Urbaniseringen av Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bergen sentrum, Vågsbunnen. Et av de stedene i Norge som har vært et urbant miljø lengst

Urbanisering i Norge er en fortelling om utvikling av byer, tettsteder og bykultur i Norge – i en prosess som gjerne kalles urbanisering. Dette er en sammensatt, komplisert verdensomfattende historisk prosess. I Norge har denne prosessen pågått gjennom mer enn tusen år, og til ulike tider og i ulike deler av landet har det vært ulike drivkrefter. Prosessen går i korthet ut på at byer og bynæringer får en stadig økende betydning på bekostning av landsbygda, bl.a. ved at en stadig større andel av befolkningen bor i byer og tettsteder..

Det er ikke snakk om én enhetlig prosess, men om trinnvise endringer med ulike forklaringsmodeller. Utviklingen av handel og håndverk var drivkreftene i byutviklingen fram til ca. 1800; på 1800-tallet var det industrialiseringen som skapte behovet for flere innbyggere i byene, mens fraflyttingen fra landsbygda i etterkrigstida kan sees i sammenheng med veksten i offentlige arbeidsplasser, og distribusjonen av disse.

Den første byen i det som i dag er Norge[rediger | rediger kilde]

På 800-tallet bodde det trolig mellom 400 og 600 mennesker i et urbant samfunn ved Viksfjorden i søndre del av Vestfold. Kaupang i Tjølling eller Skiringsal betraktes som det første tettstedet, i det geografiske området som i dag er Norge. Dette skjedde før nasjonen Norge eksisterte, og hvem som grunnla Kaupang og beskyttet stedet vet vi ikke. Noen tenker seg at det kunne være dansk kongemakt som sto bak etablering av en by ved Viksfjorden, kanskje parallelt med grunnleggelse av Hedeby helt sør i Danmark. Men allerede omkring år 900 ble Skiringsal fraflyttet – og ingen helt åpenbare grunner er påvist. En mulighet er at norsk kongemakt overtok etter dansk dominans på 800-tallet.[1] [2]

De første byene i Norge[rediger | rediger kilde]

Handel og håndverk var viktige funksjoner i Kaupang, og slik var det ganske sikkert også i de norske middelalderbyene. De eksisterer fremdeles: Nidaros, Bjørgvin, Stavanger, Oslo, Borg, Tunsberg og Konghelle. Verdslig og geistlig makt var de viktigste pådriverne i dannelsen og fremveksten av byer i middelalderen, da de første av byene ble grunnlagt. Kongemakten fikk i denne tiden et hoff og kanselli som hadde behov for tjenester utover det et agrarsamfunn kunne dekke. Dette ble til kongens residensbyer på sentrale steder rundt i landet. Det gjaldt i ennå større grad den katolske kirken, som hadde tusenårig erfaring i administrasjon og la stor vekt på å skape maktsentra.

Kildegrunnlaget for kunnskap om de eldste byene i Norge er begrenset. De skriftlige kildene er sagaene og enkelte reisebeskrivelser, f.eks. Historia Ecclesiastica fra rundt 1130. Her nevnes seks byer, Nidaros, Bergen, Oslo, Tønsberg, Konghelle og Borg. I verket Historien om danenes ferd til Jerusalem fra 1191 er de tre viktigste byene Bergen, Nidaros og Oslo. Tønsberg og Konghelle blir også omtalt. Arkeologiske spor er avgjørende kilder til kunnskap om de eldste byene.

Nidaros er trolig den eldste norske byen som fremdeles eksisterer, mens de andre byene er noe yngre. Det var også flere urbane samfunn i middelalderen, som f.eks. Veøykaupangen, og Vågan i Lofoten. En skal heller ikke uteglemme byene Konghelle og Oddevoll i Bohuslän i Sverige; i middelalderen var dette viktige byer i det norske riket.

Flere fiskevær og strandsteder på norskekysten utviklet seg til tettsteder i middelalderen. I mange distrikter var fiskeværet det mest urbane sted, slik som Bud og Grip på Nordvestlandet. Fiskeri utviklet seg fra selvberging til en lønnsom næring allerede på 12- og 1300-tallet, og ble etterhvert en stor eksportvare for landet. Innlandets største eksportartikkel ble fra 1500-tallet trevirke, og dette måtte nødvendigvis over på havgående skip i havner, og slik vokste standsteder frem som lokale sentra for handel.

Nye byer i dansketiden[rediger | rediger kilde]

Kristiansund fikk bystatus og bynavn i 1742. Bildet er et litografi fra boken Chr.Tønsberg Norge fremstillet i Tegninger som kom ut i 1846-48.

Fra middelalderen og helt til 1700-tallet var handel og håndverk næringsvirksomhet som var forbeholdt byene eller kjøpstedene. Statsmakten ønsket kontroll, ikke minst for å kunne skattlegge. I denne tiden kom nye byer til i takt med utvikling av næringsliv og handel og disse fikk sine formelle rettigheter fra kongen. Ofte ga kongemakten byene et kongelig navn. Det var flere ulike typer rettigheter; Røros og Kongsberg var bergstader med spesielle rettigheter. Kjøpstader var byer med fulle rettigheter: Kristiansand, Kristiansund, Molde, Åsgårdstrand og Arendal. Det fantes også byer av en mer underordnet karakter; ladestedene. Mange byer har en historie først som ladested underordnet nærmeste kjøpstad, deretter egen status som kjøpstad. Ladestedene var ofte viktige eksporthavner for trelast.

Historikeren Finn Einar Eliassen diskuterer i standardverket om norsk byutvikling initialstadiet for de mange småbyene i enevoldstidens Norge, og mener det er snakk om to etableringsfaser. Første fase besto av enkelte spredte hus, f.eks. I Arendal på begynnelsen av 1500-tallet, i Grimstad og Drøbak på begynnelsen av 1600-tallet. Andre fase går ut på at bebyggelsen fortettes. Dette skjer ofte flere ti-år seinere. I 1620-årene nådde eksempelvis Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde dette avgjørende stadiet. [3] I 1660-årene hadde en rekke slike steder nådd den avgjørende nivået for å betraktes som byer: Bragernes og Strømsø som sammen hadde 2400 innbyggere, Moss (700), Larvik (500-600), Halden (500-1000), Molde (500), Porsgrunn (400), kragerø (400), Risør (350).

Eliassen gjør bruk av en kilde fra 1656 som forteller om kjøpsteder og ladesteder i samtidens Norge. Det var 11 kjøpsteder i Norge (derav 3 i Bohuslen), og 12 ladesteder. Disse 12 ladestedene kan – etter den samtidige forfatterens mening - sammenliknes med kjøpsteder, det vil si at de var små byer: Bragernes, Langesund, Larvik, Moss, Halden, Drøbak, Holmestrand, Kragerø, Risør, Arendal og Flekkerøy. Det er interessant at forfatteren på 1600-tallet gjorde en vurdering av byene ut fra realiteter (befolkning, bebyggelse og funksjoner) og ikke bare på formaliteter (kjøpstadsprivilegier). [4]

Fra middelalderen fram til 1800-tallet utviklet det seg også en spesiell type mindre tettsteder, nemlig uthavnene. Dette var en type kommunikasjonssteder som vokste opp omkring de viktigste naturhavnene som seilskutene benyttet. Et par uthavner utviklet seg til byer, en av dem er Risør, men de fleste uthavnene ble utkant da seilskutetida tok slutt.

På slutten av 1700-tallet fikk vi igjen byer i Nord-Norge, bl.a. Tromsø og Hammerfest. På 1800-tallet, under unionen med Sverige, kom nye byer til, stadig fikk de sine kjøpstadsrettigheter fra kongen. Eksempler er Gjøvik og Ålesund.

Kjøpstedenes rettigheter omfattet bl.a. rett til egen administrasjon. Magistraten var øverste embedsmann, oppnevnt av kongen.

Fattigfolk kunne i mange tilfelle foretrekke å bo utenfor bygrensene. Byene var i mange tilfelle forbeholdt de velstående. Murtvang ble innført i flere byer, og gjorde det mer kostbart å bo i byen. Allerede på 1700-tallet kan vi snakke om forstadsbebyggelse rundt Christiania.

Handel og liberalisme[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av 1700-tallet kom en ny ideologi innen næringslivet, liberalismen. Hvorfor skulle handel og håndverk være forbeholdt byborgere? Det ble innført nye lover som etterhvert reduserte byenes gamle rettigheter og utjevnet forskjellene mellom by og land. Prosessen skulle ende med kommuneloven av 1992, som avskaffet forskjellen mellom bykommuner og herredskommuner eller landkommuner.

Fra midten av 1800-tallet skjøt tettstedsutviklingen i Norge fart, og ved siden av handel var det kommunikasjon og industri som skulle bety mest for utviklingen videre. I 1850 var næringsfrihet innført i Norge, og dermed kunne man drive handel også på landsbygda. Nye steder fikk mulighet til næringsutvikling som kunne begynne i det små, og ut fra naturlige forutsetninger. De neste hundre år skulle bli landhandlerienes tidsalder i Norge. Mange av de viktigste kom på steder som seinere er blitt tettsteder. Bygdas kirke og et veikryss kunne være utgangspunktet midt på 1800-tallet. Her var det naturlig å bygge den nye butikken; hit flyttet smeden og snekkeren, her ble jernbanestasjonen og posthuset plassert, og midt på 1900-tallet kom kommunehus, ungdomsskole og aldersboliger.

Den nye hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Christiania ble hovedstaden i den nye nasjonen Norge i 1814. Dette medførte etablering av en rekke sentrale tjenester for hele landet, på alle områder, administrativt, finansielt og kommersielt. Dette betydde også at byen ble den unge nasjonens kommunikasjonssentrum.

I 1830-årene passerte Christiania Bergen i folketall, og ble landets største by.[5] I 1854 begynte en prosess som i løpet av de neste 150 år skulle snu opp ned på lokaliseringsfaktorene: Norge fikk sin første jernbane. Sjøen hadde til nå vært viktigste ferdselsvei for langtransport og tungtransport. Landejorda fikk fra nå av utbygd kommunikasjonsårer som etterhvert skulle bli viktigere og raskere enn skipsledene.[6]

Jernbanelinjer ga etterhvert den nye hovedstaden mulighet til å knytte til seg en hel landsdel i et effektivt transportnett.

Jernbane, dampskip og turisme[rediger | rediger kilde]

Distriktets eller bygdens behov for handelssteder førte til framvekst av nye byer i første halvdel av 1800-tallet. Bodø ble grunnlagt i 1816 og var tiltenkt rollen som handelsby for nordnorske fiskere istedenfor Bergen. Lillehammer fikk kjøpstadsrettigheter i 1827, men først da dampskip og jernbane knyttet byen og distriktet til hovedstaden midt på 1850-tallet skjøt utviklingen fart i "Dølabyen".

Da lovverket ble endret i 1857 kunne landhandlerier opprettes, og dette la grunnlaget for at mindre tettsteder kunne vokse fram der det viste seg å være et behov og et naturlig kommunikasjonsknutepunkt. Kimen til tettstedet Fagernes, sentrum i dalføret Valdres, ble til etter at den førte handelsdriften startet i 1857. Forbindelsen gjennom Valdres og Sognefjorden var den letteste måten å reise med hesteskyss og skyssbåt mellom landets to største byer på 1800-tallet. I 1875 fikk stedet hotell, og da Valdresbanen kom i drift 1906 fikk stedet kraftig vekst. Fra 2007 kalles Fagernes for by.

Jernbaneutbygging, dampskipsanløp, veiutbygging og turisme, skapte mange flere nye tettsteder i bygdenorge.

Jernbanen fikk fra midt på 1800-tallet stor betydning for tettstedsutviklingen. Norge fikk sin første jernbane året 1854. Det var ikke lenger nødvendig for byfolk å bo like tett sammen som før. Byborgerne fikk nye muligheter til å bo på landet uten å gi slipp på muligheten til å komme seg til byen på arbeid hver dag. Resultatet ble en ny type tettsted, plassert som satellitter i forhold til de gamle byene. Slike byer kalles ofte stasjonsbyer.

Biltrafikken gjorde på 1900-tallet denne urbaniseringen av landsbygda uavhengig av jernbanelinjer, forstadsbaner og stasjoner.

Industristeder[rediger | rediger kilde]

I det første 10-året på 1900-tallet ble det bygd en rekke store elektriske kraftstasjoner basert på vannkraft. Det manglet enda teknologi for å overføre elektrisitet over større geografiske avstander, og kraften måtte derfor utnyttes nær produksjonsstedet, til industriproduksjon. Det dreide seg om smelteverk, aluminiumsfabrikker og kunstgjødselproduksjon. Denne industrien førte til at det oppsto nye industrisamfunn langt unna byer som eksisterte fra før. Mange av dem ble karakterisert som såkalte ensidige industrisamfunn, fordi dette var hele bysamfunn bygd opp omkring en bedrift og ett produkt. Rjukan, Eydehavn, Sauda, Høyanger og Sunndalsøra er eksempler på slike steder. Ensidige industrisamfunn var i lengden sårbare bysamfunn fordi de var svært konjunkturavhengige. [7]

Bilismen og likhetstanken[rediger | rediger kilde]

Begrepene kjøpstad og ladested gikk ut av offisiell bruk i 1952. Disse stedene ble nå likestilt og kalt byer eller bykommuner.

I 1950-åra ble næringslivet modernisert og ungdommen flyttet til byene. Boligstandarden ble forbedret. Boligområdene ble i større grad flyttet ut av byenes sentrum. Mange landkommuner med en by nær ved opplevde vekst, og i slike kommuner oppsto nye urbane miljøer. Bilismen gjorde for alvor sitt inntog, samtidig som en ønsket luft og grønne arealer i boligområdene. Rutebiler og privatbiler satte sitt preg på bebyggelsesutviklingen. Båndbyene utviklet seg langs landeveiene, og viste behovet for mer styring av bebyggelsesutviklingen, også på landet. Offentlig planlegging ble viktigere, ikke minst planlegging av arealbruken i kommunene. Kommuneplaner og reguleringsplaner skulle nå styre utviklingen av norske tettsteder.

I eldre tettsteder ligger husene tett sammen, ofte vegg i vegg, med gateløp skapt for fotgjengere og hestekjøretøyer. Bilismen har på 1900-tallet gitt den urbane bebyggelsen en ny karakter. I bilismens tidsalder er alle hus plassert med større avstand og uavhengig av tilknytningspunkter for kollektivtrafikk. Typisk for denne tidsperioden er at de fleste butikker tar høyde for at kundene bruker egen bil som de skal sette fra seg utenfor butikken. Arealer for trafikk, parkering og grøntarealer er viktige landskapselementer. Det moderne tettstedet kan være enormt arealkrevende. Reglene for definisjon av tettsteder i Norge passer dårlig på slike steder som Stoa i Arendal.

Kommunesammenslåing[rediger | rediger kilde]

1960-årene var en tid for kommunesammenslåing. En rekke små byer ble slått sammen med sine større og mer landlige omegnskommuner. I slike tilfelle var det ofte byen som var mest kjent og omegnskommunen som ga den nye kommunen sitt preg. Løsningen ble ofte at byen ga den nye kommunen sitt navn, samtidig som byen mistet sin bystatus.

Sterk urbanisering[rediger | rediger kilde]

Utviklingen gjennom de siste 200 år har ført en stadig større del av den norske befolkningen til urbane strøk. I 2014 bor mer enn 80 prosent av landets befolkning i store eller små urbane samfunn, definert som tettsteder av SSB. Bare i løpet av de siste to årene har folketallet i tettstedene økt med 3,2 %. Norge hadde i 2014 976 tettsteder ifølge SSB's statistikk. [8]

Miljøbyen[rediger | rediger kilde]

Trusselen fra de menneskeskapte klimaendringene har fått planleggerne til å vurdere hvordan bysamfunn kan utvikles i en mer bærekraftig retning. Dette betyr tettere bebyggelse nær sentrum og satsing på kollektivtrafikk. Miljøby har blitt et nytt begrep i denne sammenheng.

35 nye byer på 4 år[rediger | rediger kilde]

Ifølge § 3.5 i lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) er alle norske kommuner stilt likt og den gamle forskjellen mellom landkommuner og bykommuner er opphevet. [9]

I 1996 kunne alle kommuner fritt vedta å bruke betegnelsen by, uten begrensninger i folketall eller urban karakter. Honningsvåg benyttet anledningen til å gjøre vedtak, og kunne frata Hammerfest betegnelsen verdens nordligeste by. I 1997 kom kommunaldepartementets regelverk som begrenset tilgangen på betegnelsen by. Det ble bestemt at minimum folketall i en kommune som vil kalle seg by må være 5000 og kommunens sentrum må ha urban karakter i form av bymessig bebyggelse. [10] Disse reglene førte til at landet fikk 35 nye byer i løpet av 4 år, ifølge Kommunal Rapport. Ski, Mysen og Leknes i Lofoten er eksempler på de nye selvoppnevnte byene.

Regelverkets intensjon var at kommunen skulle kalles by, som en forlengelse av de tidligere bykommuner. Intensjonen var ikke tydelig nok med det resultat at mange kommuner har valgt å kalle ett eller flere tettsteder i kommunen for by. Karmøy kommune har på denne måten tre byer. Da Orkdal kommune vedtok å gi kommunens sentrum Orkanger bystatus i 2014 vedtok de at Orkdal blir bykommune og Orkanger blir by. [11]

I noen tilfelle er det et sentrumsområde i et større tettsted som kalles by, eksempelvis Sandvika og Lillestrøm i tettstedet Oslo.

I 2015 har Norge mer enn 100 steder som kaller seg by.

Bybegrepet som symbol og reklame[rediger | rediger kilde]

Begrepet by eller bykommune har ingen formell eller praktisk betydning i Norge i dag, utover det symbolske og reklamemessige. Levanger var fra 1836 kjøpstad og var by fram til kommunesammenslåingen i 1962, da Levanger ble en landkommune med tettstedet Levanger i sentrum. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle være by, og man la da vekt på at bystatus ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen.

Byen Kolvereid i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag markedsførte seg omkring årtusenskiftet som landets minste by. Kommunen har litt over 5000 innbyggere, mens tettstedet har litt over 1600 innbyggere. Ordføreren fremhevet i et intervju 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig, for det var ikke til å komme fra at Nærøy var en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, sa ordføreren. I siste kapitell i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene. [12]

Sitat Satt på spissen kunne Nærøys bystatus tolkes som et uttrykk for at begrepet by var i ferd med å bli tømt for mening. ...de tradisjonelle skillemerkene mellom by og land var ikke lenger fruktbare. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by. Sitat
– Ola Svein Stugu: Urbaniseringens sluttpunkt, i Norsk byhistorie. 2006. s.504

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norgeshistorie.no, Unn Pedersen & Jón Viðar Sigurðsson: «Vikingtidsbyen Kaupang». Hentet 23. des. 2016.
  2. ^ Dagfinn Skre (ed): Kaupang in Skiringssal. Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1. Norske Oldfunn XXII, Oslo 2007 ISBN 978-87-7934-259-0
  3. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.
  4. ^ Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed. 1656. Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.
  5. ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Byvekst og bygdemiljø». Hentet 23. des. 2016.
  6. ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre, «Landet bindes sammen». Hentet 23. des. 2016.
  7. ^ Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre: «Byene vokser». Hentet 22. des. 2016.
  8. ^ SSB statistikk tettsteder
  9. ^ Lov av 1992-09-25 nr. 107
  10. ^ https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-09-25-107 Lovdata
  11. ^ «Orkdal kommune blir bykommune og Orkanger blir by 1. Juli.» Arkivert 14 mars 2016 hos Wayback Machine. – orkdal.kommune.no (side besøkt 1. juli 2014).
  12. ^ Helle, Eliassen, Myhre og Stugu: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. 2006. s.504

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2
  • Myhre, Jan Eivind: "Urbaniseringen i Norge i industrialiseringens første fase ca. 1850-1914" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, 3. Del: Urbaniseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo – Bergen – Tromsø 1977); ISBN 82-00-01666-8
  • Myklebost, Hallstein, Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960.
  • Sogner, Bjørn: "De "anlagte" byer i Norge" (i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden, 2. Del: De anlagte steder på 1600-1700 tallet; Universitetsforlaget Oslo – Bergen – Tromsø 1977); ISBN 82-00-01664-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]