Folkeavstemninger i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Folkeavstemninger i Norge er ikke noen juridisk institusjon ettersom det ikke er beskrevet i grunnloven, slik at ingen form for avgjørelse eller lovendring krever at en folkeavstemning finner sted. Det er likevel avholdt seks landsomfattende rådgivende folkeavstemninger om politiske enkeltsaker, som Stortinget har vurdert som så viktige at de selv ikke kunne avgjøre dette på vegne av folket. På lokalplan er det imidlertid avholdt flere tusen folkeavstemninger, alene mer enn 5000 om målform i skole eller kirke, dernest om alkohol og kommunegrenser.

Landsomfattende folkeavstemninger[rediger | rediger kilde]

Lokale folkeavstemninger[rediger | rediger kilde]

Lokale folkeavstemniger er et redskap som benyttes i stor utstrekning for å få avklart folkets mening i lokale saker, men det var ikke før i 2009 kommunenes rett til å avholde rådgivende folkeavstemninger ble lovfestet. Disse avstemningene kan inndeles i følgende tema:

  • Målform i grunnskole eller kirke.
  • Alkohol: Opprettelse av vinmonopol, salg av øl eller andre spørsmål om alkohol.
  • Territorielle: Kommunesammenslåinger, kommunegrensereguleringer og kommune-/fylkestilhørighet.
  • Krets og identitet: Endring i en kommunes kretsinndeling – som sammenslåing av skolekretser, oppretting av nye skoler og nedleggelse av eksisterende skoler. Avstemninger om identitet gjelder eksempelvis bystatusavklaringer, eller navn på kommune eller krets.
  • Miljøspørsmål som etablering av vindmølleparker, utbygging av vassdrag, veiutbygging og annen infrastruktur, beskyttelse av verneverdige områder eller bygninger og lignende. Dette er et relativt nytt tema for folkeavstemninger, og har avdekket til dels stor lokal motstand i utbygningssaker.
  • Vinterleker: Den mest kjente lokale folkeavstemningen i nyere tid er avstemningen om Oslo skal være vertskap for de olympiske vinterleker i 2022, som endte med flertall for OL i 2022.[1] I ettertid ble det et større flertall for å ikke arrangere OL nasjonalt og Norge trakk søknaden sin i oktober 2014.[2]

Viktige endringer om folkeavstemninger om alkohol[rediger | rediger kilde]

1894:

  • Omsetning av brennevin i byene (siden det først og fremst var der brennevin ble omsatt) måtte foregå via samlag.
  • Opprettelse/nedleggelse av brennevinssamiag i en kommune skulle avgjøres ved folkeavstemning som måtte kreves av l/20 av de stemmeberettigede.
  • Det skulle tas utgangspunkt i den eksisterende situasjonen, slik at en endring bare kunne skje hvis mer enn halvparten av de stemmeberettigede stemte for dette. Der hvor det allerede var av brennevinssalg (opprettet samlag], ble hjemmesitterne dermed ansett som tilhengere av brennevinssalg og motsatt der det ikke var opprettet samlag.

1918:

  • Samlag kunne bare opprettes/fortsette i kjøpsteder med over 4000 innbyggere, og ikke i alle kjøpsteder som tidligere.
  • Dersom det ble krevd folkeavstemning ved fornyelse av bevilling, måtte et flertall av de stemmeberettigede stemme for fornyelse dvs. hjemmesitterne skulle ansees for å være mot brennevinsomsetning.

1927:

  • Ordningen med folkeavstemning om omsetning av brennevin ble opprettholdt, men flertallet av de avgitte stemmene skulle være utfallet uansett deres andel av totalt antall stemmeberettigede.
  • Dersom det ikke ble krevd avstemning, kunne kommunestyret i byer der det var tillat å omsette brennevin, fornye bevillingen, men bevilling kunne ikke gis uten avstemning i byer der brennevinsomsetning ikke hadde funnet sted. Det innebar at det fortsatt var obligatorisk med avstemning der man ville foreta endringer (opprettelse/nedleggelse).
  • Bevilling til salg og skjenking av brennevin kunne fremdeles bare gis til et allerede etablert samlag for omsetning av vin eller øl og vin eller til Vinmonopolet som ble stiftet i 1922. (Samlagsordningen utløp i 1938.)
  • Kommunestyret sto fritt til å bestemme hvorvidt øl og vin skulle kunne omsettes i kommunen eller ikke, og det var ikke adgang til å forlange folkeavstemning om dette.

1956:

  • Det ble nå adgang til å kreve folkeavstemning om vin og øl, forutsatt at 1/20 av de stemmeberettigede krevde det. (Eventuelle tidligere folkeavstemninger var bare rådgivende.)

1967:

  • Skillet mellom by og land ble opphevet, slik at brennevinsomsetning også kunne finne sted i landkommuner.
  • Ordningen med obligatoriske folkeavstemninger om brennevinsomsetning falt bort. Kommunestyret sto fritt, hvis den nyopprettede Statens bevillingsnemnd for brennevinsomsetning gav sitt tilsagn, til å avgjøre bevillingsspørsmålet om salg av brennevin. Folkeavstemning skulle kun avholdes, dersom det ble forlangt av l/20 av de stemmeberettigede.
  • Bevilling til skjenking kunne derimot fortsatt kun gis i de kommuner hvor det etter folkeavstemninger i 1959 eller tidligere var adgang til omsetning av alkohol.

1973:

  • Skjenkebevillinger for brennevin kunne nå også gis i kommuner der det ikke var adgang til å selge brennevin. Bevillingsnemnda måtte være enige (kun til 1977). Kommunestyret kunne avgjpre om det skulle gis bevilling til brennevinsskjenking, men måtte holde folkeavstemning hvis 1/20 av de stemmeberettigede krevde dette innen 2 mnd.

1989:

  • Ny alkohollov, ettersom den tidligere alkoholloven fra 1927 hadde undergått utallige endringer og over tid hadde blitt uoversiktlig og vanskelig å tolke.
  • Adgangen til å avholde bindende alkoholavstemninger ble opphevet.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

  • Aimee Lind Adamiak, Lokale folkeavstemninger i Norge. Med særlig vekt på perioden 1970-2000.
  • Bjørklund, Tor (2005): Hundre år med folkeavstemninger. Norge og Norden 1905-2005. Universitetsforlaget, Oslo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oslo sier ja til OL i 2022». VG. Besøkt 9. mars 2016. 
  2. ^ NRK. «Høyre knuser OL-drømmen». NRK. Besøkt 9. mars 2016.