFA. Besøkt 23. september 2016. 
  63. ^ a b «Prosedyre for å få kåret vinner av en kamp». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  64. ^ a b c d «Regel 8 – Spillets begynnelse». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  65. ^ a b «Regel 12 – Feil og overtredelser». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  66. ^ «Regel 11 – Offside». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  67. ^ «England Premiership [2005/2006]» (engelsk). Sportpress. Arkivert fra originalen . Besøkt 23. september 2016. 
  68. ^ a b c d «Regel 3 – Antall spillere». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  69. ^ a b c «Formation: what's in a formation?» (engelsk). BBC Sport. Besøkt 23. september 2016. 
  70. ^ a b «Positions guide: who is in a team?» (engelsk). BBC Sport. Besøkt 23. september 2016. 
  71. ^ a b c «Regel 4 – Spillernes utstyr». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  72. ^ «The Prevention of Injuries in Youth Soccer» (engelsk). The Sports Injury Advisory Group, The Institute for the Study of Youth Sports at Michigan State University og Michigan Department of Community Health. November 2003. Besøkt 23. september 2016. 
  73. ^ Hove, Lasse Bjarte. «Derfor må Cech spille med hjelm». TV2. Besøkt 23. september 2016. 
  74. ^ a b c d e «Regel 5 – Dommeren». Norges Fotballforbund. Besøkt 14. september 2016. 
  75. ^ «4 dommerens oppgaver». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  76. ^ «Laws of the Game - FIFA Quality Programme» (engelsk). FIFA. Besøkt 23. september 2016. 
  77. ^ «Weight - FIFA Quality Programme» (engelsk). FIFA. Besøkt 23. september 2016. 
  78. ^ «Football manufacturing - FIFA Quality Programme» (engelsk). FIFA. Besøkt 23. september 2016. 
  79. ^ a b c d e «Regel 1 – Spillebanen». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  80. ^ «Goal-line technology put on ice» (engelsk). FIFA. 8. mars 2008. Besøkt 23. september 2016. 
  81. ^ Valcke, Jerôme (22. mai 2008). «Amendments to the Laws of the Game – 2008» (engelsk). FIFA. Besøkt 23. september 2016. 
  82. ^ «Regel 7 – Spillets varighet». Norges Fotballforbund. Besøkt 14. september 2016. 
  83. ^ «2014 FIFA World Cup Brazil™ - Matches - Costa Rica-Greece» (engelsk). FIFA. 29. juni 2014. Besøkt 14. september 2016. 
  84. ^ Collett, Mark (2. juli 2004). «Time running out for silver goal» (engelsk). rediff.com. Besøkt 14. september 2016. 
  85. ^ «Regel 9 – Ballen i og ute av spill». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  86. ^ «Regel 15 – Innkast». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  87. ^ «Regel 16 – Målspark». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  88. ^ «Regel 17 – Hjørnespark». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  89. ^ a b «Regel 13 – Frispark» (engelsk). Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  90. ^ «Regel 14 – Straffespark». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  91. ^ «Ken Aston – the inventor of yellow and red cards» (engelsk). FIFA. 15. januar 2002. Besøkt 25. september 2016. 
  92. ^ a b c «Disciplinary Procedures 2015–2016» (engelsk). The Football Association. Besøkt 23. september 2016. 
  93. ^ «Lag ikke møtt (walk over)». Norges Fotballforbund. Besøkt 23. september 2016. 
  94. ^ «FIFA Associations and Confederations» (engelsk). FIFA. Besøkt 8. september 2016. 
  95. ^ a b c «Event Guide - Football» (engelsk). 16. juli 2011. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. september 2016. 
  96. ^ «History of FIFA» (engelsk). FIFA. Arkivert fra originalen . Besøkt 7. september 2016. 
  97. ^ «What is the Confederations Cup?» (engelsk). BBC. 12. juni 2009. Besøkt 6. september 2016. 
  98. ^ «The Club World Cup: Why?» (engelsk). VICE Sports. 16. desember 2014. Besøkt 6. september 2016. 
  99. ^ «FIFA Task Force for Women’s Football proposes a FIFA Women’s Club World Cup» (engelsk). FIFA. 10. februar 2015. Besøkt 6. september 2016. 
  100. ^ Fort, Rodney (1. september 2000). «European and North American Sports Differences(?)». Scottish Journal of Political Economy (engelsk). s. 431–455. doi:10.1111/1467-9485.00172. Besøkt 6. september 2016. 
  101. ^ «Estudiantes win Argentina Apertura title» (engelsk). Fox Sports. 13. desember 2010. Besøkt 6. september 2016. 
  102. ^ Taylor, Louise (28. mai 2008). «Leading clubs losing out as players and agents cash in». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 6. september 2016. 
  103. ^ «Norges Fotballforbunds lov». Lovdata. Besøkt 23. september 2016. 
  104. ^ «Årsrapport 2015». Norges Fotballforbund. s. 4. Besøkt 15. september 2016. 
  105. ^ Thorsnæs, Geir (23. mars 2013). «Idrett i Norge». Store norske leksikon. Besøkt 23. september 2016. 
  106. ^ Andersen, P. Chr. (1924). Fotball. Kristiania: Aschehoug. s. 21. 
  107. ^ Halvorsen, Asbjørn; Eriksen, Alf, red. (1947). Norges fotball-leksikon. Oslo: Prent. s. 11. 
  108. ^ Hustad, Rune (30. mars 2004). «Vil endre fotballsesongen». NRK. Besøkt 25. september 2016. 
  109. ^ Herrebrøden, Øyvind; Bakkehaug Wegard (19. august 2016). «Tippeligaen får nygammelt navn: Eliteserien». VG. Besøkt 23. september 2016. 
  110. ^ a b Eriksen, Ulrik (4. april 2001). «Kamp om ball og kapital». Universitas. Besøkt 24. september 2016. 
  111. ^ NTB (24. juli 2015). «Norway Cup slår rekord». Rbnett.no. Besøkt 23. september 2016. 
  112. ^ Bakkehaug Wegard; Opsahl, Per (25. august 2016). «Hegerberg og Ronaldo kåret til «årets spiller» i Europa: – Utrolig følelse». VG. Besøkt 24. september 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Goksøyr, Matti; Olstad, Finn (2007). Fotball! Norges Fotballforbund 100 år. Norges Fotballforbund. ISBN 9788270550074. 
  • Goksøyr, Matti (2014). Hva er fotball. Universitetsforlaget. ISBN 9788215024226. 
  • Andersen, P. Chr. (1924). Fotball. Kristiania: Aschehoug. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til: