Republikken Kypros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kypros)
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 35°01′48″N 33°12′02″Ø

Republikken Kypros
Κυπριακή Δημοκρατία
Kıbrıs Cumhuriyeti

Flagg
Flagg

Kart over Republikken Kypros

InnbyggernavnKypriot, kypriotisk
HovedstadNikosia
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 161
9 250 km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 157
1 141 000 (2013)
Bef.tetthet123,35 innb./km²
StyreformRepublikk
PresidentNikos Anastasiades
Offisielle språkgresk og tyrkisk1
Uavhengighet fraStorbritannia
16. august 1960
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag1. oktober
Nasjonalsang«Imnos pros tin Eleftherian»
ISO 3166-kodeCY
Toppnivådomene.cy

1 Engelsk blir brukt i Akrotiri og Dekelia, siden de er kolonier.

Kypros (gresk: Κύπρος, Kýpros; tyrkisk: Kıbrıs; offisielt Republikken Kypros (gresk: Κυπριακή Δημοκρατία, Kypriakī́ Dīmokratía) ligger på en øy i den østlige delen av Middelhavet,[1] øst for Hellas, sør for Tyrkia, vest for Syria, Libanon og Israel og nord for Egypt. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og republikken Kypros er en medlemsstat i Den europeiske union.

Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Arkeologiske levninger fra denne perioden omfatter blant annet den relativt godt bevarte neolittisk steinalderlandsbyen Khirokitia som UNESCO har erklært som en del av Verdensarven med status «forsterket beskyttelse» i tilfelle bevæpnet konflikt,[2] sammen med de arkeologiske stedene Páfos og de malte kirkene i regionen Troodos.[3] Kypros har også noen av de eldste brønnene i verden.[4]

Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Som et strategisk lokalitet i Midtøsten,[5] ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, Det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878 inntil det ble gitt uavhengighet i 1960,[6] og ble medlem av Samveldet det neste året.

I 1974, som følge av vold mellom kypriotiske samfunn bestående av greskkyprioter og tyrkiske kyprioter,[7] skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister[8] og elementer fra den greske militærjuntaen[9] med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret gikk i land på den nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene [10]. Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955.[9] Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord,[11] og etableringen av en adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist.

Republikken Kypros har de jure statshøyhet over øya Kypros[12] og havområdene rundt, unntatt for de britiske militærbasene i Akrotiri og Dekelia. Republikken Kypros er de facto delt i to hoveddeler: Området under effektiv kontroll av republikken Kypros, omtrentlig 59 prosent av øyas landområde, og den tyrkiskkontrollerte delen i nord,[13] som kaller seg selv for «Republikken Nord-Kypros» og er anerkjent av kun Tyrkia. Det dekker omtrent 36 prosent av øyas område.

Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og en av de mest populære turistmålene.[14][15] En avansert,[16] høyinntektsøkonomi med en meget høy Indeks for menneskelig utvikling,[17] ble republikken Kypros en av de grunnleggende medlemmene av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner inntil landet ble medlem av Den europeiske unionen den 1. mai 2004.[18][19] Den 1. januar 2008 ble Kypros medlem av Eurosonen.

Påvirkningen fra Storbritannia merkes. Kypriotene snakker bra engelsk og kjører på venstre side av veien. Utenrikshandelen består av import av olje, mat og diverse tekstiler. Varer det blir eksportert mye av er klær og sko, frukt og grønnsaker. Handelspartnere er særlig Italia, Storbritannia og USA.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Kobbergruve på Kypros. I oldtiden og i antikken var Kypros en viktig kilde for metaller.

I oldtiden kalte de innfødte Kypros for Alashiya. I Mari, en storby ved Eufrats høyre bredd i våre dagers Syria, dreier alle leirtavler om Alashiya seg om import av metall: Enten kobber (sumerisk urudu - akkadisk eru) eller bronse (sumerisk zabar - akkadisk siparru).[20] Romerrikets viktigste forekomst av kobber lå på Kypros, og det opprinnelige latinske ordet for «kobber», cyprium, senere forenklet til cuprum, kommer av det greske navnet på øya, Kypros. Kypriotene begynte å bearbeide kobber i det tredje årtusen f.Kr, da de laget redskaper av lokalt forekommende, rent kobber, som flere steder lå synlig på jordoverflaten.[21]

Andre foreslåtte etymologier for «Kypros» er det greske ordet for sypresstreet (cupressus sempervirens, κυπάρισσος/kypárissos), og det greske navnet på henna-planten (Lawsonia alba), κύπρος/kypros.

Innbyggernavn på folk fra Kypros er «kypriot», eventuelt spesifisert som «greskkypriot» eller «tyrkiskkypriot».

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistoriske og antikkens Kypros[rediger | rediger kilde]

Det arkeologiske stedet Khirokitia med tidlige levninger av menneskelig bosetning (rekonstruksjon) under den neolittiske tiden (bondesteinalderen).

Det eldste dokumenterte stedet for menneskelig aktivitet på Kypros er Aetokremnos, beliggende ved sørkysten, noe som indikerer at jegere og samlere var aktive på øya fra rundt 10 000 f.Kr.,[22] og med bosatte landsbyer er datert fra 8 200 f.Kr. Ankomsten av de første mennesker sammenfaller med utryddelsen av dvergflodhester og dvergelefanter.[23] Brønner som ble avdekket av arkeologer i vestlige Kypros er antatt å være blant de eldste i verden, datert til mellom 9 000 og 10 500 år gamle.[24]

Helligdomment til Apollon Hylates, Kourion.

Levninger av 8 måneder gammel katt ble avdekket gravlagt sammen med et menneske i et adskilt neolittiske sted på Kypros.[25] Denne graven er beregnet til å være 9 500 år gammel (fra rundt 7 500 f.Kr.), noe som er før oldtidens egyptiske sivilisasjon, og som dyttet den eldste kjente forbindelsen mellom mennesker og katter som kjæredyr betydelig tilbake i tid.[26] Den bemerkelsesverdige godt bevarte neolittiske landsbyen Khirokitia er datert tilbake til rundt 6 800 f.Kr.[27] og er utpekt som verdens kultur- og naturarvsted av UNESCO.

I løpet av sen bronsealder var det to større bølger med innvandring og bosetning av gresktalende områder.[28] Den første bølgen besto av mykensk-greske handelsmenn som begynte å besøke Kypros fra rundt 1400 f.Kr., som var et naturlig stopp langs sjøveien videre til Levanten.[29][30] Deretter kom det økende bølge av gresk bosetning, antatt som en følge av hendelsen som kalles bronsealderens sammenbrudd, noe som skjedde i tidsrommet 1100 til 1050 f.Kr. Øyas overveidende greske vesen fikk antagelig sin fundament på denne tiden, og Kypros har siden vært en del av den greske verden.[30][31] Kypros spiller en framtredende rolle i gresk mytologi ved å være fødestedet til Afrodite og Adonis, og hjemmet til kong Kinyras, Teukros, og Pygmalion.[32] Fra 700-tallet f.Kr. begynte fønikiske kolonier å bli opprettet på sørkysten av Kypros, nær dagens Larnaka og Salamis.[30]

I tillegg til Kypros rik tilgang på metaller hadde også Kypros er en strategisk beliggenhet i det østlige Middelhavet.[33][34][35] Øya var underlagt Assyra for et århundre fra 708 f.Kr. før et kortvarig overherredømme under egyptiske styre, og til sist også persisk styre i 545 f.Kr.[36] Kypriotene, ledet av Onesilos, konge av Salamis, allierte seg med deres greske likesinnede i de joniske byene under det mislykkede joniske opprøret i 499 f.Kr. mot perserne under Akamenide-dynastiet. Opprøret ble slått ned, men Kypros greide å beholde en stor grad av selvstyre og forble kulturelt og politisk orientert mot den greske verden.[30]

Kypros ble erobret av Aleksander den store i 333 f.Kr. Som følge av hans død og den påfølgende delingen av hans verdensrike, og krigene mellom hans etterfølgere, ble Kypros en del av det hellenistiske riket under det ptolemeiske kongedømme i Egypt. Under denne perioden ble øya helt og holdent en del av den hellenistiske sivilisasjon. I 58 f.Kr. ble Kypros underlagt av den romerske republikk.[30]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Caterina Cornaro (1454–1510), var den siste dronningen av Kypros, før Venezia annekterte øya.

Ved Romerrikets deling fulgte Kypros med i det Østromerriket, som etterhvert ble til Det bysantinske riket. Kypros' bysantinske tid varte i rundt 800 år, men preget av stadige invasjoner og kamper mot muslimske arabere fra Nord-Afrika.

Under korstogene ble øya erobret av Rikard Løvehjerte i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy av Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av bystaten Republikken Venezia som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av Det osmanske riket i 1571.

I 1878 inngikk Storbritannia en leieavtale med Tyrkia (osmanene), hvor øya ble leid for 90 000 pund i året. Kypros tilhørte fortsatt Det osmanske riket, men Storbritannia tok over all administrasjon og besatte øya militært. Da Tyrkia i 1914 gikk sammen med Tyskland og Østerrike i den første verdenskrigen, annekterte Storbritannia øya som kronkoloni.[37]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til 1950-tallet må ses i sammenheng med Hellas' langvarige frigjøringskamp fra 1850-tallet av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av Makarios III til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros' selvstendighet i 1960 – uten enosis. Storbritannia fikk beholde suverene baseterritorier på øya bestående av til sammen 256,4 km².

Kypriotene hadde helst sett enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene på. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Fazıl Küçük.

Situasjonen fra 1960 utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra FN og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker (UNFICYP) fra Canada og Finland, etter hvert også fra Sverige. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i Nikosia.

Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i 1964 sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til 1968. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake.

Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.

Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover.

Kun myndighetene på den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga. forbud mot direkte handel med Sør-Kypros.

Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat. De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.

Historisk kart over Kypros laget av Piri Reis.

I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig under navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet.

I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. Under folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen resulterte i et klart flertall i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.

Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros var fra før medlem i Samveldet av nasjoner.

Under konflikten mellom Israel og Hizbolla i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Kypros

Utdypende artikkel: Kypros' geografi

Kypros er den tredje største øya i Middelhavet (etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia) og er verdens 81. største. Den måler 240 kilometer fra ende til ende og er 100 km bred på det bredeste, med Tyrkia 75 km mot nord. Andre nærliggende områder inkluderer Syria og Libanon i øst (henholdsvis 105 km og 108 km), Israel (200 km mot sørøst), Egypt (380 km mot sør), og Hellas i vest-nordvest (280 km til den lille Dodekanesiske øya Kastellórizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet).

Det er to fjellkjeder på øya, Troodos og den mindre, Kyreniafjellene. Det høyeste fjellet, Olympos er 1 952 høyt og er en del av Troodos. Kyreniafjellene er lavere og her er det høyeste punktet 1 024 moh. Mesaoria er flatt sletteland mellom disse to fjellkjedene og det er her den delte hovedstaden Nikosia ligger. Troodos er den største fjellkjeden og dekker nesten halvparten av øya, mens Kyreniafjellene dekker en lang stripe langs nordkysten.

Viktige naturressurser er kobber, svovelkis, asbest, gips, tømmer, salt, marmor og leire.

Geopolitisk er 59,74% av øya under Kypriotisk styre, mens 34,85% er den Tyrkiske Republikken Nord-Kypros som bare er akseptert av Tyrkia. Den delen som er okkupert av Tyrkia anser mange som den vakreste delen av øya. Den grønne linjen mellom disse to delene, utgjør 2,67% av arealet og er under De forente nasjoners kontroll. To britiske baser – Akrotiri og Dekelia – utgjør 2,74%.

Klima[rediger | rediger kilde]

Kypros har et middelhavsklima som trekker mange turister til øya. Kypros er kjent som en veldig varm øy med lange, varme somre året rundt. Det er derfor en del turister som reiser dit om vinteren når temperaturen er omtrent som en norsk sommer. Det regner gjerne en del mellom desember og februar og det er mulig med snø om vinteren i Troodos fjellene. Kypros har et klima som kan minne mye om Perth i Australia eller Madrid i Spania om sommeren, men er en del varmere om vinteren enn disse plassene.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Havskilpadder finnes i to ulike sorter og kommer i land hver sommer for å legge egg.
Rosenflamingoer er vanlig på Kypros ved de store saltsjøene i Larnaka og Limassol.

Plantelivet er ikke likt det som en finner ellers langs Middelhavet. Det skyldes Kypros' isolerte posisjon i Middelhavet. Det finnes 2000 ulike plantearter på øya. 120 av disse finnes bare på Kypros. I Troodosfjellene vokser kyprosseder, kalabrisk furu, svartfuru, gresk einer, Quercus alnifolia og sypress. Før i tiden var hele øya dekket med trær. Nå er bare 19% av Kypros dekket av skog. Hogst, beiting og gressbrann har vært med på å redusere skogbestanden på øya opp i gjennom historien. Blomstringssesongen er i februar-mars. Kypros har 38 ulike orkidearter.

Muflonsauen lever i Troodosfjellene. Denne sauen er fredet i og med at den holdt på å bli utryddet på tredvetallet. På nordvestkysten kommer to ulike sorter havskilpadder i land hver sommer for å legge egg. I de store saltsjøene ved Larnaka og Limassol kan man om vinteren se store flokker flamingoer. De kommer i november–desember og forlater øya igjen ved påsketider. Mange vadefugler trekker over Kypros. Det kan være heirer, regnspover og ender. En del sangfugler gjester øya om sommeren eller om vinteren. I fjellene kan man komme over gribber og falker. Av krypdyr finnes det kameleoner, gekkoer og åtte ulike slangearter. Det finnes mange fiskearter i farvannet rundt øya. Sverdfisken kommer på besøk til øya i perioden mai til juli.

Kypros' distrikter

Politikk og administrative inndelinger[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kypros' politiske systemer

Presidenten[rediger | rediger kilde]

Presidenten velges direkte av folket.[38] Etter forfatningen av 1960 skal presidenten være gresk-kypriotisk og visepresidenten tyrkisk-kypriotisk. De skal sammen utføre statsoverhodets oppgaver. Siden desember 1963 har embetet som visepresident stått ledig.[38]

Presidenten har vidtgående fullmakter, også med hensyn til å gi lover. Han har absolutt veto mot parlamentets vedtak i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utsettende veto i de øvrige saker. Kypros' president er samtidig også leder av regjeringen. Den kypriotiske forfatningen inneholder ikke vervet statsminister. Presidenten har således også betydelig innflytelse over de øvrige fagområder i regjeringen.[38][39][40]

Distrikter[rediger | rediger kilde]

Kypros er delt inn i seks distrikter: Nikosia, Famagusta, Kyrenia, Larnaka, Limassol og Paphos.

Kart over Kypros Distrikter Gresk navn Tyrkisk navn
NikosiaLarnakaLimassolPaphosAkrotiriKyreniaFamagustaDekeliaCyprus districts.jpg
Om dette bildet
Famagusta    Αμμόχωστος (Ammochostos)    Gazimağusa   
Kyrenia Κερύvεια (Keryneia) Girne
Larnaka Λάρνακα (Larnaka) Larnaka/İskele
Limassol Λεμεσός (Lemesos) Limasol/Leymosun
Nikosia Λευκωσία (Lefkosia) Lefkoşa
Páfos Πάφος (Páfos/Bafos) Baf/Gazibaf

Kommuner[rediger | rediger kilde]

Kypros blir delt inn i 33 kommuner, mellom 3 og 10 i hvert distrikt.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,70 % 2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat) 3,8 % 2007, Eurostat (europa.eu)
Industriprod 1,5 % Q2 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2005 2,3 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 2006 2,2 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2006 3,37 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet 5,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse -0,45 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -0.93 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp (fra FN) 0,02 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 22.432 US$ 2005, UNDP Database


Valuta[rediger | rediger kilde]

Den offisielle myntenheten på Kypros var tidligere kypriotisk pund. I juli 2007 ble det kjent at landet hadde fått godkjennelse fra EU om å ta i bruk den europeiske fellesvalutaen euro, noe det også gjorde fra 1. januar 2008.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ett syn er at Kypros geografisk tilhører Anatolia (Lilleasia), hvilket hovedsakelig består av Tyrkia, men det kan bli betraktet som en del av Asia eller Europa, eller Eurasia. Amerikanske National Geographic plasserer Kypros i Asia, men tallrike andre kilder plasser Kypros i Europa, blant annet BBC og WorldAtlas. Landet er også en medlemsstat i Den europeiske union, mens amerikanske CIA World Factbook plasserer Kypros geografisk i Midtøsten.
  2. ^ «Four World Heritage sites in Cyprus and Italy granted enhanced protection in the event of armed conflict». UNESCO World Heritage Centre. 29. november 2010
  3. ^ «Painted Churches in the Troödos Region». World Heritage List. UNESCO.
  4. ^ «Stone Age wells found in Cyprus». BBC News. 25. juni 2009.
  5. ^ «Middle East Region», Xpeditions Altas, National Geographic; tilsvarende «Cyprus», CIA World Factbook; CIA Atlas of the Middle East (1993)
  6. ^ Cyprus date of independence Arkivert 13. juni 2006 hos Wayback Machine., klikk på «Historical review»
  7. ^ «U.S. Library of Congress – Country Studies – Cyprus – Intercommunal Violence». Countrystudies.us. 21. desember 1963.
  8. ^ Mallinson, William (30. juni 2005): Cyprus: A Modern History. I. B. Tauris. ISBN 978-1-85043-580-8. s. 81.
  9. ^ a b Danopoulos, Constantine Panos (2004): Civil-military relations, nation building, and national identity: comparative perspectives (via Google Books), Greenwood Publishing Group, s. 260
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. september 2012. Besøkt 14. august 2012. 
  11. ^ Congressional Record, V. 144, Pt. 13, July 31, 1998 to September 8, 1998. Government Printing Office. 5. mars 2004. s. 18656. GGKEY:3FL13YPHFSQ.
  12. ^ «Cyprus», Britannica.com Sitat: «Two de facto states currently exist on the island of Cyprus: the Republic of Cyprus (ROC), predominantly Greek in character, occupying the southern two-thirds of the island, which is the original and still the internationally recognized de jure government of the whole island...»
  13. ^ «According to the United Nations Security Council Resolutions 550 and 541». Forente nasjoner.
  14. ^ Economy Statistics > Tourist arrivals (per capita) (most recent) by country
  15. ^ «UNWTO member states» Arkivert 20. juni 2006 hos Wayback Machine.. World Tourism Organization (UNWTO).
  16. ^ «World Economic Outlook Database May 2001». International Monetary Fund.
  17. ^ «Human Development Index (HDI) – 2011 Rankings». United Nations Development Programme.
  18. ^ «The Non-Aligned Movement: Background Information» Arkivert 9. februar 2016 hos Wayback Machine.. Non-Aligned Movement. 21. september 2001.
  19. ^ «2000 – today: A decade of further expansion». Europa (nettsted). Den europeiske unionen.
  20. ^ Knapp, Arthur Bernard (2008):Prehistoric and Protohistoric Cyprus: Identity, Insularity, and Connectivity, Oxford University Press
  21. ^ «Cyprus—Island of Copper», Heilbrunn Timeline of Art History
  22. ^ Mithen, Steven (2005): After the Ice: A Global Human History, 20000 BC–5000 BC. Boston: Harvard University Press, s. 97.
  23. ^ Stuart Swiny, red. (2001): The Earliest Prehistory of Cyprus: From Colonization to Exploitation (PDF). Boston, MA: American Schools of Oriental Research. Arkivert fra originalen (PDF) den 27. desember 2016.
  24. ^ «Stone Age wells found in Cyprus», BBC News. 25. juni 2009.
  25. ^ Wade, Nicholas (29. juni 2007): «Study Traces Cat's Ancestry to Middle East», New York Times.
  26. ^ Walton, Marsha (9. april 2004): «Ancient burial looks like human and pet cat», CNN.
  27. ^ Simmons, A.H. (1999): Faunal extinction in an island society: pygmy hippopotamus hunters of Cyprus, New York: Springer, s. 15.
  28. ^ Thomas, Carol G.; Conant, Craig (2005): The Trojan War, Greenwood Publishing Group, ISBN 0-313-32526-X, 9780313325267, s. 121–122.
  29. ^ Lacy, A.D. (1967): Greek Pottery in the Bronze Age. Taylor & Francis. s. 168.
  30. ^ a b c d e «Cyprus», Library of Congress Country Studies, Lcweb2.loc.gov
  31. ^ Thomas, Carol G.; Conant, Craig (2005): The Trojan War, s. 64.
  32. ^ Paraskos, Stass (2016): The Mythology of Cyprus, London: Orage Press, s. 1f
  33. ^ Cohen, Getzel M. (1995): The Hellenistic Settlements in Europe, the Islands and Asia Minor, University of California Press, ISBN 978-0-520-91408-7, s. 35.
  34. ^ Stewart, Charles Anthony (2008): Domes of Heaven: The Domed Basilicas of Cyprus, ProQuest, ISBN 978-0-549-75556-2, s. 69.
  35. ^ Spilling, Michael; Spilling, Jo-ann (2010): Cyprus, Marshall Cavendish, ISBN 978-0-7614-4855-6, s. 23.
  36. ^ Riddle, J.M. (2008): A History of the Middle Ages. Lanham, MD, USA: Rowman & Littlefield s. 326.
  37. ^ «Timeline: Cyprus» (engelsk). 13. desember 2011. Besøkt 10. februar 2018. 
  38. ^ a b c Ismayr, Wolfgang; Zervakis, Peter A. (2004). «Staatspräsident, Geschlossene Exekutive: Präsident der Republik Zypern». Die politischen Systeme Osteuropas. s. 894, 895. ISBN 3825281868. «Der Verfassungstext von 1960 ordnet dem zypergriechishen Staats- und Regierungsschef einen zyperntürkischen Vizepräsident zu, der aber aufgrund seiner weirgehenden Mitbestimmungsrechte in Artikel 47 einen benahe gleichwertigen Macchtanteil am Präsidentenamt hat.» 
  39. ^ Ismayr, Wolfgang; Zervakis, Peter A. (2004). «Staatspräsident, Geschlossene Exekutive: Präsident der Republik Zypern». Die politischen Systeme Osteuropas. s. 894, 895. ISBN 3825281868. «Der Präsident der Republik Zypern bildet die "geschlossene Exekutive": Er ist zugleich Staatsoberhapt und Regierungsschef in einer Person und hat umfassende Kompetenzen, die bis in die Gesetzgebung hineinreichend (Art. 47-50 Verf. Zyp.).» 
  40. ^ «The World Factbook — Central Intelligence Agency». www.cia.gov (engelsk). Besøkt 30. januar 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]